Stillhet uten metafysikk eller mystikk

Stillheten er kulturelt, ideologisk og teologisk nøytral. Alt etter hvor man kommer fra, kan meditativ stillhet settes inn i mange forskjellige rammer. Men stillheten inngir respekt for menneskets rike muligheter og kan være vanskeligere å forene med en postmodernistisk ateisme. Den stillhet man søker å åpne seg for, er universell. Men metodene, veiene dit, kan være ulike. Metodeforskjeller kan resultere i kamper og motsetninger der det dypere sett dreier seg om noe felles.

Å ikke eksistere og eksistere

Acem arbeider under slagord som “Meditasjon uten religion eller guru”. Mange velger Acem meditasjon nettopp for å slippe den religiøse ramme, som - eksplisitt eller implisitt - ofte omgir meditasjon. Dette Dyade diskuterer meditativ stillhet uten å bevege seg inn i en særlig religiøs, ideologisk eller filosofisk kontekst. Ei heller settes stillhet inn i en kosmologisk eller teologisk ramme. Siden begrepene religiøst, guddommelig og stillhet brukes med et nærmest endeløst antall betydninger, er muligheten for misforståelser, sammenblandinger og kvasiuenighet mange. En britisk forsker på Det nye testamentet, John Fenton, skal ha uttalt: “The most obvious characteristic of God is his silence. He does not cough or mutter or shuffle to reassure us that he is there.” Men at Gud er taus, betyr ikke at indre stillhet er guddommelig eller et møte med Gud.

Metafysikk kan ha flere betydninger. Her brukes en populærforståelse av ordet som “religiøst” eller det som er hinsides vanlige fysiske forklaringsmodeller. Mer snevert og fagfilosofisk kan metafysikk også peke på læren om tilværelsens grunnelementer. Den betydningen er ikke aktuell her.

Mystikk er også et ord med varierende innhold. En vanlig og tradisjonell forståelse av uttrykket er et personlig møte med Gud, dvs en personlig erfaring av det guddommelige¹. Innenfor meditative tradisjoner synes stillhet undertiden skildret som en religiøs erfaring, av og til som en slags foreløpig opplevelse på vei mot det hellige, og delvis også som et fenomen som er verdifullt i seg selv uten å være knyttet til noe religiøst².

En konsekvens av stillhetens flertydighet er at erfaringen kan forstås på forskjellige måter alt etter hvilke virkelighetsmodeller man kommer med. “Treffer man Gud i Acem meditasjon?”, spurte en gang en deltager på en indisk retrett. “Nei, ikke hvis han ikke er del av din livsanskuelse utenfor meditasjon”, lød svaret³. Den norske dikter Ernst Orvil har med en enkel poetisk drakt uttrykt et tilsvarende perspektiv:

Eksistens

Anne kom fra skolen og

sa at på skolen sier de at

Gud ikke eksisterer. Jeg sa

at det skal du ikke tro på.

Jamen eksisterer Gud da?

Ikke for den som ikke tror,

sa jeg, men ellers eksisterer

Gud. Er ikke det rart da, sa Anne.

Jo, sa jeg, det er rart.

Går det an, sa Anne, å ikke

eksistere og eksistere.

Ja, sa jeg, det går an for Gud.

I et innlegg i The Stone – et internettforum for samtidsfilosofer, hadde Gary Gutting et innlegg med tittelen: Did Zeus exist? Han stilte sine barn spørsmålet og et av dem svarte: “I knew he didn’t exist anymore, but figured that he did back in ancient Greece.”

Ett er hvordan moderne mennesker opplever verden; noe annet hva tidligere tiders samfunn gjorde. Og hvem skal egentlig kunne definere den ene forståelse av “metarammene” rundt vår tilværelse som mer riktig enn andre?

I andre sammenhenger taler man om kunstneriske eller indre sannheter. En historie skrives slik at den ikke nødvendigvis er i overensstemmelse med den ytre virkelighet. Men den representerer en indre eller kunstnerisk sannhet. Den får historien eller det kunstneriske uttrykk til å stemme.

