Anklage-samfunnet

Velferdssamfunnet har skapt nye roller. Regler som skal sikre mot diskriminering og overtramp, definerer posisjoner som krenket og offer. Motpolen er krenkeren eller den som forgår seg. Det er innført eget vern for varsleren, den som sier fra om regelbrudd, utnyttelse og forskjellsbehandling. Vernet om den ene kan koste mye hvis forutsetningen er at den annen part må svekkes. Det kan bli en kamp om å komme først i posisjon som offer eller krenket. Bare da kan man anklage, og har langt større rettigheter og friheter, skriver Ole Gjems-Onstad.

I rettighetssamfunnet dreier det seg ikke om å yte, men om å kunne kreve, hevde sine rettigheter og anklage der man ikke får det man har krav på. Anklagesamfunnet kan forlenge et autoritetsoppgjør. Et demokratsk likhetsideal gir ikke rom til forskjeller i rettssikkerhet.

Vernet om den krenkede
Utgangspunktet har vært et ønske om å sikre den svakes rettigheter. Man har villet styrke den underlegne part gjennom rettighetslovgivning. En del av prisen man betaler, er kanskje et anklagesamfunn som kan true demokratiske idealer om likebehandling. Det er vanskelig å styrke den ene parts rettigheter uten å la den andre komme dårligere ut enn tilsiktet. Man glemmer at en sak har to sider og to parter. De rettigheter man gir til den ene i en konflikt, må man ta fra den andre.

Det er et paradoksalt dilemma. I likhetens navn vil man styrke den krenkede. Men hvor blir det av likheten og rettighetene til den som kan bli dømt i prosesser med svekkede beviskrav?

Det har vært lett å avfeie den som har følt seg krenket: ”Hør her – det var ikke alvorlig ment. Du misforstår og reagerer for sterkt. Det blir vanskelig når du er så tynnhudet.” Og sagt bak vedkommendes rygg: ”Han har alltid vært vanskelig. Det blir stadig problemer med ham.”

Den norske lovgiver har ønsket å gjøre det lettere for krenkede å nå frem med sine klager. Ny norsk lovgivning bygger på at den krenkede skal bli hørt og trodd. De svake skal ikke lenger være alene. Samfunnet har villet slå ring rundt dem. Det er forbud mot å diskriminere dem som er sårbare på grunn av hudfarge, etnisitet, nasjonalitet, alder, kjønn, seksuell legning.

Flere virkemidler er tatt i bruk for å be-skytte krenkede. Det legges nå større vekt på deres subjektive utsagn. Hva som derimot faktisk skjedde og utløste det som ble opp-levet som krenkende, er mindre viktig. Dis-krimineringsvernet er effektivisert ved at krenkeren i visse tilfeller skal bevise at han ikke gjorde noe galt. Det er som om den krenkedes påstander i utgangspunktet er riktige.

Tilsvarende bygger arbeidslivets regler om varslere nærmest på en forutsetning om at de alltid har rett når de roper ut at noe er galt. Varslere er gitt strafferettslig beskyttelse mot gjengjeldelse eller reaksjon.

Hvordan føltes det?
Enhver har rett til ikke å bli diskriminert eller trakassert. I arbeidsmiljøloven (lov 17. juni 2005 nr 62) er det inntatt et uttrykkelig forbud mot trakassering på grunn av politisk syn, fagforeningsmedlemskap, seksuell orienter-ing, funksjonshemming eller alder. Diskrimi-neringsloven § 5 forbyr trakassering på grunn av etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion eller livssyn.

Ved vedtaket av trakasseringsbestemmel-sen i arbeidsmiljøloven forklarte lovgiver at trakassering foreligger ”når en uønsket adferd finner sted i den hensikt eller virkning å krenke en annens verdighet” (Odelstingsproposisjon nr 49 2004-2005).

Så langt er det lite ekstraordinært i dette. Det å trakassere betyr enkelt sagt å plage andre. At det forbys å belaste andre, er ikke underlig. Det problematiske kan være hvordan man trekker grensen for lovens forbud mot det å plage eller belaste andre.

Forarbeidene til de nye bestemmelsene om trakassering foreskrev retningslinjer som fortjener å løftes frem. Vanligvis må man for å bli straffansvarlig eller erstatningsansvarlig ha til hensikt å gjøre det som er forbudt. Med andre ord: Man skal ha hatt til formål å trakassere den andre. Men de nye trakas-seringsbestemmelsene forutsetter at det også foreligger lovbrudd når det man gjør, oppleves trakasserende uten hensyn til om handlingene var ment slik.

Departementet slo fast at den trakassertes subjektive opplevelse skal være ”utslagsgivende” for om atferden anses som trakassering. Man understreket at det ikke er mulig å oppstille objektive normer for hva som kan oppfattes verdighetskrenkende. Derfor satte man det subjektive i høysetet.

Faglitteraturen i arbeidsrett diskuterer om man overhodet kan oppstille en objektiv minstenorm for trakassering. Ut fra retts-praksis mener man likevel det kan legges til grunn at en subjektiv opplevelse av å bli trakassert ikke kan være nok til å konstatere at trakasseringsforbudet er overtrådt. Den subjektive opplevelsen til den krenkede må etter en mer objektiv vurdering ha en viss støtte i faktiske forhold. I ethvert fall må den som er krenket, ha tilkjennegitt sin følelse av å være krenket, dersom andre ut fra mer objektive normer ikke lett ville oppleve forholdet som krenkende.

Enklere uttrykt: Opplevelsen av å være krenket er ikke alene tilstrekkelig til å få noen dømt for krenkelse. Den som sier han er krenket, må kunne vise til noen ytre forhold. I hvert fall må han ha sagt fra at atferden kjennes krenkende, men det subjektive skal stå sentralt. Man kan bli regnet som en krenker, ikke primært ut fra det man sa, men ut fra hvordan det kjentes for den andre som følte seg krenket og har tilkjennegitt dette.

Medie- og rettssamfunn
Mediene har ofte vært kritisert for å spille for mye på det subjektive på bekostning av det objektive. En del rettsregler innen krenkelses- og diskrimineringslovgivning synes å slå inn på noe av den samme vei. Den subjektive dimensjon betones sterkere. Da må det objektive uunngåelig tones ned.

Vil man legge større vekt på den krenkedes subjektive opplevelse av å være krenket, må man gi mindre plass til en objektiv beskrivelse av det som faktisk skjedde. Dommerens spørsmål kan bli mer lik TV-reporterens: Hvordan kjente du det? Og mindre: Hva ble sagt eller gjort mot deg? I rettssalen skal hva du følte, gå foran det som skjedde.

Den som anses som offer, får eget vern som motparten, den anklagede, ikke har. Opplevde du deg krenket, blir det viktigere enn om utsagn og handlinger som det reageres på, faktisk var krenkende eller om vedkommende formidlet seg på en berettiget måte.

