Ungdomsfylla – veien til et voksent liv?

Hva gjør alkohol med utviklingen fra barn til voksen? Hvorfor får så mange tenåringer alkohol av sine foreldre? Hva synes barn om foreldre som drikker?

Rus og seksualitet er to sider ved voksenlivet de fleste stifter bekjentskap med i tenårene. Begge rører ved sterke lyster det kan være vanskelig å styre. Og begge kan føre med seg mye ulykke hvis de ikke holdes i tømme. Det er lett å tenke at begge tilhører ett og samme vanskelige livsfelt, som ungdomstiden må lære en å forholde seg til på en sivilisert måte. Slik formulert høres det like naturlig ut at ungdom eksperimenterer med alkohol som at de begynner å orientere seg mot det annet kjønn — det gjelder bare å hindre at de mister kontrollen.

I virkeligheten er det stor forskjell på rus og seksualitet. Seksualitet er en biologisk nødvendighet, som trenger seg på uavhengig av kultur og normer. Rus er kulturbetinget og biologisk unødvendig. Man kan diskutere om tenåringer bør gå til sengs med hverandre eller ei, men det er udiskutabelt at de på ett eller annet vis må ta opp i seg de seksuelle impulser som vokser frem i denne livsfasen. Det samme gjelder ikke rus. Rus er først og fremst noe som presser seg på fra samfunnet omkring, ikke fra ens egen biologi.

Å finne form til sin seksualitet er naturlig i ordets rette forstand, mens et naturlig forhold til alkohol like gjerne kan være et nei til alkohol. Men dette er det lett for en tenåring å miste av syne når både foreldre og venner drikker. Før tenårene er omme, er de fleste ungdommer jevne brukere av alkohol.

Den skal tidlig krøkes
 En nyutkommet undersøkelse av ungdom fra Asker og Bærum (1) viser at en femtedel har vært beruset før fylte 14 år og nesten halvparten før fylte 16. Allerede i første år på ungdomsskolen oppgir 6 prosent av ungdommene at de drikker alkohol en gang i uken, mens tallet stiger til 11 prosent i annet år og 17 prosent i tredje år. Og det er slutt på at jentene holder seg unna — nå drikker de like ofte som guttene, om enn ikke ennå like mye.

Undersøkelsen viser også med all mulig tydelighet at gutter som drikker en gang i måneden eller mer, drikker for å bli fulle. I siste år på ungdomsskolen kan godt over halvparten av dem innta minst ti halve pils (eller tilsvarende mengde alkohol) i løpet av én kveld. Jentenes alkoholinntak er lavere, men har økt raskere gjennom de siste tiår. (2)

De problemer alkohol kan skape for voksne, rammer tenåringer enda sterkere. At hjerneceller går tapt, leveren ødelegges og kreftfaren øker, merker man riktignok sjelden i ung alder. Men mange unge er selv klar over at alkohol kan skape krangel og konflikt, uvennskap og slåssing. Dumdristig adferd kan føre til ulykker og skader, i verste fall dødsfall, for eksempel i trafikken. Ufrivillige svangerskap oppstår også gjerne i alkoholrus. (3)

Denne artikkelen tar for seg en mindre håndgripelig, men kanskje like alvorlig effekt av alkohol på ungdom. Alkohol forstyrrer utviklingen fra barn til voksen, der ungdomstiden er den kritiske mellomfasen. Tenåringer som drikker, lærer gjerne en uheldig måte å møte utfordringer på, som de har med seg inn i voksen alder. Både norsk og internasjonal forskning viser at de som alkoholdebuterer tidlig, også drikker mer resten av livet.(4) De er mer tilbøyelige til å utvikle alvorlige alkohol- og narkotikaproblemer.(5) De som har et høyt alkoholkonsum i ungdommen, fort-setter dessuten å ha det i voksen alder. (6)

Kjemisk problemløsning
 Ungdomstiden kan være vanskelig. Både biologisk og psykologisk lever man i spennet mellom barndom og voksent liv. Selvbildet svinger. Høye forventninger veksler med bekymringer og mismot. Den sosiale angsten har stor makt. Trangen til seksuell utprøving kan være sterk, men det er sjenansen og hemningene også. Små hendelser får gjerne store proporsjoner. Livet går ikke opp.

