Drømmejegeren

Rolf Brandrud forteller historien om hvordan den ivrige jegeren Mikkjel Fønhus kom til å slutte å jakte.

Hva er gleden ved jakt? Hva er det som får menn - og nå også flere kvinner - til å jakte etter dyr? Hva slags holdninger og samfunnsmessige sammenhenger inngår jaktgleden i? Og hva kan få menn til å tvile på berettigelsen av å følge sin jaktlyst? Må det reaksjoner fra omgivelsene eller gudsfrykt til? Eller kan også egne følelser, fantasier og refleksjoner føre til at man ser jaktutfoldelsen i et annet lys? Og hvilke sammenhenger inngår i så fall økte reservasjoner mot jakt i?
Villmarksforfatteren Mikkjel Fønhus var i sin ungdom et svært ivrig jeger. Så ble han gradvis mer og mer omtenksom og omhyggelig før han fyrte av skudd. Og etter hvert sluttet han å jakte i det hele tatt. Det er en ut vik ling mange kan gjennnomgå. For jakt er drift - og driftene syder gjerne mer intenst i ungdommens villskap enn i alderdommens svakhet og skrøpelighet.
Men det særegne med utviklingen til Mikkjel Fønhus er at vi kan følge den tett og nesten intimt gjennom hans 83 bøker om jakt og vill marks liv. Der kan vi se både hvordan det bildet han tegner av mennes kers forhold til dyr og natur endrer seg år for år. Utviklingen i forfatterskapet framstår som en erkjennelsesprosess og den kom til å farge både Mikkjel Fønhus’ eget forhold til jakt og hans standpunkter i dyre- og naturvern debattene han etter hvert engasjerte seg i.
Han ble født i Valdres i 1894 og vokste opp der med jakt og villmarksliv i tiårene opp mot første verdenskrig. Han slo igjennom med romanen Der villmarka suser i 1919 om bjør nejakt og villmarksliv i Vassfaret. Siden vekslet han gjennom resten av sitt liv fram til 1973 mel lom å leve vill markslivet - i Valdres og på reiser rundt om i Norge og til Svalbard, Canada og Afrika - og å skrive om det i hele 83 bøker. De årvisse Fønhusbøkene solgte i økende opplag ut gjennom etterkrigstida og er fortsatt folke-eie blant naturinteresserte i Norge. Til sammen tegner livet, bøk ene, mottakelsen av dem og debattene han engasjerte seg i et bilde av ut viklingen i norsk natur føl else gjennom det 20. århundre.
FASCINERTE BYUNGDOMMEN
Mikkjel Fønhus fikk egen harehund da han var tretten år og egen hagle kort tid etter. Han ble en svært ivrig jeger inne på skogsåsene i Valdres mellom Sør-Aurdal og Vassfaret. Jaktlysten var stor og det var ikke få harer, orrhaner og tiurer han etter hvert fikk nedlagt opp gjennom tenårene.
På middelskolen i Aurdalsbyen og senere på gymnaset og de påbegynte juss-studiene i Kristiania møtte Mikkel Fønhus byungdom som ble fascinert av hans jegererfaringer fra Valdres. Typisk for disse er forfatteren Johan Borgen som forente en forfinet oppvekst på beste vestkant på Frogner med stor fascinans for Fridtjof Nansen og hans friluftslivsideologi: "Se i ødemarkene, i skogs ensomheten, med syn av de store vidder og fjernt fra den for virrende larm, er det personligheter formes." Holmenkollbanen var kommet i 1898 og hadde åpnet Nordmarka for byungdommen. Men Mikkel Fønhus’ verden med skikkelig villmarksliv og jakt etter hare, tiur, elg og bjørn i Vald res var noe ganske annet enn noen helgeturer på ski til Kikut.