Skyldig inntil det motsatte er bevist
Parallelt med reglene om trakassering er det kommet mange nye lovforbud mot diskriminering. Lovgiveren har ment at de som diskrimineres, ikke har hatt et effektivt vern. De som diskriminerer, har sluppet unna med for billige unnskyldninger: ”Det er helt tilfeldig at det i dette firmaet ikke ansettes innvandrere, at det her ikke leies ut til handicappede etc.”

Fordelingen av ansatte i en virksomhet kan tyde på at arbeidsgiver diskriminerer. Men i det enkelte tilfelle har det ut fra indisier vært tungt å få medhold i at diskriminering finner sted.

Derfor har man i diskrimineringslovgiv-ningen fått nye bestemmelser om bevisføring. Mange diskrimineringsbestemmelser har reg-ler om såkalt omvendt eller delt bevisbyrde. Først må klageren klare å bevise at det foreligger en objektiv forskjellsbehandling: ”Denne arbeidsgiver kalte ikke inn noen kvinner eller ikke-etniske nordmenn til intervju og vedkommende ansatte heller ikke noen fra de gruppene.”

Å dokumentere objektiv forskjellsbehandling er vanligvis enkelt hvis den rent faktisk har funnet sted. Da går bevisbyrden eller utfordringen over på den som påstås å ha diskriminert. Den anklagede må be-vise at forskjellsbehandlingen ikke skyl-des diskriminering: ”Vi ansatte ingen innvandrere. Imidlertid hadde vi utlyst stillinger for regnskapsførere, og ingen søkere med innvandrerbakgrunn hadde regnskaps-utdannelse eller praksis fra regnskap.” Det foreligger bare diskriminering hvis de forbudte utvalgskriterier har vært avgjørende. Man diskriminerer ikke hvis man lar være å ansette en innvandrer uten regnskapskompetanse i en økonomiavdeling. Men er innvandreren bedre kvalifisert enn andre søkere, er det ulovlig diskriminering å utelukke innvandreren fordi han er innvandrer.

Regler om delt bevisbyrde gjør det lettere å få dømt dem som krenker andre ved å diskriminere. Foreligger objektiv forskjells-behandling, skal man kunne dokumentere gode, saklige grunner for å unngå å bli dømt.

I diskrimineringsretten er prinsippet delvis blitt: Skyldig inntil det motsatte er bevist. Den norske lovgiveren står ikke alene. De nye norske reglene om delt bevisbyrde bygger på EU-retten.

Også når det dreier seg om overgrep mot barn mv, har det vært diskutert om man i strafferetten på dette område bør minske beviskravene. Erfaring viser at det er vanskelig å få dømt overgriperne. Skal det fortsatt godtas at synderne går fri? Eller skal man gjøre det lettere for de krenkede å stå frem med sine historier? Det blir færre overgrep hvis de krenkede oppfordres til å stå frem. Og det blir mer meningsfullt å anklage hvis beviskravene reduseres slik at den krenkede vet at det ikke er alt for vanskelig å vinne frem.

Høyesterett har åpnet for at det kan være riktig å senke terskelen før noen dømmes ved mindre overgrep. Men man har fast-holdt at hvis noen utsettes for anklager om virkelig grove overgrep, må man holde fast ved prinsippet om kvalifisert sann-synlighetsovervekt.

Skyldig selv om intet lar seg bevise
I august 2008 fremmet barneombud Reidar Hjermann et forslag som viser hvor langt man kan gå for å beskytte dem som krenkes eller kan bli krenket. En del saker om seksuelle overgrep mot barn henlegges på grunn av bevisets stilling. Dette betyr at politiet mener de påståtte overgrep ikke lar seg bevise. Barneombudet foreslo at det likevel skal fremgå av politiattester at man har vært anklaget for et slikt overgrep. Også saker som er henlagt på grunn av bevisets stilling, skal fremgå av politirapporten.

Utspillet er kanskje det klareste eksempel på at en fremtredende representant for det offentlige argumenterer for regler som helt tilsidesetter hensynet til den som er anklaget. For barneombudet spilte det øyensynlig ingen rolle at konsekvensene kan være dramatiske og livsødeleggende for den det ikke lenger skal tas hensyn til.

Barneombudet fremholdt at det er nød-vendig å fravike de vanlige rettsstatsprin-sipper om at man ikke skal straffes for saker der anklagen ikke lar seg bevise. Hensynet til dem som påstås å være krenket, og de som i fremtiden kan krenkes, må gå foran.

Forslaget til barneombudet ville gjøre det lett å ødelegge livet til en som arbeider med barn og unge og derfor kan være avhengig av politiattest for ansettelse. Et kjennetegn ved rettsstaten har vært et system for å skille mellom sanne og falske anklager. Barne-ombudet vil at dette grunnleggende skille mellom den begrunnede og ubegrunnede mistanke tas bort. Dermed er det bare å an-klage ens fiender for overgrep. At den som fremsetter påstandene, mangler bevis, redder ikke den anklagede. Barneombudet vil at anklagen likevel skal fremgå av politiattesten.

Barneombudets forslag vitner om hvor ensidig tenkningen rundt den krenkede kan bli. Den påståtte overgriper blir nærmest uten retts- og yrkesvern fra det øyeblikk ved-kommende anklages.

Prisgitt anklagen
Barneombudets forslag om straff for anklager som ikke lar seg dokumentere, er et uvanlig utslag av sort-hvitt-tenkning. At enkelte vil skade og ønsker å gjøre andre vondt, er nærmest ikke en problemstilling. Psykologiske mekanismer som projisering, paranoia, psy-kopati og spredning av ondsinnede og usanne rykter eksisterer nesten ikke. De fleste anklager er selvfølgelig ikke styrt av slike mekanismer. Det er derfor man trenger å kunne skille, og så avvise de anklager som ikke lar seg dokumentere.

Det eneste legitime hensyn for barneom-budet var det å beskytte barna som gruppe. At et og annet anklaget individ kan få sin yrkeskarriere knust, får heller være. I prinsippet begrunner den samme type kollektiv tenkning rettsløshet for enkelt-individer under totalitære regimer med kommunisme og nazisme. Der var angiveri en selvfølgelig del av systemet og bidro til å opprettholde det. En stadig trussel om å bli anklaget bidro til å holde befolkningene i sjakk. For å styrke anklagens stilling i samfunnet, var det liten fare for den som fremsatte falske anklager. I stedet gikk mange i frykt for å bli anklaget. Anklagen gjorde en rettsløs og prisgitt systemet.

Arbeidsgivere er pålagt en rekke plikter i forhold til samfunnet og sine arbeidstagere. Bryter arbeidsgiver reglene, har arbeidstagere lovbestemt rett til å varsle offentligheten om kritikkverdige forhold.