Frustrasjonene kan danne utgangspunkt for begynnende refleksjon over livet. Hva er meningen med det hele? Hva er dypere verdier bak det som river og sliter i meg? Hvem er jeg bak selvfølelsens svingninger? Refleksjonen behøver ikke være formulert som filosofiske spørsmål, men ligger der snarere som en streng av undring. Hvis man mener livsrefleksjon er av verdi, er det et poeng at denne strengen får slippe til også når livet blir smertefullt.

Men fristelsen er der til å gjøre det motsatte: dekke til sårene, bli tøff for å skjule angsten, skyve indre konflikter under teppet, late som de ikke er der. Slikt gjør vi alle, ikke minst tenåringer. Å lære å bite tennene sammen av og til er kanskje også en del av det å lære å bli voksen — og ganske harmløst hvis det ikke dominerer for sterkt. Det samme kan man neppe si om forsøkene på en kjemisk snarvei bort fra problemene: alkohol og rus.

Alkohol gir automatisk hjelp til å lindre psykologisk smerte og dempe angst og sjenanse. Istedenfor å forholde seg aktivt til de vanskelige følelsene — ved å ta dem inn over seg eller stenge av — trenger man ikke gjøre annet enn å svelge en mer eller mindre velsmakende væske. Mens det skaper indre spenning både å kjenne på smerten og å holde den unna, kan alkohol tvert imot gi den behagelige opplevelsen av at spenningen slipper taket. En slik fristelse er det ikke lett å motstå. Iallfall ikke hvis man mangler motforestillinger og er vant til å se at foreldre og kamerater gjør det samme.

Dermed får man bokstavelig talt inn i blodet en modell for hvordan man møter ubehag og usikkerhet, en modell man har med seg resten av livet. Jo tidligere man begynner å drikke, desto vanskeligere er det å lære å forholde seg til livets frustrasjoner og egen sosial usikkerhet uten kjemisk hjelp.

Kjemisk glede
 Ønsket om å døyve psykologisk smerte er selvfølgelig bare ett av flere momenter bak unges alkoholbruk. Ungdom bruker ikke bare alkohol til å løse problemer, men også til å skape samhørighet og fellesskap, glede og nytelse, spenning og utfoldelse. Det er ofte sosialt «vellykket» ungdom som går foran i utprøvingen av alkohol, mens en del av problemungdommen begynner å drikke relativt sent.

Men alkoholen som gledesspreder har noe av den samme uheldige effekt som alkoholen som problemløser. Jo tidligere man begynner å drikke, desto vanskeligere kan det bli å skape positive stemninger uten kjemisk hjelp. Det er liksom noe som mangler. For mange, også blant moderate brukere, blir visse sider ved livet etterhvert uløselig knyttet til alkohol: avslappet samvær, seksualitet, kos og hygge, latter og glede. En oppfordring om ikke å drikke oppfattes gjerne som en formaning fra livets mørkemenn om å gi avkall på all glede. Som en komiker uttrykte det: «All glede uten rus er kunstig.» De færreste vil gå så langt, men kan likevel være psykologisk og sosialt mer avhengige av alkohol enn de selv er klar over.

Oppfordring til konvensjonalitet
 Enkelte hevder at det er de som ikke drikker, som taper mest på veien fra barn til voksen. En av forkjemperne for dette synet er psykologen Hilde Pape, som har fått stor oppmerksomhet rundt sin forskning ved å hevde følgende i en artikkel i Dagbladet i 1994: (7)

Uansett hva årsakene måtte være, er det grunn til å fastslå at eksperimentering med alkohol i midten av tenårene ikke bare er et normalfenomen i ordets statistiske forstand. Denne type utprøvingsatferd henger også sammen med en god psykososial tilpasning hos unge menn.

