Dyade 1979/05: Bob Dylan: Inn og ut av lykken

Dette nummer av Dyade handler om Bob Dylan. Men vi skal ikke først og fremst dvele ved den lederstjerne han hadde i 60-årene. Vi skal mest se på hva han har gjort i det tiår som nå er slutt - 70 årene. Dylan er nemlig i høyeste grad fortsatt levende som ut­øvende kunstner. I fjor reiste Dylan på en omfattende verdensturne, blant annet besøkte han Gøteborg i Sverige. Overalt han opptrådte ble det full klaff: Utsolgte hus, svært god kritikk. De fleste var enige: Det var ikke et gjenferd fra 60-årene man så; Dylan var minst like god som i tidligere år! Fremdeles lager Dylan ny musikk som når til topps på hitlistene verden rundt, og han vinner stadig beundrere blant unge mennesker som ikke var født da han debuterte for snart 20 år siden. Hans siste LP fra i høst, Slow Train Coming, er et godt eksempel. LPen ble den største platesuksess Dylan har hatt på flere år - samtidig er den blant de mest interessante plater han har gitt ut. Dylan er blitt kristen, og forkynner budskapet i klare ordelag på denne LPen. Det har vakt ganske stor røre. Han er også tilbake med en klar mening om sam­tidskulturen. Slow Train Coming in­spirerte utgivelsen av dette nummer av Dyade. De forskjelligste mennesker står på en eller annen måte i takknemlig­hetsgjeld til Dylan. Selvfølgelig først og fremst rockemusikken og undergrunnskulturen - man kan vanskelig tenke seg hva det ville vært uten Dy­lans innflytelse. Men også den ameri­kanske presidenten må settes på li­sten: Da Jimmy Carter reiste rundt med sitt valgshow for vel tre år siden, siterte han stadig vekk Dylan i sine taler - han innså vel at Dylans sanger er en viktig del av amerikansk kultur. Siden spiste rockemusikeren og Amerikas første mann middag sam­men i Det hvite hus; Dylan kalte pre­sidenten en venn med hjerte på rette plass. Men senere synger Dylan: Jeg har spist middag med konger, jeg er blitt tilbudt vinger, men jeg er aldri blitt særlig impo­nert. Men han har allikevel aldri sveket sin overbevisning til fordel for ytre ge­vinst. Sin overbevisning har han fulgt selv om synspunktene kunne være upopulære, og selv om han ble ut­skjelt som forræder. I 1973 synger han: Bestemor sa: «Følg ditt hjerte, gutt, og du vil gjøre det bra ved slutten av løpet. Alt av gull skinner ikke. Ikke gå fra din sanne elskede». Om bestemoren sa det, spiller ingen rolle. Dylan har fulgt rådet. Han har alltid tatt sine følelser al­vorlig og gitt dem et svært sterkt ut­trykk i sin musikk. Dermed har han også gitt oss et merkelig blikk inn i et sinn fylt av konflikter og drømmer; fra tid til annen har han også vist et klarsyn som få eier. Gjennom de årene Dylan har holdt på, har han gitt ut noe for mange smaker - politiske protestsanger, surrealistiske helvetesvisjoner og sjelereiser, eksistensiell problema­tikk, enkle kjærlighetssanger, ekteskapskriser, hyldest til det enkle liv i naturen, familieidyll etc. etc. Musi­kalsk spenner hans produksjon over tradisjonell folkemusikk, country and western, hard rock'n roll, blues, solid pop etc. etc. Selv om det er mye forskjellig å velge mellom, er det mulig man ikke liker Dylan noe særlig - det kan være flere gode grunner til det -, men en ting kan man vanskelig benekte der­som man tar bryet med å lytte: Det han gjør, er ekte. Denne ekthet er kanskje hans største egenskap som kunstner. Om det er et spark til Carter, er vanskelig å si - men uansett: Tekst­linjen forteller om Dylans posisjon - alle verdens muligheter for hans dør.

Innhold

Bob Dylans innflytelse
Barndom og familiebakgrunn - I'm just a song and dance man.
Musikanske stilarter i Dylans produksjon av Gunnar Sand
En god gitar og en mørk gate 
Et glimt bak legenden av Tore Olsen 
Verdens største forelskelse. Kvinner og Jesus i Dylans tekster av Torbjørn Hobbel 
Sannheten er langt fra din 
Refseren fra de tidlige 60-år er her igjen av Torbjørn Hobbel
Av og om Bob Dylan