Når vi troløse våkner

Banal, spekulativ, privat. Ingmar Bergman er en gammel gris. Det sa Oslos kinodirektør Ingeborg Moræus Hanssen om filmen Trolösa. Så braket det løs.

Filmdistributøren vurderte søksmål, festivalsjefen i Haugesund syntes det var leit, regissøren Liv Ullmann betraktet det hele humoristisk, norske filmregissører og en rekke andre av landets kinodirektører tok avstand. Direktør Åse Kleveland i Det svenske filminstituttet håpet at Ingeborg Moræus Hanssens uttalelser var utslag av et mildt solstikk. Moræus Hanssen selv var lei seg, men fastholdt at filmen og historien er banal. Utsagnet om den gamle grisen bet hun i seg.

Slik fløy ord gjennom massemedier i Norge i begynnelsen av august 2000. Filmskaperne burde vært fornøyde. De hadde laget en film om irrasjonalitet og fikk irrasjonelle reaksjoner. Det merkeligste utspillet var Åse Klevelands. Kunsten snakker med det irrasjonelle i oss. Når kunstuttrykk gjør oss irrasjonelle, bør vi ikke skylde på meteorologisk/medisinske fenomener som solstikk. Det er å devaluere kunsten.

Trolösa er en film med en spesiell historie og forhistorie.

Blant Ingmar Bergmans mange kvinner er det en han aldri har kommet over; minnet om henne har gitt ham dårlig samvittighet i årevis. Liv Ullmann, selv med et langt forhold til Bergman bak seg, lager nå film om denne historien. -Det blir erotisk og spennende, lover hun. -Det var nok ikke tilfeldig at han spurte meg, men filmen handler ikke om meg, altså. Denne kvinnen kom før meg, jeg hadde aldri kunnet laget film om meg og Ingmar. I hvert fall ikke etter hans manus.
Dagbladet (1 2.8.1 999)

Trolösa foregår stort sett i Stockholm og Paris i våre dager og handlerom den etter alt å dømme vellykkede skuespillerinnen Marianne (Lena Endre) i begynnelsen av 40-årene. Hun er sannsynligvis lykkelig gift med den meget vellykkede dirigenten Markus (Thomas Hanzon) med internasjonal karriere. De har en datter på 11 år, Isabelle (Michelle Gylemo). De har også en husvenn, den ikke fullt så vellykkede sceneinstruktøren og filmskaperen David (Krister Henriksson). David har to ekteskap bak seg og barn han ikke tar seg av. Marianne innleder et forhold til David, hun skjønner ikke hvorfor. Markus oppdager det, de slåss om foreldreretten, Marianne flytter sammen med David, Markus tar livet av seg, Marianne blir gravid med David og tar abort uten at han vet det, David forlater Marianne for en yngre kvinne han har erobret under innspillingen av sin nye film. Marianne drukner.

Et slikt referat av handlingen er naturligvis urettferdig og gjør den i alle fall banal. Ingmar Bergman harmer å fortelle. Han skriver inn en rammehistorie. En gammel filmskaper (Erland Josephson) sitter i sitt arbeidsrom på sin øy og skal forsone seg med sitt liv. Han fremkaller, dikter Marianne inn i sin ensomhet. Filmen består i stor grad av dialog mellom disse to. Da er linjen klar: Etter sigende har Liv Ullmann gjenskapt Ingmar Bergmans arbeidsrom på Fårö. Den gamle mannen er altså Bergman selv. Samtidig gir filmen stadig klare identifikasjonspunkter mellom den gamle mannen og David. Dette er altså en film om den 80 år gamle Ingmar Bergman, som ser nærmere på den 40 år yngre Ingmar Bergman og et ekteskap han raserte.

