Dyrene vi kjæler med

Mennesker har ikke bare domestisert andre dyr av rene nyttehensyn, slik vi har gjort med våre husdyr. Svært tidlig begynte mennesker også å fange dyr for å ha dem som selskap. Urfolk i Amerika og Ainuene i Nord-Japan holdt bjørneunger som kjæledyr; Inuitene ulveunger; Cochimifolket fra Baja California, vaskebjørn; urfolk i Sør-Amerika  tapir, agouti, coati og mange typer aper; Muiscafolket i Colombia, oceloter og margayer (to lokale arter av villkatt); Yagua i Peru dovendyr. I Sudan holdt Dinkaene hyener og aper, innfødte Fijifolk flaggermus og øgler; Penanfolket i Borneo, solbjørner og aper.

I andre kulturer er skillet mellom kjæledyr og husdyr annerledes enn hos oss; undertiden er det ikke noe skille. Blant Maringfolket i Nord-
India ammer kvinnene små grisunger, for deretter å spise dem når de blir større. I Sør-Korea skapte koreanernes kostholdsvaner kulturkonflikt under siste vinter OL; sørkoreanere spiser både katter og hunder, og protesterte mot de sterke anmodningene fra Vesten om å gi opp denne “barbariske” praksisen som et angrep på deres kulturelle identitet. Å spise hund og katt er derimot helt utenkelig for oss.

Nesten en fjerdedel av alle husholdninger i Storbritannia og en tredjedel i USA har hund, og 17 % i Storbritannia og en tredjedel i USA har katt. I tillegg kommer utallige marsvin, hamstere, undulater, akvariefisk, hester mm. Statistikken fra Norge er litt gammel, men viser at i 1994 hadde ca 40% av den norske befolkning kjæledyr. Mest vanlig var katt, deretter hund; menn hadde oftest hund, mens kvinner foretrakk katt.

Kjæledyr er ikke billige i drift. I 2014 brukte dyreeiere i Storbritannia nærmere seks milliarder pund på sine kjæledyr, hovedsakelig til mat men over en tredjedel til dyrleger. Samme år brukte amerikanske dyreeiere ca 60 milliarder USD, ca 420 milliarder kroner, på sine kjæledyr, en økning på 5% fra året før.

Parasitt-teorien

Hvorfor holder vi kjæledyr? Det er flere teorier. En er «parasitt-teorien».

Mennesker viser seg å respondere positivt på ansikter som de oppfatter som «søte». Det gjelder først og fremst barneansikter. Men vi responderer også positivt på ansikter av dyr som ligner søte små barn.

Nobelprisvinneren Konrad Lorenz var den første som pekte på at våre reaksjoner på søte ansikter må ha evolusjonært opphav. Lorenz mente at hovedtrekkene i «søthet», som han kalte «Kindchenschema», eller “baby-mønster”, sannsynligvis omfattet et stort hode i forhold til kroppens størrelse, relativt stor panne, store øyne, liten nese og munn, og runde og utstående kinn, avrundet kropp, korte, klumpete lemmer, og myk og elastisk hud. Parasitt-teorien går simpelthen ut på at enkelte dyr har utvik-let utpreget Kindchenschema, enten gjennom evolusjon eller avl, og at denne form for utseende forfører oss, særlig kvinner, til å ville føle omsorg for og ta hånd om dyret.

Noe må det være i dette. Det er neppe tilfeldig at symbolet til WWF er en panda, som skårer nokså høyt på Kindchenschema.

  Parasitt-teorien er neppe holdbar alene. Kattunger har neppe gjennom evolusjon utviklet sine søte ansikter nettopp for å forføre kvinner til å ta vare på dem. Trolig er det noe mer universelt som spiller seg ut; kattemors positive respons overfor kattungens søte ansikt ligner menneskemors respons overfor sitt avkom. Kindchenschema får mor til å føle kjærlighet for sitt barn i hele dyreriket. Skjemaet ligger ikke bare i menneskehjernen, men også i andre dyrehjerner, men er såpass generelt at vi også responderer på andre dyr som skårer høyt, og ikke bare eget avkom.

Hva sier hjerneforskning?