Tre år senere forsvarte hun sin doktoravhandling om alkoholbruk blant unge. Det er særlig én av artiklene i avhandlingen som har vakt offentlighetens interesse. (8)

Kort oppsummert viser Papes undersøkelse at gutter som alkoholdebuterer sent, har større forekomst av tegn på psykososial mistilpasning (bl.a. angst, depresjon og lav selvfølelse) enn de som alkoholdebuterer i 15–16-års-alderen. Dette gjelder riktignok ikke de som fortsatt er avholdsmenn i voksen alder, men selv de viser det Pape kaller tegn på "forsinket inngang til voksenrollen". Ingen av disse forskjellene finnes i uttalt grad hos jenter. Pape konkluderer at "å bli full for første gang i midten av tenårene synes å være en del av den normale utviklingsprosess hos unge menn". Underteksten, særlig slik Papes resultater er blitt presentert i media, synes å være at ungdom blir veltilpasset av å drikke, mistilpasset av å la være.

Det er imidlertid ingenting i Papes forskningsresultater som viser at sen eller manglende alkoholdebut er årsak til de tilpasnings-problemer hun har funnet. Tvert imot er det rimelig å anta at det er tilpasningsproblemene som i mange tilfeller er årsak til sen alkoholdebut. I sin vitenskapelige artikkel innrømmer Pape at "det virker sannsynlig at våre funn hovedsakelig gjenspeiler foruteksisterende tilpasningsproblemer".

Men uten at undersøkelsen gir holdepunkter for det, argumenterer hun for at avvik fra "normal" alkoholdebut forsterker tilpasningsproblemene. I Dagblad-artikkelen konkluderer hun at "trolig handler resultatene også om at avholdsungdommen og de sene debutantene går glipp av visse utviklingsmessige goder som indirekte er knyttet til alkoholbruk". Dette er en spekulativ fortolkning, men fremstår i popularisert form nærmest som vitenskapelig verifiserte resultater.

Et sentralt ledd i Papes argumentasjon er henvisningen til en annen studie, som hevder at "avvik fra gjennomsnittet i ungdommen kan ha negativ virkning på unge menneskers mentale og sosiale tilpasning". Men dermed kan argumentet for alkoholens positive effekter på ungdom like gjerne brukes på ethvert annet utbredt ungdomsfenomen. I deler av USA, hvor utprøving av cannabis er langt mer utbredt enn i Norge, kan man finne lignende resultater som de Pape viser til, relatert til sen eller manglende cannabis-debut.

Et annet problem gjelder Papes oppfatning av hva "forsinket inngang til voksenrollen" innebærer. Ifølge hennes kriterier er voksenrollen karakterisert ved at man er økonomisk uavhengig av foreldrene, har et stabilt forhold (ekteskap, samboerskap eller stabilt kjæresteforhold) og har flyttet fra foreldrehjemmet. Hvis man med voksen mener moden, er det langt fra opplagt at disse kriteriene er de beste, særlig fordi siste datainnhenting skjedde da intervjuobjektene var mellom 25 og 28 år gamle.

Pape hevder at "edruskap blant unge kan innebære at man ikke får oppleve positive korttidseffekter av drikking, som f.eks. mot til å nærme seg det annet kjønn". Spørsmålet er om denne effekten av alkohol er så positiv. Er det bra for ens forhold til seksualitet at ens første samleier skjer i alkoholrus? At sjenansen forsvinner, kan også gjøre at følsomheten og ansvarligheten går tapt. Sannsynligvis reduseres også sjansene for at man blir opptatt av prevensjon og beskyttelse mot kjønnssykdommer.

Papes argumenter for alkohol som et positivt element i tenåringsfasen bygger ikke først og fremst på forskningsdata, men på hennes egne konvensjonelle oppfatninger av alkohol. Den samme vridningen finner man hos journalister som har skrevet om Papes undersøkelse, og som har trukket konklusjonene enda lenger i retning av positiv oppfordring til unge om å drikke. (9) Alkohol er en del av konformitetskulturen i vårt samfunn, og det blir stadig lettere å vinne gehør for alkoholvennlige synspunkter.