For Mikkel Fønhus var kontrasten stor til studen ttilværelsen i byen med røyk, gråvær, trangbodd hybel og dagene fylt med pugging av lovparagrafer. Kroppen var ikke skapt for byliv, mente han, og dro tilbake - ikke så mye til bygdemiljøet i Valdres, som til villmarkslivet inne på skogsåsen. Der opp levde han et ganske annet kroppslig velvære. Der begynte han fra 1914 å skrive for byung dom men om livet i villmarkspara diset. Og det var i disse årene han la til en j i fornavnet og ble til forfatteren Mikkjel Fønhus.
DRØMMEN OM VILLMARKSFRIHETEN
Mikkjel Fønhus debuterer i 1917 med boka Skoggangsmann. Hovedpersonen er unggutten Hans Tre fothaugen. Han er husmannssønn, har arbeidsplikt for bonden, er full av ungdomsdrift, føler seg inne sperret og er i opprør mot bondesamfunnet. På lørdagsdansen drikker han seg full, går etter den vak res te jenta, kommer i slagsmål med kjæresten hennes og må rømme til skogs som fredløs skog gangs mann etter knivstikking. Det er å bli utstøtt fra menneskelig fellesskap, men det gir samtidig en frihet. For med sine innestengte drifter er Hans fredløs i bygdesam funnet, mens han får fred i vill mar ka hvor han kan slippe til sine drifter - sove når han er trett, spise når han er sul ten og jakte når jaktlysten kommer over ham. Seksuallysten er den eneste han ikke får til freds stilt i villmarka - den trekker ham mot hans drømmers Ingrid som ligger alene på setra om sommeren, bringer ham inn i fornyet kon flikt med bygdefolket og blir tilslutt hans bane.
Her er det friheten i naturen som blir livsidealet - og dette blir enda tydeligere i gjennombruddsboka Der vildmarka suser som kom to år senere. Den rommer to fortellinger med klare paralleller. I den første møter vi slagbjørnen Rugg i en sterkt medlevende skildring av hans villmarksliv som vek sler mellom total avspenning og ro - og intenst jag med blodet pumpende av rovlyst etter elg og andre dyr. I den andre blir vi først kjent med stud. jur. Knut Gjølmyrs begredelige paragrafstudier og søvnløse netter på den trange hybelen i byen - og dernest hvordan han våkner til nytt liv og kjenner at kroppen får leve når han vender tilbake til villmarka med opp levelser som er skildret ganske paral lelt med Ruggs - "så blev han med ett det gamle skovdyret".
VILLDYRET VÅKNER - OGSÅ I MENNESKET
I disse første Fønhus-bøkene er det ingen vesentlig avstand mellom menneske og dyr. Villdyrets umiddelbare og uhemmede forhold til sine drifter blir i stedet et frihetsideal som også mennesket kan søke mot og frigjøres ved å gi seg hen til. Dette var ikke originale tanker på denne tiden. Paral lellen er påtagelig og iøynefallende til amerikaneren Jack Londons verdenssuksess fra 1903 - The Call of the Wild / Når villdyret våkner - om tamhun den Buck som våkner til nytt liv når han kommer til Alaska og tilkjemper seg lederposisjonen i en flokk ulvehunder. Jack London produserte en strøm av romaner om ulv, ulvehunder og ulvelignende mennesker og mer enn 50 av dem ble oversatt og solgt i kjempeopplag på det dansk-norske bokmar kedet på denne tiden. Hans Villdyrets umiddelbare forhold til sine drifter blir i et frihetsideal som også mennesket kan gi seg hen til popularitet internasjonalt og særlig i Norden var et uttrykk for at han traff en stemning i tiden.
Flere linjer peker fram mot dyrkelsen av villdyret som menneskelig frihetsideal. Charles Darwins utviklingslære - som ble lansert så tidlig som i 1859 - blir allment kjent i populærkulturen først gjennom Jack Londons bøker etter 1900. I naturopplevelsen peker Theodor Caspari i boka Norsk naturfølelse i det 19de århundre på et skille fra det å oppleve naturens ro til en ny tidsånd - som Caspari knytter til etableringen av Tindeklubben av 1911 - hvor det sentrale er blitt tindebestigningen, erobringen og manndomsbragdene.