Rollen som den gamle Ingmar Bergman spilles av hans nærmeste venn, og filmen er regissert av en av de kvinnene han erobret og forlot. Det kan naturligvis oppfattes som nokså privat, det hele. Vil man ha enda mer privat krydder, kan man ta med at Lena Endre (Marianne) faktisk har vært gift med Thomas Hanzon (Markus), som hun altså forlater en gang til – i filmen. Uansett er det et godt markedsføringsgrep her: Den mest kjente av Ingmar Bergmans kvinner lager en film av Ingmar Bergmans manus om en av Ingmar Bergmans kvinner med Ingmar Bergmans beste venn i rollen som Ingmar Bergman. Men alt dette er uviktig i denne sammenheng. Det viktige er den gamle kunstneren som prøver å forsone seg med sitt forbruk av kvinner og skjebner.

Trolösa. ble møtt med både slakt og lovprisning. En kvinnelig anmelder i Dagbladet:

Et intenst drama som holder deg klistret til benken i to og en halv time. (...)Ingmar Bergmans manus inneholder nok av gjenkjennelige elementer for alle som har vært i berøring med filmens tema – utroskap, skilsmisse og konsekvensene av bedrag og manipulasjoner i vid forstand. Det er ikke få. Hans personlige beretning er ikke bare gripende og vesentlig, den er også innsiktsfull. Her formidler en mann sin egen historie gjennom en kvinne like naturlig som skulle han vært av motsatt kjønn. Og han har ikke skånet seg selv. (...) Den må være en stein som ikke lar seg rive med.

En mannlig anmelder i Dagsavisen:

T rolösa er et svakt, skjematisk, noen ganger pinlig filmmanus av Ingmar Bergman, filmet av Liv Ullmann med en nesten usannsynlig mangel på filmatisk vitalitet eller stil (...) en plage gjennom så å si hvert eneste av sine 135 minutter. En ufrivillig parodi på det som er svakest i Bergmans store filmverk: De psykologiske klisjeene, den ofte puerilt uttrykte eksistensielle angsten, det endeløse < lidandet», hangen til litt billige erotiske og melodramatiske sensasjoner.

Utenlandske kritikere splittet seg på samme måte. Nå er Trolösa. kommet på video, tilgjengelig for enhver. Dermed kan det være grunn til å gå denne irrasjonaliteten nærmere etter i sømmene. Hva kan få Oslos kinodirektør til å reagere så sterkt? Spekulativt, banalt, privat? Hva splitter anmelderne? Kanskje kan det være nyttig å hente litt hjelp fra Henrik Ibsen underveis.

Ingmar Bergman har knyttet seg til Henrik Ibsens univers tidligere. I Fanny och Alexander forteller han om familien Ekdahl, et navn han neppe velger tilfeldig. Henrik Ibsens Vildanden er historien om Hjalmar Ekdal, et gjennomsnittsmenneske på alle måter. Det groteske er at Gregers Werle tvinger ham til å se, forsøker å fore ham med krav og idealer for å gjøre ham til noe stort og edelt, en tragisk skikkelse med dimensjoner. Det må gå galt. Den kyniske dr Relling er den sunneste: Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittmenneske – I Fanny och Alexander tar familien Ekdahl livsløgnen til de store, høyborgerlige og poetiske høyder – et vakkert forsvar mot det uforståelige, uforutsigelige og krevende. Et forsvar mot slike avdekkende og krafsende kunstnere som Ibsen og Bergman.

Det er lett å tenke at før han skrev Trolösa, må Bergman ha lest Ibsen igjen. I Rosmersholm kommer den unge Rebekka West som et friskt erotisk pust inn i ekteskapet til den tørre Johannes Rosmer og driver husfruen i Møllefossen. Det er Ibsens merkeligste skuespill, og Sigmund Freud kastet seg over det. Men den mulige Ibsen-modellen for Trolösa er snarere Ibsens siste skuespill, Når vi døde våkner. Henrik Ibsen kamuflerer seg ørlite grann bedre. Den aldrende, verdenskjente billedhuggeren Arnold Rubek kommer hjem til Norge. Der møter han igjen Irene, den kvinnen han i sin ungdom brukte som modell til det som skulle bli hans store verk og gi ham verdensberømmelse. Hun kledde seg av for ham, ga ham alt av seg selv. Og hatet ham, fordi han sto der så tirrende behersket og var kunstner, bare kunstner, ikke mann. Og Rubek? Etterhvert som kunstverket utviklet seg, skjøv han statuen av henne bakover i sin store skulpturgruppe. Og plasserte seg selv som en skyldbetynget mann i forgrunnen.

