Myten om det rasjonelle, økonomiske mennesket

Fra en synsvinkel kan menneskene betraktes som konsumenter. Innenfor økonomisk teori antas det at hvert individ har et sett av preferanser over mengden av alle de varer og tjenester individet kan kjøpe for de penger det har disponibelt. Alt annet likt, antas det at vi liker å få to appelsiner fremfor én, en stor bil fremfor en liten bil, osv. Når prisene på alle de goder som kjøpes er gitt, og når inntekten som er disponibel er gitt, tilpasser individet seg som best det kan i forhold til sine preferanser. Tilpasningen er optimal, som det sies. Individet kan ikke oppnå større nytte/glede/velferd ved å endre sin tilpasning, gitt de rammebetingelser det må handle innenfor.

I prinsippet tenker man seg at alle kan svare på spørsmål av typen: Synes du 2 epler er dårligere, akkurat like bra som, eller bedre enn 3 appelsiner? Og dette må du kunne svare konsistent på. Hvis du svarer at 2 epler er bedre enn 3 appelsiner, kan du ikke 5 minutter senere si at du synes 3 appelsiner er bedre enn 2 epler. Videre må det være en viss logisk sammenheng. Hvis du synes 2 epler er bedre enn 3 appelsiner, og at 3 appelsiner er bedre enn 1 banan, ja da må du også synes at 2 epler er bedre enn 1 banan.

Kanskje går det an å svare på slike spørsmål når de er så enkle. Litt vanskeligere blir det kanskje å ha klar formening om 26 epler i løpet av en måned er dårligere, likeverdig med eller bedre enn 32 bananer. Men virkelig vanskelig blir det når man skal ta stilling til slike spørsmål i forhold til alle tenkelige varer og tjenester på en gang. For teorien forutsetter at du kan det. Altså, hva er best av (å kjøre en Ford Mondeo 97-modell, bo i en 105 kvadratmeter stor leilighet i 4. etasje uten heis, 24 restaurantbesøk i året, 1 ny dress, 5 skjorter av middels kvalitet, 1 ukes reise til Mallorca, 25 liter mineralvann, 6 frisørbesøk,…) i forhold til (å kjøre en Toyota Corolla 99-modell, bo i en 88 kvadratmeters leilighet i annen etasje, 10 restaurantbesøk, 2 nye dresser, 15 skjorter, 2 ukers ferie på Sørlandet, 10 liter mineralvann, 12 frisørbesøk,…).

Når man som et tankeeksperiment forestiller seg at et individ kan svare konsistent på alle slike spørsmål, så kan i prinsippet individets preferanser/smak representeres ved en matematisk funksjon, der mengden av alle tenkelige varer og tjenester som individet kan forbruke i løpet av en gitt periode, inngår. Denne funksjonen kalles individets nyttefunksjon. Individet vil tilpasse sine kjøp av varer og tjenester slik at denne funksjonen får sin største verdi innenfor det som er mulig med den inntekt individet har til rådighet.

Også økonomer forstår at vi som individer ikke kan svare fyllestgjørende på spørsmål om våre preferanser, og i praksis foretar vi aldri den type sammenligninger for oss selv som involverer alle de varer og tjenester vi kan tenke på. Det vi har et bevisst forhold til, er kanskje at det er noe vi ikke liker og det er noen andre ting vi setter relativt stor pris på. For eksempel er mange restaurantbesøk viktige for noen, andre setter større pris på å reise, noen liker å kjøpe mye klær, andre har spesielt stor glede av å ha fin bil, noen setter mest pris på å ha en stor bolig, osv. Videre kan vi svare på enkle spørsmål: Foretrekker du en banan eller et eple nå?

Men selv om vi altså ikke kan tilkjenne­gi våre preferanser fullt og helt som modellen i prinsippet forutsetter, så antas det tradisjonelt i økonomisk teori at vi tilpasser oss i egenskap av forbrukere som om vi prøver å maksi­mere vår nyttefunksjon. Vi handler altså ut fra den selv om vi ikke har noe bevisst forhold til dens eksistens. Når vi gjør det, så er vi rasjonelle i henhold til økonomisk teori.

