Om å elske eller avsky parasitter – og en takketale om sex

Knapt noen, utenom spesielt interesserte forskere, har et positivt forhold til dem. Hvor kommer denne avskyen fra? Og er det en følelse som – sett i større økologisk sammenheng – er berettiget?

Urgammel avsky

Det første spørsmålet er relativt enkelt å svare på. Avsky for parasitter hjelper oss til å holde oss unna parasitter og unngå å bli infisert av dem. Dette svarer til frykten vi føler for rovdyr, som hjelper oss til å unngå å bli drept og spist. Frykten for giftige dyr er også instinktivt rotfestet hos folk over hele verden, også hos dem hvor slike dyr ikke finnes. Holder du en stor gummiedderkopp foran en ettåring, vil du se frykten lyse fra øynene hennes (jeg kom dessverre til å utsette det yngste barnebarnet mitt for det).

Det er ikke bare mennesker som har rotfestet avsky for parasitter. Mandriller (nære slektninger av bavianer) bruker mye tid på å stelle hverandres pels. Er en mandrill infisert av visse typer parasitter (som kan smitte gjennom denne aktiviteten), kan den se langt etter pelskos; ingen vil ta i den. Mandrillene kan også lukte om avføring er infisert av parasitter og unngår områder der den ligger.

Mange dyr unngår situasjoner som kan være forbundet med fare for parasittsmitte. Plantespisere unngår helst å beite i nærheten av kadaver eller avføring. Rovdyr spiser sjelden kadaver av artsfrender. Denne adferden har klare kostnader (en sier nei takk til mye mat), og kan bare forstås ved at den også beskytter mot smitte. Alt dette tyder på at vår avsky ikke er noe nytt, men sannsynligvis har dype røtter i vår evolusjonære historie og har vært med oss fra lenge før vi ble mennesker.

Før vi går videre, må vi stanse litt: For hva er egentlig en parasitt? En parasitt defineres vanligvis som en organisme som lever i eller på en annen (verts) organisme, som får deler av sin næring fra denne og som har negativ virkning på verten. Parasitter omfatter ulike dyr som innvollsormer og lus, så vel som virus, bakterier, sopp og parasittiske planter.

Økosystem uten parasitter?

For det enkelte individ bidrar avskyen for parasitter til å unngå infeksjoner. Når parasitter både kan drepe, forkrøple og ta fra energi, er dette utvilsomt et gode. Men om vi vider ut perspektivet og spør om avskyen for parasitter bør styre oss når vi skal forvalte økosystemene, er svaret kanskje et annet.

Rundt 40– 50% av alle arter er parasitter. For dyr er det å være parasitt faktisk den vanligste levemåten.  Parasittisme har utviklet seg parallelt mange ganger i dyrenes evolusjonære historie, og finnes i en rekke dyregrupper. Parasitter utviser stort mangfold i kropp og levesett. Livssykluser kan være kompliserte. Mange mener deres livssyklus er noe av det mest spektakulære naturen kan oppvise.

Et kjent eksempel er sauens og kuas leverikte. Den er en millimeterstor skapning som lever i tarmen til disse dyrene. Leverikten bruker snegler og maur som mellomverter for å komme inn i sau og ku. Sneglen blir smittet av egg som kommer ut av sauen eller kua med avføring. Inne i sneglen gjennomgår leverikten ukjønnet formering. Sneglen fungerer på denne måten som en larvefabrikk. Mauren blir så smittet av larver fra sneglen. Det er i mauren det spektakulære skjer. Om en larve kommer inn i en maur, vandrer den inn i maurens hjerne og manipulerer den til å få mauren til å klatre opp i gresset på den tiden av døgnet sau og kyr beiter. På denne måten øker leverikten sjansen for at mauren blir spist av en ku eller en sau, og at leverikten dermed fullfører sin livssyklus. Mange mener slike fascinerende tilpasninger og det store mangfoldet parasitter oppviser, i seg selv gjør dem til en viktig del av naturarven og verd å ta vare på.

I en tid hvor det først og fremst er nytten til naturen som blir vurdert og satt pris på, og ikke mangfoldet og det vakre, er et kanskje mer presserende spørsmål om parasitter også har betydning for økosystemet. Et artsrikt økosystem vil som regel være mer gunstig for oss enn et artsfattig. Artsrike systemer er mer robuste overfor endringer, og kan dermed produsere rent vann, ren luft og mat. Betydningen parasitter har for økosystemenes fungering er ikke mye studert. Det lille som er gjort, tyder likevel på at den kan være stor.

