Ved Akerselva en høstkveld

Ved Akerselva i november

Som så mange ganger i høst står jeg igjen på bredden av Akerselva. Håret mitt er vått av kaldt høstregn. Brølet fra fossen omslutter meg. Jeg var ikke forberedt på at mørket kom så tidlig og så raskt. Et voldsomt plask i vannet fanger oppmerksomheten. Det er henne. Jeg kjenner henne igjen. Hun er diger med mange åpne sår, et mønster av rått, hvitt kjøtt mot det sølvgrå skinnet. Hun har kjempet for denne dype kulpen i mange dager: Eksplodert i raseri når mindre hunner utfordret henne. Gravet opp grus med den store halen for å forme nok et nytt rede. Flytt side om side med en hann, to neser som peker oppover elven, to kropper som skjelver, og så skilte eggene ut fra henne, og melke fra ham. Hennes ildfulle fiendtlighet, hennes sta vilje, dette skjulte blikket som følger de andre: Alt dette er synlige uttrykk for hennes rike og unike indre liv.

I sitt omfattende forfatterskap påviser biologen og filosofen Andreas Weber framveksten av en ny vitenskapelig renessanse, en ‘poetisk økologi’ som innleder et skifte uten sidestykke i vår forståelse av virkeligheten. Et skifte som har så svære konsekvenser, antyder Weber, at det er tale om en revolusjon av et omfang som kan sammenlignes med det kvantefysikken gjorde med Newtons teorier. Begge – den poetiske økologien og kvantefysikken – insisterer på at alt er radikalt forbundet med alt. En sentral påstand i den poetiske økologien er det Weber kaller ‘Enlivenment’, eller tanken om at ethvert levende vesen er grunnleggende forbundet med virkeligheten gjennom en erfaring som hverken kan reduseres eller forenk-les: nettopp det å være levende. Denne vitenskapelige tidsalder som nå bryter fram, er ‘poetisk’, hevder Weber, fordi den betrakter følelser og indre erfaringer som uadskillelige dimensjoner i organismenes eksistensielle virkelighet. De er hverken epifenomener eller antropomorfe projeksjoner fra observerende mennesker. Og den er ‘økologisk’, fordi dens ambisjon er å spore og kartlegge de endeløse relasjonene og de gjensidige transformasjonene, hvor organismer møtes og sam-skaper hverandre. «Livet», hevder Weber, «kan bare eksistere der utallige liv folder seg inn i hverandre» (2016, p. 10). Denne erfaringen av å være i live rommes ikke fullt ut i den enkelte skapning, antyder Weber, men er til en viss grad faktisk synlig i den ytre form:

«Livet er ikke noe mekanisk og nøytralt. Liv er en verdi som har tatt fysisk form ... En organisme streber etter å være, å overleve, å være noe annet enn det den er. Den sulter etter å utfolde seg, å utvide seg, å suge til seg mer av livets dyrebare stoff – det du bare eier når du puster. Denne sulten er liv.» (Weber 2016, p.27)

Det er en sult vi kan spore i vekstmønsteret i svartoren, som henger ut over elvebredden og strekker seg tørst mot kildene – lys, luft, vann. Vi kan også spore denne driften i den lekende lettheten som fossekallen glir inn og ut av vannspruten med i et elvestryk. Vi kan til og med ane glimt av den hos den slue ulveedderkoppen, der hun venter på sitt neste offer gjemt i en sprekk i den solflekkede granitten like ved elvebredden. Og vi møter selvfølgelig denne sulten i henne også, laksen, i elven i natt.

Hun og en skokk opphissede, kaldblodige skrotter raser omkring under den mørke overflaten. De omformer vannet til selve mediet for begjær. Det er som om livet lader dette stedet med erotisk høyspenning. Denne natten er blitt til et fortettet øyeblikk av mulighet og intens relasjonalitet. Igjen skjelver de i samklang, hun og hannen. Igjen unnfanges nye liv, nytt åndedrett gis som gave. Nye indre verdener demrer. Jeg iakttar henne og innser at hennes intelligens er akkurat det som må til i hennes elvekosmos. Gjennom henne får jeg muligheten til å bivåne elvens evne til å føde intelligens, til å bli intenst selvbevisst gjennom den kroppslige følsomheten som er hennes. Hun tilbyr meg glimt av et indre like rikt på nyanser i subjektivitet som mitt eget – bare svært forskjellig.