Rasjonelle avveininger

Rasjonalitetstankegangen gjelder ikke bare kjøp av varer og tjenester innenfor en gitt periode, men kan også utvides til å gjelde avveining mellom forbruk i dag og sparing, som gir større forbruksmuligheter i fremtiden. Individet maksimerer altså sin nytte over tid, der det avveier forbruk nå mot gleden av forbruk i fremtiden. For å sammenligne forbruk i ulike perioder, må det ned­diskontere nytten av forbruket i de ulike perioder, og det må ha en opp­fatning om hva renten og fremtidig inntekt vil være.

Teorien om nyttemaksimering kan også gjøres gjeldende når det gjelder individets beslutninger om hvor mye det vil arbeide og hvor mye fritid det vil ha. Vanligvis forutsettes det at det alltid er bedre å få mer fritid, og at det å arbeide i seg selv reduserer nytten, men at dette kompenseres ved inntekten individet mottar. Det gjelder da å arbeide så mye at inntekten for den siste arbeidstimen gir en forbruksglede som akkurat tilsvarer nyttetapet ved å miste en time fritid.

Jeg kjenner ikke til noe seriøst forsøk på å prøve å tallfeste et konkret individs nyttefunksjon. Men Ragnar Frisch, den første til å motta Nobel­prisen i økonomi, syslet med ideen om å tallfeste politikernes pre­feranser ved å stille dem en lang rekke sinnrike spørsmål der de skulle si om et resultat A var bedre, like bra som, eller dårligere enn et annet resultat B. Resultatet i økonomien ville bestemmes av den politikk politikerne valgte. Hvis man på den måten kjente Stortingsflertallets preferanser, kunne økonomene i prinsippet fastlegge hva som ville være den beste politikken for disse politikerne. Dette var i riktig optimistisk planøkonomisk ånd. Prosjektet ble aldri til noe, og det var heller ikke med i grunnlaget for Nobelprisen.

Besnærende teori kanskje for noen dette, at politikerne bare ønsker folkets beste. Riktignok kan de vektlegge interessene til ulike innbyggere for­skjellig, men de prøver bare å maksi­mere den nytten de mener er best for samfunnet. Slik er myndighetene ofte blitt representert i økonomiske model­ler. Men det er vel ikke mange som tror verden er så enkel. Ønsket om makt og innflytelse, å beholde regjerings­makt og stortingsplasser, personlige motsetninger og sympatier, følelse av å være viktig, sentral, innenfor, være i mediefokus osv., alt dette vil også påvirke politikernes handlinger i større eller mindre grad. Innenfor den økonomiske fagprofesjon er dette erkjent, og man har for eksempel studert om det finnes bevegelser i politikken som påvirkes av om det er valgår eller ikke.

Når vi tenker etter så er det kanskje ikke så galt det teorien forutsetter. Hva annet er det ellers som styrer våre valg når vi kjøper ulike varer og tjenester, enn at vi har en viss glede av dem, eller en viss glede av å kjøpe dem? Hvorfor velger vi akkurat de varene vi velger, hvis det ikke er fordi det er nettopp de varene vi liker? Kan ikke det betraktes som om vi maksimerer vår nytte med de inntektsmuligheter vi har?

Vel, svaret er nok mer komplisert. Som forbrukere vil man kunne innvende mot rasjonalitetsforutsetningene at vi blir påvirket av tidens moter. Eller vi foretrekker visse varer fordi de har en viss snobbe-effekt. Dyre merker har i seg selv en egenverdi fordi det kan gjøre andre misunnelige, eller gi oss følelse av status. Slike fenomener vil vi kanskje i dagligtale ikke kalle rasjonelle, men de kan i og for seg innpasses i teorien om rasjonelle nytte­mak­si­mer­ende individer. Slike ”irrasjonelle” mo­menter betyr bare at de påvirker våre preferanser. Det rasjonelle i teoretisk forstand kommer inn ved at vi prøver å maksimere nytten med de preferanser vi har, innenfor vår inntektsramme. Det samme kan sies om mer filantropiske tilbøyeligheter. Hvis vi har stor glede av å gi bort gaver eller gi penger til gode formål, så vil det være en del av våre preferanser som vi tar hensyn til i tilpasningen.