Arbeidsgiver kan reagere negativt når noen går til pressen eller myndighetene. Arbeidsmiljøloven forbyr uttrykkelig ar-beidsgiver å gjengjelde slik varsling. Alle typer gjengjeldelse er forbudt: Oppsigelse og avskjed (her gjelder generelt et sterkt stillingsvern), forbigåelse, utfrysing, mang-lende lønnsopprykk osv.

Regler om delt bevisbyrde er innført: Arbeidstagere som har varslet, skal ikke forskjellsbehandles ufordelaktig. Dette anses som ulovlig (og straffbar) gjengjeldelse.

Retten til det gode liv
Det forsterkede vern av den krenkede henger sammen med en rettighetstenkning som begynte i opplysnings- og revolusjonstiden i det attende århundre. De kuliminerte med menneskerettserklæringene etter Den annen verdenskrig. Ved århundreskiftet ble de inkorporert i norsk og flere andre lands lovgivning.

Hvert menneske har visse grunnleggende rettigheter, hevdet det attende århundres filosofer og revolusjonære grunnlovs-konsipister. Filosofene John locke og Jean-Jaques Rousseau utviklet på hver sin måte idéen om samfunnskontrakten og var blant dem som inspirerte de franske og amerikanske revolusjonserklæringer. Alle mennesker har retten til sitt liv. Øvrigheten, monarken, har ikke en legitim styringsrett til å krenke borgernes basale rettigheter.

Etter Den annen verdenskrig var ett av spørsmålene: Hvordan unngå gjentagelse av nazistenes og japanernes redselsfulle opptreden? Hvordan hindre at verden igjen utsettes for denne type overtramp?

Ideen om de absolutte rettigheter ble ved FNs opprettelse nedfelt i menneske-rettserklæringer og noe senere i Den euro-peiske menneskerettskonvensjon. I den norske grunnloven har rettighetstenkningen etter hvert blomstret. Borgerne har ikke bare økonomiske og politiske rettigheter. Grunnlovsfestet er også rettighetene til arbeid, til et sunt miljø, til å bli bevart språklig, kulturelt og sosialt hvis man er same.

Etterkrigstidens velferdsstat er i økende grad tuftet på rettighetstenkning. Det vil være krenkende, har man ment, hvis den enkelte skal be om almisser fra det offentlige. Man skal ha rettigheter. Ytelsene skal ikke være noe man ber om. Man skal ha lovbestemt og lovbeskyttet rett til dem.

I denne forbindelse er det etter hvert blitt tydelig at det ikke bare trengs vern mot de store autoriteter. Vanlige borgere trenger også beskyttelse mot andre alminnelige mennesker. Den krenkede må få hjelp til å stå opp mot krenkeren. Problemet er at de andre ikke lenger er alminnelige mennesker, når de er anklaget for overgrep. Da er de blitt krenkere, overgripere, nærmest på linje med de gamle autoriteter – monarken, jordeieren etc. Deres rettigheter må svekkes, for at de krenkede ikke skal stå for svakt. Overgriperne er likesom sterke og ofrene svake. Disse forskjeller må lovgivningen ta høyde for, er tankegangen. Den forskjellsbehandlingen dette fører til, lar seg bare rettferdiggjøre hvis man forestiller seg at det ikke lenger dreier seg om alminnelige mennesker på begge sider av anklagen. De krenkede, anklagerne, er ”mer alminnelige” enn overgriperne og med større behov for rettigheter.

Det naturlige, ukrenkelige menneske
Opplysnings- og revolusjonstenkningen had-de ofte i seg en premiss om at mennesket dypest sett er godt. Der inne er det et rent, ubesudlet vesen. Marxismen og utopiske idéretninger som anarkisme har hatt den samme grunnholdning. Samfunnet, makten, autoritetene og de ytre forhold ødelegger det rene menneske.

Den krenkede kan ha båret på et potensiale krenkelsen ødela. Mye lovgivning om krenk-elser kan se ut til å bygge på en slik idé. Tidligere var det makthaverne, kapitalistene, øvrigheten, som forstyrret den enkeltes mu-ligheter. Nå er det også overgriperne og krenk-erne. Derfor må de stoppes. Spillereglene må endres, slik at beskyttelsen blir effektiv.

Ved at overgriperne forutsettes å være sterkere, større og mektigere enn de krenkede, ivaretar den nye rettighetslovgivning også et autoritetsopprør. Det å gjøre det lettere å rive ned krenkerne, er å skape et bedre utgangspunkt for å angripe autoritetene, de som oppfattes å stå i et asymmetrisk forhold til en.

De nye reglene om at krenkerens subjektive opplevelse skal tydelig vektlegges, samsvarer med en visjon om det rene mennesket før krenkelsen. Den krenkede er en særlig god kilde, fordi vedkommende kan representere en usminket, ikke-ødelagt og naturlig måte å se verden.

En annen idé synes også å ligge til grunn for en del av viljen til å verne den krenkede sterkere enn før: Fordi verden er et sted der mennesker krenkes, snakker også den krenkede sant. Overgriperne vil på sin side dekke over sine misgjerninger og derfor vanligvis manipulere og snakke usant.

Skulle det som én krenket én gang sier, likevel være galt, er det ikke dypere sett feil. Den krenkede erfaring er så ofte blitt overhørt. Ender man en sjelden gang opp med å straffe en anklaget som ikke var skyldig, veies det opp av at overgriperne så ofte har kunnet snakke seg ut av det hele.

Tanken er at verden blir et mer oppriktig, sannere og rettferdig sted når krenkelses-erfaringen gis mer lyd og støtte. Skulle enkelte uskyldig og feilaktig anklagede bli straffet og få sine karrierer eller liv ødelagt, er det kanskje ikke så ille. Det kan bidra til å veie opp at atskillige overgripere ned gjennom tidene har sluppet unna. Kollektivt, ut fra en gjennomsnittsbetraktning, kan resultatet bli riktigere om man utformer reglene slik at noen uskyldige dømmes.

Rettferdig avveining – fair balance
I Israel sier et ordtak: At du er paranoid, betyr ikke at de ikke er etter deg. Tilsvarende må også en paranoid person kunne anklage andre for overgrep og bli trodd. Samtidig må systemet ta hensyn til at ikke enhver bebreidelse, klage eller anklage nødvendigvis er sann. Avveiningene er vanskelige. Men det er en form for paradoks at f eks en del pasientrettigheter nærmest kan være bygget på en forutsetning om at pasienten er frisk. Man kan ikke frata mennesker sentrale rettigheter fordi de er syke. Samtidig må den som påstår seg krenket eller diskriminert, også bli vurdert som en del av den totalbedømmelse myndigheter eller dommere må foreta.

Når lovgiver skal vurdere hvor langt man skal ta hensyn til anklager alene, kan man ikke se bort fra at en viss andel av befolkningen har paranoide trekk. Man føler seg forfulgt og dårlig behandlet uten at det er objektiv grunn for det.

