Han var lam fra livet og ned. Så krasjet flyet hans på en stillehavsøy. Da han våknet etter ulykken, kunne han bevege bena sine. Utrolig? Ja. Tilfeldig? Neppe.
I den grad Generation Next (nettgenerasjonen, født rund 1990) har et forhold til opplysningsfilosofen John Locke, er det gjennom den populære amerikanske TV-serien «Lost», skriver Christopher Grøndahl. Finnes det spor av opplysningstiden i amerikansk underholdningsfjernsyn?
Den moderne utgaven av John Locke tilhører en gruppe overlevende som har krasjlandet på en øde stillehavsøy. Ganske snart oppdager havaristene to ting: 1) Det vil aldri komme noen og lete etter dem. 2) De er ikke alene. Øya er bebodd av en rekke skikkelser. Blant dem en morderisk sort røyk, en isbjørn, en stamme kaukasiske urinnvånere som snakker amerikansk og kalles «de andre», samt restene etter «The Dharma Initative», et forskningsprosjekt med mystisk/metafysisk orientering.
Havaristene er nødt til å trenge inn i øyas hemmeligheter for å overleve. John Locke (spilt av skuespilleren Terry O'Quinn) har fra starten av et spesielt forhold til øyas tilsynelatende ondskap. For ham er øya et sted der mirakler er mulige. I motsetning til resten av gruppen, er han raskt på øyas parti, og langt mer uredd i utforskningen av mysteriene. Med evnen til å gå, har han også fått troen på at han har kommet til øya for å utrette noe.
Trøblete fortid
Tredje episode i «Lost» heter «Tabula Rasa» (latin for «blank tavle»)– og speiler det faktum at både vi som publikum er ukjent med karakterene vi møter, og at karakterene – inkludert John Locke – ikke vet noe om hvilken verden de har endt opp i. Serien begynner med blanke ark. Seriens struktur er bygget rundt flashbacks. Hver episode har sin hovedkarakter, og vi følger en handling i nåtidsplanet, knyttet til kampen for overlevelsen på øya.
Samtidig får vi tilbakeblikk til hendelsesforløp i hovedpersonens liv før vedkommende havnet på Oceanic flight 815. I begynnelsen forteller flashbackene hvordan akkurat denne personen endte opp på øya, men etter hvert gir tilbakeblikkene klangbunn for å forstå personens handlinger på nåtidsplanet.
John Locke fra «Lost» vokser opp i en rekke fosterhjem uten å kjenne sine biologiske foreldre. I godt voksen alder blir han kontaktet av moren. Hun forteller ham at han var en «ubesmittet unnfangelse»: Han kom til verden i jomfrufødsel. John blir nysgjerrig, leier privatdetektiv og greier å spore opp sin biologiske far, Cooper. Cooper tar i mot John med åpne armer og innlemmer ham i sitt liv. Etter en stund avslører Cooper at han trenger å få transplantert en nyre dersom han skal overleve, og John går med på å gi ham sin. Etter transplantasjonen avviser Cooper sønnen. Vi forstår at hele historien om jomfrufødsel var et plot for lokke John på pinnen og gi nyren. Faren har aldri brydd seg om John.
Lammelse
John blir deprimert, går i terapi, får en sympatisk kjæreste som han ikke greier å holde på. Og når han noen år senere senere treffer faren igjen, er han i ferd med å gifte seg med en svært rik kvinne. John advarer kvinnen mot faren, faren og John krangler. Det ender med at faren dytter ham ut av et vindu. John faller åtte etasjer, lander på fortauet og blir lam fra livet og ned. Hele denne dramatiske historien blir fortalt i små glimt gjennom de ti episodene der John er hovedperson, spredd utover fem sesonger. Det samme gjelder de andre sentrale karakterene: Svindlersjarmøren Sawyer, eks-torturisten Sayed, den overvektige og småpsykotiske lottovinneren Hugo, den selvrettferdige kirurgen Jack og den smellvakre fadermorderen Kate. Alle har de gjennomlevd nok til å fylle en roman hver for seg.
Det metafysiske materialet «Lost» byr på er ikke spesielt dypsindig. På slutten av fjerde sesong ble vi presentert for følgende faktum: Ved å snurre på et trehjul nede i en kald hule, kunne man flytte hele øya til et nytt, ukjent sted. Problemet med å bygge store fiksjonskonstruksjoner rundt mysterier, er at de fort oppleves som banale når de blir avslørt – med mindre de har forankring i dypere eksistensielt materiale (gamle legender, religioner, filosofisk innsikt). Plotet med hjulet hadde ikke denne forankringen, men et annet aspekt av serien har større dybde, og er kanskje hovedgrunnen til at «Lost» stadig er severdig: Det psykologiske.
Kjennskap gir vennskap
Muligheten til fordypning i karakterer gjør tv-serier til den audiovisuelle sjangeren som ligger tettest på romanen. Forutsatt at forfatterne greier å holde materialet levende, har du som seer etterhvert fått et nært forhold til de sentrale karakterene. Du vet hvem foreldrene deres var, du kjenner deler av livshistorien deres, du kjenner noen av hemmelighetene deres. Velskrevne tv-serier gir ekstistensiell fylde. Noen av dem makter også å gi deg innblikk i livsområder du ellers ikke ville ha kjent. Som begravelsesbyrå-verden i «Six Feet Under», containerhavnen i «The Wire» (sesong to) eller den amerikanske presidentadministrasjonen i «The West Wing». Dermed seiler tv-serien opp som vår tids store dannelsesprosjekt: For en generasjon som ikke lar seg forelese om tilværelsens utfordringer, vil den gode historien alltid vinne frem.
