Brand Gynt

Hvem er Brand? Snever, intolerant, brutal i forhold til kone og barn, til bygdefolket og til seg selv. En ny slags helt, skriver Michael Meyer, «like fremmed og oppskakende for det lesende publikum i 1860-årene som en hvilken som helst anti-helt i det europeisk teater nitti år senere.» (s 254)

En vanlig oppfatning er at Brand og Peer Gynt utgjør absolutte motsetninger. Brand er den rigid prinsippfaste, ikke redd for motstand og utfordringer. Peer er den som viker, som skrøner og dikter og er uten kjerne. Hvorfor presser da en tanke seg på når man nærleser disse to dramatiske diktene – at dette faktisk er samme person? Brand – den sammenbitte, monomane, som skjuler sin irrasjonalitet bak en ugjennomtrengelig fasade. Peer – åpen og forvirret med sin skam og sine nederlag, sine løgner og drømmer. Det er som om de utgjør to stadier i en selv-forståelse, i en introspektiv prosess. Den er det spennende å undersøke nærmere.

Mange likhetspunkter

På det ytre plan er det mange og store forskjeller. Brand er fra en mørk, kald og trang fjord på Vestlandet. Peer er fra den åpne Gudbrandsdalen. Brand er en godt utdannet akademiker. Peer er «ren og skjær autodidakt». Brand går inn i de tunge, vanskelige oppgaver. Peer går utenom. Brand blir i landet og hjembygden og tar kampen opp i hverdagen. Peer flykter utenlands for å virkeliggjøre sine drømmer. Brand knytter seg til en kvinne og forplikter seg. Peer knytter seg ikke til noen og sørger for å ha ryggen fri alltid. Peer har et aktivt kjønnsliv som styrer ham i stor grad. Brand ser ikke ut til å være synderlig opptatt av slikt. Han tumler med de tyngste spørsmål. Peer tumler med seterjentene. Brand snakker stort sett i tunge, trokéiske versemål. Peer har mer lek og variasjonsbredde i sitt uttrykk. Brand er en tragedie. Peer Gynt er ikke det.

Men det er også mange likhets-punkter på det ytre plan. De er begge enebarn. De mister sine fedre tidlig og har neppe hatt noe nært og godt forhold til dem. Trolig skammer de seg begge over sin far. Brands dør da gutten er liten, Peers er alkoholisert og forsvinner. Deres mødre har mange likhetstrekk – sterke, strie kvinner opptatt av en velstand de skulle hatt, uten evne til å gi sine sønner omsorg. Begge guttene er vokst opp med en følelse av å ikke høre til, falle utenfor fellesskapet:

BRAND: Jeg var hjemløs mellom dere.

PEER: Støtt så flirer de bak ens rygg.

De sentrale kvinnene i deres liv – Agnes og Solveig – skal oppveie dette savnet. De er begge nokså idealiserte. De kan forstås, slik Vigdis Ystad omtaler Agnes, som bærere «av en grenseløs kjærlighetsevne og en evne til total hengivelse og deltakelse i virkeligheten.» (s 141).

Åpent og kamuflert

På det indre plan skiller Brand og Peer lag. Men bare tilsynelatende.

Peer er åpenbart selvopptatt. Det er selvtilfredsstillelsen som skaper hans opplevelse av hvem han dypest sett er:

Det gyntske selv; – det er den hær
av ønsker, lyster og begjær, -
det gyntske selv, det er det hav
av innfall, fordringer og krav,
kort alt, som nettopp mitt bryst hever
og gjør at jeg, som sådan, lever.

Brand handler ikke på vegne av seg selv. Skal vi tro det han sier, tenker han overhodet ikke på eget velvære. Til-synelatende er han selvutslettende. Hans mål er «å blive/tavlen hvorpå Gud kan skrive.» Helt til siste stund – etter å ha mistet alt, etter at en Agnes-skikkelse har bedt ham om å gi seg, holder han fast på at han slåss på vegne av andre:

Ei for egen lønn jeg lider;
ei for egen seir jeg strider.

