Motstand mot yoga

Om hvordan yoga kan vekke motstand mot forandring 

En tekst fra tidsskriftet Dyade 

Viktige nyvinninger skapes neppe i oss selv og våre omgivelser uten en god porsjon friksjon og motkrefter. Det gjelder også erkjennelsesaspektet i yoga. Følgende artikkel handler om hvordan yoga kan vekke motstand mot forandring både i vår egen psykologi og i kulturen rundt oss.

Kulturelle motforestillinger

Motstand mot yoga kan være knyttet til den enkeltes personlighet eller den kan være mer kulturelt forankret – og selvfølgelig en blanding av de to.

Da Norsk Yoga-skole ble stiftet for 50 år siden, var yoga ganske ukjent i vår del av verden. Om man i det hele tatt hadde hørt om disse øvelsene fra India, var det for de fleste noe rart og fremmed. Individer som sto på hodet og holdt pusten, ble ofte sett på som suspekte. Det var som med vrangforestillinger om vegetarmat. Et eksempel kan være da min vegetariske hustru for mer enn 30 år siden fikk høre at hun på grunn av sitt kosthold var i ferd med å ta livet av vår ufødte datter. I dag er vegetarmat in og akseptert av mange, naturlig nok siden det er bra for miljøet og helsen. Og yoga er blitt blant de mest populære treningsformene for nordmenn.

Yoga var tidligere fremmed i Vesten, men faktisk også delvis i Østen. I India har yoga fått et markant oppsving etter at det ble populært i Europa og USA. For 20 år siden forundret det meg meget hvordan yoga ble beskrevet i indiske aviser. Det var som om journalistene ikke tok noe for gitt når det gjaldt lesernes forkunnskaper. De kunne f.eks. ha behov for å fortelle at yoga kan være kroppsøvelser.

En typisk indisk kulturell motstand mot yoga og meditasjon var også at slike aktiviteter ofte ble sett på som noe mennesker bare skulle drive med når andre forpliktelser i et aktivt liv var gjort unna, som forberedelse til døden og en bedre gjenfødsel. Dessuten tilhørte yoga mest en fjern fortid og ble ikke sett på som relevant for moderne livsførsel. Jeg har selv opplevd indiske foreldre bli urolige når deres ungdommer begynte med Acem-meditasjon. Frykten var at podene skulle forsake verden og forsvinne opp i Himalayafjellene. Med hensyn til yoga, tilhører slike forestillinger fortiden. Når det gjelder meditasjon, henger nok mer igjen.

Yoga blir vanlig – og kanskje helt ufarlig

De som har hatt interesse for yoga opp gjennom årene, har sett at det siden Norsk Yoga-skoles barndom har skjedd markante endringer i synet på yoga. Yoga er blitt langt mer akseptert og populært, men også selve idéen om hva det er, har endret seg. Den gang var yoga i den kollektive forestilling nær knyttet til meditasjon. Det handlet om stillhet og grenseoverskridende indre erkjennelse. Var man interessert i det ene, var det sannsynlig at man også var interessert i det andre. En slik direkte forbindelse er i dag langt på vei brutt.

Det er selvfølgelig fremdeles folk som driver på med yoga som har seriøs og vedvarende interesse for meditasjon, men det rent fysiske aspektet er mest fremtredende. Det «åndelige» ved yoga kan kanskje mest være representert som ytre symbolikk, røkelse, popularisert indisk filosofi og religion, stemningsskapende musikk, chanting av mantraer, syngeboller osv. Det har med andre ord funnet sted en liknende forskyvning fra utgangspunktet som med japanske og kinesiske kampsporter. Opprinnelig skal flere av disse ha vært en del av buddhistisk praksis.

På den måten ble yoga ufarlig og ikke provoserende. Om yoga er forstått som en måte å utvide grensene for indre, eksistensiell erkjennelse, vekkes motforestillinger hos en del – det er uforenlig med den lutherske lære, det er mot marxistiske idéer om at verden kun kan endres i klassekampen der ute, det er farlig fordi det er å klusse med bevisstheten osv. Om yogaen derimot er trygt plassert på et helsestudio rundt hjørnet, med søte damer og kjekke unge menn som instruktører, kan ingen være imot det. Aktiviteten provoserer ikke mye, selv om noen mennesker reagerer på det svermeriske, kommersielle og overflatiske i en del yoga-retninger.

Ikke for pyser

Vi ønsker alle sammen å føle oss vel. Både fysisk og psykisk. Velvære selger som aldri før. Mer og mer kan det virke som om at det alltid å føle seg bra regnes nærmest som en menneskerett. Yoga er definitivt blitt en del av denne feel-good-bølgen.