I forordet til den gjenoppdagede og nå bestselgende tyske romanen Jeder stirbt für sich allein sa Hans Fallada det slik:

“Det dreier seg altså om to fantasiskikkelser, slik også alle andre personer i denne romanen er fri diktning. Likevel tror forfatteren på “den indre sannhet” til det som fortelles, selv om mange enkeltheter ikke helt tilsvarer de faktiske forhold⁴”.

Mange som gjennom historien har fortalt om mystiske møter i stillheten, har kanskje ikke ment annet enn at dette er slik erfaringen “stemmer” eller gir mening for dem. Med andre referanser og metaforståelser kan andre “sannheter” muligens være like “sanne”. En del diskusjoner – og kamper – kan skyldes at sterkt subjektive formidlinger er absolutert – indre og subjektive sannheter blir objektiv og sann metafysikk.

Ikke indre bevis for noe “der ute”

Erfaringen av meditativ stillhet kan til dels omtales som tidløs, ahistorisk, objektløs, ikke-fenomenell, universell, uutgrunnelig og ikke formet av egen psykologi. Man kan vel ikke uten videre vite om “min stillhet” er lik “din stillhet”, men det fornemmes kanskje slik. Uansett kan en slik erfaring ikke tas som bevis på at det “der ute”, utenfor den enkeltes erfaring, finnes en ahistorisk, tidløs eller universell virkelighet. Det ville være en metafysisk eller religiøs påstand som går ut over den enkeltes erfaring og i stedet bruker denne til å underbygge et verdenssyn.

Sagt på en annen måte: En rekke personer sier at de har møtt Gud eller har hatt guddommelig inspirasjon. Beviser dette at Gud eksisterer? For dem, tydeligvis ja. Men hva med andre? Man kan hente eksempler fra tradisjoner som for vestlige mennesker kan fremstå ganske fremmed, f eks fra daoistiske meditative tradisjoner der man beskriver indre visjoner av gestalter som Rød Slange og Dronningmor. Den mediterende sies å kunne ta del i en høyere bevissthetstilstand som Dao ved å opprettholde“composure and silence in the face of the Red Snake and Queen Mother⁵” . Det vil være en stor forskjell mellom på den ene side å hevde at personer ikke har hatt visjoner de mener best kan omtales gjennom denne type bilder, og på den annen side å godta at det “der ute” eller “der inne” finnes fenomener som “Red Snake” og “Queen Mother”.

I Varieties of religious experience (1902) gjengir William James dette utsagn fra kristen kontemplasjon: “The perfect stillness of the night was thrilled by a more solemn silence. The darkness held a presence that was all the more felt because it was not seen. I could not any more have doubted that HE was there than that I was. Indeed, I felt myself to be, if possible, the less real of the two.”

Det er liten grunn til å ta fra den aktuelle person den oppfatning at han i stillheten møtte Gud. Samtidig er det for andre vanskelig å ta denne type erfaringer som et bevis for at Gud eksisterer. Kanskje dreier det seg om dimensjoner i bevisstheten som i andre kulturelle sammenhenger kunne gis et annet innhold.

Ned gjennom historien har denne type religiøse forståelser av stillhet til dels også provosert den bestående teologi. Eremitten Johannes som levde i det femte århundre e Kr, skal ha sagt at Gud er stillhet. En del i den tidlige østkirken skal ha vektlagt det å oppnå en slags identifisering eller forening med Gud. Den indre stillheten skulle være en vei til det. Da kan man begå den nokså alvorlige synd innenfor kristendommen å overtre grensen mellom Skaper og det skapte, mellom Gud og menneske. Dette har også vært en kristen innvending overfor tradisjonell mystikk der mystikeren hevder i sitt indre å ha oppnådd en slags berøring eller forening med Gud. Men denne type diskusjoner eller påstander må ikke få en til å overse det grunnleggende faktum at det også dreier seg om menneskelige erfaringer. Selv om man ikke kan forstå alt, selv om mye er erfaringer der man ikke kan koble seg på, vil det vanligvis likevel være noe der mennesker kan kjenne igjen. En introspektivt orientert person kan ofte se noe som er felles i en indre stillhet, selv om erfaringen er formidlet gjennom språk, formuleringer, bilder og visjoner som umiddelbart kan virke nokså fremmed.