Går vi så ut av litteraturen og ser på tidsbildet, så blir menneskets kamp for å gjøre seg til herre over naturen enda mer tydelig. Siden 1850-tallet hadde britiske ingeniører lagt grunnlaget for det britiske imperiet med jernbaneskinner og telegraftråder. Og i det nye selvstendige Norge etter 1905 var tidens helter polarforskerne som kjempet seg fram gjennom isødet og ingeniørene som la fosser i rør, bygde kraftslukende industri i Vestlandsfjorder og sprengte togtunneler gjennom fjellene.
Inn i dette tidsklimaet kommer Mikkjel Fønhus - og blir tatt imot med åpne armer som en norsk Jack London av et litterært bymiljø som svermet for friluftsliv og drømmer om villdyrets frihet fjernt fra byens og bygdas trange kår.
LEVE SOM VILLDYRET I NATUREN?
Villdyret lar seg ikke stanse av noe. Det følger sine drifter - enten det gjelder seksuallysten, kamp lysten eller rovlysten. Når mennesket blir som villdyret, gjør det det samme og kan oppleve en fri gjøring og en ny og herlig frihet ved det. Slikt blir det konflikter av i byen og bygda - og Jack Londons samfunnsskildringer handler da også om krass og skånselsløs klassekamp. Derfor gjelder det å kom me seg bort derfra, ut i naturen der det ikke er noe som stenger og begrenser - til frihetsparadiset.
Men så er spørsmålet: Våger vi - selv i villmarka - å gi oss helt hen til lysten, driftene og jaktrusen? Parallellt med lengselen etter å kunne gjøre det, rommer de tidligste Fønhus-bøkene også uroen omkring hva det kan føre til. I Der vildmarka suser er det sentrale bildet å kjempe imot, men så bli dratt med i elva, sugd med i fossen og komme frem igjen nedenfor med knekket rygg. Det skjer først med et tre, så med ei elgkolle og en kalv som hopper i elva i panikk for å unnslippe bjørnen som jager dem - og tilslutt med juss-studenten Knut Gjølmyr som ikke klarer å stå imot seksuallysten overfor "Petra i cigarforretningen". Undertek sten er at selv om driftsutlevelse gjør godt, så kan det gå aldeles galt - med andre eller en selv - der som en gir seg full stendig hen i den.
I Det skriker fra Kverrvilljuvet (1920) utvikles uroen videre. Her kommer stålet inn som det avgjørende skillet mellom villdyrenes og menneskenes verden. Haukene i tittelfortellingen dreper sine tiur skånselsløst uten at forteller en legger noe negativt inn i det. Slik er villmarkslivet for villdyrene, de dreper og blir drept - det er en del av naturens egen balanse. Så lenge mennesket var svakt i møte med en mektig natur kunne også vi inngå i denne balansen. Men når menneskene bringer stålet inn i villmarka, forrykkes balansen - da blir mennesket over mektig. Og det er det som skjer her. Hauke mor og hauke far fanges i stålsakser fra det røykspy ende Ruhr - og livet til haukeungene i reiret i Kverr villjuvet blir til et naturens desperate skrik som ender med at ungene spiser hverandre og dør. Den andre fortellingen - Sagnet om Elgevass-setra - kan leses som et svar på skriket. Der slår natur en straffende tilbake mot mennesket som bringer det forstyrrende stålet inn i den norske naturen. Uhyggen den gravide bu deia føler ved å sove alene på setra i den ville fjellnaturen materialiserer seg gradvis til å bli en slag bjørn som kommer stadig nærmere og tilslutt bryter seg inn og dreper henne.