Helt sikkert er det at i den eldgamle indiske tradisjon som yoga springer ut av, er et slikt feel-good-perspektiv fjernt. Yoga var ikke for pyser. Det var tvert imot en tøff praksis for de sterkt motiverte.

I dag kan det se ut som om yoga mest blir assosiert med noe søtt og bløtt. Dette er OK som en del av det hele, men virker også begrensende, bl.a. for hvem som føler seg tiltrukket av det, og hvem som kan tenke seg å drive på med yoga. Unge gutter som ønsker å være tøffe og barske, kan f.eks. ikke lett identifisere seg med yogaens pastellmyke farger. Slike forestillinger fortsetter nok for mange inn i voksenlivet. Det er skapt kunstige skiller som ikke representerer yogaens essens.

Da mine barn vokste opp på 80- og 90-tallet, var det fra tid til annen populære tøffinger som mediterte. Noen vil huske Ninja Turtles, skilpaddene med navn etter italienske renessansekunstnere som kjempet for det gode i verden. Deres læremester Splinter mediterte for kraft og styrke. Det var ikke mye slik innflytelse den gang heller, men i hvert fall litt. Bildet av Splinter henger fremdeles på skapdøren i kjelleren.

Sixpack yoga

Men det er også en annen yogatrend. Yogautøvere som avbildes, er virkelig veltrente unge menn med sixpack, store muskler og armer og ben fulle av tatoveringer. Det virker som om de elsker å vise frem hva de har fått til med sine flotte kropper. Yoga er for en del mest en type styrketrening som skal gi en muskuløs og perfekt kropp. I denne sammenheng er yoga blitt en symbolaktivitet for det vellykkede menneske som har alt under kontroll i den ytre fasade.

Et annet uttrykk for det samme er kanskje at mange profesjonelle dansere brukes som yogamodeller i bøker, blader og på Internett. De har i hvert fall ikke din og min kropp.

Så da gjelder kanskje ikke mitt første synspunkt om søtt og bløtt så godt. Men det finnes jo de blant oss som heller ikke klarer å identifisere oss med de solbrune flotte kroppene som balanserer vanskelige øvelser på stranden i solnedgangen. Å bli som dem er uoppnåelig, i tillegg til at selve målsetningen oppleves som bortkastet tid og energi.

Både det søte og bløte, de tøffe tatoverte musklene og ballettperfeksjonismen er langt fra yogaens meditative utgangspunkt.

Meditativt føleri eller eksistensiell konfrontasjon

Hvordan nå alt henger sammen. Yoga gir velvære, mer enn det meste. At yoga er en del av en feel-good-bølge er ikke helt på siden. At yoga gir en flottere kropp, i hvert fall for unge mennesker, er også riktig. Men det stopper ikke nødvendigvis der. I yogapraksis ligger også en mulighet for indre erkjennelse. Dette aspekt blir ofte vektlagt lite i moderne yoga.

Norsk Yoga-skole har nærmest som grunnsyn at yoga i sitt vesen er noe meditativt og har med introspeksjon å gjøre. Dette perspektiv utelukker selvfølgelig ikke verdsetting av de gode fysiske resultater som avstressing, økt energi, bedre helse osv. I en indisk filosofisk sammenheng kan meditasjon regnes som en form for yoga. La meg derfor ta utgangspunkt i meditasjon for å tydeliggjøre noe som også kan gjelde for yoga.

Det finnes meditasjonsformer som først og fremst skaper gode stemninger. Et slags føleri på grensen til idyllisering. Men det eksisterer også metoder som parallelt med de gode følelsene utfordrer utøveren på karakteristiske måter. De bringer etter hvert noe uforløst i personligheten til overflaten for mulig bearbeidelse. Det ubevisste blir mer tilgjengelig. I Acems meditasjonspsykologi kalles dette for aktualisering. Et slikt møte med det uferdige fører innledningsvis alltid til motstand.

Aktualisering er at noe grunnleggende i personligheten uttrykker seg ganske direkte – om man forstår det – både i utførelsen av meditasjon og kanskje også i innholdet i tankestrømmen som flyter. Meditasjonen gjenskaper på et strukturelt plan uforløste situasjoner eller følelser som har vært der tidligere. Der og da blir her og nå. Det å forholde seg til slike psykologiske realiteter i vår personlighet, skaper et mer varig fundament for et rikere liv enn å fremelske forbigående stemninger. Meditasjon inngår da i en pågående erkjennelsesprosess. Verdien av det hele er ikke mest knyttet til enkeltstående opplevelser under meditasjon, men hvilke endringer det skaper for livskvaliteten utenfor meditasjonen.

Er det egentlig aktualisering?