Ser vi på hva han faktisk gjør – i hvilken grad han er i stand til å sette seg inn i andres behov og tar hensyn til dem, er det tydelig at Brand er like monomant selvopptatt. Men som ideolog er han i stand til å kamuflere sin narsissisme langt bedre. I motsetning til Peer kan han gjemme den bak et kall. Både Brand og Peer er opptatt av å få plass som «seg selv» i en utfoldelse som har klare narsissistiske trekk – særlig i den forstand at alt skal foregå etter deres egne spilleregler:

BRAND: Plass på hele jordens hvelv
til å være helt seg selv, -
det er lovlig rett for mannen,
og jeg krever ingen annen!

PEER: Hva skal mannen være?
Seg selv; det er mitt korte svar.

Begge forholder seg først og fremst til sine egne behov. Peer står for dem. Brand kamuflerer dem som gudsvilje.

På samme måte er det med flukten fra det vanskelige. Peer gjør det å gå utenom til et livsmotto. Alle ser vi at han stikker av fra det vanskelige, fra seg selv. Brand er tilsyne-latende seg selv mer enn nok og ser ut til å stå stødig midt i konfliktene. Han er vanskeligere å gjennomskue, men i virkeligheten gjør han som Peer. Han flykter inn i det som er mest behagelig for ham. Paradoksalt nok er det å kle seg som en guds kriger, som vi senere skal se.

Voldsom storhet

Begge tar på seg svære roller for å skape balanse i sine indre regnskaper og blir derfor styrt av voldsomme stor-hetsforestillinger. Heller ikke Brand legger skjul på dem:

jeg vet at jeg til verden kom
som lege for dens sott og brist

(...) så Herren kjenner
sin mann igjen, sitt største verk,
sin ætling, Adam, ung og sterk!

Han mener seg altså utpekt til å helbrede verden, intet mindre. Han skal gjøre menneskene rene, sterke. De skal bli som guder. Han skal tilpasse verden til seg selv

Peer er like grandios i sine fantasier. Han skal bli konge og keiser, men er ikke så opptatt av å utrette noe. Han skal ikke forandre verden. Han drømmer om å bli dyrket og beundret. Han er sjarmerende, fordi han har fått Ibsens fantasi og samtidig en misunnelsesverdig evne til å tilpasse seg en meget skiftende virkelighet.

Den brutale Brand

Begge vil refse. Peer skal «ri som et uvær over dere alle». Brand vil trekke sverdet «til kamp for himlens odelsmenn». De vil drepe:

PEER: Den som hadde sitt knivblad stukket
tvers igjennom dem, – en og hver!

BRAND: Ham vil jeg knuse med min hæl!

Men igjen kan Brand kamuflere seg. Han gjør sin aggre-sjon til fordekt godhet – fordi han alltid handler på vegne av noe større, som rettferdiggjør hans utfall:

Guds kjærlighet jeg kjenner til,
og den er ikke vek og mild;
den er til dødens redsel hård,
den byder klappe så det slår.

Brand slår. Men alltid på vegne av gud. En brutal gud han skaper i sitt bilde, legitimert av tiden:

jeg må se ham stor og sterk,
himmelstor, – så krever tiden,
just fordi den selv er liten.

Derfor gjenkjenner han ikke sin egen brutalitet. For Brand er destruktiv og brutal på en helt annen måte enn Peer. «Når Brand tukter seg selv og andre, er det en form for hat. Ikke et psykologisk eller psyko-analytisk hat, men derimot et eksistensielt hat», skriver Vigdis Ystad. (s 141) Det er kanskje et nokså vanskelig skille – hva er forskjellen i opplevelse av et psykolgisk og et eksistensielt hat? Mer konkret er det muligens å påpeke at det som preger Brand sterkest, er det aggressive. Brand er en meget aggressiv person. Med en aggresjon som også slår innover. Brand er selvdestruktiv.

Den sinte gud

Fra første stund vi møter ham, er han i konflikt: «Til kamp på tvers, til kamp på langs». Han er i krig med alle – bonden på fjellet, Einar, sin mor, fogden, verden, menne-skeheten. Det vil si seg selv. Det rolige, gode hverdagsliv er svært belastende for ham. Der forsvinner han. Der er han ikke til:

Går dag for dag i lummer ro,
i skrittgang som et likferdstog,
da ligger det så nær å tro
seg strøket ut av Herren bok.

