Bør vi takke ulven?

I Norge er det få dyr som vekker så ulike følelser som ulv. Den er hatet og fryktet av sauebønder. Ulven dreper dessuten elg, som i distriktene har stor økonomisk verdi for grunneiere med jaktrettigheter. Frykt for ulven understøttes også av våre eventyr om den store stygge.

Ulven er samtidig elsket av naturvernere, og fremstår som symbol på mangfold i vill natur som må beskyttes mot utryddelse.

Vi skal ikke her gå inn på denne betente konflikten. I stedet skal vi se nærmere på noen tanker om hvordan vårt forhold til ulven opprinnelig har vært, og hvordan vi gradvis domestiserte dette dyret, og gjorde det om til et av våre kjæreste kjæledyr – hunden. Historien viser – mener noen – at menneskene kanskje til og med kan takke ulven for at vi i dag har posisjonen vi har i forhold til andre arter.

For å nærme oss hvordan dette kan ha skjedd, må vi imidlertid ta en omvei – og begynne med våre evolusjonære forfedre.

MENNESKER OG SJIMPANSER

Det er alminnelig akseptert kunnskap at menneskene og apene har felles opphav. Våre nærmeste slektninger i dyreriket er sjimpansene. Det er likevel mange helt avgjørende forskjeller. Ett er at sjimpanser ikke i nevneverdig grad samarbeider når de jakter på føde. Det gjør derimot mennesker. Det har trolig gitt mennesker et sterkt konkurransefortrinn fremfor andre arter. Hvordan ervervet vi denne evnen?

Nyere forskning om menneskets utvikling forteller at dyr som lignet nåværende mennesker, fantes i Afrika allerede for 2 ½ millioner år siden. Vi er vant til å se på oss selv som unike – at dyrearten som vi har gitt navnet Homo sapiens er eneste menneskeart. Men Homo sapiens har bare hatt denne unike posisjonen de siste 10 000 årene. Før det fantes flere andre menneskearter på jorden – Homo rudolfensis (Østafrika), Homo erectus (Østasia), Homo neanderthalensis (Europa og Vestasia), Homo denisova (Sibir) og Homo florensis (Indonesia). Mennesker fra storfamilien homo utvandret fra Afrika i flere bølger som begynte for ca 270 000 år siden. Både fossilfunn og nåtidige genetiske undersøkelser tyder på at vår spesielle art Homo sapiens utviklet seg i Afrika for nærmere 200 000 år siden, og vandret ut fra Afrika først for 100 000 år siden, betydelig senere enn andre menneskearter.

Homo sapiens konkurrerte opprinnelig med andre menneskearter. Fossilfunn kan tyde på at neandertalere og moderne mennesker levde samtidig i Midtøsten. Nyere DNA-forskning viser at europeere har ca 3% av sin DNA fra neandertalerne, og asiater ca 10% fra denisovanerne. Likevel forsvant de andre menneskeartene, og bare Homo sapiens ble igjen. Hva var grunnen?

Det finnes ikke definitive svar. Noen har ment at Homo sapiens hadde større hjernekapasitet, og derfor utkonkurrerte neandertalerne på grunn av høyere intelligens. Det er selvfølgelig ikke mulig å intelligensteste neandertalere. Undersøkelser viser imidlertid at neandertalernes hjerner var enda større enn våre. De var dessuten sterkere enn oss, og gode jegere. De var altså neppe mye dummere og mer udyktige enn oss. Hva var det da som ga oss konkurransefortrinn?

I en fascinerende og grundig dokumentert bok – The First Domestication. How Wolves and Humans Coevolved, argumenterer forfatterne Raymond Pierotti and Brandy R. Fogg overbevisende for at Homo sapiens utkonkurrerte de andre menneskeartene fordi vi hadde utviklet evnen til å samarbeide i jakt, og at det var gjennom å lære av og samarbeide med ulvene at vi tilegnet oss denne evnen.

HUNDER ER ULVER SOM KOM FOR Å LEVE SAMMEN MED OSS

Det er alminnelig enighet om at de første dyrene mennesker gjorde til husdyr – domestiserte – var gråulver – canis lupus - som så gradvis og over lang tid utviklet seg til å bli hunder. Ulver har samme familiestruktur som mennesker, og godtar å knytte seg til oss lettere enn arter som ikke lever i større grupper, som coyoter. De fleste zoologer antar at hunder er en underart av ulver – canis lupus familiaris – og ikke en egen art, ettersom ulver og hunder kan parre seg og få fruktbare avkom.

