11-åringene Jonas og Erlend skal bare sykle til Statoil-stasjonen for å kjøpe snacks til gaming-kvelden. Langs veistrekningen er det ikke fortau. Foran dem går en eldre, hvithåret dame med en kremfarget cocker spaniel. Det er ingen trafikk, guttene tøyser, gleder seg til gamingen, Erlend kjører litt sikksakk i veikanten og klemmer på det lille hornet på styret. Hunden til den hvithårede blir skremt, bjeffer og rykker til båndet. Den gamle mister balansen akkurat da og faller på siden foran dem. De får bråbremset og kaster seg av syklene. En svart liten bil kommer i motsatt retning og sjåføren har ikke registrert hva som skjer i veikanten på den andre siden. Bikkja benytter anledningen når eieren har mistet taket i båndet og bykser gladelig ut i veien. Kremfarget krøllbunt møter blank, svart støtfanger. Bremser hviner, singling i glass, en hes stemme roper «Pudder!», en hund ynker seg svakt. Den hvithårede forsøker å reise seg, får det ikke til, stønner, hvisker «Pudder» som ligger midt i veien. Den har åpen munn, åpne øyne, ligger helt stille nå, små striper av blod renner ut av de lange, bløte ørene. Erlend begynner å skjelve. Bak dem står den svarte bilen halvveis på siden nede i grøften inntil et bjerketre. Det ryker av panseret og frontruten er pulverisert. Jonas løper til bilen, inni sitter en jente på samme alder som hans storesøster Ylva. Hun er klemt bak kollisjonsputen, han får dratt henne ut og hun blir sittende i grøften. «Er du skadet?» spør han. Hun rister på hodet, hikster, og gråter maskara-svarte tårer. Heldigvis har han mobilen i jakkelommen, husker 113 som står på kjøleskaps-magneten hjemme. Han forklarer hva som har skjedd og hvor de er. Han gjør som mannen i telefonen sier og får opp bagasjelokket og setter varseltrekanten midt i veien. Erlend står fortsatt på samme sted. Skjelver og stirrer på det røde blodet på asfalten, nå renner det også ut av snuten. Jonas dytter borti ham, «Hjelp til’a!» Erlend er blek. Den hvithårede damen drar i buksen hans «Ring veterinæren, vær-så-snill!» Erlend ser på henne. Han hører ordene, men skjønner dem ikke, akkurat som hun snakker et fremmed språk. Jonas løper bort til det eneste huset i nærheten for å be om hjelp. Ingen hjemme. Sjeldent er han blitt så glad for å høre sirener. Politiet kommer først, og politikvinnen går rett bort til den unge sjåføren, deretter til den hvithårede og ringer enda en ambulanse. Hun snakker til Jonas som en voksen, ber ham fortelle. Og Jonas er forbauset over seg selv, at han også føler seg voksen. Flere sirener, flere blålys. Den første ambulansen tar med seg jenta på en båre. Den andre henter den hvithårede som stritter imot, hun vil ikke forlate sin Pudder. Politikvinnen forsikrer henne at de skal gjøre alt de kan for den. Etterpå går hun bort til Erlend og spør rolig og vennlig mens hun legger armen rundt skulderen hans: «Hvordan går det med deg da?» Erlend legger ansiktet inn mot politiuniformen og gråter.
Hvorfor gjorde Jonas hele tiden det riktige og fornuftige mens Erlend ble helt satt ut?
Det kan nok hende at Erlend følte seg skyldig i hele ulykken fordi det var han som hadde brukt hornet og skremt Pudder. Skyldfølelsen gjorde at hendelsene slo inn i ham på en annen måte enn hos Jonas. Det kan også ha vært forhold i livet hans som forsterket reaksjonene. Hans labrador hjemme hadde samme kremfarge som Pudder. Synet av intenst rødt blod som fløt utover lys pels ble bare litt mye.