Troll-Elgen (1921) er den neste Fønhus-boka og den er også hans beste. Der spisses motsetningene mot hverandre. Jegeren som typisk nok kalles Gaupa, har jaktrusen i seg. Det er ikke bare en kroppslig drift. Det er også drømmen om å bli til noe, bli berømt - drømmen om å gjøre en mannsbragd som det vil gå gjetord om i sju prestegjeld. For elgen det her er snakk om, er ikke noen hvilken som helst elg. Det er en storelg som alle har jaktet forgjeves etter - og som også er innhyllet i mystikk. En for tullet skattejeger av en svenske mumlet noe om at han skulle komme tilbake til Redalen som elg - og nå snakkes det om at storelgen er et menneske i dyreham, en Troll-Elg, som det følger ulykke med å jakte på. Så følger vi Gaupas jag etter Troll-Elgen. Om dagen er han i intensiteten og jaget, om natt en kommer uroen og mystikken smygende. Og det går som det er sagt. Første gangen Gaupa jager Troll-Elgen, ender det med at han blir syk. Andre gangen ender det med at han skyter sin beste venn, hunden Bjønn. Og tredje gangen dreper han Troll-Elgen og blir samtidig selv drept av den. Å jakte etter og drepe Troll-Elgen er samtidig å jakte og drepe noe i mennesket selv - vi er også natur.
DEN MEKTIGE NATUREN BLIR SÅRBAR
I de tidligste Fønhusbøkene er naturen mektig og imponerende. Troll-Elgen rommer for eksempel en forrykende scene hvor den full av brunst og kraft nedkjemper en rival på Kloppmyr høgda og stikker av med den beundrende elgkolla som har opplevd elgoksene kjempe for livet om henne. Sporene etter den voldsomme kraftutfoldelsen får det til å kile av lengsel i hele kroppen til Gaupa. Det var også den ne dimensjonen som traff sitt friluftsdyr kende publikum så godt hjemme i Jack London-bølgens og det industrielle gjennombruddets tid.
Reinsbukken på Jotunfjell (1926) tegner et ganske annet bilde. Naturskildringen starter riktig nok i et romantisk skjær hvor hovedpersonen Stuttleggen ser reinsbukken stå midt i sollyset på fjellet og stråle som skinnende sølv - og hvor han om natta komponerer slåtten Sylvbukken til ære for den. Men så kommer han over sporene etter en tilsvarende kamp med en rival om ei simle - og denne gangen har de to reinsbukkene viklet seg inn i hverandres horn og blitt stående låst inntil de har segnet om av sult. Stuttleggen kan ikke tro det er den samme bukken - den romantiske kraften er blitt skrellet av og tilbake ligger det bare et vekt, sårbart og så vidt levende dyr foran føttene hans.
Dette snur konfliktdimensjonen i forfatterskapet. Vendingen startet tidligere. Men fra 1926 er det åpenbart for alle. Fønhusbøkene handler ikke lenger om menneskets kamp med naturen som en jevn byrdig motpol det følger heder og ære med å overvinne. Heretter blir det snarere den sterkestes etiske forpliktelse til å vise hensyn overfor dyr og natur som gjelder. Og i Fønhus-bøkene hører vi etter dette ikke lenger så mye om menneskets kamp med naturen, men snarere om konflikten mellom sindige skogs karer som erkjenner at de har en slik etisk forpliktelse - og andre som enten Den romantiske kraften er blitt skrellet av og tilbake ligger det bare et sårbart og så vidt levende dyr er ufølsomme for konsekvensene av sine handlinger i naturen eller uvillige til å forholde seg til det.
Her er det Mikkjel Fønhus kommer på kollisjonskurs med sin egen samtid. For utover i mellomkrigs tida kommer den moderne tida for alvor til bygde-Norge. Jernbanen kom til Valdres mens han gikk på middelskolen - og han møtte og tok stilling til den nye tidsånden i form av Jack Londonbølgen i forlengelsen av dette. Nå kommer også bilene, telefonene, kinoene og radioapparatene - og bygde folket vil ha del i alt det moderne. Mens Fønhus ikke lenger framstår som målbærer for villdyrmenn eskets seier over naturen, men tvert imot blir stadig mer kritisk til de følgene industrial ismen og den nye tidas mentalitet får for dyr og natur. Det gjør ham stadig mer isolert som den som vil nekte andre gleden av alt det de ser positive muligheter for vekst, velstand og utvikling i.