Den europeiske menneskerettighets-domstolen i Strasbourg skal i noen grad ha begynt å vektlegge et ”fair balance”-prinsipp – rettferdig avveining. Menneskerettene har tradisjonelt beskyttet de mistenkte eller domfelte. Man skal ikke kunne straffes uten etter dom. Tvilen skulle komme tiltalte til gode om bevisene var for sterke. Man skal ha en rettferdig rettssak med mulighet for å forsvare seg. Menneskerettighetsdomstolen har vektlagt at menneskerettighetene også må beskytte ofrene.

I første omgang er det lett å være enig i et prinsipp om ”fair balance”. Uttrykket har en viss retorisk kvalitet. Alternativet er å argumentere for det motsatte: Unfair balance. Problemet er at prinsippet om fair balance kan bygge på en sirkelslutning der konklusjonen tas for gitt. Det forutsettes nærmest at man vet hvem som er overgriper og hvem som er offer. Derfor kan det tidvis bli et spørsmål om hvem som anklager først.

Misbruk av offerrollen
I et samfunn der anklagen om krenkelse får mer plass, må man ta høyde for at dette også stimulerer de som ser forfølgelse og krenkelse der de ikke er. Det betyr ikke at man skal mistenkeliggjøre den som føler seg krenket. Men man må også lage prosedyrer som forsøker å sikre den nøkternhet som er nødvendig for å kunne dømme. Man må innse at det er en utfordring å skille mellom den falske, ondsinnete eller projiserte anklage og den sanne.

De vide rettigheter for den krenkede kan misbrukes. Psykopater og andre med gode evner til å manipulere kan være eksperter i å fremstille seg som offer. Den anklagede, som ofte er i ansvarsposisjon, sitter lett igjen med Svarteper. Regler som endrer de tradisjonelle rettssikkerhetsgarantier for den anklagede og kravene til objektive bevis, skaper gode vilkår for manipulasjon og misbruk. Dette tar den nye forsterkningen av ofrenes, varslernes og de krenkedes rettigheter for lite hensyn til.

Det dreier seg om naivitet. Bare fordi man ønsker å skape en bedre verden, kan man ikke lukke øynene for virkeligheten slik den faktisk er. Muligheten for falske anklager har alltid vært utnyttet. De tidligere inkvisisjoner ga rik grobunn til å bli kvitt naboer og rivaler man ikke likte. Mange uvenner fikk sine pass påskrevet gjennom ubegrunnede anklager fremsatt overfor regimene til kommunistene og nazistene. Også i Norge er det dommer der det legges til grunn at falske anklager om seksuelle overgrep overfor mindreårige er fremsatt som ledd i skilsmisseoppgjør.

Problemet er ikke i seg selv at ofrene og de krenkede gis en bedre stilling, men de gunstige vilkår som gis den falske anklage, og som kan utnyttes og manipuleres. Går man så langt som barneombudet ville, at den ubegrunnede anklage skal bli stående på politiattesten, nytter det ikke å forsvare seg. Det er for naivt og for historieløst å gjøre alle feil på nytt. Noe må vi ha lært av de mange uskyldig dømte ned gjennom tidene.

Folkedomstolenes og følelsenes renessanse
At en anklage er fremsatt, betyr ikke at den er sann. En del av kulturhistorien handler om hvordan man har gått fra primitive av-gjørelsesprosedyrer som tvekamp frem til moderne domstoler, nettopp for å kunne skille mellom de holdbare og de uholdbare anklager.

Tidligere har det vært et tegn på sivilisasjon at man oppstiller regler, prosess- og beviskrav, som skal sikre mot at uskyldige blir dømt. Anklagede skulle ikke kunne dømmes ut fra mistanke, anonyme og udokumenterte beskyldninger, eller andres sterke følelser av at noe er galt, eller at en urett er begått mot dem. Inkvisisjonsprosesser og heksejakt tilfredsstilte ikke slike krav. Det gjør heller ikke de folkedomstoler som vestlig sivilisasjon avviser, fordi den anklagede står så svakt.

Snudd bevisbyrde og andre svekkelser av etablert rettssikkerhet under overskrifter som fair balance, bringer en ikke tilbake til inkvisisjonsprosessene. Følelsene og an-klagene har imidlertid fått sterkere posisjon i enkelte retninger innen moderne rettstenkning enn man kanskje tidligere ville ha trodd. Paradokset er at det skjer under foregivende av å gjøre rettsprosessene mer siviliserte og humane. Man mener å skru klokken fremover, ikke bakover.

For inkvisisjonen, hekseprosesser, lynsje-mobbing og folkedomstoler har følelser nesten alltid vært viktigere enn det objektive. Men det avgjørende spørsmål bør stadig være: Er anklagen sann?

Det kan fremstå som om det sentrale har vært hvorvidt det kjennes riktig å dømme. At lovgiveren og menneskerettsdomstolen kan dreie sin forståelse av prosessreglene litt i en slik retning, burde være et større tankekors enn det faktisk ser ut til å være.

Person (menneske) mot system
Det er i ferd med å bli en asymmetri i retts-systemet. Anklagerens ord skal nærmest tilleg-ges større vekt enn den som anklages. Det kan skyldes at man tenker asymmetrisk.

På den ene side står den krenkede. Det er én person, en som føler og belastes og som alle kan identifisere seg med. På den andre siden er overgriperen. Det er den ressurssterke og mektige. Litteratur om varslerens rolle avspeiler asymmetrien enda tydeligere. Da snakkes det gjerne om den ”enkelte” – mennesket, personen – som står opp mot ”systemet”. Å styrke vars-leren eller den krenkede er å gi større plass til det menneskelige.

Problemet er selvfølgelig at ”systemet” her opptrer gjennom mennesker. Den anklagede og anklageren kan være like menneskelige, like krenkbare, med det samme behov for vern mot å få sitt liv ødelagt. Ved å upersonliggjøre den anklagede blir det ikke så problematisk at vedkommendes rettsvern svekkes. Det blir som om man reduserer konflikter til et partsforhold der det bare er en menneskelig side å ta hensyn til.

Krav viktigere enn ytelse
I lovgivningen er rettighetene vanligvis for-mulert som ytelser man kan gjøre krav på. Noen ganger er det bare programerklæringer, som retten til arbeid i den norske grunnloven. Men både for menneskeretter og velferdsrettigheter har et sentralt poeng vært at det skal dreie seg om rettigheter som kan formuleres som krav mot noen – mot det offentlige, staten, samfunnet, autoritetene, de andre. Det er ikke nok bare å ha rettigheter på papiret. De må representere fordringer som virkelig forplikter noen til å yte.

Det kommunistiske ideal var å yte etter evne og få etter behov. Men rettighetstenkningen legger ikke vekt på det å yte. Legger man inn krav om gjenytelser, er det ikke lenger en rettighet.

