«H» is for Hawk

Den kanskje mest fascinerende rovfugl du kan treffe på i Europa, er hønsehauken. Den er en lynrask og smidig jeger i nordlige barskoger. Her jakter den på smågnagere, hare og fugler. Gjennom årtusenene har hønsehauken utviklet seg til å bli en ekstremt effektiv drapsmaskin. En fugl eller mindre pattedyr i skogen som kommer i haukens fokus, skal være smart eller heldig for å slippe unna med livet i behold.

Hønsehauken er et mektig og kraftfullt syn for den som er så heldig å få et glimt av den der den flyr lynraskt i tett skog: Sterk, vakker og utrolig manøvreringsdyktig. Å få oppleve en hønsehauk i sitt element er noe du husker og gleder deg over lenge. For noen århundre siden var den et vanlig syn. Nå er den fåtallig og truet. Som en skygge gjennom skogen har hønsehauken vært beskrevet som «skogens spøkelse» fordi den makter å bevege seg i landskapet nesten uten å bli sett. Eller det kan være et hastig syn av en bredvinget, imponerende rovfugl i en glenne i skogen i morgensolen, borte like raskt som den kom, akkompagnert av paniske alarmrop fra fugler eller ekorn. Det er en særegen villskap over en hauk. Det årvåkne blikket har noe reptilaktig og fascinerende over seg. Hva slags verden ser den ut på? Den opplever i alle fall en helt annen verden enn vi mennesker!

Forfatteren Helen McDonald har fått stor oppmerksomhet for sin bok H for Hauk, en sjangersprengende blanding av memoarer over en depresjon utløst av farens død og samtidig en beskrivelse av samlivet med en hønsehauk. Og det er lett å skjønne at anmelderne er begeistret. Boken er original og drivende godt skrevet.

Fra flytitter til fuglekikker

Helen Macdonald er en litt sosialt tilbaketrukket universitetsansatt forsker.  Som barn holdt hun seg mye for seg selv. Hun var mer observatør enn deltager. Var mye sammen med faren, en pressefotograf som hadde «planespotting» som hobby. Sammen registrerte de flytyper fra et utkikkspunkt nær flyplasser. Derfra var veien ikke så lang til å bli fuglekikker, og det ble Helen. Hun hadde kikkert og utforsket fuglelivet rundt hjemmet, utviklet interessen videre og ble etter hvert oppslukt av temmede rovfugler. Andre mennesker knytter hun seg ikke til.

Brått dør faren på gaten i London. Farens død er et hardt og knusende slag for henne. Hun vet ikke hvordan hun skal håndtere tapet, isolerer seg og gir opp universitetsjobben. Med mye ledig tid og lite forpliktelser vender hun tilbake til barndomsfascinasjonen som var opptrening og jakt med temmede hauker. Helen kjøper en ung hauk på nettet. Den sendes fra Tyskland i en pappeske. Helen fyller all sin tid med å temme fuglen til å komme tilbake til hennes utstrakte hånd når jakten er over. Far borte. Hauk inn i huset.

Helen er minst like fascinert av hønsehauker som artikkelforfatteren. Mabel, som Helens hauk heter, flyttes inn i Helens leilighet, der hun sitter vaglet i stuen. Menneske og fugl bor sammen. Om dagen tar eieren fuglen med seg ut og lar den jakte og slå bytte i skogene i området. Hønsehauktemming er krevende. Mye kan gå galt. På et tidspunkt skal hauken slippes løs og hvis ikke treningen er god nok så forsvinner den bare. Det må knyttes et bånd mellom eier og fugl som får fuglen til å søke eierens hånd og ikke friheten der ute.

Hvorfor hauk?

Hva er sammenhengen mellom tapet av faren og anskaffelsen av en rovfugl? Det er et spørsmål som henger i luften etter at man har lest boken. Forfatteren bringer selv et par psykoanalytiske perspektiver på banen, som at en rovfugl representerer et maskulint element i tilværelsen, og hennes hauk Mabel (riktignok en hunnfugl) kan bidra til å bringe noe tilbake til henne som forsvant med faren. Forfatteren reflekterer også over om hauken fyller et tomrom hun har i seg etter at tvillingbroren hennes døde ved fødselen. Men aller mest er hauken kanskje en aktivitet hun kan gå inn i med hele seg i en periode da hun ellers er lammet i forhold til andre livsfelt. Og i løpet av boken finner forfatteren fotfestet igjen, hun begynner i jobb og tar opp gamle vennskap, ved hjelp av tiden og hønsehauken Mabel.

Bok-kritikere er begeistret over denne boken. Ikke rart, den er spennende, velskrevet og original, og beskrivelsen av sorgen og utfordringene hun møter som hauke-eier kan virkelig anbefales å lese. Temming av rovfugler er et eksotisk og fascinerende tema, ikke minst i Helen MacDonalds skarpe og velformulerte tekst.

Hvor ble det av hauken? 

Det er likevel et tema som kritikerne knapt berører: Hva med haukens perspektiv? Er det riktig å bringe disse flotte, ville skapningene inn i stua? Mabel har ikke bedt om å sitte innendørs med hette på hodet. Forfatteren gir et sympatisk inntrykk som dyreholder. Men hun er også selv klar over at hauken ikke har valgt sin tilværelse hos henne. Og det er vel liten tvil om hvor en stolt, flott hauk hører hjemme: Det er ute i det fri, under åpen himmel, der den strekker seg til det ytterste for å overleve i en hard verden. De fleste vil være enig i at det er noe som stemmer bedre når man opplever løver i en nasjonalpark i Afrika i forhold til i et betongbur i zoologisk hage. Etisk oppleves det feil å ta fra løven utlevelsen den har ute i det fri. Men verden er i stor forandring, og villmark og ville dyr blir borte i enormt omfang.   På et tidspunkt er kanskje rovfuglene borte i naturen. Men frem til da er det vel der ute i samspillet med sine omgivelser hønsehauken hører hjemme.