På avstand kan rusprofeter idealiseres. På nært hold, der man ser prisen deres nærmeste betaler, er det verre.
Alkohol kan utvilsomt gi egenartede livserfaringer. William Burroughs var en av det tyvende århundrets store rusforfattere. Nekrologen i The Economist (9 aug 1997) beskriver denne milepel i Burroughs rusede liv: «In a drunken stupor in Mexico city in 1951 he aimed a handgun at his common-law wife, Joan Vollmer, and said: ‘It’s time for our William Tell act.’ She giggled and stuck a glass on her head. He fired. The bullet missed it and hit her. She died instantly.» Burroughs’ sønn tydde selv senere til flaske og rus. Det er ikke vanskelig å forstå etter en tenåringstid i Tangier der farens unge homoseksuelle og rusete samboere la seg etter junior hvis senior ikke var tilgjengelig.
En annen stor drugprofet, Timothy Leary, hadde også et uvanlig privatliv. Hans hustru orket ikke mer, trolig av hans selvopptatte drugbruk og massive insensitivitet. Hun begikk selvmord ved å la motoren stå på i garasjen.
Alkohol og rus bidrar utvilsomt til at man sprenger grenser for konvensjonell adferd. Man opplever ting som ikke blir andre til del. De færreste ektefeller må noen gang kjenne på hvordan det er å drepe sin livsledsager ved et vådeskudd. Det måtte Burroughs, men mer rus hjalp ham trolig til å holde avstand til det han hadde gjort.
Det nittende århundres store rusforfatter var franskmannen Charles Baudelaire. Ikke i hans mest kjente bok, Syndens blomster, men i Intime journaler, skrev han at «den unike og høye gleden ved å ha sex ligger i vissheten om å gjøre noe galt». Han mistet sin far da han var fem år, og hadde et vanskelig forhold til sin stefar. Det er selvfølgelig ren spekulasjon, men man kan undertiden undres om dragningen mot det bisarre, mot avvikende og oppsiktsvekkende seksualitet, mot ekshibisjonistisk fremvisning av sitt synderegister, mot det å fylle seg med rus, også kan ha å gjøre med en trang til å bli hentet inn.
Uansett er det dyrekjøpte erfaringer. Baudelaires indre sinnsstemninger etter all utlevelsen oppsummeres av enkelte kritikere ved å sitere en strofe i ett av hans dikt: «a graveyard hated by the moon». Kanskje et passende postskript også til andre kjente rusprofeter.
Ole Gjems-Onstad er dr. juris, professor i skatterett ved Handelshøyskolen BI. Forfatter av bøkene «Studieglede» (1990) og «Personlig produktivitet» (1994). Faglig nestleder i Acem.