Derimot – når det gjør vondt, når det piskes og slåss og lides, da er Herren god. Det forsøker han å fortelle sin hjembygd, der menneskene lider:

Men eder var han mere god;
han drysset redsel i jert blod:
med dødsnøds svøper han jer slog;

Gud er altså like konfliktsøkende, like uforsonlig, brutal og krevende som Brand selv. De er begge snille når de slår. Brands gud er ikke Jehova, men en måte Brand ordner sin aggresjon på. Gud er en projeksjon av Brands eget illsinne.

Den vellystige død

Brand har narsissistens sterke behov for dramatikk. Til yttergrensen. Det er som om tanken på en voldsom død gir ham en slags vellyst:

Hvis Herren for min død har bruk, -
velkommen flom og foss og sluk!

Når Brand ofrer sin lille, syke sønn, er den rasjonelle begrunnelse at han ikke kan forlate sitt kall og de store oppgaver. Men det er ikke vanskelig å se det aggressive i handlingen. Det destruktive kamuflert som storslagen og verdig offerdød. Sønnens død tilfredsstiller Brands behov. Det er de samme drivkrefter som får ham til å presse Agnes over hennes yttergrenser: behovet for offerdøden, for undergangen.

I Annen handling ser vi at denne unge mann, som neppe har vært i båt på mange år, ikke nøler med å seile i uvær som skremmer alle andre sjøvante. Han står i båten, hugger seg fast med båtshaken og inviterer en hjelper ombord. Ikke med løfter om dette skal gå bra, men med det motsatte:

Gi, menn, inntil død og grav!

Når han mot slutten forsøker å lokke folket med seg over fjellet, er det med slike ord:

Men hver som går i første rekke,
må falle for sin fagre sak; (...)
hvis du av offerskrekken lammes, -
dødsmerket er du før du rammes.

Hvis du ikke er villig til å dø, er du allerede død. Evig eies kun det tapte.

Et dypt splittet sinn

I alt dette aggressive og destruktive vi ser sporene etter Henrik Ibsen selv. Vi er i møte med en dikter som har god kontakt med skuffelsen og raseriet. Som i den dansk-tyske krig engasjerte seg påfallende sterkt i det unnfallende, som mener han holdt på å miste forstanden i Berlin, som raste og ryddet opp i Roma, og som holdt seg med en skorpion under arbeidet, ga den et stykke bløt frukt, som den med raseri kastet seg over og utgjøt sin gift i, så ble den frisk igjen.

Men Ibsen tegner ikke et enkelt bilde av en sint helt som sier det dikteren selv vil ha sagt. Brand er ingen fanatisk, fundamentalistisk maskin. Det ville gjort ham uinter-essant, til en klisjé.

Ibsen viser oss mange sprekker i Brands fasade. «Brands styrke er ikke uten brist eller inkonsekvens», påpeker Vig-dis Ystad. (s 138) Den ubøyelige viljestyrken skjuler dype konflikter, og prinsippfastheten dekker over et dypt splittet sinn, skriver hun og hevder at

han isolerer seg og tar avstand fra det frie og forander-lige spill som utfolder seg i et levende, gjensidig menneskelig fellesskap. Brand vil ved «lovens» hjelp beskytte seg mot angsten for ensomheten og ufull-kommenheten, men benytter midler som i stedet forsterker den tilstand han selv lider så sterkt under.

Brand beskytter seg altså mot forandring, vekst og person-lig utvikling og har en livsforakt som springer ut av en menneskelig angst for mangfoldet i tilværelsen, mener hun. Det er en fruktbar måte å se konflikten på, men det spørs om vi ikke kan komme litt lenger ved å følge Ibsens egen prosess.

En belastet Brand

Et dramaturgisk problem med Brand-skikkelsen er at han ikke rommer sine egne motsetninger. Brand er uten mistanke til seg selv. Ibsen tematiserer ikke Brands brutalitet og behov for å ta igjen med verden. Hamlet er ute i samme oppdrag som Brand – å få verden på fote igjen. Men han tviler. Brand tillater seg slikt bare i ørsmå glimt. Han gjenkjenner og godtar bare én side av seg: den sterke. Den som må ordne opp i verden. Gjøre rett der moren og alle andre har gjort urett.