Hvordan er det å …

Hun stiller meg ansikt til ansikt med et eldgammelt filosofisk problem. Hvordan er det å være et annet dyr? Kan vi virkelig fatte meningen i et annet vesens subjektivitet? Hvis det er riktig at hennes indre manifesterer seg i en levende kropp, må vi kunne gjenkjenne de skiftende emosjonelle tilstander i et annet vesen i våre egne kropper. Weber skriver at akkurat som oss er også enhver annen skapning «et kreativt episenter i sin egen verden. Den skaper sin virkelighet ved å kjenne hva som er meningsfullt for dets trivsel. En organisme tolker enhver påvirkning ... i lyset av sin drift til å opprettholde seg selv.» (2010:51) Kanskje vi aldri vil kunne vite sikkert hvordan det er å være henne. Men, sier Weber, vi kan spørre: «Hva betyr denne situasjonen for dette subjektet? Hvilken eksistensiell verdi formidler den? Hvilken følelse?» (2016:114) Hvordan er det å være lakseyngel en solrik vårdag i det korte øyeblikk den bryter vannflaten med snuten og ser meg over vannet? Mens den sunne, voksne laksen trolig ville flykte ved synet av meg, viser yngelen tydelig tegn på nysgjerrighet blandet med naivitet, uskyld og kanskje vørdsløshet – subjektive kvaliteter vi gjenkjenner, fordi vi kan gjenkjenne dem i våre egne barn. Den voksne laksen, som muskler seg opp laksetrappen ved Mathallen, viser ensporet målrettethet og viljestyrke som vi gjenkjenner, fordi vi også har støtt på og utfordret mektige motkrefter på våre egne emosjonelle reiser. Weber skriver:

«Følelsen til disse skapningene viser seg så umiskjennelig i sine uttrykk at vi kan ikke annet enn å være impulsivt empatiske og ha medfølelse med den velkjente, allmenne opplevelsen av lidelse. Vi er i virkeligheten ute av stand til å stålsette oss mot slike følelser, fordi vi kjenner disse uttrykkene innenfra ... Vi kan føle empati for andre levende vesener bare fordi vi lever. Den grunnleggende måten vår kropp er innrettet på, som vi deler med alle andre organismer, danner et universelt oversettelsesapparat for livets bevegelser, for dets verkende traumer, for dets lykke.» (2016:115)

Sett fra ståstedet til en poetisk økologi er levende vesener hjemme inne i samme verden som følende subjekter. Drevet av den opprinnelige gaven, solen, kan ethvert legeme med fotosyntese og ethvert legeme som puster, oppfattes som uttrykk for materie som er organisert på en så kompleks måte at det har begynt å kjenne seg selv fra innsiden – en pulserende kropp, full av kreative muligheter, frihet, autonomi.

Oppdrettslaksens forkrøblede selvtilblivelse

Hvis det å være levende, sett fra den poetiske økologien, betyr å utfolde seg uoppholdelig i en kreativ fantasi, og hvis det betyr ustanselig å bli til og forme seg selv i innveven av materie og indre erfaring, kan vi undres: Hva er livskvaliteten hos oppdrettslaks, fanget som de er for livstid i kunstige omgivelser? Hvordan møter de sin verden, som er frarøvet mønstrene himmellegemene skaper, årstidenes skiftninger, elvegrusen eller elvebreddens bjørketrær, som skubber mot hverandre i vårvinden? Hva vil det si å være et sansende, intelligent dyr stengt inne i en verden som aldri gir rom for det fulle potensiale som slumrer i dens kroppslige intelligens? Laks har en iboende forventning i møte med sin verden om at denne verden gradvis vil åpenbare seg for dem i sin meningsfylde. Nedfalne furuer som gir ly, druknede insekter som betyr et måltid, rovfisk som følger stimen: alt gir gjenklang i deres sansende kropper som tegn som skal tolkes, som provokasjoner som krever meningsfulle responser. Høstregn, natthimmelen, nymånen, dønnene av flo og fjære – alt er gåter som fordrer at laksen aktivt danner det Weber kaller sin indre «meningstopografi». Det er inne i dette sammensatte mønster av mening laksen blir det den allerede er.