DEN ETISKE FORPLIKTELSEN?
I Reinsbukken på Jotunfjell er identifikasjonen med villdyret definitivt brutt. Det er blitt en tydelig jeg/du-relasjon mellom menneske og dyr hvor mennesket i kraft av stålet/geværet er blitt den overlegent sterkeste. Dermed blir mennesket - i Fønhus-bøkenes litterære univers - også etisk forpliktet til å ta andre hensyn enn sin egen lyst og drift.
Hvor kommer denne etiske forpliktelsen fra? Innenfor menneskenes samfunn kan vi kjenne den i enkle regler som at man ikke skal slå dem som er mindre enn en selv, og ikke angripe den som alle rede ligger nede. Men hva bringer denne omsorgen for den svakeste inn i forhold til dyr?
Lite tyder på at den kommer fra den kristne Gud eller noen annen religion. Vi hører lite om Gud i Fønhus-bøkene. Men der vi hører om ham, er han mak tesløs i forhold til villmarkas livskamp. Den etiske forpliktelsen kommer heller ikke fra lov og rett i menneskesamfunnet - den slags er ikke lett å håndheve i vill marka. Der er man overlatt til å klare seg selv. Så etikken kommer ikke ovenfra fra Gud eller utenfra fra menneskenes samfunn. Den må komme innenfra fra den enkelte selv.
Hva kan så få mennesker til å forandre holdninger og væremåter? Barske mannfolk i Mikkjel Fønhus’ bøker gjør det i utgangspunktet ikke frivillig. De kommer opp i livstruende situasjoner som nærmest tvinger dem til å reflektere over sine liv. Det kan være personlige ulykker - som sykdom, beinbrudd og livsfare alene langt fra folk i villmarka. Eller det kan være naturkatastrofer som den i 1936 da Loen i Nordfjord ble rammet av en flodbølge etter at en fjellhammer fra Ravnefjellet var rast ned i fjorden. Begge dele bringer i Fønhusbøkene mennesker i kontakt med egen opplevelse av svakhet, skrøpelighet og dødsangst - og de kjenner på egen kropp noe av den smerte de vet de selv kan ha påført dyr de har jaktet på og skadeskutt. Slike erfaringer får ikke nødvendigvis skogskarene i Fønhus-bøkene til å slutte å jakte, men de blir sindigere og mer omtenksomme i måten de gjør det på - og skyter ikke før de er sikre på å treffe så godt at døden inntreffer umiddelbart. Å påføre et dyr lidelser er etisk forkastelig - og uvørne jegere som sleiver med skuddene og ikke har bevissthet om hvilke lidelser de kan påføre dyrene, har de sin d ige i bøkene bare forakt og harme til overs for.
Er det så sant at naturen faktisk kan slå tilbake og straffe den som krenker den? I dag er vi ikke frem mede for slike tanker på et svært overordnet plan - om vi slipper ut for mye CO2-gasser, skaper vi driv huseffekter og ødelegger livsgrunnlaget for framtidige generasjoner. I Fønhus-bøkene er det imidlertid langt mer kropps- og situasjonsnære situasjoner som assosieres inn i en slik sammenheng. Her hen tet han mye fra folketroen om mystiske hendelser som hadde skjedd med mennesker i natur en. Om bjørn som går etter gravide kvinner, om rop fra bortgjemte elvejuv som varsler om ulykker og om Troll-Elgen som skal være et menneske i dyreham. Alt dette er det lett å avvise som gammel overtro - og det var da også en kritikk Fønhus av og til fikk. Men det sentrale her er ikke hvor vidt slike fore still inger er sanne eller usanne i den ytre verden. Det er at de er reelle som temaer menn esker har hatt og fortsatt har et behov for å dvele ved, kjenne på og arbeide med. Dette er hendelser og feno mener som kan være tilfeldige i seg selv, men som blir viktige i Fønhus- bøkene fordi de aktualiserer samvittighetsspørsmål for den enkelte.