Men om Ibsen ikke problematiserer Brands selvforståelse i særlig grad, gir han den unge presten en barndom med store savn, skam, ydmykelser, nederlag. Det er spor av andre selvbilder i Brand. Det Ibsen formidler ved å berette om Brands barndom, er at den unge presten også har helt andre sider enn den sterke. Han er så belastet at han blir lammet ved gjensyn av barndomshjemmet:

Alt hva stort jeg ville før
vimrer nu som bak et slør.

Dette første møte med moren på mange år er ekstremt:

(plutselig angst)
Hvilket iskoldt barneminne,
hvilket gufs fra hjem og fjord
drysser rim om denne kvinne, -
drysser verre rim her inne - - ?
Nådens Gud! Det er min mor!

Ett eller annet sted er det også noe stakkarslig ved Brand, en redd gutt, skapt av et minne

som skjemmer sjelen lik et arr
ifra et helet hareskar

Her er en mann som bærer med seg ensomhet:

Der, imellom strandens stene,
ble min barnesjel alene.

Han har store kjærlighetssavn, for kjærligheten, sier han til Agnes,

den hadde før jeg aldri kjent;
ei far, ei mor den hadde tent; (...)

Han er blitt hard og ufølsom:

- jeg måtte lengte, måtte savne,
så hjertet herdet seg til sten -

Det er mye skyld i ham. Det vises idet han reflekterer etter å ha hjulpet den mannen som la hånd på seg selv. Brand ser barna sitte forskremt:

fra dem går kanskje ut
ledd på ledd til synd og brudd. (...)
hvilket skyldberg der seg høyner
fra det lille ord; å leve.

Ikke til å undres over at Brand «tørster mot et favnetak» og har kontakt med den siden av seg som ønsker å bli ivaretatt, stelt pent med – farslengselen som rettes mot gud:

Og jeg tørster mot å kaste
meg som funnen til hans barm,
mot å trykkes av hans faste
sterke, varme faderarm.

Han bærer altså på en stor utrygghet, noe veikt, noe skadet, såret. Et «skyldberg», frykt for straff og store kjærlighetssavn. Men hvor har han gjort av alt dette?

Slappe sjeler

Han ser det nesten ikke hos seg selv. Han gjenkjenner det derimot hos andre. Og der ser han det svært godt. Så godt at han knapt oppfatter at andre mennesker er noe annet enn ynkelige, kuede, veike:

O, jeg kan jer ut og inn,
slappe sjeler, sløve sinn!

Han ser bare en stakkarslig, feig, lut slekt som ikke våger, ikke vil. Og han forakter den for dens ynkelighet. Fogden personifiserer «den råtne sjel» Brand vil til livs:

Hver gang jeg prøver på å høyne
hans syn utover knep og løgne,
han spytter ut sin råtne sjel,
uvorent, midt for mine øyne!

Selv etter det store nederlaget mot slutten, da alle har forlatt Brand og han kommer blodig og forslått innover fjellet, ser han ikke sitt eget bidrag. Han ser bare at de andre ikke strekker til. De er for feige:

O, men ofret, ofret skremmer;
viljen vek og redd seg gjemmer; – (...)
feighet er ei lenger brøde!

De sidene av seg selv han ikke vil se, ikke vil kjenne og forholde seg til, legger han altså – uten å mistenke det selv – ut på verden. Der kan han se det, gå løs på det, forakte det og bekjempe det.

- jeg vet at jeg til verden kom
som lege for dens sott og brist

sier Brand. Slik Ibsen tegner hans barndom, er det ingen tvil om at Brand selv et sted i seg må føle behov for å bli helet, hjulpet, tatt imot og forstått. Men den tanken er han ikke i nærheten av. Han trenger ikke å bli ført tilbake til den opprinnelige, fullkomne tilstand. Han er den unge, sterke Adam som kan utføre oppgaven. Det er de andre som må gjennom prosessen.

Brand mot Brand

Det Ibsen skildrer, er altså en indre kamp i Brand – mellom den svære verdensforbedrer som vil bli stor og viktig og respektert – og den hjelpeløse, skremte, den feige og stakkarslige, som trenger hjelp. Men denne kampen foregår ikke i Brand. Selvfølgelig fordi han – som vi alle – ett sted aner at det gjør for vondt, det er for belastende – eller er forbundet med angst, som Vigdis Ystad sier – å kjenne det i oss vi ikke orker, ikke vil vite noe av. Å gjøre det belastende i oss til vårt eget, er en lang og smertefull modningsprosess. Det som er en strid mellom Brand og Brand, blir derfor til krig mellom Brand og verden. Der verden er demonisert og derfor uvirkelig. Brand vil gå løs på den, men det er seg selv han ødelegger. Verden lar seg ikke innpasse i bildet av det vi forkaster i oss selv.