Er dyr barneerstatninger? Hvis kjæledyr er barnesubstitutter, bør eierens kjærlighet til dem aktivere de samme områdene i hjernen som de har overfor sine barn. I en studie viste hjerne-skanner av mødre som også eide hunder, at de samme områdene i hjernen ble aktivert når de så på bilder av sin hund og på sitt barn. Hjerneområdene amygdala, periaqueductal grå, og substantia nigra, som alle inneholder høye konsentrasjoner av reseptorer for hormonene oxytocin, vasopressin og dopamin, ble aktivert i begge tilfelle. Men når moren så på bilder av sitt barn, førte det også til aktivitet i et hjerneområde som også blir aktivert i kjærlige forhold til mennesker. Det skjedde ikke når hun så på bilder av hunden sin. Kjærligheten som eiere føler for sine hunder, er dermed ikke helt identisk med det de føler for sine barn.

Uansett årsak: Vi er svært knyttet til våre kjæledyr. Ifølge undersøkelser utført av American Animal Hospital Association (AAHA), svarte 47 prosent av respondentene at om de måtte bo på en øde øy, ville de velge å ta et menneske som sin eneste følgesvenn. Men enda flere - mer enn 50 prosent – ville heller ta med seg en hund eller katt.

Som svar på spørsmålet «Hvem lytter best til deg?», svarte 30 prosent ektefellen eller andre av de nærmeste; halvparten så mange igjen (45 prosent) svarte deres kjæledyr. Fire av fem sa at når de var borte fra hjemmet, tenkte de på sitt kjæledyr flere ganger om dagen. Over halvparten sa at de “høyst sannsynlig” ville risikere livet for kjæledyrene sine. Over to tredjedeler innrømmet å bryte husregler, for eksempel å tillate et kjæledyr i sengen, mens deres partnere var borte.

I samme studie beskrev eierne deres hunder som mer beroligende enn deres mødre, fedre, søsken, bestevenner og barn. Bare partneren i parforhold slår hunder her, og det bare så vidt. Som en hundeeier sa det: «Min hund var den eneste psykologen jeg stolte på; etter at han døde, har jeg ingen å dele mine problemer med.»

Sjimpanser og andre aper knytter sosiale bånd ved å stelle med hverandres pels – rense den for blader og kvister, og fjerne parasitter. Det gjør ikke mennesker. Det kan hende det likevel er rester av dette stellebehovet igjen i oss fra våre evolusjonære forfedre. For vi liker utvilsomt å stryke og stelle med våre dyr.

En viktig forskjell: vi eier dem

Selv om dyreeiere kan betrakte sine kjæledyr nærmest som mennesker, er det også helt avgjørende forskjeller; vi eier våre kjæledyr, mens vi ikke kan eie andre mennesker. Våre kjæledyr har dermed en tvetydig status. De er i likhet med våre barn avhengige av vår omsorg. Samtidig eier vi dem og har herredømme over dem på en helt annen måte enn overfor våre barn. Våre kjæledyr kan heller ikke argumentere eller krangle med oss (selv om de nok har andre måter å uttrykke sin vilje på).

Kjæledyr som sjekketriks

Forskning synes å vise at kvinner foretrekker menn som gir inntrykk av at de har godt lag med dyr. I en undersøkelse foretatt i Frankrike, innledet en tjue år gammel mann kontakt med 240 tilfeldig valgte unge kvinner som gikk alene i et fotgjengerområde, som følger: «Hei, jeg heter Antoine. Jeg vil bare si at jeg synes du er veldig pen. Jeg må på jobb i ettermiddag, men jeg lurte på om du ville gi meg telefonnummeret ditt. Jeg ringer deg senere, og vi kan ta en drink sammen et sted.» Da Antoine gikk sammen med en hund (som ikke var hans egen), sendte nesten en tredjedel av de unge kvinnene ham telefonnumrene sine; da han var alene, gjorde færre enn 10 prosent det samme.

På datingsider gir det påviselig større respons fra kvinner om menn opplyser at de gjerne går tur med sin hund. Evolusjonspsykologer har spekulert i at en mulig forklaring kan være at partnervalg i gamle stammesamfunn gjerne ble styrt av foreldrene. Unge menn som hadde lag med dyr, ble vurdert som bedre partnere for døtrene; hadde de lag med dyr, ville de sannsynligvis også ha bedre lag med datteren og fremtidige barn.

Litteratur
John Bradshaw,  The Animals Among Us - The new science of anthrozoology, Penguin, 2018