Et relevant spørsmål vil være om man uten videre kan overføre tanker om aktualisering i Acem-meditasjon til yoga. Svaret er trolig både ja og nei. En forutsetning for at sammenlikningen kan være relevant, er at den yoga som praktiseres følger grunnleggende prinsipper for klassisk meditativ yoga. Det innebærer at metoden åpner opp for det som er i sinnet, og ikke prøver å lukke noe inne. Om den yoga man gjør, mest er gym og det overveiende handler om kroppsbygging, så gjelder sammenlikningen i liten grad. Gymnastikk og turn er bra nok, men har ikke i seg stort potensiale for psykologisk aktualisering og bearbeidelse.

Dersom de meditative prinsippene for yogautførelsen er ivaretatt, vil allikevel en vesentlig forskjell være at Acem-meditasjon er en mer kraftfull metode når det gjelder å bringe noe uforløst i personligheten til overflaten. Yoga gir mye som meditasjon ikke kan gi, men ikke i samme grad psykologiske dybdeeffekter. Yoga kan bygge et kroppslig fundament som gjør det lettere å gå dypt innover i bevisstheten. Uansett gjelder at det både for meditasjon og yoga skal en god porsjon praksis til før aktualisering finner sted i stor utstrekning.

Det er to avgjørende forhold som er med på å bestemme utbytte av yoga.

 

Kvantitet
Hvor mye yoga gjør man. Regelmessighet.

Kvalitet
Kvalitet er ikke et spørsmål hvor mye man gjør, men om hvordan øvelsene utføres.

 

Effektene av yoga griper dypt først og fremst når det gjøres daglig, ikke bare på kurs en gang i uken eller kun når man føler for det. Det gjelder alle former for yoga. Om man har lært utførelsesprinsippene sånn noenlunde, gir det virkning hver eneste gang man gjør yoga, men varige effekter kommer som følge av regelmessighet.

Om ett av siktemålene for yoga også er meditativ erkjennelse, er dessuten måten øvelsene gjøres på avgjørende. Gympreget yoga som først og fremst er fysisk aktivitet, har andre utførelses-prinsipper enn klassisk, meditativ yoga.

Hva om man begynner å ane noe?

Holder man på med klassisk meditativ yoga en stund, kan det være at øvelsene treffer en lengsel og en anelse om at her er det mye å hente. For noen vil det oppleves som en anledning til å knytte seg til en stillhet dypt der inne. Da begynner yogapraksisen virkelig å bli viktig som en «åndelig» mulighet, og en slags begeistring og nyorientering kan starte. Det kan innlede en svært befriende og tilfredsstillende periode i livet. Noe åpner seg opp som man kanskje tidligere ikke engang hadde tenkt på som viktig.

Men siden denne form for yoga ikke er å fjerne seg fra seg selv, så begynner kanskje etter hvert en viss motstand å snike seg inn midt i det forløsende og den regelmessige praksisen. Det kan uttrykke seg som rastløshet og en viss uro når man gjør øvelsene. Motstanden er der for å hindre at det skjer gode, varige forandringer som dypere sett er bra for oss. Det kan virke som om det er slik vi mennesker er skrudd sammen. Uten et perspektiv og forståelse av hva som foregår, vil man da fort kutte ut. Noen ganger identifiseres det ikke en gang som motstand mot forandring. Uten at vi helt forstår hva som skjer, blir det bare mindre yoga til tross for gode forsetter om å praktisere selv om det ikke alltid kjennes behagelig hver enkelt gang.

Uroen og tårene kan være slangen i paradiset

Uroen er slangen i paradiset som prøver å ødelegge for stillheten og velværet. Det som kanskje først bare var rolig, begynner å være nettopp det som gjør at man også kjenner på uforløste understrømmer i sinnet. Nærmere kontakt innover er godt, men det innebærer også noen ganger å kjenne det som er uforløst og ulevet liv. Først deretter blir det mulig å slippe det.

I den daglige yogaen er dette sjelden så klart og tydelig, og hva som egentlig foregår er ikke alltid lett å forstå. Der oppleves det mer som noe diffust og litt brysomt som bidrar til at man kutter ned på tiden eller begynner å gjøre øvelsene overflatisk, slik at kvaliteten på utførelsen blir mindre kraftfull. På yoga-ukesretretter derimot hvor det er satt av ekstra mye tid til yoga- og pusteøvelser, kan ofte den underliggende prosessen tydeliggjøres over et kort tidsrom. Det begynner så uproblematisk de første dagene, man er virkelig begeistret og lettet og føler seg meget bra. Så kommer kanskje tårene for kjæresten som gikk, eller barna man aldri fikk. Man blir mer sårbar og kjenner på savnet av det ene og det andre. Man får kanskje lyst til å reise hjem og bryte av. Motivasjonen blir satt på prøve.