NATUR SOM INNGANGSPORT
Naturskildring er i Fønhus-bøkene også en innfallsport til å utforske et indre landskap i mennesket. Et slående trekk ved dem er at svært lite av handlingen foregår ved høylys dag, i solskinn eller om som meren. Det vesentlige utspiller seg gjerne om natten, i skumringen mot kveld, i grålys ningen om morgenen, i Kittelsenaktig tåkedis, i oppklarning etter regn eller i dype elvejuv hvor dags lyset sjelden når ned. I det hele tatt til tider på døgnet og året og på steder i naturen hvor alt ikke er oppe i dagen, men hvor det er noe man bare uklart kan skimte og som dermed gir rom for å la ens egne fan tasier og drøm mer spille inn i. I Fønhus-bøkenes litterære univers er dette også sammenhenger hvor natur vitenskapens kalde rasjonalitet heller ikke når fram og kan feie menneskers undring og uro omkring vår plass i verden til side. Det er her forestillingene om naturen får liv gjennom menneske sinnet som obser ver er den. Det er her den helt særegne natur mystikken i Fønhusbøkene lever.
Det er også en svært kroppsnær verden vi føres inn i hos Fønhus. Utforskningen av den starter i de tidligste bøkene med de umiddel bare behovene - sinne, sult, sex og søvn. I forhold til dem opplever Fønhus-personene gjerne mer velvære og et mer tilfredsstillende liv i villmarka enn i bygda og byen. Etter hvert kommer mer stillferdige under strømmer mer i fokus hos dem. Det skjer ikke bare når de ligger alene ute i villmarka med et brukket bein, men også mer jevnlig når de forsøker å sovne inn om kvelden og når de våkner om natten og hører lyder utenfra som de fortolker på spesielle vis i nattestemningen som råder.
Tankene som melder seg i slike situasjoner er spontannære. Det er ikke tanker som hentes fram med vilje fordi man vil tenke gjennom noe, men snarere en spontanstrøm som melder seg av seg selv - uavhengig av viljen og gjerne til tross for at det man aller helst vil er å kunne gi slipp på tankene og sovne inn. Tankeaktiviteten er dessuten annerledes enn om dagen, selv om den også der kan være spontan nær. I jaget etter storelgen er jegeren Gaupa i Troll-Elgen totalt oppslukt av jaktrusen og drømmen om be rømmelse om dagen.
Der er alt fokusert på det ene avgjørende - å følge sporet, komme på skudd hold og utløse det siste avgjørende skuddet. Men når kvelden og natten kommer, er sinnet åpent for å ta inn mer av alt det som rører seg i ham bakenfor og på siden av det ene besettende jaget. Og det er her de slipper til de mer diffuse ettertankene, følelsene og stemningene det før ikke var rom for. Her melder det seg - fortvilelsen over at han har skutt hunden sin, alle øynene til dyrene han har skutt, og den nagende uroen for at han er i ferd med å drepe et menneske i dyreham.
FREUD-INSPIRASJONEN BLOKKERT
Det finnes andre betegnelser for det Mikkjel Fønhus her lar sine romanpersoner komme inn i. Innen for psykoanalysen snakker man om fritt- flytende oppmerksomhet og frie assosiasjoner. I Acems medi tasjonspedagogikk er dette spontanaktiviteten som man ved hjelp av meditasjonsteknikken gir størst mulig frihet til å spille seg ut. Ved å skape en økt åpenhet i sinnet for å slippe til mer av det som ligger under bevissthetsterskelen, kan mer av dette integreres i vår livsforståelse og livsførsel - og bidra til å gjøre oss mindre motsetningsfylte og mer helhetlige i det vi gjør.