Resten skjer i Peer

Hva skjer med Brand i denne kampen? Vi ser hva han strir med. Blir han noe klokere selv?

Helt på slutten tilbyr en Agnes-skikkelse forsoning, dersom han gir opp det absolutte. Hennes ord er nesten de samme som Solveigs i Peer Gynt:

Brand, vær mild, min favn er varm; (...)
la oss søke sol og sommer -

Men Brand gir seg ikke. Henrik Ibsen må videre til Peer Gynt før han lar en kvinne løse en mann ut av livskampen. Brand sitter fast i det grandiose. Han er fortsatt mann for å frelse menneskene:

Stort en enkelts vilje makter.

Agnes-skikkelsen minner ham om at det perfekte er umulig, paradisets port er stengt. Ja, svarer Brand, men lengselen er der. Det er den gale taterjenta Gerd som omsider tar hans grandiositet på alvor. Hun viser ham det bilde som unektelig har vært hans selvforståelse – menneskehetens frelser. Da blir det meget ubehagelig å være Brand:

GERD: La meg se på dine hender!

BRAND: Mine hender?
GERD: Nagle-såret!
Blodets drypp jeg ser i håret, -
bittet etter torne-tannen,
hugget vilt og hvast i pannen.
Deg har korsets tre jo båret! (...)
ja, for du er frelser-mannen!

BRAND: Vik ifra meg!

GERD: Skal jeg falle
ned og bede for din fot?

BRAND: Vik!

Men noe i ham har vel lengtet etter akkurat det? Å bli tilbedt? Det ser han ikke. Han sier det på denne måten:

BRAND: O, hvor inderlig jeg higer
efter lys og sol og mildhet,
efter fredens kirkestillhet,
efter livets sommer-riker! (brister i gråt.)
Jesus, jeg har ropt ditt navn;
aldri tok du meg i favn;

Dette er ikke noe stort sprang i selvinnsikt. Allerede i Annen handling tørster han mot «et favnetak». I begyn-nelsen av Fjerde handling forteller han at han gråter:

Ofte blir mitt øye tåket,
tanken ydmyk, sinnet bløtt;
det er som der lå en glede
i å kunne grede, grede.
Agnes, – tenk, da ser jeg Gud
nær som aldri før jeg så ham, -
o, så nær at det ser ut,
som om det var lett å nå ham.

Her er vel ikke skapelsen av en god gud, en deus caritatis så langt unna heller?

Den selvinnsikt Ibsen lar Brand få helt på slutten – før orakel-ordene fra oven velter over ham – lyder slik:

BRAND: (klar, strålende og liksom fornyet)
Frostvei bær igjennom loven, -
siden sommersol fra oven!
Til i dag det gjaldt å blive
tavlen, hvorpå Gud kan skrive; -
fra i dag mitt livsensdikt
skal seg bøye varmt og rikt.
Skorpen brister. Jeg kan grede,
jeg kan knele, – jeg kan bede! (synker i kne)

Brand har grått før, vi må gå ut fra at han har knelt og bedt før. Hva betyr det at hans «livsensdikt skal bøye seg varmt og rikt»? At han heretter skal bli en medgjørlig og varm person? Det får isåfall ingen virkning, for noe av det siste som opptar ham før han omkommer, er dommen, aggresjonen, at han blir straffet for det gale – ikke han selv, men andre har gjort:

BRAND: (synker sammen)
Ja, hver slektens sønn til døde
dømmes må for slektens brøde! (...)
(krymper seg under det styrtende skred)

Selv hans siste ord er forsøk på å rettferdiggjøre sin fremferd, sjekke om han ikke har hatt litt rett allikevel:

Svar meg, Gud, i dødens sluk; -
gjelder ei et frelsens fnugg
manneviljens qvantum satis – ?!

Det er altså ikke rare selverkjennelsen Henrik Ibsen utstyrer Brand med. At en røst tilslutt slår fast at «han» er deus caritatis, kan sikkert gi opphav til teologisk tilfreds-het, men som innsikt i et så rabiat ungt menneskeliv?