Irene: (hardt og koldt) Dikter!
Professor Rubek: Hvorfor dikter?
Irene: Fordi du er slapp og sløv og full av syndsforlatelse for alle ditt livs gjerninger og tanker. Du har drept min sjel, og så modellerer du deg selv i anger og bot og bekjennelse. (smiler.) – og dermed er ditt regnskap oppgjort, mener du.
Professor Rubek: (trossende) Jeg er kunstner, Irene. Og jeg skammer meg ikke over den skrøpelighet, som kanskje kleber ved meg. For jeg er født til kunstner ser du. – Og blir så aldri annet enn kunstner allikevel.
Irene: (ser på ham med et skjult ondt smil og sier mildt og bløtt)
Dikter er du, Arnold. Du kjære store aldrende barn, – at du ikke kan se det.
Professor Rubek: (misfornøyd) Hvorfor fortsetter du å kalle meg dikter?
Irene: (med lurende øyne). Fordi det ligger noe unnskyldende i det ord, min venn. Noe syndsforlatende, – som brer en kåpe over all skrøpeligheten. (...) Skulle aldri ha tjent deg, – dikter.

Det er neppe tvilom at dette er den aldrende Henrik Ibsen som konfronterer seg selv med sitt liv og roter i sine innvoller der det gjør mest vondt. Hva er det han mener han må stå til rette for? Han hadde nok adskillig tyngre victorianske hemninger over sin driftsutlevelse enn Ingmar Bergman. 18 år gammel fikk han riktignok en sønn han aldri så igjen og ikke brydde seg om. Men han hadde ikke som Ingmar Bergman vært ekteskapsknuser og tatt for seg av de kvinnene han møtte. Han holdt seg til sin Suzannah og deres eneste barn, Sigurd. På sine eldre dager skrev han intense brev til en rekke unge kvinner han hadde truffet. Men ingen ting tyder på at han forførte dem eller lot seg forføre. Han studerte dem og brettet dem ut for verden i sine skuespill. Når han nå stiller seg til doms for seg selv i Når vi døde våkner, er det for å ha vært sinnets kirurg og kunstner i stedet for mann. Marmor i stedet for blod. Kunst i stedet for liv. Når vi døde våkner, ser vi at vi ikke har levet, er Ibsens sammenfatning av sitt liv.

Det er ikke Ingmar Bergmans utgangspunkt. Ikke for lite irrasjonalitet i livsvalgene, men for mye. Kvinner, kanskje ikke så mye som modell for kunsten som for egne behov. Henrik Ibsens forsøk på å forsone seg med ulevet liv fortoner seg muligens som et luksusproblem for en som skal leve med forhold og mennesker han faktisk ødela. Bergmans prosjekt kan synes ulike mye vanskeligere. Han har uhorvelig mye mer levd irrasjonalitet å stå til rette for. Kanskje er det derfor Trolösa. vekker så mye irrasjonalitet?