I rettighetssamfunnet er det ikke nok bare å ha behov. Man må gjøre dem gjeldende. Man må kreve. Ens evne til å kreve er en kjerneegenskap i rettighetssamfunnet. Det viktige er ikke å finne noen man primært kan samarbeide, yte eller skape noe sammen med. Spørsmålet blir hvem man kan få noe av. Den som skal kreve, må ha noen å rette krav mot. Ved å lete i det moderne rettighetssamfunns regeljungel kan man finne den instans som kan være adressat for ens forlangender.

Jo sterkere samtidens tenkning fokuserer på rettigheter, desto vanskeligere kan det bli å vinne gehør for at man også må yte. Rettighetstenkningen kan ta for gitt at det er noe å dele. Problemet er ikke å frembringe en samfunnskake, men å sørge for at man får sin del av den. Dermed blir rettighetstenkningen også statisk. Det man skal kreve, er der allerede. Man behøver ikke ta ansvar for å skape det.

Anklage- og misnøyesamfunnet
Skal man kreve det man har rett til, må man også kunne anklage dem som ikke oppfyller. Ut fra sin indre logikk kan et rettighetssamfunn bli en arena for klagere og anklagere og et særdeles vanskelig sted for dem som holdes ansvarlige. Det å være seg sine rettigheter bevisst, innebærer å bli mer klar over hva man ikke har fått. Ivaretagelse av egne rettigheter kan bestå i å kreve av dem som skal yte, og anklage når de ikke gjør det.

I en verden der mange mennesker har et ytre, materielt og helsemessig bedre liv enn vanlig noen gang tidligere i historien, er det på en måte et paradoks at mange klager og er misfornøyde. Men rettighetstenkningen ender lett etter sin egen indre logikk i et klage- og anklagesamfunn. Misnøye kan være det beste utgangspunkt for å få gjennomslag for krav.

Det skapes også en todeling i samfunnet. Rettighetshavere og rettighetsinnfriere. De siste er ofte ledere, autoritetspersoner, sam-funnsinstanser eller enhver som kan ansees å stå i et asymmetrisk forhold til klageren. Misnøyen kan dermed igjen passe inn i et autoritetsopprør.

Rettighetssamfunnet har gitt den enkelte mange steder å gå med sine krav. Tydelig formulert misnøye viser at man mener alvor. Stå på krava overfor de ansvarlige, er blant tidens slagord. En klage kan gjøre kravet enda mer effektivt.

Når den enkelte ikke får det man har rett til, er krenkelsen der. Ens rettigheter tas ikke på alvor. Man behandles ikke ordentlig. Ens verdighet trues. Rettighetssamfunnet skaper lett et krenkelsesunivers. Lovgivningen sikter til dels mot å la disse forventningene bli innfridd. Krenkelsene skal tas på alvor.

Anklagens teknologi
Internett og moderne kommunikasjons-teknologi gir muligheter for desentralisert, mangfoldig og en brukerstyrt nedenfra-opp kultur (se Dyade 2/08 Brukerne skaper medierevolusjon). Men all ny teknologi er tveegget. Med medie- og internettsamfunnet har gatens parlament fått en renessanse. Internett har gjort det lettere å spre anklager og fordømmelser, selv om de er usanne. Selv amerikanske presidentkandidater med sine enorme valgmaskiner har lært at det er nesten umulig å forsvare seg. Hvordan slår man tilbake mot e-poster, sms og blogger? Det å bekjempe anklager, kan være som å slåss mot trollet med et uendelig antall hoder. Hugger man ett av, dukker det neste opp.

For den som har sett ”hatmails” – e-post med utagerende anklager, er det som om internett er blitt et fritt frem for den som vil ramme noen hardt. Det er lett og raskt å sende noe rett inn på skjermen til den det gjelder.

I medieverdnen er en uke blitt lang tid. En sak som innebærer en anklage, kan begynne på mandag. Etter noen dager dabber den av. Da er den mediemessig uttømt og uinteressant. ”Ikke lenger del av nyhetsbildet”, lyder journalistenes dødsdom når de avviser å trykke forsvar for dem som har vært anklaget. Publikum kan ha trukket sine konklusjoner. Gjelder anklagen som legges ut på nettet, en krenkelse, kan den ha en følelsesmessig intensitet som nærmest gjør den sann. Ingen røk uten ild, vil man lett tenke.

Er anklagen ikke sann, kan de påstått krenkede i prinsippet søke beskyttelse i inju-rielovgivningen. Den som påstår at en annen har krenket, skal som hovedregel kunne føre bevis for at det man sier, er sant. Men å reise ærekrenkelsessøksmål koster i de aller fleste tilfeller mer enn det smaker. Kostnadene kan være betydelige. Man skaper mye oppmerksomhet mot anklagen. Hvordan saken blir referert, ikke bare i de vanlige media, men i de mange andre kanaler på internett, har man ingen kontroll over. Hele saken kan ta så lang tid at ”alle” har glemt hva det dreiet seg om. Konklusjonen kan også få langt mindre oppmerksomhet enn de opprinnelige anklager.

Den som anklages, har fått lovgivningen til dels mot seg. Likhet for loven gjelder ikke like selvfølgelig som tidligere. For den som vil anklage, har også teknologien styrket muligheten for å ramme.

Hvorfor er Macbeth så sint?
Da Lady Macbeth ble gal og begikk selvmord, krenket livet Macbeth. Hans bitre ord er ofte sitert:

Life is a tale

told by an idiot

full of sound and fury

signifying nothing.

Macbeth var morder. Hvorfor har vi likevel sympati med ham? Fordi vi identifiserer oss sterkt med ham, svarer litteraturkritikeren Allan Bloom.

Macbeth er sint på alt det livet ikke ga ham, men som han følte han hadde rett til. Han myrdet, fordi han syntes kongeriket skulle være hans. Han protesterte mot den død som rammet hans hustru, og den forgjengelighet som også skulle bli ham selv til del.

Macbeth var bitter, fordi livet er begrenset. Døden venter og tar fra oss alt. Den spør aldri om rettigheter eller ønsker. Den bare krever – det største offer - av oss.

Døden krenker så meget. Vårt behov for å være unike tar den fra oss. Den hindrer at vi kan være sentrale lenger enn et lite glimt av en uendelig tid. Den berøver oss kontroll og styring. Vi dør ikke med støvlene på, friske og kjekke, men vanligvis syke, svekket og stakkarslige.

Hinsides protesten
Den som fødes, skal dø. Det gjelder konge og undersått, den superrike og den lutfattige, den vakre, tiltrekkende og den ensomme, frastøtende.

Overfor sykdom, død og gener kan man ikke protestere. Det finnes intet klageorgan. Man må arbeide med sin evne til å være her, til å leve med forgjengeligheten som en vanlig del av livet. Ethvert menneske utsettes for påkjenninger. Livet er også skjebne. Oppgaven er ikke blindt å akseptere den. Men man må også kunne forsone seg med det livet utsetter en for.