Det kan innvendes at våre prefe­ranser ikke er stabile. Vi forandrer smak med moter, alder, livsfase, omgangs­krets osv. Det er riktig. Men teorien om rasjonelle økonomiske individer forut­setter ikke at vi ikke kan forandre preferanser over tid, men de må være rimelig stabile innenfor en periode, for eksempel opp til ett år.

Hva vi liker og ikke liker svinger med sinnsstemningen, om vi er deprimerte eller oppstemte, forelskede eller frustrerte. Da kan vel heller ikke våre preferanser være stabile? Nei, sinns­stemninger kan svinge raskt. Vi kan opplagt tenkes å svare forskjellig på spørsmålet om et kafebesøk i kveld er bedre enn en pizza på døren, avhengig av stemningen vi er i. Vi kunne tenkes å svare en ting om formiddagen og noe annet på ettermiddagen. Slike stemninger er egentlig ikke så truende for teorien om individene som rasjo­nelle forbrukere, hvis vi har mer eller mindre faste mønstre i våre svingninger slik at det hele jevner seg ut over en viss tid. Gjennomsnittlig forbruk over en periode kan derfor likevel være relativt stabilt.

Men vi har ikke klare preferanser til enhver tid. Av og til kan vi tenke etterpå, hvorfor i all verden brukte jeg så mye penger på de klærne, som snart er umoderne og bare kan brukes ved noen ytterst få anledninger. Jeg kunne heller ha trengt pengene til å kjøpe en ny sofa. Eller vi kan ha hatt et veldig stort pengeforbruk på løpende konsum en periode, for så å finne ut at vi angrer etterpå. Det er så mye annet vi heller skulle hatt penger til senere. Egentlig har vi visst det hele tiden at det ikke var fornuftig å bruke opp så mye penger, men vi greide ikke å la være.

Slike situasjoner viser at vi ikke alltid har entydige preferanser. Vår psykologi har flere drivkrefter som kan mot­arbeide hverandre. Vi føler oss ikke bare rasjonelle. Vi føler at vi ikke alltid bruker pengene våre på en fornuftig måte. Innskytelser og øyeblikkets følelser styrer noen av våre handlinger. Det økonomiske menneske – homo oeconomicus – i teoriens verden har ikke slike kvaler. Men når vi har motstridende krefter i oss, er det da i det hele tatt meningsfylt å spørre om hvilke kjøp av varer og tjenester som maksimerer vår nytte?

Maksimere fortjeneste

Homo economicus gjelder ikke bare forbrukeren. Også de som produserer noe, har til hensikt å maksimere profitten ifølge tradisjonell økonomisk teori, og de vet hvordan de skal gjøre det. Arbeidskraft og andre produk­sjonsfaktorer skal brukes i akkurat riktig forhold. Det tas hensyn til hvor mye av de ferdige produkter som kan avsettes til hvilke priser, når den samlede produksjonsmengden skal fastlegges.

Denne teorien stemmer bedre med hva aktørene sier de prøver å gjøre. Både direktører og eiere av bedrifter sier ofte at de skal drive mest mulig lønnsomt, og det skjer når fortjenesten blir størst mulig gitt de etterspør­selsforhold, priser, lønninger og rente­betingelser de står overfor. Men praksis kan være noe annet i mange tilfeller.

Ett forhold er det som kalles prinsipal-agent problemet. Dette er blitt en integrert del av økonomisk teori og går ut på at det ikke alltid er slik at den utførende gjør akkurat det som oppdrags­giveren ville ønske. At sel­skapet vokser, vil gi administrerende direktør større prestisje og kunne legitimere høyere lønn. Direktørens egeninteresse, som nyttemaksi­mer­ende individ, tilsier at selskapet satser på rask vekst, selv om det ikke nødven­digvis er mest lønnsomt for eieren. Men direktøren kan forsøke å fremstille det slik for eierne. Med den innside­infor­masjon og det utrednings­apparat admi­nis­trasjonen besitter i forhold til eiernes represen­tanter i styret, kan de nok ofte få det som de vil.