Selv Rusmiddeldirektoratet, som har som en av sine uttalte oppgaver å forhindre bruk av alkohol før fylte18 år, har latt Pape skrive bok for seg, hvor hun blant annet hevder at "ungdom med et moderat alkoholkonsum øker sine sosiale ferdigheter". (10) Interessant nok tyder imidlertid den undersøkelsen hun her bygger på, "Ung i Norge", at avholdsungdom er mindre belastet med angst og depresjon enn ungdom som drikker.

Skal man trekke normative slutninger av en argumentasjon som bygger på at "avvik fra gjennomsnittet i ungdommen kan ha negativ virkning på unge menneskers mentale og sosiale tilpasning", må budskapet bli: Vær mest mulig konform, minst mulig avvikende. Men hva slags selvstendighet skaper det om man på veien fra barn til voksen har konformitet som høyeste mål?

En mer naturlig konklusjon ville kanskje være å arbeide for å skape miljøer som gjør det lettere for ungdom å la være å drikke alkohol uten å møte eller føle misbilligelse fra jevnaldrende. Man avhjelper ikke de tilpasningsproblemer en innvandrer måtte føle, ved å be ham farve huden hvit. Man hjelper heller ham eller henne til å vinne respekt for seg selv og sin egen annerledeshet.

Foreldrenes misforståtte innblanding
 At ungdom drikker, er ikke noe nytt. Det som er nytt fra og med 1960-årene (med visse forløpere i 1950-årene) er generasjonskløften som gjør det vanskelig for voksne å få innsyn i de unges verden. Det er først med denne overgangen at foreldres bekymring over ungdoms alkoholbruk for alvor er blitt fokusert.

I kulturer der det rituelle har større plass enn hos oss, er rus, i likhet med seksualitet, ofte en sentral del av de overgangsriter som markerer inntreden i voksenlivet. Hensikten er å skape en ramme og en form omkring impulser som ellers truer med å velte den sosiale og psykologiske orden som må til om ikke individ og samfunn skal gå i oppløsning. (11)

Men overgangsriter forutsetter voksen tilstedeværelse. De sterke impulser som er i ferd med å bryte frem i kropp og sinn hos en tenåring, finner vanskelig form dersom de overlates til ungdomsfestenes kaotiske virkelighet. Her skjer initieringen i rus (og seksualitet) uten innsyn fra andre enn venner på egen alder, og med rusbrus, ecstasy, hasj, kokain og heroin som truende ukjente størrelser.

Mange voksne søker å gjenvinne kontrollen over tenåringenes alkoholbruk ved å lære dem alkoholkultur hjemme. Ved å servere vin til egne barn håper man de skal få et "naturlig" forhold til alkohol – ikke avhold, men heller ikke grenseløst inntak. Man forsøker å gjenskape en slags overgangsritus knyttet til rus for å dempe den forståelige bekymring generasjonskløften har skapt. Ifølge en undersøkelse av ungdom fra Stor-Oslo (12) får 26,5 prosent av alle gutter og 33,2 prosent av alle jenter på 14–15 år servert øl eller vin av sine foreldre ved spesielle anledninger, mens tallene er henholdsvis 53,8 prosent og 59,8 prosent for gutter og jenter på 16–17 år. Den samme undersøkelsen viser at omkring en fjerdedel av alle 16–17-åringer får øl eller vin av foreldrene til å ha med på fest, og enda flere får øl eller vin til søndagsmiddagen. Dette er høye tall, særlig når vi vet at det er forbudt å kjøpe alkohol for ungdom under 18 år i Norge.