Sett fra ett ståsted gjør Ingmar Bergman det meget lett for seg. I Trolåsa oppfører han seg faktisk som billedhuggeren Arnold Rubek. Lett for seg? "Han har ikke skånet seg selv," skrev Dagbladets anmelder. Det er riktig at den gamle Bergman tegner et lite sympatisk bilde av den unge, filmens David. Han selger seg inn hos kvinnene med sin livssmerte i formen jeg-går-til-grunne-hvis-ikke-du... Han har det vondt, han holder stadig på å gå under – og noen kvinner kjøper det som meget interessant. Han er sykelig sjalu inntil det voldelige. Han er infam, utspekulert, hensynsløs, irrasjonell og full av anklager mot seg selv og selvforakt. En snylter på andres liv. I en scene redegjør Bergman for hvordan David oppfatter seg selv. Helt i starten av forholdet mellom dem er Marianne og David sammen i et kunstgalleri. Slik legger David ut sitt garn ved å dele sin smerte:

Jeg er blant dem som roter det til både for meg og for mine gode medmennesker. Iblant undres jeg på om det er noe alvorlig. Om jeg holder på å bli gal. Kanskje burde jeg gå i analyse. Jeg har ikke noe naturlig forhold til virkeligheten. Jeg vet akkurat hvordan det fungerer. Jeg har lært meg å lese mennesker. Alle oppriktige kontaktforsøk mislykkes. Det er faktisk en innsikt, og jeg burde jo ta konsekvensen av den. Ja for faen, jeg spiller min rolle om jeg skal si det selv – nærmest perfekt. Det forferdelige er at det alltid finnes et tomt sekund, om du forstår hva jeg mener. Og det sekundet er avgjørende.

Det er som om David ivaretar seg selv ved å advare Marianne:

Det er noe annet du skal vite. Jeg sleper på et nederlag. Jeg mener ikke et tilfeldig nederlag, men på et livsnederlag. Av og til undres jeg på hvorfor jeg lever, men jeg er ingen god selvmorder. Jeg må jo advare deg. (...) Og så er jeg så helvetes mistenksom. Jeg stoler ikke på noen, antakeligvis fordi jeg mangler normal selvtillit. Hvis du vil, kan jeg fortsette å ramse opp. Ingen er så ille som jeg.

Det funker. Marianne kysser ham, bagatelliserer det hele og sier:

Det har jo hendt at livet ikke bare består av katastrofer og jævelskap, men også av kjærlighet og ømhet og alt som er godt.

Da vet David at hun sitter på kroken. Et gammelt, godt sjekketriks. Han har samtidig advart henne og varslet om alt som kommer til å skje.

Dikter, ville Irene i Når vi døde våkner sagt . "Du har drept min sjel, og så modellerer du deg selv i anger og bot og bekjennelse", sier hun til den gamle Rubek. David er langt mer utspekulert. Han dikter og modellerer seg selv i bot og bekjennelse før han ødelegger et ekteskap, en barndom og driver sin nære venn til selvmord.

Den gamle Bergman gir altså en meget nærgående og avslørende beskrivelse av den unge Bergman. Slik sett er det riktig at han ikke skåner seg selv.

Men så skjer det noe underlig i filmen. Vi får bare ett glimt til fra Davids indre liv – helt på slutten, da David overtar Mariannes plass i arbeidsrommet på Fårö. Da er Markus død, vi får høre at Marianne er druknet og at David angrer. Ikke på at han har ødelagt menneskeliv, men på at han anklaget henne en skjebnekveld i stedet for å støtte henne. Han kjenner skam for sin oppførsel, han svek henne. "Jeg var bortenfor all fornuft."

Så langt kommer han. Ibsen/Rubek sier: "Jeg er kunstner, Irene. Og jeg skammer meg ikke over den skrøpelighet, som kanskje kleber ved meg. For jeg er født til kunstner ser du. – Og blir så aldri annet enn kunstner allikevel." Bergman/David sier med de samme bildene: "Jeg er irrasjonell, Marianne. Og jeg skammer meg ikke over den skrøpelighet, som kanskje kleber ved meg. For jeg er født irrasjonell ser du. – Og blir så aldri annet enn irrasjonell allikevel." Men Bergman har ikke skrevet inn en Irene som foraktelig medfølende sier "Dikter!" til ham. Liv Ullmann sier det ikke i sin filmatisering.