Situasjonen her er ulike interesser og ulik informasjon, men alle parter prøver å være rasjonelle i den forstand at de vil maksimere sin nytte.

Men ofte vil eiere av familiebedrifter for eksempel ta hensyn til sine ansatte, kanskje særlig i små bedrifter der alle kjenner hverandre. For å unngå å si opp noen, som kanskje ikke har gode alternative muligheter, kan bedriften holde på sine ansatte selv om eiernes rene profitthensyn tilsier nedbeman­ning. Vennskapsbånd mel­lom personer i en bedriftsledelse kan også gjøre at utskiftninger unngås selv om de som innehar stillingene ikke nødvendigvis er de beste til å gjøre den jobben som trengs. Slike hensyn bryter med forutsetningene for det rasjonelle, økonomiske menneske.

Det er heller ikke vanskelig å tenke seg at noen som driver en virksomhet, har oppfatninger om hva de trives med å gjøre, og på hvilken måte, og at de tar hensyn også til det, ikke bare hva de tjener mest på.

Rasjonelle forventninger

For ca. 25 år siden utviklet det seg en teoretisk skoleretning som trakk rasjonalitet et skritt videre. Man forutsatte at menneskene hadde rasjonelle forventninger. Det betyr at de bruker all tilgjengelig informasjon for å danne seg forventninger om fremtidige økonomiske forhold, og at de gjør det på en såkalt forventnings­rett måte. Folk ville gjennomskue konsekvensene av regjeringens politikk og tilpasse seg deretter. Når man tok hensyn til denne antagelsen, ville virkningene av regjeringens mulige politikk bli annerledes enn man tidligere hadde antatt.

Tatt bokstavelig ligger det her sterke forutsetninger om hvor opplyste og informerte menneskene er. De skal på en kjølig måte være i stand til å beregne konsekvensene for den økonomiske utviklingen av ulike politiske handlinger myndighetene kan foreta, på bakgrunn av modeller av en virkelighet som er svært komplisert, og ha oversikt over all relevant, tilgjengelig informasjon.

De økonomiske modellene blir ofte mer håndterlige hvis man forutsetter rasjonelle forventninger. Og et argument som ofte har vært brukt for teorien, er at det ikke er noe mer realistisk å anta at folk systematisk tar feil i sine forventinger om fremtiden. Men folk flest vil ikke kjenne seg igjen i hvordan teorien forutsetter at folk tenker.

Teorien om rasjonelle forventninger har hatt blandet suksess når det gjelder studier som har analysert den faktiske utvikling. Ett område der den er blitt mye brukt, er verdipapirmarkedet. Verdien av en aksje for eksempel, antas å være den matematiske forventnings­verdien av fremtidig netto inntekt, når man tar hensyn til all tilgjengelig informasjon. Hvis dette er riktig, snakker man om effisiente markeder. Selv om det måtte finnes mange dumme investorer, ville de bli drevet ut av markedet av rasjonelle investorer som kunne tjene på å handle med de dumme, som ikke skjønte hva som var korrekt verdi for aksjene. Et resultat av denne tankegangen, er at det ikke skulle være mulig i det lange løp å gjøre det bedre enn markedet som helhet ved å plukke ut aksjer som skulle stige mer enn markedet.

Eksperimentell, psykologisk innfallsvinkel

Senere har det vært mange svingninger i verdipapirmarkedene som vanskelig kan forklares med ny tilgjengelig informasjon som plutselig skulle endre aksjeverdiene vesentlig.

Hvis det er slik at rasjonelle individer slik de beskrives i økonomisk teori ikke kan gjenkjennes i virkeligheten, kunne man kanskje gripe problemet an fra en mer psykologisk vinkel og studere hvordan folk egentlig tenker og tilpasser seg. Det er en voksende interesse for dette i økonomiske fagkretser, der man studerer adferds­mønster slik de viser seg i psyko­logiske eksperimenter. I en artikkel i Economist fra desember 1999 gis en oversikt over ulike momenter som er trukket inn i debatten.