Ut fra dette er det likevel ikke så forbløffende som mange i første omgang kan tenke, at Mikkjel Fønhus var blant de nordmenn som interesserte seg for Sigmund Freuds psykoanalytiske teori - og at han skrev den første Freudinspirerte romanen i Norge i 1924-25. Den ble imidlertid refusert og ble ikke utgitt før jeg hentet den fram fra forlagets arkiver - Gråbeinstad (1993). Historien om Freudinspirasjonen som ble blokkert, er illustrerende for brytningene mellom Mikkjel Føn hus og hans samtid.
Mikkjel Fønhus var på denne tiden opptatt av filosofi og psykologi. Blant annet leste han Sigmund Freuds Det Ubevidste. Om Psykoanalyse - Om Drømmen (1920) på dansk. Dette er den første Freud-boka som ble oversatt til noe nordisk språk. På denne tiden begynte Freud så smått å bli kjent i de aka de miske miljøene internasjonalt, men det skulle ennå gå fire år før han ble introdusert for et all ment publikum i Norge gjennom en artikkel i tidsskriftet Samtiden i 1924 - og det var først med Sigurd Hoels Syndere i sommersol (1927) at psykoanalytiske tanker kom på moten blant kultur radi kale intel lektuelle. Og på norsk kom ikke Freud før i 1929.
Mikkjel Fønhus’ eksemplar av Freud-boka bærer preg av å være grundig lest. En del av temaene det framgår av understrekninger og margkommentarer at han har interessert seg for der, står sentralt i Gråbeinstad: Morsbinding, frigjøringskamp, utrygghet på egen identitet og frykt for galskap - alt sam men skildret gjennom hovedpersonen Sjur Gråbeinstads tankeverden om hans motsetningsfylte forhold til sine nærmeste og villmarksnaturen.
Gråbeinstad er ei ganske annerledes Fønhus-bok. Den handler ikke om verken jakt eller dyr, men om en kunstner som ikke lenger har gløden til å framstille naturen i et romantisk skjær. Dikteren Vilhelm Krag som var forlagets hovedkonsulent, var ikke nådig. Han mente kort og godt at Mikkjel Fønhus kun ne skrive om dyr og burde holde seg til det, og ikke forsøke seg på menneskeskildring som han ikke mestret. Derfor måtte Fønhus vernes mot den bitre skuffelsen Vilhelm Krag mente det måtte bli for ham dersom Gråbeinstad ble utgitt og slaktet av kritikerne.
Her var forfatter og konsulent på kollisjonskurs. Mikkjel Fønhus var opptatt av menneskets forhold til naturen - og skrev tre romanmanuskripter med det som fokus i de årene han hadde Vilhelm Krag som konsulent: Gråbeinstad i 1925, Fjellkongen i 1926 og Skiløperen i 1928. Men hver gang ble de refusert og Fønhus arbeidet fram bøker om dyr som ble publisert i stedet. Først på 1930-tallet fikk Mikkjel Fønhus anledning til å gå videre på det sporet han primært var opptatt av, men da skjedde det i et langt mer polarisert kulturmiljø med mindre spillerom for en åpen utforskende holdning i forhold til dette. Det er interessant å tenke på hvordan Mikkjel Fønhus’ forfatterskap ville ha utviklet seg videre dersom det Freudinspirerte sporet ikke var blitt så ettertrykkelig blokkert i årene 1925-30.
FEMTI ÅRS ENSOMHET
Reinsbukken på Jotunfjell som kom ut i stedet for Gråbeinstad, synliggjorde uansett at Mikkjel Fønhus - i likhet med hardingfelespilleren Sjur Gråbeinstad - ikke lenger kunne og ville skildre naturen i et romantisk skjær. Det kunne han i Der vildmarka suser. I Troll-Elgen var forholdet menneske / natur blitt en indre konflikt i hovedpersonen Gaupa med jegeren Gaupas jaktrus om dagen og natt mennesket Gaupas kvaler om natta som relativt likeverdige motpoler. Mens det I Reinsbukken på Jotunfjell er blitt til en mellommenneskelig konflikt hvor hovedpersonen Stuttleggen står for natt menneskets følsomhet, mens det er hans motstander Andris som står for jaktiveren.
