"Hvis folk ikke har brød, hvorfor kan de ikke spise kaker i stedet?" spurte en indignert Marie Antoinette, franskekongen Ludvig den sekstendes hustru, som endte sine dager et hode kortere på Place de Greve i Paris.
I hennes manns dagbok for den 14. juli 1789 står det "Rien" - ingenting å melde. Dagen feires nå hvert år som begynnelsen på revolusjonen og den franske republikkens fødsel.
Ellers den sommeren var Frankrikes siste konge stort sett opptatt av resultatene av jaktturene sine i Versaillesskogen. Ludvig den sekstende var svært nærsynt og nektet å gå med briller. For at kongen i det hele tatt skulle ha noe å melde fra jakten, måtte tjenerne jage sammen store horder av vilt foran den skyteglade kongen. Det hendte også at de svake sikte-egenskapene gikk utover de ansatte.
Fortellingene om Ludvig den sekstende på slutten av syttenhundretallet finner sin parallell i beretningen om sjahen av Iran på slutten av nittenhundretallet. Iran er åstedet for det 20. århundrets siste revolusjon. På nyåret 1979 ble den siste sjahen styrtet, og en religiøs folkebevegelse ført frem av Ayatollah Khomeini overtok styret. Pendelen svingte fra det ekstremt vestliggjorte til det ekstremt religiøst ortodokse. Og landet Iran gikk gjennom alle revolusjonens faser? som om det fantes en lov om politiske revolusjoners struktur. Var ikke sjahen av Iran en moderne mann? Hadde han ikke lest historie? Skjønte han ikke hvor det bar? Burde ikke to hundre år gamle erfaringer kunne komme et moderne kongehus til gode?
Innhentet av virkeligheten
Mot slutten av sin regjeringstid, da sjahen satt alene i palasset i det nordlige Teheran, kom det ham for øre at det var opptøyer i byen. Det var ingen av hans nære medarbeidere som ville fortelle ham noe som helst - han hadde lenge vært skjermet fra den politiske temperaturen i sitt eget land. Selv ikke amerikanske etterretningsagenter brød seg om å informere ham - de, som hadde hjulpet ham å komme til makten. Derfor ville sjahen endelig finne ut om ryktene om opptøyer hadde noe ved seg. Han fikk tak i sin private pilot og fløy en tur over hovedstaden i sitt private helikopter. Der fikk han bekreftet ryktene: Gatene var fulle av kamphissige, protesterende iranere. "Demonstrerer alle disse menneskene mot meg?" spurte sjahen vantro sin pilot. Piloten turde ikke svare, men tausheten hans bekreftet for Sjahen at virkeligheten så svært annerledes ut enn han hadde forestilt seg.
En uke senere var han i landflyktighet sammen med familien. Alle de innflytelsesrike vennene han hadde spandert sinnsyke mengder kaviar og sjampanje på under feiringen av det persiske rikets 2500-årsdag noen år tidligere, kom ham ikke til unnsetning. Blant dem var Norges kong Olav V. Sjahen forsøkte å komme seg til USA, men i mellomtiden hadde det nye regimet i Teheran gjort de blå diplomatpassene hans ugyldige. Sjahen måtte bli i Marokko. Seks år senere døde han i eksil i Egypt.
Islamske grøss
Karim vet litt om livet i eksil. Han har tilbrakt mer enn tyve år utenlands og regner ikke med å flytte tilbake til Iran. "Nå er jeg skandinav," sier han. "Barna mine vet mer om Kjell Magne Bondevik enn de vet om Ayatollah Khomeini."
Det blir etterhvert mange samtaler med Karim. Det er stille på kontoret like utenfor Oslo, firmaet hans har få oppdrag etter ellevte september. Vi sitter i kantina eller på et nøytralt møterom og Karims stemme er jevn og behersket. Likevel spør han meg ved flere anledninger: "Kommer du til å avsløre bakgrunnen min?" Den engsteligheten han viser, er dessverre typisk for iranere i eksil. Alt du sier, kan fortsatt få konsekvenser. Enten direkte, ved at du nektes å reise tilbake, eller for dem av din familie som bor igjen i Iran. Karim forteller om en venn av seg. Hun mistet stillingen som barneskolelærer etter at broren hennes, som levde i eksil, hadde uttalt seg frisinnet om det sittende regimet til en vestlig avis. Nå var hun arbeidsledig, og lærermannen måtte ta ekstrajobb som drosjesjåfør når han var ferdig med dagens undervisning, for å få endene til å møtes.