Hvordan er adferdstrekkene? Det ser ut til at folk er relativt sterkt påvirket av frykt for å skulle angre på sine beslutninger. For å unngå sjansen på å gjøre noe dumt, kan de gi fra seg ganske store sjanser for større gevinst.

Et annet typisk trekk synes å være innflytelsen av et ankerfeste. I et eksperiment skulle folk svare på spørsmålet om hvor stor prosent av Afrikas land som var med i FN. Men før de svarte, ble det spunnet et hjul foran dem med tall fra 1 til 100. Dernest skulle de svare om det riktige prosenttallet var større eller mindre enn tallet som fremkom på hjulet, før de til slutt skulle si det tallet de trodde var riktig. Det viste seg at svarene ble sterkt påvirket av det tilfeldige og fullstendig irrele­vante tallet som fremkom på hjulet. Når hjulet viste 10, var gjennomsnittssvaret at 25 prosent av Afrikas land var med i FN. Når hjulet viste 65, var gjennom­snittssvaret 45 prosent.

Eksperimenter viser også at de fleste har en skjevhet i retning av status quo. Et illustrerende eksempel er et eksperi­ment der noen tilfeldig utplukkede personer i en gruppe får tildelt en mugge. De som har fått en mugge, blir bedt om å si en pris de vil selge den for. For disse personene er det å ha en mugge å bevare status quo. De vil derfor ha en relativt høy pris for å selge den. De i gruppen som ikke har noen mugge, blir bedt om å si en pris de kan tenke seg å kjøpe en for. For dem blir det å kjøpe en mugge noe annet enn å bevare status quo. De vil derfor ikke tilby å betale så mye for en mugge. Eksperimentene viser nettopp dette, at vanligvis er gjennomsnittlig selgerpris vesentlig høyere enn gjennomsnittlig kjøperpris.

Rasjonalitetsforutsetningene går ut fra at folk foretar sine valg innenfor en helhetlig vurdering av sin situasjon, men psykologer finner at folk har en tendens til å dele livet inn i ulike mentale avdelinger. Individene foretar sine beslutninger innenfor de ulike mentale avdelinger uten å ta hensyn til følgene for forholdene innenfor andre avdelinger.

Det er også mye erfaringsmateriale som tilsier at folk har vedvarende og irrasjonell, overdreven selvtillit. Hvis folk svarer på et faktaspørsmål, og bes om å angi sannsynligheten for at de har svart riktig, vil de fleste overvurdere denne sannsynligheten. Et annet fenomen er at folk legger overdreven vekt på en spesiell informasjonsbit eller hendelse, rett og slett fordi den er mer synlig eller fordi den er fersk i deres bevissthet.

Magisk tenkning er ikke fremmed for menneskesinnet, heller ikke i vår del av verden. Man kan tillegge ens handlinger noe som ikke har sammenheng med handlingene. Slik kan man tro at man har større innflytelse over omgivelsene enn man faktisk har. For eksempel kan en investor som tilfeldigvis er heldig med et aksjekjøp, tro at hans suksess skyldes at han er spesielt dyktig snarere enn at det var ren flaks. Kanskje kan noen henfalle til kvasi-magisk tenkning: oppføre seg som om ens tanker kan influere hendelser, selv om man egentlig vet at de ikke gjør det.

Psykologer mener også at de fleste har en tendens til etterpåklokskap. Når noe har skjedd, overvurderer folk sin evne til å ha forutsett hendelsen. Dette henger nært sammen med en hukommelsesskjevhet. Etter at en hendelse har funnet sted, overbeviser folk seg selv om at de egentlig forutså den, selv om de faktisk ikke gjorde det.