Kjærlighet eller gode relasjoner mellom mann og kvinne, mellom foreldre og barn, mellom partnere og venner, kan også treffe en indre gjenklang av noe universelt som overskrider her og nå: Her har mennesker vært før; dette har også andre erfart. Dette betyr ikke at kjærlighet eksisterer som en egen kategori fenomener uavhengig av den enkeltes erfaring - som en slags nyplatonistisk idé som den enkelte kjærlighetserfaring bare er et eksempel på. Tilsvarende kan sies om erfaringen av meditativ stillhet. En erfaring av stillhet kan være meningsfull, viktig og formende uten å måtte settes inn i en større metafysisk, religiøs eller mystisk sammenheng.

Farlig stillhet

Når enkelte mystikere omtaler stillheten som et møte med Gud, må vel de fleste som arbeider med meditativ stillhet, akseptere at det er erfaringer man ikke selv deler. Mange kan verdsette en indre stillhet, selv om den ikke har et slikt opphøyet preg av et guddommelig møte. Enkelte meditative tradisjoner fremstiller stillhet som en slags mellomstasjon i den meditative prosess frem mot den endelige opplysning eller en guddommelig erkjennelse⁶.

Hos den kristne mystiker Mester Eckhart fremstilles indre stillhet som den tilstand der man kan høre Guds ord⁷. - Igjen er formuleringene som så ofte innenfor dette felt, paradoksale: En stillhet der man bedre kan høre. - Men, hos andre, til dels innenfor samme tradisjoner synes “dyp stillhet” til dels å være forstått som et endelig meditativt mål⁸.

Muligens har noen angivelige mystikere gjort mer ut av sine erfaringer enn det var grunnlag for. Når man leser om andres indre erfaringer kan man som utgangspunkt aldri se bort fra selvsuggesjon. I tidligere tider var ens ordvalg også potensielt farlig. Man kunne utsette seg for den katolske kirkes vrede (og bål) hvis man mente å ha tatt del i noe guddommelig. Flere kvinnelige mystikere ble brent som kjettere. En av deres synder var også at de hadde gått utenom kirken som institusjon og dens representanter ved å ha et slikt påstått direkte møte med Gud. Både protestanter og katolikker har latt personer de mente praktiserte svart magi, bli prisgitt flammene. Hvor grensen gikk for det som kunne aksepteres, var neppe lett å vite. I mange sterkt religiøse samfunn har det sikkert ikke vært risikofritt å si at man i sitt indre slapp til en stillhet, at den representerte noe dypt tilfredsstillende, men beklager, det var intet hellig eller guddommelig i det.

Innenfor Islam ser enkelte retninger en annen fare i stillheten. Hvis sinnet ikke er opptatt av vanlig aktiviteter, bør man hele tiden gjenta Guds navn. Hvis ikke, kan det oppstå et vakuum der satan får slippe til.

I tidligere tider var verden nær altomfattende religiøst. Indre erfaringer måtte defineres i forhold til religiøse referanser. For moderne mennesker kan et slikt totaliserende religiøst perspektiv bli en tvangstrøye. For enkelte i en til dels intenst sekularisert samtid er enhver antydning om en religiøs dimensjon en provokasjon.

Man må nesten verne seg på to fronter. Ett er de religiøst engasjerte som er mistenksomme overfor enhver indre erfaring man kaller verdifull uten å knytte den til deres religiøse referanser. I det minste i Nord-Europa er det etter hvert færre av dem. Men like dogmatiske er de mange ateistiske apologeter som kan være tilsvarende raske til å definere som kvasireligiøs dem som finner noe verdifullt i sin bevissthet; noe der inne å ha respekt for og verne om. Det skal forstås og defineres i hjel.