Men det er som regel noe ekstra godt på den andre siden av slike følelser. Om man ikke gir opp og reiser hjem, men fortsetter litt lenger – og kanskje også snakker om det som ikke er så greit – da kan det være at noe løsner og slipper. En ny plattform av styrke og åpenhet etableres gradvis. Kanskje man evner å se livssituasjonen i et annet mer lyst perspektiv.

Å gjennomleve slike endringer over en uke med intens yogapraksis, kan være uvurderlig for forståelsen av den dypere prosessen yoga berører også hjemme i hverdagen.

 

Den lave selvfølelsen

En særlig brysom motstand for den som tar yoga på alvor kan være knyttet til selvfølelse. Å være myk og å kjenne at kroppen er levende og sensitiv, er dypt tilfredsstillende. Å puste fritt er deilig. Ikke noe er så godt som kroppslig velvære og våkne sanser.

Men mange kroppsøvelser får man dessverre som regel ikke umiddelbart til. Yogapust er heller ikke bare enkelt. Så lenge man føler at man har fremgang, og at man blir mykere og puster friere, går det flott. Men så kan det være at man begynner å kjenne på stivhet og holdthet i både kropp og sinn. At pusten er begrenset og stakkato, at kroppen er vond osv. Da blir det mer vrient. Alt med kropp er sensitivt. Så mye av vår identitet er knyttet til den. Man begynner kanskje å føle at noe er galt med en selv, også når man er på yogamatten. Det ligger i yogaens natur at man også vil møte sine begrensninger.

For en seriøs yogautøver er slike følelser ikke å kimse av. Kanskje en motivasjon for å drive med yoga er å bli mer fri fra negative tanker som vi kjenner så altfor godt i ulike situasjoner opp gjennom livet. Nå er det nettopp yogaen som aktiverer den lave selvfølelsen.

Hva gjør man når lave selvbilder aktualiseres, enten i yogaen eller i andre livssituasjoner? Vel, man prøver kanskje spontant ikke å kjenne på det. Man prøver å manøvrere sitt liv slik at man ikke føler så mye negativt. Om yoga er det som trigger den lave selvfølelsen, så kutter man ned på yoga. "Yoga var flott og fantastisk - til å begynne med - men ikke nå." Man blir uregelmessig, eller man slutter helt. «Jeg har rett og slett ikke tid, slik livssituasjonen er nå.» I realiteten behøver ikke noe å være forandret i hverdagen. Eller man begynner å slurve og gjøre øvelsene overflatisk. Alt er ulike måter for å kjenne mindre på det uforløste.

I et psykologisk erkjennelsesperspektiv unngår vi på denne måten en mulighet for å endre på vanskelige og problematiske sider av oss selv. Ingen ting holder oss så mye borte fra å virkeliggjøre oss selv som lave selvbilder. Det krever mye å holde noe borte fra bevissthet. Tap av energi, livsglede og levet liv. Men det krever også noen ganger mye å kjenne på det.

Ja visst gör det ont

Den svenske poeten Karin Boye har skrevet et av Nordens mest kjente dikt, Ja visst gör det ont, fra 1935. Det er så mye sitert at det kanskje nærmest er blitt en klisjé. Ikke desto mindre berører diktet noen fundamentale sider av grensesprengende selverkjennelse som i høyeste grad er relevant for en yogautøver. Så la oss derfor slutte disse betraktningene om motstand mot yoga med Karin Boyes tanker om knopper som springer ut.

 

Ja visst gör det ont när knoppar brister.

Varför skulle annars våren tveka?

Varför skulle all vår heta längtan

bindas i det frusna bitterbleka?

Höljet var ju knoppen hela vintern.

Vad är det för nytt, som tär och spränger?

Ja visst gör det ont när knoppar brister,

ont för det som växer och det som stänger.

 

Ja nog är det svårt när droppar faller.

Skälvande av ängslan tungt de hänger,

klamrar sig vid kvisten, sväller, glider -

tyngden drar dem neråt, hur de klänger.

Svårt att vara oviss, rädd och delad,

svårt att känna djupet dra och kalla,

ändå sitta kvar och bara darra -

svårt att vilja stanna och vilja falla.

 

Då, när det är värst och inget hjälper,

brister som i jubel trädets knoppar.

Då, när ingen rädsla längre håller,

faller i ett glitter kvistens droppar

glömmer att de skrämdes av det nya

glömmer att de ängslades för färden -

känner en sekund sin största trygghet,

vilar i den tillit som skapar värlen.

Photo by Conscious Design 

  • Torbjørn Hobbel

    Meditasjonslærer i Acem. Cand. philol. med fagene norsk, historie og religionshistorie. Leder for Acem India. 

    Torbjorn Hobbel

Produkter

Dyade 2018/3 Yoga

 

Relaterte artikler