Folk drives ofte av følelser. Det blir ikke fanget opp av rasjonalitets­forutsetningene. I et eksperiment set­tes to og to personer sammen. Den ene får utdelt for eksempel $10. Dette er tilbudsstilleren. Personen skal gi et tilbud (ultimatum) til den andre for hvordan de skal dele pengene. For eksempel kan tilbudsstilleren si: Du får 3$ (og jeg beholder 7$). Hvis den andre svarer nei, er reglene slik at da får ingen av dem noen ting. Så lenge tilbuds­stilleren tilbyr litt mer enn null, så er det rasjonelt for den andre å akseptere. Men hvis tilbudet er lavt, blir det oppfattet som urimelig. Hvis tilbudet for eksempel er under 20 prosent av beløpet, svarer ofte den andre nei. Da er tydeligvis gleden over at tilbuds­stilleren heller ikke får noe, større enn tapet av det som tilbys.

Prospekt-teorien

Den tradisjonelle teorien om rasjonelle individer omfatter også valg i situasjoner som er usikre, der det gjelder ulike sannsynligheter for ulike resultater. Det rasjonelle menneske ville da velge slik at forventet nytte blir størst mulig. Teorien tillater at personer kan ha det som kalles aversjon mot risiko. Det betyr at hvis individet skal velge mellom to situasjoner A og B der det i situasjon A får 10.000 kroner mens det i situasjon B får ingenting med 50 prosent sann­synlighet og 20.000 kroner med 50 prosent sannsynlighet, så ville individet velge situasjon A. Men hvis personen i situasjon B fikk 20.000 kroner med 70 prosent sannsynlighet, og ingenting med bare 30 prosents sannsynlighet, kan det hende at en person med risikoaversjon likevel ville velge B. Fremdeles maksimerer det forventet nytte.

Fra et psykologisk ståsted, er det blitt utviklet en tankegang som kalles prospekt-teori, som et alternativ til teorien om det rasjonelle menneske som maksimerer forventet nytte. Det hevdes at folk har motstand mot tap, og at de ikke måler risikoen på en konsistent måte. De tar mindre sjanser som kan resultere i tap enn hva de ville ha gjort hvis de hadde vært rasjonelle, nyttemaksimerende individer. Videre antar folk at resultater som i virkelig­heten er svært sannsynlige, er mindre sannsynlige enn de faktisk er, og at resultater som er svært usannsynlige har større sannsynlighet for å realiseres enn de faktisk har. Og resultater som er svært usannsynlige, men likevel mulige, antas å ha null sjanse for å finne sted. Folk har også en tendens til å betrakte beslutninger isolert, snarere enn som del av et større hele.

En studie av taxi-sjåfører i New York brukes til bekreftelse av prospekt-teorien. Sjåførene setter seg et daglig inntektsmål, og når de har nådd det, avslutter de kjøringen for dagen. Det innebærer at på dager med lav etter­spørsel etter taxi-turer vil de jobbe flere timer enn på travle dager. Hadde de vært rasjonelle individer i tradisjonell forstand, ville de ha gjort det motsatte. Jo større etterspørselen etter taxi-tjenester er, desto høyere blir inn­tekten pr. time. Da ville det lønne seg å jobbe lengre, så kan man heller jobbe kortere på de dagene der det går lengre tid mellom turene, for da er jo inntekten pr. time mindre. Prospekt-teorien forklarer denne irrasjonelle adferden med at det ikke å oppnå inntektsmålet, oppleves som et tap. Derfor jobber taxi-sjåførene lengre for å unngå det. Det å slå inntektsmålet oppleves som en seier, men når det er nådd, er insentivet mindre til å fortsette å jobbe.

Et annet eksempel på irrasjonell adferd er folks satsing på heste­veddeløp. Folk satser på de hestene som kunne komme til å overraske, i langt større grad enn på favorittene i forhold til sannsynlighetene for å vinne. Prospekt-teorien forklarer dette med at folk overvurderer sannsynligheten for ganske usannsynlige hendelser og undervurderer sannsynligheten for ganske sannsynlige hendelser.

Spillerne har også en tendens til å satse på de mer usannsynlige vinnere i stedet for på favorittene når det nærmer seg slutten av dagen. Fordi book­makerne tar et mellomlegg vil de fleste spillere ha tapt penger utpå dagen. For mange av dem vil en suksessfylt satsing på en hest som ikke er favoritt, kunne snu dagen fra tap til netto gevinst. Matematisk og rasjonelt betyr tids­punktet på dagen intet for gevinst­mulighetene i et spesielt løp. Det siste løpet på dagen er i så henseende ikke noe annerledes enn første løp neste dag. Men, antas det, spillerne avslutter sin mentale spillekonto ved slutten av hver løpsdag, og de misliker sterkt å forlate banen som en taper.