Arketypisk disposisjon

Kanskje kan en meditativ erfaring sees som en slags arketypisk disposisjon i menneskesinnet for å bruke psykologen Carl Jungs terminologi. Men Carl Jungs til dels uklare definisjon av arketyper, enkelt oppsummert som disposisjoner for forestillinger i menneskenes kollektive ubevisste som i forskjellige kulturer manifesterer seg på ulike måter, gir liten hjelp til vår diskusjon av stillhet. Erfaringen av stillhet som ofte kan beskrives som ikke-fenomenell, eller på grensen mot det ikke-fenomenelle, er nokså annerledes enn arketypenes fenomenelle manifestasjoner. Men begrepet arketyper kan være nyttig som et begrep som viser til tidløse og universelle ressurser - erfaringer mennesket er disponert for hvis man kultiverer de muligheter som ligger der.

Selv om man godtar en del av Jungs begrepsverden rundt arketyper, innebærer heller ikke det en aksept av at arketypene eksisterer som en slags metafysisk realitet i seg selv utenfor menneskets bevissthet. Det dreier seg om grunnleggende forestillinger som bygger på visse realiteter i menneskesinnet. Men arketypene peker ikke nødvendigvis ut over bevissthetens forestillingsverden og mot andre realiteter.

Ahistorisk ståsted

Indre stillhet kan også erfares som en ahistorisk dimensjon i bevisstheten. Det er en del av oss som ikke er formet utenfra, en side ved oss selv som ikke er et historisk produkt. Ens relasjoner og objektene for ens følelser er historiske, men deler av erfaringen, elementer i den, kan man likevel forstå som noe som ikke er formet i det historiske, som ikke har å gjøre med oppvekst eller ytre omstendigheter. Eller man kan la være å oppleve det slik. Det som her diskuteres, er en erfaring, ikke hva den eventuelt skulle representere av metafysiske realiteter.

Man kan muligens gjenkjenne egne erfaringer når man i østlige, både vediske og daoistiske, skrifter leser beskrevet det som ilden ikke kan brenne, stormen ikke bevege, vannet ikke fukte. Man behøver ikke mene at det finnes noe slikt i den ytre verden; men formuleringene dekker den erfaring man hadde i sitt indre.

Den greske myten om Prokrustes handler om verten som hadde én bestemt seng å by sine besøkende. De skulle passe inn i den. Var de for lange, hugget han av et passende stykke av bena deres. Var de for korte, la han kroppene deres bli strukket på en grusom måte så de fikk tilstrekkelig lengde.

Enkelte nærmer seg andres meditative erfaringer som en moderne ideologi-Prokrustes. Ens erfaring blir ikke godtatt slik den er for en selv. Nyutgaven av Prokrustes lar ikke andres meditative erfaringer i fred. De skal passe inn i vedkommendes “seng”, i betydningen forståelse eller ideologi. Erfaringen er kanskje ikke lang eller kort nok. Da må en del av erfaringen kuttes ned eller settes på strekk. Erfaringen godtas ikke som en erfaring i seg selv, man klarer ikke å slippe andres erfaringer inn i sitt hus eller sin tankeverden uten å gjøre vold mot dem. Man evner ikke å være vert for andres erfaringer uten å innpasse dem, om nødvendig brutalt, i sin egen verdensanskuelse. Man mangler en toleranse, et storsinn eller en åpenhet. – Man kan også være sin egen indre Prokrustes eller dommer: Egne erfaringer nedvurderes eller sees bort fra hvis de ikke er slik man oppfatter at autoriteter eller andre har beskrevet dem.

Kanskje setter man sine erfaringer av stillhet inn i religiøse sammenhenger. Da sier kanskje andre, nei, det blir for langt, og kapper av det som ikke passer inn i deres ideologi eller seng. Eller man fremholder at erfaringen ikke er mer enn den er, ikke del av en verdensanskuelse, men likevel tilfredsstillende som det den er.