Nei, det interessante her er en annen del av Brands opplevelse: «Ja, nu faller tåkekappen.» Skorpen brister. Ibsen lar ham oppleve at det skjold han har bygget rundt seg, slår sprekker. Mer skjer ikke. Resten skjer i Peer Gynt.

Skorpen brister

Brand er, sier Ibsen, «meg selv i mine beste øyeblikk». Det utsagnet sier noe om hva Ibsen identifiserer seg med i seg selv i arbeidet med Brand: Det kjempende, sterke, grandiose. Men det er neppe tvil om at Ibsen arbeidet med seg selv, var i prosess. Det dramatiske diktet ble til

som resultat av noe gjennomlevet – ikke opplevet -; det var meg en nødvendighet gjennom dikteriske former å frigjøre meg for noe, som jeg i mitt indre var ferdig med.

Prosessen ga resultater:

I sommer, da jeg diktet mitt stykke, var jeg midt under nøden og pinaktigheten så ubeskrivelig lykkelig, jeg følte en korstogsjubel i meg, jeg vet ikke den ting jeg skulle manglet mot til å gå imøte.

Henrik Ibsen gjør åpenbart som Brand under arbeidet. Det er som om han i sin selvforståelse må få gjort seg helt ut kjent med den siden og satt navn på denne entonige, aggressive og hatefulle stribukken først, undersøke ham og gjøre seg fortrolig med ham Da kommer han videre. Da brister skorpen. Umiddelbart etterpå går han i gang med Peer og arbeider som i en rus.

Det som står fast, er at han frigjorde seg fra sine idiosynkraserier og kunne slippe sin dikterevne uhemmet til i skildringen av Peer Gynt

hevder Daniel Haakonsen (s 116) Nå er Ibsen i stand til å dikte det verk som alene ville vært nok til plassere ham blant de fremste i verdenslitteraturen.

Peer Gynt kom av seg selv, sier han. Forståelig nok, for Peer ligger der og sprenger under Brands nifst kontrollerte fasade. Alle de motsetningene som ikke får plass i Brand, hiver Ibsen inn i Peer – mens han roter i sine egne innvoller, og «det på de steder hvor det gjør mest vondt», som han selv sier. Nå er det ikke lenger det storslagne han slår om seg med. Nå er han inne i de selvbilder som ikke er så mye å skryte av. Alt det Brand forakter og legger inn i «slekten», menneskeheten – det får Peer: det paranoide, det skrytende, det tafatte, det juksete, det uforpliktede. Og Peer sliter åpent med alt det som Brand avviser. Peer er i driftenes og storhetsdrømmenes vold, men han kommer ut av synkvervingen innimellom og ser hva han holder på med. Peer kjenner skammen. Folk snakker om ham:

Litt etter kommer Peer Gynt frem; han er skamrød i ansiktet og kikker etter dem.

Hans storhetsfantasier er så karikerte at folk ser dem og ler av dem:

EN JENTE: Kan du hekse, Peer?

PEER: Jeg kan mane fanden!

EN MANN: Det har bestemor kunnet før jeg ble født!

PEER: Løgnhals! Hva jeg kan, kan ingen annen.
Jeg har engang manet ham inn i et nøtt. (...)

(alminnelig latter)

NOEN: Den reglen er god!

ANDRE: Den er snart hans beste!

PEER: Tror dere, jeg dikter ihop?

EN MANN: Ånei,
det er du fri for, jeg kjenner det meste
fra farfar -

Peer ser selv at han gjør seg til narr og mister hodet når han prøver å spille profet sammen med Anitra og blir fra-stjålet alt:

Spille på strengelek, kjæle og sukke,
og ende som en hane – med å la seg plukke.
Den adferd kan kalles profetisk vill. -
Ja, plukke! – Tvi; jeg er plukket slemt!

Peer er langt inne i den angsten Brand bare aner. Først i møtet med Bøygen:

(biter seg i armer og hender)
Klør og flengende tenner i kjøttet!
Jeg må kjenne dryppet av mitt eget blod!