Fra 1926 var Mikkjel Fønhus naturvernforkjemper. Til da hadde det vært mulig å lese hans bøker som en del av samtidsbølgen av friluftsdyrking og villdyrromantikk. Nå gikk hans naturvernorientering mot strømmen - og han vekslet ut gjennom 1930-tallet mellom en ganske aggressiv anti-industriell holdning og mer resignert vemod over det han opplevde som tidens uforstand. Den tyske invasjonen i 1940 ble for ham et bilde på industri al ismen som valser ned den norske naturen. Så kom etterkrigstida med den andre store industriali ser ingsbølgen hvor det blant annet skulle skaffes strøm og varme til de nye drabantbyene omkring Oslo ved å legge høyspentlinjer gjennom Nordmarka. Da det utløste store demonstrasjoner forsøkte Mikkjel Fønhus seg med den store antikraftutbyggingsromanen Fjellsjøen i 1949 - mange tiår før kampen om Altautbygg ingen. Også denne boka ble imidlertid kontant refusert og Mikkjel Fønhus valgte å legge sitt engasjement som samfunnsdebatt ant dødt for i stedet å skrive bøker som skulle gi næring til naturfølelsen blant folk. For "tia arber før me", som han sa. Det gjorde den også. Hans bøker ble glemt av kritikerne, men solgte i stadig stør re opplag og mot slutten av sitt liv opplevde Mikkjel Føn hus å bli omfavnet og hed ret av en voksende naturvernbevegelse.
GAMLEKARA MED HANDLAGET
Grunntemaene i forfatterskapet endret seg over tid. Fra unggutter fulle av drift tidlig i forfatterskap et via slitere av middelaldrende menn som holder ut i det lengste midt i livet til de sindige gamle kara i de senere bøkene. Det konstante er kropps- og spontannærheten i skildringene av villmarkslivet. Det som er i forandring er driftstrykket som avtar etter hvert - og innlevelsen i dyrets og naturens perspektiv som bare forsterkes. Der de tidlige bøkene kretser om drømmen om å kunne leve med villdyrets utfoldelsesfrihet, dveler de siste bøkene ved livsopplevelsen De siste bøkene dveler ved livsopplevelsen til sindige skogsbønder som gjennom et langt liv har utviklet nærhet og samklang med dyr og natur til sindige skogsbønder som gjennom et langt liv har utviklet en nærhet og samklang med dyr og natur.
En av dem er Nubb Tuvo i romanen Halling- Svarten (1975) som lå igjen på skrivebordet hans i manus form da han døde i november 1973. Han er hestekaren som gjennom et langt liv har utviklet et handlag med hester som gjør at han kan fange opp en løpsk hest og roe den ned. Halling-Svarten og han har jobbet sammen lenge, kjenner hverandre ut og inn og kan mestre oppgaver ingen andre klarer - som å hente tømmerlunningen ned fra skogsåsen langs Huttetuleia og Helvetessvingen på glatthålke på vår parten. Nubb vet hvor farlig det er og sjekker gjennom hver minste detalj før de skal til å legge i vei.
Men så skjer det at en unggutt like ved, får øye på ei rype, kaster geværet til skulderen og fyrer av - like ved hodet til Halling-Svarten. Hesten får panikk, raser i vei. Nubb kaster seg på tømmerlunninga. Det går utfor på glatthålken. Stadig raskere. Nubb kjemper fortvilet for å få kontroll. Men lykkes ikke og må kaste seg av i siste liten. Tømmerstokkene skyver hesten utfor stupet nedenfor Helvetes svingen. Et siste skjærende skrik fra Halling-Svarten. Så blir alt stille.

Produkter

Dyade 2008/03: Måltid for en liten klode

 

Relaterte artikler

Ok