I USA har aksjer i gjennomsnitt over lang tid gitt langt høyere avkastning enn obligasjoner. Aksjeplasseringer har større avkastningsrisiko enn obliga­sjoner. Mange har likevel undret seg over at gjennomsnittlig avkastning i aksjer har vært såpass mye høyere, mer enn det som synes rimelig i forhold til risikoforskjellen. Prospekt-teorien kommer her med en forklaring om at aksjeinvestorer, parallelt med veddeløps­spillerne, avslutter sin men­tale konto ved utgangen av hvert år. Investeringer i aksjer gir langt større sann­synlighet for tap i løpet av et kalenderår enn plasseringer i obliga­sjoner. Derfor vil investorene ha langt høyere forventet avkastning når de plasserer pengene sine i aksjer, for å kompensere for muligheten for tap i et enkelt år.

Er det irrasjonelle rasjonelt?

De som er tilhengere av teorien om homo oeconomicus hevder ofte at det som tilsynelatende er irrasjonelt, egentlig er rasjonelt. Gary Becker, en original professor i økonomi og Nobelpris­vinner, har i en lang årrekke arbeidet med å forklare folks til­pasninger på en rekke ulike livs­områder ut fra rasjonalitets­forutsetninger. Han har forsøkt å forklare valg med hensyn til bl.a. utdannelse, familie, selvmord, narkotika­avhengighet og religion. Nylig har han også utviklet ”rasjonelle” modeller for dannelse av følelser og religiøs tro.

Rasjonalistene har ofte beskyldt adferdstilhengerne for å velge en hvilken som helst psykologisk for­klaring som passer akkurat det spesi­elle fenomenet man ser på, der man tilsynelatende observerer irrasjo­nalitet. Adferdstilhengerne vender det samme argumentet tilbake. Når det passer, antar rasjonalistene at folk har sterk risikoaversjon, og for andre situasjoner antas det at folk har lav risikoaversjon, eller til og med det motsatte, at folk liker risiko bedre enn sikkerhet.

Enkelte rasjonalister hevder at irrasjonalitet kan være rasjonelt. Å tillate seg å være irrasjonell kan betraktes som et gode, og jo mindre prisen/kostnaden er, jo mer irrasjonell kan man være. Hvis man ikke har tro på dypere sammenhenger i tilværelsen, kan rasjonalistene tillate seg å påstå at når det gjelder politikk og religion er de privatøkonomiske kostnadene ved å ta feil nærmest ikke-eksisterende. Derfor er irrasjonaliteten størst nettopp på disse områdene.

Economist gjengir nordmannen Jon Elster, som er professor ved Colombia University i New York. Han observerer i sin bok ”Alchemies of the Mind: Rationality and the Emotions” at de som mest sannsynlig foretar realistiske vurderinger av virkeligheten, er de klinisk deprimerte. Han hevder at den emosjonelle prisen som må betales for tankemessig rasjonalitet kanskje er for høy.

Striden mellom rasjonalister og adferdstilhengerne vil kanskje bilegges. De som tror på homo oeconomicus vil ikke lenger automatisk utelukke emosjonelle og psykologiske dimen­sjoner. Og adferdstilhengerne vil heller ikke anta at folk utelukkende er irrasjonelle. Den økonomiske profe­sjon vil trolig legge større vekt på innsikt fra andre fagområder, som psykologi og biologi. Hvordan folk danner seg sine følelser, smak og forestillinger vil bli et viktig felt. Professor Richard Thaler ved University of Chicago tror at i fremtiden ”vil økonomer rutinemessig inkorporere så mye ”adferd” i sine modeller som de observerer i virkeligheten. Når alt kommer til alt, å gjøre noe annet ville være irrasjonelt.”

Tor Hersoug