Så i Dårekisten i Kairo:

(svimler)
Hva skal jeg -! Hva er jeg? Du store – hold fast!
Jeg er alt, hva du vil, – en tyrk, en synder, -
et bergtroll -; men hjelp; – det var noe som brast! (skriker)
Jeg kan ikke hitte ditt navn i en hast; – -
hjelp meg du, – alle dårers formynder! (synker i avmakt)

Peer er gjenstand for langt grundigere ransakelse av liv og motiver enn Brand. Peer gjør det selv – i løkscenen:

Keiser? (ler innvendig)
Du gamle spåmanns-gjøk!
Du er ingen keiser; du er en løk.
Nå vil jeg skrelle deg, kjære min Peer!
Det hjelper ikke enten du tuter eller ber.

Og han blir tatt hardt av andre. Moren kaller ham svin, løgnhals, gal, bytting. Nøster og blad på marken viser ham alt han har forsømt i livet:

Vi er tanker;
du skulle tenkt oss (...)
Vi er sanger;
du skulle sunget oss! (...)
Vi er tårer,
som ei ble feldte. (...)
Vi er verker;
du skulle øvet oss.

Knappestøperen holder hans liv opp for ham:

Du var nå etlet til en blinkende knapp
på verdensvesten, men hempen glapp;

Brands selvoppgjør er minimalt, og hans følelses-reper-toar er ikke stort: sinne, lengsel etter varme og frykt for straff. Han blir ikke konfrontert med det han har gjort mot andre. Han ville gjort det samme om igjen – og synker sammen i frykt for straffen. Skredet som tar ham, er en bekreftelse på at det er undergangen og døden han for-tjener.

Peer derimot, blir stilt til ansvar, konfrontert, avkledd, rystet og skaket i sitt innerste:

KNAPPESTØPEREN: (griper i ham)
Beskikk ditt hus!

PEER: (...) – Som en vill uendelig klage
er det å gå inn, gå hjem og tilbake.

Nå er Solveig der

Den vesentlige forskjellen er at Ibsen i skapelsen av Brand er en streng gud. I forhold til Peer opptrer han som en deus caritatis.

Det er som om illsinnet er rent av ham med Brand. I Peer Gynt kan han se på denne skikkelsen og seg selv med mer varme og forsonlighet. I dette klimaet våger «Brand Gynt» å vise frem det lite tiltalende bak fasaden, for nå har Ibsen en Solveig til å ta imot.

PEER: (kaster seg ned på dørstokken)
Har du dom for en synder, så tal den ut!

SOLVEIG: Der er han! Der er han! Lovet være Gud!
(famler efter ham)

PEER: Klag ut, hvor syndig jeg har meg forbrutt!

SOLVEIG: Intet har du syndet, min eneste gutt! (...)
Livet har du gjort meg til en deilig sang.
Velsignet være du, at du kom engang!

Agnes´ siste ord til Brand er:

SKIKKELSEN: (forsvinner i et brak; tåken velter seg hvor den sto, og der skrikes hvast og skjærende, som fra en der flykter)

Dø! Deg har ei verden bruk for!

Solveigs siste ord til Peer er:

PEER: (han klynger seg fast og skjuler ansiktet i hennes skjød. Lang stillhet. Solen renner)

SOLVEIG: (...) (synger høyere i dagglansen)
Jeg skal vugge deg, jeg skal våke; -
sov og drøm du, gutten min!

Sett i dette perspektiv ender ikke Brand i sneskredet. Han ender i Solveigs fang. Som Peer frelses Brand Gynt, fordi han skjønner at han må inn i smerten. Der går veien til fellesskap.

Brand og Peer er altså samme person, men Henrik Ibsen trenger åpenbart to figurer i to dramatiske dikt for å skrive seg gjennom en prosess. Han begynner med å gå løs på det norske folk og ender med å være ytterst ærlig mot seg selv.

Samtidig er det ingen tvil om at både Brand og Peer Gynt er eksistensielle dramaer – i den forstand at Ibsens forfølger kallstanken og hvermanns søken etter hva det er å virkeliggjøre seg, leve, være tro mot det dypeste i en selv. Ibsens antydede svar på denne søken er det lett å legge kristen forståelse på, og det er i tråd med Kierkegaards tanke: Nåden er det vi lengter etter når vi omsider gjenkjenner vår egen utilstrekkelighet. Nåden – som en deus caritatis eller som et pinsemorgenmøte i Solveigs fang.

Stikkord: teater, kultur
Ok