Men hvorfor i all verden oppkaller «Lost»-skaperne en av seriens sentrale skikkelser etter en britisk opplysningsfilosof?
Den ekte Locke
John Locke (1632 – 1704) blir sett på som opphavsmann for blant annet den moderne oppfattelsen av identitet og «selvet», ideer som senere ble videreutviklet av filosofer som David Hume, Jean-Jacques Rousseau og Immanuel Kant. Locke var den første filosofen som definerte selvet som en vedvarende strøm av «bevissthet» (consciousness). Dette var ikke noe lite sprang. Uten definisjonen av bevissthet ville det for eksempel ikke vært noe teoretisk grunnlag for Sigmund Freuds beskrivelse av det ubevisste. Her ser vi hvordan vår moderne selvforståelse følges av av en lang filosofisk utvikling der pendelen svinger fra side til side, dog stadig på et høyere innsiktsnivå (forhåpentligvis). For mens John Locke tilhørte en periode i europeisk tankehistorie der man var opptatt av å la den rasjonelle tanken stråle inn i hver mørke krok, tilhørte Freud en tid der man igjen utforsket de irrasjonelle kreftene i menneskesinnet.
Det andre begrepet i Lockes filosofi som skulle spille en sentral rolle i utviklingen av «det vestlige sinn» er «Tabula Rasa» – oppfattelsen av at vi er født uten ideer eller begreper, og at sinnet er som et blankt ark der erfaringene vi gjør skriver seg inn. All den kunnskapen vi erverver oss om den ytre virkeligheten, og alle forestillinger vi bygger omkring den, oppstår på denne måten. Her bryter Locke med den kristne filosofiens oppfatning av at mennesket kommer til verden med en sjelelige bagasje – både i form av synd og i form av en forestilling om det guddommelige. Dette skillet mellom guddom og menneskesinnet var én av forutsetningene for fremveksten av den moderne europeiske vitenskapen: Et begrep eller et fenomen kunne nå undersøkes uten at Gud eller forestillingen om Gud la føringer på hvordan man skulle forstå det man observerte.
Sosial kontrakt
Ut fra denne innsikten formet Locke teorier om den sosiale kontrakten en nasjons ledelse inngår med sitt folk for å kunne lede det. Staten og samfunnet utledes ikke fra Gud, men fra det rent menneskelige. Teoriene som presenteres i «Second Treatise on Government» førte til flere revolusjoner på slutten av 1700-tallet – og utgjør fortsatt en del av det tankemessige grunnfjellet under moderne samfunnskonstruksjoner. Først og fremst for demokratiet, men kontrakts-tanken er også aktuell i kritikken av for eksempel prestestyret i Iran: Med hvilken legitimitet holder ayatollahene fast på makten, på grunnlag av hvilken kontrakt med det iranske folk?
Forutbestemt eller fri?
Lockes to begreper – selvet som en bevissthetsstrøm og sinnet som et tabula rasa – har høyst sannsynlig bidratt til at serieskaper J.J. Abrams valgte akkurat dette navnet på rollefiguren spilt av Terry O'Quinn. Seriens sentrale tema er i hvilken grad man selv kan påvirke sitt eget livsløp versus å være underlagt en større skjebne som allerede har bestemt løypa for deg.
Rollefiguren John Locke mener at man selv kan påvirke begivenhetene på øya. Han gjør dermed ære på sin navnebror: Ingenting er forutbestemt i bevissthetsstrømmen, men du har likevel en forståelse av ditt selv som en helhet. Ved å kalle seriens tredje episode «Tabula Rasa» spiller forfatterne på Lockes andre sentrale begrep. Havaristene skulle i utgangspunktet ha dødd (og kanskje døde de faktisk) i flystyrtet. Når de kommer til seg selv på øya, begynner de på nytt i en verden de ikke har noen forutsetninger for å forstå. Gradvis skrives øyas virkelighet og metafysiske regler inn på dem. Gradvis blir vi som publikum også kjent med deres livshistorie.
Mellom tanken og troen
Liket av John Locke er sentralt i overgangen mellom femte og sjette sesong av «Lost», der det bli båret rundt i en kiste samtidig som en høyst levende Locke er aktiv på en annen kant av øya. Dette høres ut som tøys og tull, men denne typen lek med død/levende er et av de sentrale grepene innenfor seriens egen skrudde metafysikk.
Ikke minst fordi det på flere tidspunkt oppstår kryssende tidslinjer på øya: En person gjør et hopp i tid og risikerer å støte på seg selv i en annen tidslinje. I dette spenningsfeltet mellom den rasjonelle tanken og den uforståelige understrømmen befinner den moderne utgaven av John Locke seg. Han lodder ikke dypt, men er likevel spennende nok til at man ønsker å følge livsreisen hans. Kanskje kan man ta «Lost»-seriens popularitet til inntekt for at man i en tilsynelatende gjennomforklart verden har behov for, eller muligens også en dragning mot, det uforklarlige. Eller, for å si det med begrepene fra dette nummeret av Dyade, det moderne, opplyste menneske befinner seg stadig i strekk mellom tanken og troen.