Dette nærmer seg det den tyske filosofen Martin Heidegger i sine sene skrifter kalte en ‘ting’ i dens egentlige betydning, det han satte som motsats til vitenskapens ‘objekter’ og teknologiens ‘ressurser’. Tar vi oss noen friheter med det følgende sitatet hos Heidegger, kan vi si: «Når (laksene vever) sammen rom og tid, jord og himmel, det naturlige og det historiske ... (samler de) sammen en verden» (Foltz, 1995, pp. 87-88). Men hva hvis det finnes ytterst få spor som hjelper laksen til å samle sin verden? Hvordan kan deres indre verden overhodet begynne å klinge i meningsfullt samspill med den ytre verden, når sporene er så vilkårlige?

Oppdrettslaks tilbringer første halvdel av sine liv i ferskvannstanker på land. Inne i produksjonshallene kan solens gang og temperaturen manipuleres. Kunstige årstider blir frembrakt, ikke for å hjelpe laksen til å utfolde sin vann-intelligens, men for å skreddersy deres raskt voksende kjøtt til markedets krav. Konturløse plasttanker gjør det umulig å orientere seg i rom og tid. De utgjør bare den perfekte geometri for rasjonell planlegging. Maten kommer til disse fiskene, ikke som flyktende gåter de må forfølge, bruke tankekraft på, gjenkjenne. Nei, maten kommer som en stadig gjentakende, ensartet overflod. Jordmagnetismen er trolig fullstendig meningsløs for fanget laks (for den har ingen steder å dra, bare rundt og rundt, som Rilkes panter.) Men høyst sannsynlig kan fisken fortsatt oppfatte klodens fine magnetiske bånd! Hvordan opplever den disse båndene når at den ikke kan omforme kroppslig gjenkjennelse til meningsfull handling?

Weber drøfter laboratorieeksperimenter, der dyr blir berøvet sansestimuli og kontakt med utenverdenen, og skriver: «Den sanseverden som disse stakkars skikkelsene har skapt rundt seg utelukkende fra sine høyst begrensede erfaringer, er en spøkelsesaktig karikatur av virkeligheten» (Weber, 2016, p. 182). Oppdrettslaks må lide under denne summen av mange uutsigelige frustrasjoner, under forsøket på å ordne en verden, når omgivelsene er så usammenhengende, tilfeldige. Meningstopografien er trolig merkelig forflatet, sammenlignet med hva hun kunne ha komponert, om hun stadig møtte vårflom, arktisk vinter, tumlende blåhvaler eller solflekkede seljerøtter.

Ved Akerselva, en annen dag

Området av hvitt kjøtt på sølvryggen hennes er nå en herjet krigssone. Hun driver i vannkanten, delvis under vann, delvis på land. Hun beveger seg så sakte at jeg må ta det rolig og konsentrere meg for å se liv inne i henne. Hun lar meg berøre ryggen. Skinnet er like kaldt som vannet. Jeg drar til meg hånden. Hun rører seg ikke. Vi er begge vandrere i tilværelsens samme strøm, utsatt for det samme høstregn, for novembernettene som kommer så fort, for mørket som hele den nordlige halvkule uunngåelig bølger seg mot. Vinteren brer seg ikke bare over mitt emosjonelle landskap, men over hennes også, og farger begge med nye kvaliteter. Enten vi er menneske eller laks, utgjør ikke høsten bare en transformasjon i den ytre verden. Den er også en stille kverning og tilpasning i vår indre meningstopografi. Mørket siver også inn i hennes opplevelse av virkeligheten, og det lokker frem meningsfulle svar, selv når hennes liv ebber ut. Det kjennes som noe for henne å erfare slike dramatiske forandringer innenfra. Og allikevel kan ikke høstmørket som snart faller over henne, sammenlignes med mitt eget. Hun er nesten ferdig med å gyte. Trolig vil hun aldri våkne fra dette mørket igjen.

