Dyade 1981/03: Teater eller vernehjem?

Teater er merkelig fordi det forut­setter organisasjon. En komponist kan uavhengig av andre følge sin egen døgnrytme når han arbeider. En maler kan benytte sommernattens lys, og før en stor utstilling kan han male så døg­net nesten går i ett. Ingen bryr seg. De som uttrykker seg gjennom teatret, er avhengige av andre, og samkvem mel­lom mennesker er velordnet i vårt samfunn. Det innebærer f.eks. at skuespillerne før en stor premiere iføl­ge sitt eget regelverk bare får lov til å ha et begrenset antall lange prøver. Teater er også merkelig fordi det ikke kan fø seg selv. En forfatter kan leve av sine bøker skriver han godt nok, en maler av sine malerier. De som skaper teater i Norge idag, kan umulig leve av det de skaper - uansett hvor mange forestillinger de selger. Teatret trenger økonomisk støtte for å overleve - og ikke småpenger heller. Nettopp dette - at teater forutsetter både organisasjon og økonomisk støtte - fører med jevne mellomrom inn i uføre. Dagens norske teater befinner seg akkurat der. Det er disse flokene vi forsøker å ty­deliggjøre i dette temahefte av Dyade. Tittelen er ment å være tvetydig - den spiller både på organisasjonsveldet i teatret og på det valg politikerne står overfor. Redaksjonens hensikt har ikke vært å gi entydige svar. Tvert om. Vi har hentet artikler fra ulike poler i norsk teater - ulike både når det gjelder teatersyn og posisjon i systemet. Flere av artiklene har vært holdt som innlegg på seminarer eller stått på trykk i andre sammenhenger. Vi har sett det som en viktig oppgave å samle dem her i en litt mer bestandig form - ikke minst fordi norsk teater fortsatt mangler et forum, et teatertidsskrift.

Samarbeidsformene og de proble­mer de skaper, er et sentralt tema både for Dagbladets teateranmelder Erik Pierstorff og for teatersjef Kjetil Bang-Hansen. Sistnevnte hevder at tiden nå er inne for en helt ny teatermelding -og at det haster. Hans diagnose av norsk teater lyder slik: Pasienten vir­ker slapp, har underlige symptomer og forbløffende lite feber.Kommunalråd Hans Svelland re­presenterer teatereierne - i dette til­felle Oslo Kommune. I sin artikkel er han opptatt av finansieringen og hev­der blant annet at teatrenes bidrag til å komme seg løs fra uføret må være å lage bedre og fremfor alt billigere forestillinger. Han antyder også at pri­vat finansiering må være en mulighet, avsetning med skattefrihet til kultur­elle formål. Nettopp privat finansiering - hvor­for er vi så redde for det? - er spørsmål Dag Simonsen, salgssjef på Oslo Nye Teater, skriver om i sin artikkel. Det rent praktiske teaterarbeide er viet stor plass i dette Dyade. Edvard Hoem deler sine personlige og unekte­lig nokså slitsomme erfaringer som dramatiker. Han viser til at dramati­keren kan bli en gjøkunge på teatret -skal vi utvikle norsk dramatikk, er gjensidig faglig respekt en vesentlig forutsetning. Hans artikkel ble opp­rinnelig holdt som innlegg på et dramatikerseminar i desember 1979. En anne dramatiker, Peder Cappe­len, har blant annet markert seg som en ordets finsmed, og i en artikkel holdt som innlegg på Teaterskolens språk-konferanse i februar 1976, tar han for seg ordets plass i teatret.

En tredje dramatiker,som også er skuespiller og instruktør, Klaus Ha­gerup, gjennomgår først 70-årene i norsk teater og setter deretter opp en del faglige kriterier for skuespillere. Hans artikkel har vært publisert i tidsskriftet Røde Fane. Også Kjetil Bang-Hansen gir oss innblikk i arbeidet på scenen. I en ar­tikkel redegjør han for utgangspunktet for og erfaringene med oppsetningen av det som kom til å bli et høydepunkt i norsk teater sesongen 80/81: Shake­speares Coriolanus på Rogaland Tea­ter. Fra alle fløyer innledes 1980-årene med krav til kvalitet, men få har våget seg utpå for å drøfte hva kvalitet egentlig innebærer. Tom Remlov, som er dramaturg og instruktør ved Roga­land Teater, gjør det i sin artikkel. En av hans konklusjoner er at vi i vårt behov for å finne tilbake til et ekte og livskraftig teater må erkjenne at frihet og trygghet alltid vil stå i spenningsfylt motsetningsforhold til hverandre. Fra alle fløyer uttrykkes også behov for debatt om sentrale teaterfloker. Den drøftelse som preget 1970-årene om styreformer - teatersjef eller all-møtestyring - forekommer etterhvert nokså perifer. Det er redaksjonens håp at dette Dyade kan bli en nyttig doku­mentsamling i den videre fokusering.

Tom Remlov: Kvalitet og teater
 Kjetil Bang-Hansen: Bulletin fra et sandslott
 Hans Svelland: Teatret og velferdskrisen
 Dag Simonsen: Privat støtte - en uting?
 Erik Pierstorff: Det ubevegelige teater
 Klaus Hagerup: 70-åra i norsk teater
 Edvard Hoem: Dramatikaren og teateret
 Peder W. Cappelen: Ordet i teatret
 Kjetil Bang-Hansen: «Coriolanus» på Rogaland Teater