Det å ta inn over seg livets begrensninger, klarte ikke Macbeth. Derfor måtte han ty til overnaturlige krefter og begå overtramp. Hans anklage mot livet ble hans bane.

Man kan spørre om moderne rettighets-lovgivning bygger på noen av de samme illusjoner som førte til Macbeths nederlag. Det er ikke alt man kan få. En viss livsfrustrasjon må man leve med.

Som utgangspunkt for den videre diskusjon må det selvfølgelige presiseres: Det er intet ideal å måtte leve med overtramp eller krenk-elser. Samfunnet trenger å beskytte de svake. Enhver som bringes inn i verden, er en periode liten og forsvarsløs. Barn trenger beskyttelse, også gjennom lovbestemmelser.

Også senere er man i forskjellige sam-menhenger prisgitt andre. Vernelovgivning er da nødvendig. Men rettighets- og verne-lovgivning kan gå galt på flere måter. Her skal vi se på to utilsiktede virkninger.

Misnøyespiralen
På en del sentrale livsområder har man ingen rettigheter. Det gjelder død eller syk-dom, hva enten det er en selv eller ens nær-meste. Tilsvarende gjelder livets mange til-feldigheter.

De fleste har dype behov for å bli elsket og ha tilgang på sex. Men ingen av oss har rett til det. Det å bli forlatt av en partner kan kjennes vondt. Men igjen er man utenfor rettighetssfæren.

Man har rett til behandling. Men man har ingen rett til å unngå sykdom. Man kan håpe, man kan be, man kan mosjonere og gjøre sitt beste. Men noen rettighet har man ikke. Her er det dypere sett ingen forskjell fra mennesker i tidligere tider. Den eksistensielle utfordring er der på sin ensomme måte for alle.

En av verdens mest kjente bøker om gruppe-psykoterapi forteller at det eksistensielle utbyttet for mange deltagere står sentralt når de vurderer den innsikten prosessen har gitt: Man konfronteres med den menneskelige dimensjon. Livet er til tider urettferdig og urimelig. Uansett hvor mye hjelp og støtte man får fra andre, er det i siste instans ens eget ansvar hvordan man håndterer utfordringene og tilværelsen.

Menneskerettserklæringene og politikernes utsagn er ofte generelle i hva de lover. Adressatene for løftene kan ledes inn i en eksistensiell misforståelse. Velferdsstaten kan føre en inn i Macbeths forvirring. Det blir som om politiske løfter skal kunne garantere for ens gode liv. Man kan tro at mindre er opp til en selv. Dermed kan frustrasjonen, kravet og anklagen bli enda større når ting ikke blir som man vil. Rettighetstenkningen kan avle en ond spiral av misnøye og polarisering mot de som skylder en noe. I velferdsstaten er det lett å antenne aggresjon mot systemet, ledere og autoriteter. Det er som om man alltid har fått for lite. I forhold til hva man er lovet og har trodd på, kan det også være sant.

Rives ned av pidestallen
Ofte vil de som anklages for overgrep, være i en form for autoritetsposisjon: Foreldre, omsorgspersoner, prester, leger, eldre eller ledere. Her reagerer samtiden nådeløst. Det handles til dels voldsomt, når den som står i en ansvarsposisjon, svikter. At arbeidsgivere har mangler, tolereres ikke.

Resultatet er en forsterket asymmetri. Den krenkede er så liten, uskyldig og sårbar, mens krenkeren er så stor, ondsinnet og mektig. Offeret forstås i sin misnøye. Den påståtte overgriper utsettes for sterk indignasjon, klage og anklage – også før saken er avklart.

Kampen mot krenkerne kan inngå i et gammelt autoritetsoppgjør. Det å detronisere autoritetene og stille dem til ansvar kan tilfreds-stille dype, primitive behov i mennesket. I historisk perspektiv kan styrkingen av offeret på bekostning av den anklagede ses som forlengelse av nedbyggingen av de tradisjonelle autoritetsposisjoner som begynte med opplysningstiden. Senere har autoritetsopprør vært en sentral strømning i det moderne vestlige samfunn.

Mennesket har alltid blitt fristet av det å tenke sort-hvitt. Det forenkler og gjør en komplisert verden mer oversiktlig. Man har skilt mellom dem og oss, barbarer og siviliserte, gode og onde, syndere og rene, venner og fiender, troende og vantro.

Kampen mot dem som begår overtramp, kan også ses som et oppgjør med synden. De bringer det onde inn i verden og rammer dermed alle uskyldsrene med sin krenkelse.

Et krenkelsesperspektiv gjør lett at man vil ta alle syndere og kjempe for oppreisning. Indignasjonen overfor synderne vokser seg fort sterk. Det som er gjort, er så galt. Ut fra et slikt synds- eller fordømmelsesperspektiv på overtramp er det lite plass til skjønn eller romslighet. Den som har forbrutt seg, synderen, fratas alle rettigheter. Et balansert helhetsperspektiv blir borte. Er en detalj galt, blir alt galt. Den som forsvarer de krenk-ede, blir ren, prektig og rettferdig. Ved å få synderen dømt og straffet, sikrer man en bedre og renere verden slik George gjorde med å beseire dragen.

Anklager – god presseøkonomi
I nyere tid forsterkes anklagen mot over-griperne gjennom mediene. Få oppslag selger så godt som dem som ut fra indignasjon river noen ned. Anklager gir god presseøkonomi. Det kalles ofte avsløringer når noen anklages for overtramp. Angivere belønnes med heder og oppmerksomhet i kampen mot ond-skapen.

For pressen er gjerne den groveste forbryt-else ikke den som gjelder enkeltpersoner, men skattesnyteri og de regler som angår fellesskapet. Da er alle offer. Jo høyere opp i samfunnet regelbryteren befinner seg, desto større er forargelsen og behovet for å rive personen ned. Den type følelser som pressen forsterker i sitt jag etter oppslag, dramatikk og salg, har sjelden tid til å vente.

Tidvis har anklager om den type regelbrudd ført til fremstående personers fall fra viktige samfunnsposisjoner. Ikke sjelden, men lang tid etterpå, etter en normal rettsprosess og faktaavklaring, er det kommet frem at saken ikke var slik pressen fremstilte. Indignasjonen pressen spilte på, har sin umiddelbare og uopprettelige konsekvens overfor den som anklages. Senere korreksjoner kan få liten faktisk betydning.

Følelsenes rettsstat
Det er blitt så selvfølgelig politisk korrekt å styrke den krenkedes rettsstilling, selv om det skjer på bekostning av rettssikkerhetsgarantier for den anklagede. Ikke mange protesterer mot at den krenkedes subjektive opplevelse nesten skal fortrenge det som objektivt skjedde.