Ikke reduksjonisme

Enkelte som setter indre erfaringer inn i en religiøs kontekst, anklager det som reduksjonisme å se bort fra religiøse rammer. Man gjør erfaringen mindre enn den er. Enkelte mener at seksualakten reproduserer eller gjenspeiler en guddommelig forening. Men det må være en del felles å snakke om selv om man ikke setter sine seksuelle erfaringer inn i guddommelige rammer.

Men man må kunne godta at andre tolker sine indre erfaringer annerledes. I det forrige århundre smadret to brutale verdenskriger manges tro på mening, religion, gud og absolutte verdier. I kunsten ble til dels alt relativisert. Det var intet å stole på. Alt var bare representasjon, noe annet enn hva det ga seg ut for. Maleren René Magrittes undertekst til et bilde av en pipe er blitt berømt: Ceci n’est pas une pipe (1928-29). Det ser ut som en pipe, men er det ikke. Det er bare et maleri. Bildet er kalt La trahison des images – forestillingenes forræderi. Lik mange av hans samtidige kunstnere var et sentralt budskap for Magritte at vi ikke har noe vi kan stole på. Alt er noe annet enn man tror. Intet er stabilt og alt endrer seg. Mennesket lever i en verden der det blir lurt, prisgitt krefter sterkere enn det selv og forhold ingen kan overskue.

Ut fra slike perspektiver blir det nærmest latterlig hvis noen skulle påstå at de i stillheten møter en annen dimensjon. De blir bare nok et eksempel på noen som lar seg bedra. Men den som avviser eller latterliggjør slike utsagn, gjør nærmest seg selv til en slags metafysisk overdommer – en som egentlig vet best og kjenner sannheten der andre tar feil.

Ikke materialistisk ateisme

Uansett om ens ståsted er religiøst eller ateistisk, kan man ha ærefrykt for livet, slik det uttrykkes i den chilenske visekunstneren Violetta Parras berømte sang Gracias a la Vida – Jag vill tacka livet i svensk oversettelse slik den er mest kjent i Norden ved Arja Enni Helena Saijonmaas utgivelse (her ved første og femte vers):

Jag vill tacka livet

Som gett mig så mycket

Det gav mig två ögon

Och när jag dom öppnar

Kan jag klart urskilja det svarta från det vita

Och högt däruppe himlens mantel strödd med

stjärnor

I mängden människor, den som jag älskar

…

Jag vill tacka livet

Som gett mig så mycket

Det har gav mig ett hjärta

Som i grunden darrar

När jag ser på frukten av det hjärnan skapar

Och det goda så långt borta från det onda

När jag ser in i dina klara ögon

…

Lik så mange dikt kan heller ikke Gracias a la Vida underkastes entydige tolkninger. Diktet takker ikke uttrykkelig Gud, men han er heller ikke utelukket. En mulig lesing er at diktet hyller en materiell ateisme og avviser at livet rommer flere dimensjoner.

Forstått slik, er diktet ikke nøytralt, men markerer at det ikke er mer i verden enn det øyet ser og sansene kan ta inn - et univers uten mystikk og mysterier. Det ville kanskje ikke være så rart når man tenker på den historiske kontekst forfatterinnen Parra levde i med en undertrykkende militærjunta i nær allianse med den katolske kirke.

Skillet ved respekten

Selv om meditativ stillhet ikke settes inn i en mystisk kontekst, har erfaringen uansett et mysterium i seg: Den kan oppfattes og beskrives på vidt forskjellige måter. Å åpne seg for stillheten i sitt indre, kan være å slippe til dimensjoner i bevisstheten man aldri blir ferdig med. Som Parra synger, har man sine øyne, sin hjerne, sitt hjerte – ferdig med å forstå sine indre dimensjoner blir man likevel ikke hvis man slipper seg inn i det flertydige mysterium den menneskelige eksistens og bevisstheten også er.