Når og hvordan domestisering av ulven fant sted er omstridt. Det finnes holdepunkter for at ulver levde tett sammen med mennesker allerede for 100 000 år siden. Helt til for rundt 15 000 år siden var det ingen anatomiske forskjeller mellom ulvehundene som levde sammen med mennesker og ville ulver.

Noen mener at domestiseringen av ulver fant sted ved at enkelte ulver nærmet seg mennesker som ga dem mat de hadde til overs, og at ulvene etter hvert ble husvarme. Pierotti og Fogg holder dette for å være mindre sannsynlig, ettersom mennesker på denne tiden – trolig for 30-50 000 år siden - levde sammen i svært små bosettinger og neppe hadde mat til overs for ulver. En annen hypotese er at mennesker drepte ulvetisper og tok med seg valpene deres, som de så temmet. Pierotti og Fogg mener at også denne hypotesen er mindre sannsynlig. I stedet mener de at ulver og mennesker over titusener år har lært seg å samarbeide om å jakte på vilt, og at dette samarbeidet har vært nokså symmetrisk, ja, at det egentlig er ulvene som har vært førende.

SE - DE SAMARBEIDER!

At ulike dyrearter kan samarbeide om jakt høres rart ut, men forekommer ikke så sjelden.

En særegen afrikansk fugleart heter honninglos (Indicator indicator). Honninglosen har utviklet et egenartet samarbeidsforhold til mennesker: Den loser dem til steder hvor det finnes villhonning. Honninglosen begynner med å svirre rundt hodene på folk og synge intenst for å oppnå oppmerksomhet. Så flyr den et lite stykke og setter seg på en grein, for å se om noen følger etter den, mens den fortsetter sin intense sang. Så flyr den videre og repeterer atferden, til den er fremme ved biene og honningen. Når menneskene som har fulgt etter den bryter opp bikuben, kan honninglosen så forsyne seg av honning, bivoks og bilarver som blir til overs.

Også ravner og ulver samarbeider. Ravnene følger med ulveflokkens bevegelser. Når ulvene drar på jakt, vil ravneflokken fly over og speide etter vilt. Får ravnene øye på byttedyr, begynner de å skrike. Ulvene følger etter, og finner på denne måten bytte langt lettere. Når ulveflokken så feller et dyr, forsyner ravnene seg av åtslene. Ravner ser gjennomgående ut til å ville foretrekke å spise åtsler fra ulver i stedet for åtsler fra andre kilder, kanskje fordi de oppfatter at det er tryggere når ulvene passer på. Ravnene er dessuten flinkere til å holde vakt enn ulvene, og signaliserer når fare truer, noe ulvene også på denne måten har nytte av.

Det er kjent at ravner også samarbeider med mennesker. Når inuitene i nordområdene av Canada og Alaska jakter på villrein, flyr ravnene foran og skriker når de ser byttedyr. Hvis inuitene derimot er ute for å sanke bær, ser ravnene ut til å være uinteresserte, og skriker ikke.

ULVEN SOM LÆRERMESTER

Sammenligner vi vår adferd med våre nærmeste slektninger – sjimpanser – er det som nevnt innledningsvis en slående forskjell. Sjimpanser samarbeider sjelden om å jakte på andre dyr. Det gjør derimot mennesker. I så måte ligner mennesker mer på ulver enn på sine nærmeste slektninger. Pierotti og Fogg mener det ikke er usannsynlig at dette skyldes at mennesker har lært av å observere ulver, og å ta til seg deres samarbeidsmetoder.

Pierotti og Fogg ser for seg at urmenneskene har observert hvordan ulver samarbeider tett og velkoordinert i sin jakt på byttedyr, og at de har fulgt etter dem. På sin side har mennesker hatt våpen, og dermed lettere enn ulvene har kunnet felle store dyr, som ulvene så kunne spise åtsler av.

Ulver er også svært sosiale dyr, og lever i flokker med et strengt hierarki, med alfahann og alfahunn øverst. Hvis en ulvetispe som ikke er en alfahunn får valper, vil de andre ulvene drepe dem – det er simpelthen ikke nok ressurser i flokken til å fø også hennes avkom. En ulvetispe som ikke er alfahunn og som ønsker å beholde sine valper, må derfor skille seg fra flokken. Det utsetter henne imidlertid samtidig for stor risiko, ettersom hun da ikke lenger kan samarbeide med resten av flokken om å finne føde. Pierotti og Fogg ser for seg at slike ulvetisper i stedet har nærmet seg en annen flokk - mennesker, og søkt beskyttelse hos dem.