Flere undersøkelser tyder dessverre på at foreldrenes forsøk på å gjenvinne kontrollen over barnas drikkevaner er mislykkede. Ungdom som får servert alkohol hjemme, drikker også mest ute. Undersøkelsen fra Stor-Oslo tyder på at ungdom som ofte får alkohol hjemme, har et ca. tre ganger så høyt gjennomsnittlig alkoholkonsum som ungdom som ikke får alkohol hjemme. En svensk undersøkelse peker i samme retning, og det gjør undersøkelsen av ungdom fra Asker og Bærum også.

Økt grad av samvær mellom barn og foreldre gir redusert alkoholkonsum hos barna. Dette er sannsynligvis en av grunnene til at ungdom i tradisjonelle bygdesamfunn ofte drikker mindre enn byungdom, til tross for at de alkoholdebuterer tidligere. (14) Foreldrenærvær er altså slett ikke uten betydning. Men å knytte nærværet til skjenking av alkohol fører tydeligvis galt av sted.

Skal man arbeide for å hindre ukontrollert alkoholadferd hos unge, er sannsynligvis den beste løsning å få dem til å la være å drikke overhodet. Mens det er viktig at tenåringer gradvis får et forhold til seksualitet, er det neppe viktig at de også får et forhold til rus. De færreste vil mene at rus — i motsetning til seksualitet — har noe med virkeliggjørelse av dypere menneskelige ressurser å gjøre, tvert imot.

Best om barna drikker
 Men istedenfor å si nei til alkohol er altså mange voksne svært opptatt av å overføre alkoholverdier til sine tenåringsbarn. Tanken på at barnas møte med alkohol skal skje uten voksent nærvær vekker en forståelig uro hos foreldrene. Derfor kan mange voksne bli altfor investert i tanken på at barna må lære alkoholkultur hjemme.

Ett av de stedene argumenter for å la ungdom drikke hjemme ofte dukker opp, er skolenes foreldremøter. På et foreldremøte i Stavanger for noen år siden hadde en del av de fremmøtte nylig lest Hilde Papes artikkel i Dagbladet. Artikkelen syntes å gi vitenskapelig støtte til dem som ønsket å lære sine tenåringsbarn alkoholkultur hjemme. Lærer de ikke det, kunne man få inntrykk av, blir de mistilpassede, deprimerte og engstelige. Stemningen på foreldremøtet var klar og entydig, og de foreldre som hadde andre oppfatninger, hadde vondt for å komme til orde.

På et annet foreldremøte ved en skole i Akershus ble det fra lærerhold referert til en av de undersøkelsene som tyder på at ungdom som får servert alkohol hjemme, drikker mer enn ungdom som ikke får det. Man skulle tro at en slik undersøkelse ville være et tankekors for de foreldre som ønsker å lære bar-na alkoholkultur. Men den-ne gang var be-geistringen for vitenskapens resultater mer behersket. Det var vanskelig for lærerne å nå frem med sitt budskap.

Folk som har lang erfaring i å holde innlegg på foreldremøter, bekrefter at slike erfaringer er typiske. Det sier sannsynligvis noe om hvor følsomt det kan være når noen stiller spørsmålstegn ved ønsket om å overføre alkoholverdier til egne barn.

Hvorfor blir foreldre så urolige ved tanken på at deres egne barn ikke skal lære å omgås alkohol? Det finnes flere forklaringer.

Den mest opplagte forklaringen handler om frykt for at barn som ikke lærer alkoholkultur, lettere ender i alvorlig misbruk. Denne frykten øker etterhvert som tenåringsbarnas rusadferd begynner å avvike fra foreldrenes, og etterhvert som generasjonskløften gjør innsyn i ungdomsverdenen vanskelig. Som nevnt tyder flere undersøkelser på at denne forklaringen bygger på en feiloppfatning. Ved å gi barna alkohol lærer man dem ikke å moderere sitt inntak, men å øke det.