Det kan synes som om laks bare kan fattes i sin radikale rikdom av hendelser og sitt samliv med omgivelsene. Det virker også som om laksen prinsipielt ikke kan forstås så lenge vi forventer at den bare skal vise seg frem som objekt. Deres indre liv motsetter seg prinsipielt kvantifisering eller måling. Det er til og med mulig for oss å argumentere for at mer-enn-menneskelige verdier og betydninger empirisk sett er del av et større livsmønster. For det er virkelig noe å være laks (eller selvfølgelig også grønnalge, manet eller havhest.) En konsekvens av dette er at det finnes ikke noe slikt som et objektivt erkjennbart «miljø». Trolig er det mer presist å si at enhver organisme møter sine omgivelser spontant som meningsfulle, skapende, levende, rikt mangfoldige meningsfelt, som former seg til elver og hav og stormskyer, og som ikke kan skilles fra den enkelte organisme. Selv biosfæren som helhet kan ikke forstås fullt ut objektivt. Den er satt sammen av lag på lag i en aldri avsluttet vev av meningstopografi.

Det grunnleggende spørsmålet vi sitter igjen med er: Hva – eller hvem – skal disse fiskene få lov til å være? Filosofen Bruce Foltz skriver: «Å ‘redde’ verden ... betyr ikke bare å ‘berge’ den fra angrep fra teknologiske nyvinninger, men også å la den få lov til å fremstå og bestå på sin egen måte – som lukket og mørk, stille innenfor sine egne grenser og derfor som en stadig kilde til det mulige» (1995:138). Å ‘redde laksen’ ville i denne betydningen innebære at vi lar fisken og dens habitat forbli i sin iboende selvutfoldelse, heller enn å forlange at den skal være tilgjengelig, først og fremst, som ressurs. Selv om vi kanskje vet mer om laksen i dag enn noen gang tidligere, kan det være på tide å anerkjenne at laks alltid vil være gåtefull. Ufattelig. Og kanskje er det bare når vi tillater oss å erkjenne denne uløselige uvitenhet at vi kan begynne å se laksen mer sannferdig.

Dette innebærer ikke nødvendigvis at vi ikke ber laksen om næringen som finnes i dens kjøtt. Det vi her har utviklet utgjør ikke noe entydig argument for å slutte med innhøsting av laks (selv om argumentet i prinsippet kunne utvikles i et poetisk-økologisk perspektiv.) Men disse foreløpige tankene gir oss grunnlag for å hevde at dagens lakseoppdrett grunnleggende sett er utbytting. Laks i industrisamfunnet er blitt til utnyttede fanger. Slik sett er oppdrettsindustrien moralsk uforsvarlig. Det kan se ut som om vi – før vi diskuterer om vi vil spise laks eller ikke – først må gjøre alt som står i vår makt for å bevare laksens «felles kvaliteter for selvoppholdelse og selvavgrensning.» (Foltz 1995:15) Med andre ord: Vi kan ikke lenger ignorere laksens irreduserbare erfaring av å være levende.

Litteratur:

Bruce V. Foltz. 1995. Inhabiting the Earth : Heidegger, Environmental Ethics, and the Metaphysics of Nature: Atlantic Highlands (N.J.) : Humanities Press.

Martin Lee Mueller. 2017. Being Salmon, Being Human. White River Junction: Chelsea Green Publishing.

Andreas Weber. 2016. The Biology of Wonder. Aliveness, Feeling, and the Metamorphosis of Science. Gabriola Island: New Society Publishers.