For det første kan parasitter bidra til å holde bestanden av vertsdyr i sjakk. Når arter blir holdt i sjakk, forhindrer det også at andre mindre vanlige arter blir fortrengt. Det gjør at artsmangfoldet i økosystemet opprettholdes. Studier av fremmede arter tyder på at parasitter har en slik politirolle. Fremmede arter kan oppnå svært høye tettheter og bli pestorganismer som fortrenger andre arter og forandrer økosystemene. Samtidig har de mindre parasitter enn andre arter, fordi mange parasittarter ikke blir med når de blir overført, for eksempel i ballastvanntanken på et skip fra en europeisk til en amerikansk elv. Fremmede arter kan derfor mangle mange av de parasittene som kunne begrenset dem, og det kan nettopp være årsaken til at de vokser ubegrenset og blir pestorganismer.

Parasitter har også blitt brukt aktivt til å kontrollere fremmede arter. Det mest kjente eksemplet er kaninene som en velstående jaktentusiast innførte fra Europa til Australia fordi han ville ha noe å skyte på. Der gjorde kaninene det de er gode til. Det ble etter hvert voldsomme mengder kaniner ut av dette, og økosystemet ble grunnleggende endret.

For å bøte på skaden hentet man på 1950-tallet et virus fra Sør-Amerika og spredte det blant de australske kaninene. Kuren fungerte i første omgang godt. Etter noen år utviklet imidlertid kaninene immunitet mot viruset, samtidig som viruset utviklet seg til å bli mindre dødelig. Et nytt virus ble derfor innført på 1980-tallet. Denne gangen var kuren mer varig. Kaninene har ikke blitt immune mot viruset, som fortsatt er dødelig, og problemet er nå brakt under kontroll.

Hvor går maten?

Et viktig trekk ved økosystemenes funksjon er hvilken vei energistrømmen i systemet tar. Har et havområde to fiskearter, og vi bare fisker på én, er det vesentlig for fisket om økosystemet forsyner arten vi fisker på med mye mat, eller om energien i større grad går til arten vi ikke fisker på.

Parasitter påvirker ofte hvem som spises av rovdyr, og kan derfor påvirke energistrømmene i økosystemet. Undersøkelser viser at en parasitt som lever i tarmen til sjøfugl og bruker en fiskeart som mellomvert, manipulerer fisken til å sprelle i overflaten istedenfor å gjemme seg mot bunnen når en fugl flyr over. Dette fører til at infiserte fisk har 10 – 30 ganger høyere sannsynlighet for å bli spist enn uinfiserte. Parasitten gjør derfor at mer av denne fiskearten havner i magen til fuglene enn om den ikke hadde vært der. Det påvirker igjen strømmen av energi fra fisk til fugl. Andre parasitter gjør at fisk svømmer langsommere og elg løper saktere. Det gjør de infiserte dyrene mer utsatt for å bli spist av rovdyr, og bidrar til at energistrømmen påvirkes.

Hva når parasitter dør ut?

Det er viktig at økosystemene ikke mister arter. Det mest illustrerende eksempelet er fra Yellow-stone nasjonalpark i USA. Der ble ulv utryddet på 1920-tallet, men gjeninnført på 1990-tallet. Bestandene av hjortedyr, som er ulvens foretrukne byttedyr, gikk da dramatisk ned. Deretter tok vegetasjonen, som mange steder hadde vært betydelig nedbeitet, seg opp igjen. Det endte med at hele økosystemet endret karakter i retning av et mer velfungerende system.

Det er vanskelig å påvise med sikkerhet at en art er blitt helt utryddet.  Enda vanskeligere er det for parasitter. Det er bare påvist med sikkerhet at to parasittarter et totalt utryddet. Samtidig har en rekke modellstudier konkludert med at parasitter er mer utsatte for utryddelse enn andre arter. Det skyldes hovedsakelig at deres komplekse livssykluser med flere mellomverter, gjør dem svært sårbare på mange stadier i livet. For eksempel er en lokal snegleart som finnes i våtmarker i California, truet med utryddelse fra en konkurrerende snegleart som har blitt innført (og som er blitt svært vanlig kanskje fordi den mangler en del av parasittene sine). Om den lokale sneglearten dør ut, vil den ta med seg 17 lokale parasittarter i dragsuget som bruker den som mellomvert.