"Bare navnet islamsk republikk får europeere til å grøsse," sier Karim med et smil. "Mange mente at sjahen drev et av de mest progressive samfunnene i Midtøsten. Han og hans far hadde brakt fremskritt og sivilisasjon til iranerne." Var revolusjonen takken han og hans familie fikk for nasjonal jernbane, motorveier, utdannelsesinstitusjoner, bedre folkehelse og jevn økonomisk vekst? Selv nobelprisvinnerjimmy Carter, daværende president i USA, med all sin tilgang til etteretningsinformasjon, greide ikke å forutsi den omveltningen Ayatollah Khomeini skulle bringe til Iran. Under sitt besøk i Teheran sommeren. 1978, sa Carter høyt og tydelig til verdenspressen og sin gjestmilde vert at Iran var en "øy av stabilitet" i et ellers svært urolig Midtøsten.
Et halvt år senere hadde den samme Carter hendene fulle med å prøve å få frigitt 66 amerikanske gisler, alle tidligere ansatt ved den amerikanske ambassaden i Teheran. Hans løsning ble den topphemmelige Operation Desert Eagle, som ble en av de store skandalene i hans utenrikspolitiske presidentvirke, og hovedgrunnen til at han aldri ble valgt inn til andre runde i Det hvite hus.
Når folket vil ha mer
Den iranske revolusjon er det 20. århundrets siste revolusjon. Karim kaller den "en narsissistisk revolusjon": Sjahen var ingen perfekt monark, men Iran lå langt foran de fleste av sine naboland, både når det gjaldt utdannelsesnivå, økonomi og helsetjenester. Likevel var iranerne misfornøyde. De ville ha mer. En mann visste fremfor noen å utnytte denne misnøyen, en prest ved navn Seyed Ruhollah Musavi Khomeini. Historien hadde dekket bordet for ham, og nå grep han muligheten. Karim hadde allerede flyttet til utlandet for å studere da revolusjonen inntraff. Han fulgte begivenhetene så tett som han greide gjennom vestlige medier.
"Khomeini kunne ha vært kommunist, fascist, sosialdemokrat eller miljøaktivist," sier Karim. "Først og fremst var han en svært veltalende folkeforfører."
Hovedstøtten til maktskiftet fant teologen Khomeini hos befolkningen i de enorme, fattige nybygger-kvarterene i det sørlige Teheran. Gjennom hele det tjuende århundre vokste befolkningen i Teheran og de andre store byene kraftig. Fra landsbygda kom unge, håpefulle mennesker til hovedstaden for å ta del i all rikdommen ryktene fortalte at byen hadde. Men rikdommen var forbeholdt de få priviligerte. Gatene i Teheran var ikke dekket av gull. Samtidig ble tilreisende journalister og embetsmenn som oftest gjenstand for regimets generøsitet. Kostbare gaver og monden underholdning. På syttitallet var Teheran kjent for å ha et av verdens heftigste natteliv.
Sjahens Iran var langt fra noe demokrati. Karim har mange historierom Savak - sjahens hemmelige politi - som terroriserte både den politiske og den religiøse opposisjonen. En av filmene Savak laget, finnes ennå i det iranske utenriks mi nisteriet. Den viser hvordan organisasjonen jobbet, og gir en pekepinn om hvilken trussel folk levde under før revolusjonen. Vi ser et forhør av en ung kvinne. Først blir hun kledd naken, og en Savak-offiser begynner å brenne henne med en sigarett rundt brystvortene til hun skriker, bryter sammen og gir de opplysningene man var ute etter. Savak-offiseren gikk for å være en av de dyktigste i jobben, og derfor var det blitt laget en film av ham i aksjon som opplæring-materiale forandre Savak-folk. Filmen var visstnok også blitt overlatt til CIA, som hadde sørget for å sende kopier til Taiwan, Filippinene og Indonesia.
Personlig seddelpresse
Sjahen og hans familie så etter hvert Iran som sin personlige seddelpresse, der det bare var å hente ut rikdom. Karim forteller at vestlige aviser i den siste fasen av sjahveldet nesten daglig kunne melde om at sjahen, en av hans slektninger eller en annen prominent iraner hadde skaffet seg nye eiendommer - hus i San Fernando Valley eller Los Angeles, leiligheter i New York og Paris, herskapshus i London eller på Rivieraen. Bare i Geneve ble 3000 leiligheter kjøpt av iranere i de siste årene før revolusjonen. Sjahen førte an med et gods i Surrey og Villa Suvretta i St. Moritz, som han betalte 10 millioner dollar for. Selv om han bare tilbrakte noen få uker hvert år i sine hjem i utlandet, måtte de alltid stå klare til å ta i mot ham: I Villa Suvretta var oldfruen en kadsjarprinsesse med en stab på heltid til disposisjon året rundt.
Raseriet og misunnelsen over disse eksessene var en av drivkreftene bak revolusjonen. Khomeinis genistrek var å kombinere de religiøse motivene med de sosiale. Han greide å samle misnøyen under seg, og da han ankom Teheran fra Paris, ble han hyllet som om han var den tilbakevendte profeten Mahdi.