Man kan ikke utelukke at foreldrenes ønske om å servere sine barn alkohol i noen grad også er motivert av egeninteresse. Det er utvilsomt upraktisk for alkoholnytende foreldre å måtte begrense eget forbruk for å fungere som positive rollemodeller for barna. Innlemmer man barna i alkoholbruken etterhvert som de vokser til, slipper man kanskje å høre kommentarer à la den Magne Raundalen gjengir fra en tolv år gammel jente: "De [foreldrene] pleier å ta en pils når de ser på TV og da blir jeg av og til sur og sier at de ikke skal drikke når jeg og min søster er der. Vi skal ikke det, sier de da." (15)

Det er heller ikke nøytralt for den som drikker, at noen står utenfor og iakttar hva som skjer med uberusede øyne. Alkohol rettferdiggjør en type adferd som vanligvis ikke aksepteres. For å ha full glede av rusen kreves en sosial sammenheng der man er sammen om å overskride grensene for det akseptable. Er man det, skapes gjerne en følelse av intimt fellesskap. Om noen isteden velger å la være å drikke, ødelegges også noe av den positive effekten for den som drikker. Det kan diskuteres om dette er en del av foreldrenes motivasjon for å lære sine barn å drikke. Men det kan utvilsomt være ubehagelig for alkoholnytende foreldre når ens barn begynner å formulere hvordan de opplever alkoholbruk, slik en del av de barna Raundalen intervjuet, gjorde:

«Det er sykt, bortkastet, man blir klin kokos, man blir helt gal.»
  Jente 11 år

«Hvis man drikker mye, så kan man ikke tenke.»
 Jente 13 år

«Du merker når folk har fått for mye, for da går de og vimser og så sier de ting til folk, tar på dem og sånt.»
  Gutt 11 år

Uansett hva man måtte tenke om verdien av den åpenhet og lystighet rusen skaper, er det sjelden rusadferd virker særlig imponerende når den ses utenfra. Barna kan også komme til å spørre seg hvorfor foreldrene drikker. En tolv år gammel gutt sa til Raundalen: "Jeg har spurt foreldrene mine om hvorfor de drikker og da sa de at det var fordi det var lørdag, det var et teit svar, synes jeg." Gutten vil nok fortsette å lure på hva det egentlige svaret er – helt til han begynner å drikke selv.

Ungdom og midtliv
 Ungdommens alkoholbruk ses av og til som uttrykk for opprør mot foreldregenerasjonen. Særlig for gutter, men også i stadig stigende grad for jenter, er alkohol ofte knyttet til ønsket om å være tøff og gi blaffen i de normene man har med seg hjemmefra. Denne artikkelen har isteden fokusert på hvordan ungdom gjennom å drikke overtar noen av foreldregenerasjonens normer knyttet til rus.

Et flertall av foreldre til ungdom som drikker, er i eller nærmer seg midtlivsfasen. Ungdomstiden og midtlivsfasen har tre ting til felles: For det første er begge faser sterkt preget av frustrasjon og usikkerhet, blant annet fordi kropp og sinn gjennomgår store endringer. For det andre kan frustrasjonen i begge faser stimulere til refleksjon over tilværelsen. For det tredje lindres ofte frustrasjonen i begge faser med alkohol. Kanskje ikke så rart om det finnes en gjensidig forståelse på tvers av generasjonskløften.

Fra ett perspektiv er de to aldersfasene motsetninger: Ungdomsfasen er veien henimot de store idealer om hva livet skal bli, hva en skal få til, hvilken vei man skal gå. Midtlivsfasen representerer behovet for å gi slipp på nettopp disse idealene, for å akseptere det man ikke fikk til, det man ikke ble. Litt forenklet kan man se ungdommen og midtlivsfasen som to sider av samme mynt – inn i og ut av de samme idealene. Behovet for rus synes også å være det samme.

Konklusjonen er kanskje ikke overraskende: Hvis man med "voksent liv" mener "foreldregenerasjonens livsmønster", er det utvilsomt sant at ungdomsfylla er veien til et voksent liv.