Det forunderlige er at i dette møtet mellom David og forfatteren, mellom den unge og den gamle Bergman, skjer det ingen ting. De føres sammen, men møtet er ikke et vendepunkt, det får ingen konsekvenser. Hvorfor? Fordi Bergman holder oss på god avstand fra den gamle forfatteren. Hadde vi ikke i tankene koblet ham med Bergman selv, ville han vært helt uinteressant. Han sier ytterst lite om seg selv. Han vandrer langs havet, han ser tungsindig, lidende ut, vi skjønner han er ensom, han påkaller Marianne for å dikte videre på hennes skjebne. Både den unge og den gamle Bergman blir med andre ord sett fra utsiden. Vi tror David skal være hovedpersonen i filmen: Hvorfor gjør han det han gjør? Hvordan har denne ekteskapsknusingen formet ham? Men han er bare en katalysator. Det er ikke ham vi skal studere. Trolösa. handler ikke om Bergman. Den som brettes ut, er den han utøver sin makt på. Han bruker Trolösa. til å dissekere sitt offer påny, 40 år etter at han tydeligvis gjorde det samme i virkeligheten. Det er nesten litt ekkelt.

Selve tittelen varsler. Trolösa. David er jo ikke utro. Han har forlatt sin hustru nr to. Marianne er utro, og det er hun som blir trengt inn i og avkledd i enhver forstand. Det er hennes lyst og tvil, hennes irrasjonalitet, hennes samleier, hennes orgasmer og tårer, hennes skyld og smerte filmskaperne maler ut. Den gamle mannen på Fårö. tvinger henne til å avsløre alt for oss – og gjemmer seg selv. "Lena Endre spiller ikke, hun er innbegrepet av naken blottstillelse foran et kamera", skrev Dagbladets anmelder. Nettopp. "Det har kostet meg mye å gjøre rollen.(...) Det var som å gå inn i et svart hull, og komme ut igjen fire måneder senere, forteller hun. (Dagbladet 28. 8 2000) Det sier noe om Ingmar Bergmans evne til å skrive fantastiske roller for gode skuespillere. Men det er interessant å registrere at hverken Erland Josephson som den gamle Bergman eller Krister Henriksson som den unge på samme måte har meldt behov for å komme seg etter innspillingen.

Ingmar Bergman gjør altså det Irene anklager Rubek for: Han kler Marianne naken og bruker henne. Til hva? Til å sone? Forsone? Merkelig måte å gjøre det på. Liv Ullmann bruker henne. Til hva?

Men det mest interessante og forunderlige er det som kan fremstå som Bergmans frikjennelse av seg selv. Et påfallende grep. I forfatterens skrivebord er det en skuff med bilder og minner. Der blir vi presentert for et bilde av Mariannes og Markus' datter, som får sin barndom ødelagt av Davids irrasjonalitet. Men det er også et bilde av ansiktet til den norske skuespilleren Juni Dahr. Og ganske riktig. Hun dukker opp i filmen. Hun spiller en kvinne som blar klavernotene for Mariannes husbond under en innspilling. På slutten møter vi henne igjen. Det var hun som fant Markus da han hadde tatt livet av seg. Hun har vært Markus' elskerinne både før og under hans ekteskap med Marianne. Hvorfor har den gamle mannen bevart et foto av henne? For å få skylden til å gå i null? I skuffen – et vanlig bilde på vår hukommelse og vårt underbevisste – er det altså to bilder: Foto av barnet han ødela barndommen for – og foto av kvinnen som fratar ham skyld. Han lokket hustruen til utroskap – men husbonden hadde vært utro hele tiden. Skylden kan smøres jevnt utover. Det er altså ikke Ibsens Når vi døde våkner som er Bergmans forelegg. Det er Mozarts Cosi fan tutte – slik gjør de alle.

Hva sier du til det, Ingeborg Moræus Hanssen?

Produkter

Dyade 2001/02: I fornuftens grenseland

 

Relaterte artikler

Ok