ULVEN ER VÅR BROR

Pierotti og Fogg finner støtte for sine hypoteser i studier av urfolks holdninger til ulv. Mange av urfolkene i Amerika har betraktet ulver som sine brødre, og aldri jaktet på eller drept dem. Det nære forholdet bekreftes av deres eventyr og myter, hvor ulvene nyter stor anerkjennelse og respekt som læremestere i kløkt, samarbeidsevne og jaktkunst.

At ulven og mennesker opprinnelig har samarbeidet nokså på likefot, bekreftes også av arkeologiske funn fra svært tidlig steinalder, hvor hodeskaller til ulvelignende hunder ligger i graver helt inntil menneskeskjeletter. I Le Grotte du Lazaret ligger rester av bosetninger som er 125 tusen år gamle, hvor alle de største boenhetene har hodeskaller av ulver ved inngangene.

At mennesker har overtatt ulvenes sosiale organisering og samarbeidsstrategier, og at deres forhold til mennesker opprinnelig har vært gjensidig, bekreftes også av fortellinger fra mange ulike kulturelle tradisjoner, for eksempel historien om tvillingbarna Romulus og Remus som ble forlatt av sine foreldre, ammet av en ulvetispe og som siden grunnla Rom. Mange har også lest Kiplings Jungelboka, om Mowgli som vokste opp i den indiske jungelen sammen med ulver.

Hypotesen er altså at mennesker har lært en annen jaktstrategi og sosial struktur av ulvene, og at det har gitt oss et konkurransefortrinn som har gjort at vi har utkonkurrert de andre menneskeartene. Det er i denne sammenheng interessant å merke seg at både neandertalerne og denisovmenneskene antas å ha blitt utryddet omkring 30 tusen år før vår tid, og at dette er omtrent i samme periode som de første arkeologiske funn av skjeletter av domestiserte ulver. Det er også funn som viser at domestisering av ulvene fant sted samtidig som mennesker begynte å jakte på svært store byttedyr som mammut.

Gradvis har noen av ulvene funnet det mer opportunt å leve i lengre perioder sammen med mennesker, og mennesker har etter hvert mer og mer systematisk avlet dem slik at de fikk egenskaper som passet menneskenes behov. Ulveunger som var aggressive mot mennesker ble drept, mens valper som lettere tilpasset seg menneskene ble beholdt.

En kanadisk oppdagelsesreisende fra 1700-tallet skriver: “Få indianere velger å drepe ulver, ettersom de har en forestilling om at de er noe mer enn vanlige dyr. Jeg har ofte sett indianere gå til ulveleire, ta ut de unge valpene, og leke med dem, og jeg har noen ganger sett at de har malt ansiktene deres med rødfarge.” Pierotti og Fogg tenker at indianerne merket valpene som var mest medgjørlige i leken, slik at de senere kunne hente valpene som var mest egnet og ta dem til seg.

Hundene som mest ligner på ulver - hunder i Sibir, og dingoene hos urbefolkningen i Australia - kommer og går gjerne som de vil. De drar ut på jakt på egenhånd, og kommer så tilbake til stammen og lever med den. Pierotti og Fogg forestiller seg at slik må det også ha vært i steinalderen. Urbefolkningen i Australia måler for øvrig hvor kaldt det har vært om natten i antall dingoer man må ligge tett inntil for å holde varmen. En virkelig kald natt er «seks dingoer».

Over tid er ulike egenskaper så avlet frem – hurtighet hos noen, styrke hos andre osv. – til vi i dag har det store mangfold av ulike hunderaser som alle kjenner.

I dag har de fleste et helt annet forhold til ulven. Den er i manges bevissthet «den store stygge» - et farlig dyr som kan ta livet av oss om vi ikke er forsiktige. Endringen i holdningen til ulven må ha falt sammen med at menneskene endret kultur fra jakt og sanking til jordbruk, og at vår domestisering av dyr som geit, sau og kyr etter hvert gjorde at ulven truet våre interesser. Hvis Pierotti og Fogg har rett, er det ironisk: For vi kan takke ulven for at vi i dag har hegemoni i verden, og er kommet i en posisjon hvor vi, om vi vil, helt kan utrydde ulven fordi den truer våre egne interesser.

Litteratur

Pierotti, Raymond; Fogg, Brandy R.. The First Domestication: How Wolves and Humans Coevolved . Yale University Press.

Flannery, Tim; The Eternal Frontier: An Ecological History of North America and Its Peoples. Grove Press.

Flannery, Tim; The Eternal Frontier: An Ecological History of North America and Its Peoples. Grove Press.

https://no.wikipedia.org/wiki/Honninglos