Noter:
 (1) Åse Strandbu: "Gutter og jenter i Asker og Bærum: Ungdomsundersøkelsen 1996." NOVA-Rapport 5/1997 kapittel 7.
 (2) Se "Kamp mot jentefylla", VG 26/9 1997 s. 18.
 (3) For en oversikt over hvilke vanskeligheter norsk ungdom mellom 15 og 20 år angir at de har opplevd i forbindelse med egen alkoholbruk, se Astrid Skretting: Ungdom og rusmidler: Data fra de årlige spørreskjemaundersøkelsene til Statens institutt for alkohol- og narkotikaforskning, Oslo: Rusmiddeldirektoratet 1996, s. 34–35.
 (4) W. Pedersen & H. Aas: "Full for første gang", Nordisk Alkoholtidsskrift, 1995, 12, s. 121–31; J. V. Rachal, L. L. Guess, R. L. Hubbard & S. A. Maisto: "Alcohol misuse by adolescents", Alcohol Health and Research World, 1982, 6, s. 61–68.
 (5) L. N. Robins & T. R. Przybeck: "Age at onset of drug abuse as a factor in drug and other disorders", i C. L. Jones & R. J. Battjes (red.): Etiology of drug abuse: Implications for prevention, Government Printing Office, Washington D.C., 1985, s. 178–92.
 (6) Hilde Pape & Torild Hammer: "How does young people’s alcohol consumption change during the transition to early adulthood? A longitudinal study of changes on aggregate and individual level", Addiction, 1996, 9, s. 1345–57.
 (7) Hilde Pape: "Sunn og prektig — uten alkohol?" Dagbladet 25/10 1994 s. 42.
 (8) Hilde Pape: "Sober adolescence—Predictor of psychosocial maladjustment in young adulthood?" Opprinnelig publisert i Scandinavian Journal of Psychology, 1996, 37, s. 362–77. Gjengitt i doktoravhandlingen Drinking, getting stoned or staying sober, NOVA-Report 14/1997.
 (9) Aftenposten hadde et oppslag under tittelen "Forsker hevder: Mental styrke av tidlig alko-debut" 15/8 1997, samme dag som Hilde Pape forsvarte sin doktoravhandling.
 (10) Hilde Pape: "Avholdsungdommens ulike ansikter: En studie av ungdom som ikke drikker alkohol og ungdom med medlemskap i avholdsorganisasjonene". Rusmiddeldirektoratet: Oslo 1996, s. 19.
 (11) For en diskusjon av alkohol og overgangsriter i Norge, se Øystein Henriksen og Allan Sande: "Skyggeliv og rampelys: Antropologisk perspektiv på ungdom, lokalsamfunn, ritualer og rus", Nordisk Alkoholtidsskrift bd. 11, 1994:4, s. 200–211.
 (12) Willy Pedersen: "Foreldre som ‘alkohollangere’?" Tidsskrift for Den Norske Lægeforening 14/1990, bd. 110, s. 1834–7.
 (13) Margareta Andersson: "Föräldrar, barn och alkohol", KAMP Rapport 2, Göteborgs universitet, Pedagogiske institutionen, 1981. Se også Åse Strandbu op.cit. s. 98–100; Bergljot Baklien: "Foreldre som langere", Tidsskrift for edruskapsspørsmål 2/1987 s. 4–6; H. Alfredson: "Langning", Stockholm: Institutet för marknadsundersökningar, 1980.
 (14) Se Henriksen og Sande op. cit.
 (15) Magne Raundalen: "‘Når jeg blir stor, skal jeg bare drikke litt om lørdagene når jeg skal kose meg’: Du er ditt barns første lærer". Brosjyre fra Rusmiddeldirektoratet og A/S Vinmonopolet.

Halvor Eifring er dr. philos., professor i moderne kinesisk ved Universitetet i Oslo. Forfatter av boken «Høy eller stein? Narkotikaslang i Norge» (1985). Kurslærer i Acem. Redaktør i Dyade.

Stikkord: oppvekst, livsstil, alkohol

Produkter

Dyade 1997/04: Det gode liv – uten alkohol?

 

Relaterte artikler

Ok