Selv om Jag vill tacka livet skulle forstås negativ til religion, har sangen likevel salmens ydmykhet eller respekt i seg. Den er ikke postmodernistisk der alle standpunkter bare er meninger, og alle synspunkter bare demokratiske ytringer der ingen har forrang. Jag vill tacka livet og Violetta Parra har gjennom sin respekt for livet et etisk fundament. Ateistisk, kanskje ja, likegyldig, nei. I så måte kan den være nærmere den respekten for livet erfaringen av indre stillhet kan inngi.

Meditativ stillhet er ikke nøytral i forhold til menneskets muligheter. Nøytral i én dimensjon, innebærer ikke nødvendigvis nøytral i en annen, eller uten respekt eller ærefrykt. Meditativ stillhet slipper til, for den som er der, noen av bevissthetens berikende muligheter.

Monopolisere stillheten - “monometodisme”

Talsmenn for forskjellige veier til stillheten fremholder ofte ikke bare at deres metode er god. Man opererer med en slags monometodisme: Det er bare én fruktbar metode. Dermed blir det lett motsetninger og strid om forskjeller i metode fremfor en allianse om det som dypere sett kan være en universell søken.

Å slippe til stillheten i sitt indre forutsetter fordypelse. Denne fordypelsen glipper lett hvis man går fra den ene metoden til den andre. Prøver man flere forskjellige veier, vil resultatet ofte være at man ikke kommer noen steder. Selvfølgelig må det være et visst rom for utprøving.

Det kan være nødvendig å prøve flere metoder for å finne en man tror på. Acem har stadig kursdeltagere som har vært borti f eks mindfulness meditasjon eller Transcendental Meditation (TM) og som ut fra det de hører, ønsker å se om Acem meditasjon kan hjelpe dem dypere. Andre meditasjonsorganisasjoner har helt sikkert hatt personer som først har prøvd Acem meditasjon.

Det er imidlertid forskjell på en viss utprøving, og det stadig å skifte metode. De som hopper fra det ene til det andre, kan miste den evne til nyanserende fordypelse som er nødvendig. Dette kan være en av grunnene til at det ofte blir så sterke konflikter mellom representanter for de veier som fører frem.

Men det er lett å generalisere. Det er ikke bare det at en viss metode er den jeg har valgt og som jeg derfor, innen fornuftige grenser for utprøving, kanskje bør holde fast ved. Det blir den eneste metoden, for alle. Man glemmer at selv om denne metoden gjennom persistens fungerte for meg, behøver den ikke være den eneste som kan virke for alle.

Det er mange årsaker til det paradoks at universelle erfaringer kan skape motsetninger. Ett er altså at man forveksler behovet for å være konsekvent med én metode, med at bare denne metoden fungerer. Noe annet er det felles metodiske element som gjelder på tvers av mange ulike metoder: Fordypelse over tid krever konsistens. Derfor bør den enkelte, kanskje etter en viss utprøving, velge sin metode og holde fast ved den.

Konflikter kan forsterkes av at det ikke er noen fasit. Det mangetydige i erfaringen av stillhet gjør det vanskelig å føre “bevis” for bestemte forståelsesmåter. En flertydig erfaring kan heller ikke uten videre brukes til å avvise andres fremstillinger. Den som ser i tåke, ser ikke så klart. Da kan man heller ikke så lett underbygge at en som ser klarere, nødvendigvis ser feil.

Kompenserer usikkerhet

Når denne mangetydige erfaring beskrives på svært spesifikke måter, kan det lett oppstå motsetninger. Ved å overtydeliggjøre erfaringene, kan noe av flertydigheten gå tapt. Dermed kjenner kanskje ikke andre seg igjen når de har nærmet seg stillheten med andre rammer. De underliggende erfaringer er muligens ikke så forskjellige. Man kan ende opp med å tro man snakker om vidt forskjellige forhold fordi ordene er ulike, mens erfaringen kanskje har en del felles i seg.

Stillhetens tvetydighet kan gjøre at man føler seg usikker – både der inne og hvis man senere skal formidle erfaringen. Da kan noe i en ha behov for å kompensere, for å fremstå sikrere enn man føler seg. Slående mange “profeter” for meditasjon og stillhet er veldig sikre i sine uttalelser. Man kan undres: Hvor har de den vissheten fra?