Vi er nå inne i en periode med omfattende utryddelse av arter. Kanskje er parasitter den gruppen som da blir hardest rammet, og uten at noen registrerer det. Konsekvensene for økosystemene, og for oss, kan bli store.

Parasitter bra for helsen?

Parasitter kan være bra for økosystemene. Kan det også være bra for helsen din å ha litt parasitter? Før moderne hygiene fjernet det meste av parasittene i det som nå er den rike delen av verden, hadde vi antagelig hatt mye av dem. Vikingene hadde for eksempel trolig rikelig med innvollsormer. Mye tyder på at fjerningen av parasittene ikke bare har vært gunstig for helsen vår, fordi forekomstene av autoimmune sykdommer og allergier dermed har økt betraktelig. Immunologisk forskning ser ut til å bekrefte at fenomenene er forbundet med hverandre: Autoimmune sykdommer og allergier øker i omfang  når vi ikke lenger er infisert av parasitter. Det ser særlig ut til at infeksjoner tidlig i barndommen er viktig for en naturlig modning av immunapparatet vårt. Når vi ikke gjennomgår denne modningen, får vi et immunapparat som i økende grad går løs på oss selv, altså autoimmunitet og allergi.

Uten parasitter ingen sex

En art som reproduserer uten sex, vil i løpet av noen generasjoner kunne produsere langt flere avkom enn en seksuelt reproduserende art. Hvorfor har likevel seksuell formering utviklet seg gjennom evolusjonen? Svaret er langt fra opplagt.

En teori som har fått solid oppslutning, knytter evolusjon av sex til parasitter. I et evolusjonært kappløp mellom parasitt og vert, vil parasitten søke å unngå vertens forsvar, mens verten søker å unngå parasittens mottrekk. Her handler alt om hurtighet. Parasitter formerer seg som regel raskere enn verter. Den vil derfor gjennom tilfeldige mutasjoner relativt hurtig kunne produsere en ny variant som ikke oppdages av immunsystemet til de fleste av vertene.

Hvis du er en vert som reproduserer uten sex, har avkommet ditt samme arvestoff og dermed samme immunsystem som deg. Om immunsystemet ditt ikke greier å oppdage og bekjempe den nye parasittvarianten, vil ingen av avkommene dine heller kunne gjøre det. Er parasitten aggressiv, er hele etterslekten din da ute i hardt vær.

Reproduserer du med sex, gjør det at dine avkom får ulike kombinasjoner av gener både fra far og mor. Det skaper variasjon i immunapparatene til dine avkom. Sjansen er da mye større for at noen av avkommene får et immun-system som kan gjenkjenne og bekjempe den nye parasittvarianten. Da er en gren av etterslekten din sikret. Sex kan derfor ha utviklet seg som et rent forsvar mot parasitter.

Under neste hyrdestund, eller når tankene dine neste gang vandrer tilbake til DEN gangen, bør du derfor sende parasittene en vennlig tanke. Kanskje det til syvende og sist er de som har skjenket oss seksualitetens gleder!

Litteratur

Frainer, A., B. G. McKie, P.-A. Amundsen, R. Knudsen, and K. D. Lafferty. 2018. Parasitism and the Biodiversity-Functioning Relationship. Trends in Ecology & Evolution 33:260-268.

Harnett, M. M., and W. Harnett. 2017. Can Parasitic Worms Cure the Modern World’s Ills? Trends in Parasitology 33:694-705.

Jensen, M. E., P. Nejsum, B. L. Fredensborg, and C. M. Outzen Kapel. 2015. DNA Typing of Ancient Parasite Eggs from Environmental Samples Identifies Human and Animal Worm Infections in Viking-Age Settlement. Journal of Parasitology 101:57-63.

Jokela, J., M. F. Dybdahl, and C. M. Lively. 2009. The Maintenance of Sex, Clonal Dynamics, and Host-Parasite Coevolution in a Mixed Population of Sexual and Asexual Snails. American Naturalist 174:S43-S53.

Weinstein, S. B., J. C. Buck, and H. S. Young. 2018. A landscape of disgust. Science 359:1213-1214.