Man kan undres over hvor det er blitt av motforestillingene. Overveldende dokument-asjon gjennom over 100 år med psykiatri og psykologi viser at kanskje 5 % i en normal-befolkning har personlighetsforstyrrelser eller andre alvorlige avvik. Ikke få av disse har projektive og paranoide trekk. Personligheten former og kan fordreie det vi opplever. Alle kan fra tid til annen misforstå eller projisere det de erfarer uten å være psykisk påfallende. Et helt bibliotek kan fortelle hvor vanskelig det er å vurdere vitneutsagn, og hvor forbausende unøyaktige de kan være. Atskillige henrettede i f eks USA viser seg nå å være uskyldige ut fra nyere DNA-bevis, som er langt mer objektive data enn de vitner, som i sin tid felte dem. Disse uskyldig dømte fikk avsagt sine dommer etter rettsprosesser. Nå vil man på flere samfunnsområder bygge ned stengslene for at noen blir uskyldig dømt.

Gjennom flere tusen år har man utviklet regler om hvordan folk skal dømmes når de møter anklager. Man kan ikke bare gi anklageren rett. Ikke bare klagerens følelser skal lyttes til. Den objektive dimensjon må etableres før man dømmes. Det å absolutere den krenkedes erfaring er for enkelt. Man skaper en ny gruppe offer, de som er uten særlig beskyttelse ut fra sin posisjon som overordnet, som makthaver etc.

Man kan lynsje folk på grunnlag av følelser. En folkedomstol kan henrette eller torturere fordi det kjennes så riktig. Men det burde en moderne rettsstat være ferdig med. Det er den ikke.

Innbitt utopisme
Forsvarerne av det nye vernet om de krenkede og nedbyggingen av rettssikkerheten for an-klagede opplever seg tilsynelatende som mo-derne, når de river ned den rettssikkerhet som gjennom århundrer er bygget opp før noen dømmes.

Ønsket om å verne den krenkede er styrt av så gode intensjoner – det er så godt ment. Siden de velmente hensiktene er så fremtredende, kan det være lett å tro at resultatet også må bli godt. Verden blir enkel. Man overser at de fleste konflikter kan ha flere sider.

Man mener heller ikke egentlig å ramme krenkeren. Men man vil så gjerne hjelpe den krenkede. Fokuset på offeret er blitt så stort at man har mistet helheten. Man har glemt at de rettigheter i form av redusert bevisbyrde mv man gir til én part i en tvist, må man ta fra den andre. Man reflekterer heller ikke over at strevingen etter å bedre posisjonen for den som er krenket, kan ende med å skape et nytt offer. Ønsket om å verne den krenkede er styrt av så gode intensjoner – det er så godt ment.

Man er så ustoppelig i sitt jag etter å skape en bedre verden, et idealisert univers nærmest uten krenkelser, at man knapt klarer å forstå at selv de beste intensjoner kan ha negative konsekvenser. Det kalles utopisme.

Bush og Guantanamo: Ingen beskyttelse for den anklagede
Undertiden ser man lettere hvor sårbare retts-vernsgarantier er når de angripes av andre ut fra verdier som kjennes fremmed for en selv. Den amerikanske Bush-administrasjonen satte til side det man kunne tro var dypt rotfestede rettigheter i den vestlige verden: Ingen fengsling uten anklage og ingen tortur. Guatanamo er blitt symbolet på doktrinen om at amerikanerne kan fengsle på ubestemt tid og uten kjennelse av en domstol enhver ”fremmed” som er grepet på slagmarken i ”the war on terror”.

For Bush var retten til å tilsidesette de an-klagedes rettigheter en selvfølge. Kampen mot terrorister og behovet for å beskytte amerikanerne rettferdiggjorde tilsidesettelse av menneskeretter og etablerte grunnset-ninger i straffeprosessen. Men det er ikke i solskinnsdager man trenger den type verneregler. Det er nettopp når følelsene råder.

Tilsvarende burde ikke ønsket om å be-skytte de krenkede gjøre at man overser vernet den anklagede må ha rett til. Det er en kanskje uventet, men likevel indre sammenheng, mellom på den ene side Bush-administrasjonens suverene tilsidesettelse av tradisjonelle begrensninger for fengsling og hard behandling av fanger og - på den annen side - endringen av balansen mellom påstått offer og anklaget ut fra rettighetstenkning. Den ene partens rettigheter er så selvfølgelige. Man er så sikker på sin rett, og så indignert overfor den som har krenket en, at man ikke kan akseptere grenser.

Øye for øye – alle blir blinde
Den krenkedes personlighetsvern og retts-beskyttelse styrkes – med en form for juridisk ekspressfart. Det lar seg altså ikke gjøre uten å bygge ned vernet for den som anklages. Men det kjennes ikke godt å bli dømt for noe man objektivt ikke har gjort, eller hvor saken er mer sammensatt. Ikke å bli trodd ut fra svekkede beviskrav, kan kjennes belastende. Dermed kan krenkelsen resultere i nye krenkelser. En slik spiral kan i lengden undergrave tilliten til rettsstaten, respekten for demokratiet og de fellesverdier samfunnet har bygget opp.

Prisen for ikke å ta hensyn til andre, kan være enda høyere. Enkelte mener at moderne terrorisme begynte i egyptiske fengsler på 70-tallet. Da torturerte det egyptiske sikker-hetspolitiet en rekke personer mistenkt for islamistisk fundamentalisme. De torturerte lærte å hate, og har senere tatt sitt sinne ut, ikke bare på de verdslige ledere i Egypt, men også på hele den moderne verden.

Den som vil ta et øye for et øye, kan ende opp med at det aldri slutter. Som Gandhi sa: Ta et øye for et øye, og alle blir blinde. At en person kjenner seg urettferdig behandlet, kan ikke legitimere at en annen behandles tilsvarende. Ett er å straffe dem som begår urett. Noe helt annet er å ta sjansen på også å straffe mange uskyldige i kampen for å gjenopprette verdens krenkelser.

Det er lett å gå i fellen. Amerikanernes virkemidler i kampen mot terrorisme kan igjen illustrere. De fleste kan vel følelsesmessig forstå hvorfor Bush nærmest erklærte en alt-er-lov-politikk i kampen mot terrorisme. Amerikanerne var intenst krenket. Etter Den amerikanske borgerkrigs avslutning i 1865 har amerikanere vært uvant med krigsofre i eget land. USAs president ville ta igjen angrepet mot World Trade Center 11. september 2001. Men resultatet ble at enda flere fikk behov for å ta igjen med amerikanerne. Man ville bekjempe og få slutt på terrorisme. Men enhver fremgangsmåte tjener ikke disse mål. Ved å tillate tortur og årelang, brutal innesperring uten lov og dom skadet USA sympatien for sin egen sak. Verden ble ikke tryggere, men farligere. Bilder fra Guantanamo og Abu Ghraib er gode verveplakater for terrorister.

Krenkelser og overtramp skal motvirkes. Men verden blir ikke bedre ved å starte en krenkelsesspiral, der den krenkede hjelpes til å frata den anklagede sine rettigheter. Målet bør være færre krenkelser. Det å bygge ned rettssikkerhetsgarantier øker dem.

