Dyade 1978/03: Vitenskapens grenser
Troen på vitenskapen er vår tids kanskje fremste overtro. En overtro like gal som de fleste vi kjenner fra historien eller andre kulturer, ikke minst fordi den har forstått seg selv som det motsatte av overtro og derfor vært blind for sine begrensninger og svakheter.
- Produkttype
- Dyade
- Språk
- Norsk
- Pris
- Dette produktet er ikke lenger tilgjengelig
Men holdningen til vitenskapen har endret seg de siste årene. Vår tid har fått oppleve og føle dens mange og store «bivirkninger». Den skulle være til velsignelse, men har vist seg å samtidig være til fordervelse, kanskje kan den til og med bety vår utslettelse. Vitenskapen skulle tjene oss, men vi er langt på vei blitt dens tjenere. Vi løper etter dens pipe. Det er fremskritt! «Fremskritt» — ordet har mistet mye av den søte smak det en gang hadde. Men ennå har vitenskapen enorm prestisje. «Det er vitenskapelig bevist», sier den ene, «det er vitenskapelig begrunnet», sier den andre. Da er det altså sant? — Da er det altså storartet! Slik støtter man seg på vitenskapens anseelse. Ikke sjelden til understøttelse av ideologier, kvasivitenskap, propaganda. — Eller man sier: «Det er ikke vitenskapelig! — Det er uvitenskapelig!» Å, — da var det vel ikke noe å snakke om. Vitenskapene, i hvert fall naturvitenskapene, har imidlertid en dyd man ikke kan fraskrive dem: de forsøker å være ærlige. Så godt de kan, spør de den mest upartiske av alle dommere — nemlig naturen — til råds. De lar seg ikke forføre av dogmer og det må man rose dem for; noe annet er det at en upartisk måte å spørre på prinsipielt er umulig. Naturvitenskapen kjenner intet arkimedisk punkt, intet uavhengig og absolutt objektivt observasjonssted utenfor naturen. Naturforskeren er nemlig selv en organisk del av natursammenhengen og derfor uten evne til å overskue eller fullstendig avsløre den. Vitenskapen har mange og betydelige begrensninger. Riktig nok finnes det prinsipielt sett neppe et eneste fenomen med en viss tilknytning til erfaringens verden som ikke kan tenkes utforsket vitenskapelig. Noe annet er imidlertid om det i praksis lar seg undersøke innen vitenskapene. Den vitenskapelige forskning finner sted innenfor opptrukne rammer og her faller både det ene og det andre utenfor. På den annen side må vitenskapen forsøke å sikre seg mot tom spekulasjon og mot kvasi-vitenskap, derfor trenger den sine rammer, sine faste metoder og kriterier. Disse bestemmes oftest av den vitenskapelige forskningspraksis og tas for gitt av forskerne innenfor de respektive forskningsmiljøer. Rammene kan ikke selv begrunnes vitenskapelig, men de trenges som utgangspunkt og grunnlag for vitenskapelig utforskning og begrunnelse av det som faller innenfor dem. Her er det nødvendig at vitenskapens kvinner og menn utviser fantasi og åpenhet, at de ikke stivner i sine rammer og gjør dem snevrere enn egentlig nødvendig.Men vitenskapen har vist seg å være blind for mange ting: for verdier, for moral, for religion, — for de mest vesentlige forhold i livet, ville mange si. Dette betyr ikke at vitenskapens utøvere er blinde på disse områder, men vitenskapelig tenkning mangler her som sådan fullstendig kompetanse. Moralen og verdiene må altså komme inn i bildet utenfra. Vitenskapens verdi- og moralblindhet skyldes vel — kort fortalt — dens karakter av ensidig å representere «forestillende tenkning», til forskjell fra «deltagende tenkning». Dens blindhet skyldes at den alltid forsøker å stille seg utenfor tingene for således bedre å observere og måle dem, — at den inntar tilskuerposisjon ,— mens moral og religion bare kan erkjennes ved refleksjon over vår rolle som deltagere i virkelighetens spill. Og primært er vi deltagere i livets prosess og ikke tilskuere. Derfor er troen på muligheten av et fullstendig «vitenskapelig verdensbilde» en så skjebnesvanger overtro. Vi tar neppe for sterkt i når vi hevder at de fleste av vår tids særegne problemer, det mange kaller «vår tids krise», kan føres tilbake på den forestillende tenkemåtes ensidige makt og innflytelse innen vår kultur.
NOE OM FYSIKKENS UTVIKLING OG FILOSOFI av Bjørn Angelsen omhandler historisk og filosofisk fysikkens syn på naturlovene. I hvilken grad er de grunnleggende, nødvendige eller guddommelige? EN SAMTALE OM NØDVENDIGHET OG TILFELDIGHET, SAMT OM FORESTILLENDE OG DELTAGENDE TENKNING av Anders Lindseth forfølger tematikken fra første artikkel. Særlig avgjørende blir diskusjonen mellom «forestillende» og «deltagende tenkning», som synes å sette en uunngåelig grense i vitenskapen. KARL POPPERS DEMARKASJON MELLOM VITENSKAP OG METAFYSIKK av Peter Skagestad ser i Poppers «falisifikasjonskriterium» en fornuftig, udogmatisk og fleksibel grensedragning mellom vitenskap og ikke-vitenskap. PARAPSYKOLOGI, ASTROLOGI, EINSTEIN OG BUDDHA av John Karevoll slår et slag for en dristigere naturvitenskap, under henvisning til østlig naturfilosofi og vestlig atomfysikk og relativitetsteori.