Maktkamp og terror
"Festen fikk en brå slutt," forteller Karim. I denne perioden hadde han nesten daglig kontakt med slektningene sine. Det var alltid noe å fortelle, alle hadde på et eller annet tidspunkt blitt berørt av revolusjonen. "Det var på samme tid en lettelse og en belastning å ikke kunne være i Teheran på denne tiden," sier Karim
Snart begynte maktkampen mellom de ulike politiske fraksjonene. Da det skulle dannes et revolusjonært råd som skulle trekke opp linjene for den nye republikken, ble venstresiden, med Mujahedin - den marxistiske revolusjonære bevegelsen - i spissen skviset ut. Mujahedin svarte med terror. I en periode etter revolusjonen var det nesten daglig bombing og terrorangrep i de store byene.
Ayatollah Khamenei, mannen som overtok stillingen som Iraks høyeste religiøse leder da Khomeini døde, mistet førligheten i høyrearmen da en liten bombe plantet i en båndspiller eksploderte under fredagsmøtet han ledet. Kvelden etter ble 74 mennesker drept i en større bombeeksplosjon i det religiøse partiets Teheran-hovedkvarter. Sommeren og høsten 1 981 ble nærmere tusen tjenestemenn drept i Mujahedins nye terrorpolitikk, deriblant mullaher, dommere, politisjefer, ledere i partiet (Det islamske republikanske parti) og Khomeinis rådgivere. Aksjonene hadde ofte uskyldige ofre i tillegg til dem de var rettet mot.
Et av Mujahedins nesten-ofre var Karims tremenning Farah. I 1981 hadde hun og hennes mann nettopp kommet tilbake til Iran etter flere års høyere studier i Europa. De hadde funnet seg et hus i vestre Teheran. Farah forteller: "Melk var det lite av. Hver morgen måtte jeg stå opp tidlig for å stille meg i kø utenfor matvareforretningen på hjørnet. Like før klokken syv sto jeg i gaten sammen med en gruppe mennesker. Det var som en hvilken som helst dag utenfor en hvilken som helst forretning i Teheran. Plutselig kom en bil hvinende rundt hjørnet og noe kom flygende mot oss. Like etter var det en øredøvende eksplosjon, og jeg lå på bakken, dekket av blod og biter av mennesker. ,Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, så jeg kom meg på bena og gikk hjem."
Pendelen slår tilbake
Før revolusjonen hadde Ayatollah Khomeini preket iranernes evne til å leve i harmoni uten tvang. "Vårt folk har vært i et fengsel i 35 år; ingen regjering skal kaste folket i fengsel igjen. De måfå anledning til å uttrykke seg som de ønsker, selv om dette innebærer en viss grad av kaos."
Under terroren et halvt år senere var tonen en ganske annen, da han i en radiotale forkynte: "Jeg må fortelle dere at under det forrige diktatoriske regime var streiker og protestaksjoner godt i Guds øyne. Men nå som vi har fått en muslimsk regjering, en virkelig nasjonal regjering, legger fienden onde planer mot oss. Og derfor er det forbudt å oppfordre til streiker og protestaksjoner, fordi det er imot islams ånd." I denne perioden var han i full gang med å renske ut politiske motstandere. Savak, sjahens hemmelige politi ble erstattet av Savama, de religiøses hemmelige politi. Man kunne daglig lese om henrettelsene i avisene. I gatene kunne du få kjøpt bilder av ofrene - før og etter henrettelsene. Nakne, bleke kropper på kjølelageret i likhuset. Etter hvert ble antallet henrettelser så høyt at man ikke lenger offentliggjorde dem.
Et land som fortjener bedre
Khomeini brukte posisjonen sin til å tillate foreldre å gifte bort sine døtre fra niårsalderen, han brukte den til å sende trekvart millioner menn i døden langs Irak-grensen, til å undertrykke befolkningen og utstede fatwaer som den over Salman Rushdie.
Jeg spør Karim om ikke Khomeini egentlig var en idealist, og peker på at ayatollahen forble asket livet ut, til tross for at han kunne tatt for seg av de rikdommene som hans etterfølgere mesker seg i. Karim svarer kontant: "Hvilken rolle spiller det om han muligens var en god mann, når alt han har gjort er å senke iranerne ned i en myr av ufrihet og lidelse?"
I dagens Iran frykter man fortsatt Savama. Det forsvinner fortsatt opposisjonelle uten forklaring. Det som skulle være en fakkel i den muslimske verden: En stat som forente både demokrati og muslimske verdier, har i stedet blitt nok et vanstyrt, undertrykkende regime.
"Iran er et fantastisk land," sukker Karim. "Iranere er velutdannede og kulturelt interesserte. De fortjener bedre enn å bli hundset av en gruppe mennesker som bruker religionen som påskudd for å ta seg til rette."