Bush-administrasjonens kamp mot terror-isme illustrerte at det å fjerne rettssikkerhet kan gjøre ondt verre. Men den samme kren-kelsesspiralen er vårt rettighetssamfunn på vei inn i når vi glemmer at også den anklagede skal ha vern mot å bli dårlig behandlet.

Glede i utstøtelsen
Freud sa at mennesket står overfor en betydelig utfordring: Som sosialt vesen å finne plass for sin seksualitet og sin aggresjon. Alle samfunn har hatt sine aggressive kanaler. Man har funnet kategorier av mennesker som kan støtes ut. De har vært spedalske, smittebærere, jøder, fremmede, kvinner. Hvem som støtes ut, varierer, men ikke fenomenet, at utstøting finner sted.

Vårt samfunn har kanskje valgt å sette inn heksejakten mot krenkerne. Poenget er ikke at overgriperne skal slippe fri. Men argu-mentasjonen for den krenkedes posisjon på bekostning av den anklagedes rettigheter er blitt for intens og for ensidig.

Slik har det ofte vært. Et skremmende aspekt ved inkvisisjonen er at mange av datidens beste hjerner var involvert i den. Fra vårt ståsted finner vi den forferdelig. For mange med datidens øyne var den betimelig. Man trengte beskyttelse mot kjettere, hekser og trolldom. Man kunne ikke få dem dømt ut fra vanlige beviskrav. Tortur måtte godtas for å få frem tilståelsen.

Vi aksepterer ikke tortur i vår kamp mot overgripere. Det er på mange punkter langt fra rettighetssamfunnets kamp mot dem som begår overtramp, og Bush-administrasjonens aksept av metoder som etter vanlige folke-rettslige normer til dels defineres som krigsforbrytelser. Men i ofrenes kamp mot krenkerne aksepterer vi trolig mer enn vi bør. Man har begynt å dømme lettere enn man skal.

Vi må beskytte samfunnet og enkeltpersoner mot overtramp. Men vi må også verne oss selv mot de mekanismer for utstøtelse som alltid har vært en del av den menneskelige dimensjon.

Ikke anklage, men forsoning
Verden mangler ikke anklager. Kultur-kolli-sjonene er mange og bitre. Fundamentalister, islamister eller personlige kristne betoner hvordan andre kan krenke nettopp deres tradisjoner, hellige skrifter og kulturarv.

Alle vet hvordan anklagen kan ligge så nær, og hvor mye den kan ødelegge. I parforhold, familie og privatliv, blant venner og kolleger: Anklagen er en vei som sjelden fører frem. Mellom nasjoner og stormakter kan anklager kjøre konflikter fast og sette verden i fare. I stedet for å legge skylden på andre, må man forsøke å se sitt eget bidrag. Ved å velge introspeksjon fremfor projeksjon kan man bidra med et grunnlag for forsoning.

Selvfølgelig er ikke alle konflikter slik. I noen tilfeller må man være villig til å se i øynene at den annen part begår overtramp og vil fortsette å gjøre det, hvis man ikke setter grenser, hardt mot hardt. Det kan være blåøyd å invitere fundamentalister til dialog. Men det er viktig å trene ens evne til å holde ting fra hverandre. Overdreven vekt på anklage og projektive mekanismer kan føre enkelt-personer og samfunn inn i ødeleggende konflikter.

Ved å verne om anklagerens posisjon i lov-givningen kan den projektive posisjon bli idealisert. Det kan bli lagt for liten vekt på evnen til forsoning, på det å godta innen visse rammer og det å komme videre.

Igjen er det viktig at den reelt krenkede blir hørt. Men ikke enhver følelse av krenkelse, bør det tas hensyn til. Det gjelder særlig i privatlivet. For de fleste er det lite å lære av lovgiverens betoning av anklagerrollen. Mellom venner og samlivspartnere er det en modell som lett ødelegger mer enn den gagner.

Sivilisasjon er et sårbart fenomen. De som svekker de anklagedes rettssikkerhet, gjør det ofte i den gode saks tjeneste: I egne øyne skader de ikke sivilisasjonen. De fremmer den. Det moderne vern om den krenkede bygges ut for å skape balanse. I iveren etter å gjøre godt kan man ha alliert seg med mer primitive behov og forenklede tenkemåter. Ved å sette andre utenfor, kan ens egen plass av å være innenfor bli tryggere. Det å gjøre andre til syndere, kan hindre at en selv stemples.

Lovgivningen om krenkelser har fått et litt for selvfølgelig preg, og er blitt båret frem av en intens og klar visjon om hva som er ”riktig”. I en komplisert og sammensatt verden kan en kollektiv og høy grad av ”visshet” være et faresignal. Sort-hvitt-perspektivet kan være nærmere fundamentalismen enn sivilisasjonen.

Demokratiets likhetsprinsipp
I siste instans er prioriteringen av den krenkede og det svekkede rettsvern for den anklagede en demokratisk utfordring. Tror vi på det likhetsprinsipp som ligger til grunn for demokratiet? Eller har vi mer sans for en verden der det gjøres forskjell?

For diktaturene og fundamentalistene er forskjellsbehandling ikke et problem. Da be-finner man seg i ideologiske verdner, der noen er utenfor og andre innenfor med skiller mellom rene og besudlede, troende og vantro, oss og dem, frelste og ikke-frelste, venner og fiender. Men dette er ikke demokratiske ideal som i forhold til grunnleggende rettigheter vil at vi skal behandles likt, selv om våre utgangspunkt er forskjellige.

For diktaturene følger det at man behandles forskjellig. Man har i utgangspunktet ikke rett til noe som helst annet enn hva makten gir en. Forventning om rettssikkerhet er et meningsløst ideal innen diktaturer.

I et demokrati er likhetsprinsippet derimot en grunnleggende innvending mot enhver forskjellsbehandling når det gjelder retten til å være uskyldig inntil noe annet er bevist. I et diktatur er den falske anklage del av dagens orden. I et demokrati er den falske anklage noe enhver har krav på å bli vernet mot. Ut fra et grunnleggende demokratisk likhetsideal kan det ikke oppstilles et holdbart grunnlag for å la noen lettere bli dømt etter falske anklager enn andre.

Det å svekke ens rettssikkerhet er et mer alvorlig inngrep enn at man stilles bak visse minoritetsgrupper i utdannelseskøen. Kampen mot en falsk anklage kan gjelde en form for ære - eller yrkesmessig være eller ikke-være. Det kan gjelde et stempel man ikke noensinne klarer å komme vekk fra. Moderne diskrimineringslovgivning kan føre til ny diskriminering. Men i en demokratisk lovgivning hører forskjeller i rettssikkerhet ikke hjemme.

Produkter

Dyade 2008/04: Klager, krav og krenkelser

 

Relaterte artikler

Ok