Det er som om man omtaler en flertydig indre verden med den ytre verdens tydelighet. En britisk teolog uttalte en gang at kirken er som et svømmebasseng der all støyen kommer fra dengrunne delen. Man kan ha tanker om at bastantepåstander om stillhet kanskje ikke er så dype eller genuine. Tydeligheten stemmer liksom ikke.

Sikkerhet utad kan være en måte å håndtere den tvetydighet man står overfor der inne. Hvem skulle ikke gjerne være mer trygg enn man er i forhold til meditative erfaringer? Historien frembyr mange “eneste” veier til angivelig universelle erfaringer.

Et mulig psykologisk element av kompensasjon kan også bidra til å forklare at uenighet om hva som er riktig metode, lære eller vei, lett kan få et intenst preg. Fra en annen dimensjon, den religiøse, er det logisk at de tre verdensreligioner som har det felles at det bare er én Gud, også i perioder har vært villige til å gå til krig om hva som er den rette lære. Det er bare plass til én. For troende fra disse tre religioner kan veien være kort til en lære om én vei, én metode og ett mål når det dreier seg om stillhet. Den som mener å forvalte den eneste vei til stillheten, kan, naturlig nok, se på andre ikke bare som konkurrenter, men som representanter for en lære som vil føre folk i villelse.

Det vemodige er at det så lett blir motsetninger der det dypere sett kunne være mer samstemthet.

Takke stillheten

Jeg vil takke stillheten

For at den er så stille

Så stille

At også jeg blir rolig

Jeg vil takke stillheten

Der min angst

Ikke engster

Mitt sinne

Ikke kjemper

Min sjalusi

Ikke flammer

Jeg vil takke stillheten

For avstand til å se

For fred til å forstå

For styrke til å ta i mot

For hvile til å slippe

1 

Se f eks Richard Woods (ed): Understanding mysticism, 1980

2  Se Halvor Eifring (ed): Meditation in Judaism, Christianity and Islam. Cultural Histories, 2013, og Halvor Eifring (ed): Hindu, Buddhist and Daoist Meditation, Cultural Histories, 2014.

3  Se evt nærmere Meditative veier, Dyade 1/12 s 3-4.

4  «Sie sind also zwei Gestalten der Phantasie, wie auch alle anderen Figuren dieses Romans frei erfunden sind. Trotzdem glaubt der Verfasser an «die innere Wahrheit» des erzählten, wenn auch manche Einzelheiten den tatsächlichen Verhältnissen nicht ganz entspricht.»

5  Stephen Eskildsen: Red Snakes and Angry Queen Mothers, i Halvor Eifring (ed): Hindu, Buddhist and Daoist Meditation, Cultural Histories, 2014 s 163.

6  Se f eks Bettina Bäumer: Creative Contemplation in Vijñana Bhairava i Halvor Eifring (ed): Hindu, Buddhist and Daoist Meditation, Cultural Histories, 2014 s 61, 62; og Bhikkhu Analayo: The First Absorption in Early Indian Buddhism, same sted s 80

7  Sitat fra Mester Eckhart hos Jeffrey Cooper: The Pathless Path of Prayer: Is There a Meditation Method in Meister Eckhart?, i Halvor Eifring (ed): Meditation in Judaism, Christianity and Islam. Cultural Histories, 2013 s 132.

8 Slik tilsynelatende Louis Komjathy: Daoist Clepsydra-Meditation i Halvor Eifring (ed): Hindu, Buddhist and Daoist Meditation, Cultural Histories, 2014 s 213, om visse meditative tilnærminger innenfor daoistiske tradisjoner; og Alan Brill: Meditative Prayer in Moshe Cordovero’s Kabbalah i Halvor Eifring (ed): Meditation in Judaism, Christianity and Islam. Cultural Histories, 2013 s 49, 54-55 og 58-59.

Photo by Jake Weirick