Tanken på at hund eller menneske skulle dø, skaket ham. Foreldrene hadde nylig blitt separert, og han savnet faren, særlig når moren var stresset og irritert. Det kan også ha vært erfaringer i tidlig fortid som forsterket frykten for død eller å bli forlatt. Den hvithårede kan ha vekket vage minner om Erlends mormor. Hun var dagmamma for ham de første årene av hans liv, men ble kreftsyk og døde da han var fire år.
Erlend var ikke bare stresset, han var i sjokk, en form for ekstrem stresstilstand. Hans skjelving (= muskulært i høyspenn), handlingslammelse og at han ikke forsto tilsnakk (= nummenhet, kunne verken tenke eller føle), alt tydet på sjokk. Heldigvis var det en politikvinne som forsto. Men Jonas kan også ha vært i en sjokktilstand, om enn annerledes enn Erlend. Man kan handle supereffektivt og fornuftig selv om man er i sjokk, handlingene er nesten mekaniske, fordi man har stengt av for alle følelser. Raske og rasjonelle handlemåter kan være en velsignelse i kritiske situasjoner fordi det sikrer egen og andres overlevelse. Men følelsene kommer. Etterpå.
Reaksjoner på ekstremt stress så vel som vanlig hverdagsstress kan til dels være bestemt av hendelser i nåtid eller fortid, i Erlends tilfelle var det foreldres separasjon og mormors død. Men er det så sannsynlig at ny-separerte foreldre og et dødsfall for syv år siden kan forklare hvorfor han i motsetning til Jonas ble handlingslammet? Det finnes jo mennesker som kan ha opplevd mye vondt i livet og likevel tar ledelsen og ordner opp i stressituasjoner når andre blir rådville og hjelpeløse. Det må også være andre forhold som bestemmer vår stressreaktivitet. Det er f.eks. påvist en viss genetisk arvelighet i stressbarhet (McIlwricka et al., 2016). Moren til Erlend kunne bli stresset og irritert hjemme. I tillegg til genetisk påvirkning viser de siste 10-15 års forskning at det er biologiske prosesser helt tidlig i livet som kan være avgjørende for «kalibreringen av stressreaktivitet» (Boyce & Ellis, 2005). Da snakker vi ikke bare om de første tre, kanskje opp til fem leveårene, men allerede i fosterlivet. Grunnlaget for stressreaksjonene til Erlend og Jonas under og like etter ulykken kan ha vært etablert lenge, lenge før de var skolemodne og lenge før Erlends foreldrene begynte å krangle.
Før det lar seg gjøre å forklare hvordan stressbarhet formes så tidlig i livet, må det sies noe om stressreaksjoner generelt.
Positivt, håndterbart eller skadelig?
Stressforskere snakker om tre former for stress: positivt stress, håndterbart stress og skadelig stress. Positivt stress er hverdagens krav, forventninger eller reaksjoner fra omgivelsene som får oss til å mobilisere og prestere bedre. Hvis man er en person som blir selvbevisst når alle ser på en, kan det å holde en tale stresse en ganske mye. Pga. den uroen setter man seg gjerne ned og forbereder seg godt. Og talen blir bra, og man får frem både latter og litt tårer i forsamlingen. Hvis man derimot er en person som ikke blir stresset av det å holde tale, men tar det heller som det kommer og tenker at dette går da bra, da prioriterer man heller ikke forberedelser og talen kan ende opp med å bli kjedelig, litt springende, kanskje er man mest opptatt av å snakke om egne erfaringer enn den andre man holder talen for, og glemmer å si det viktigste. Positivt stress kan altså få en til å prestere bedre fordi man mobiliserer. Håndterbart stress er mer krevende, men heller ikke skadelig. Det ligger i navnet, man håndterer presset, men fungerer ikke nødvendigvis bedre av den grunn, sannsynligvis litt dårligere enn man hadde gjort hvis man var rolig, oppmerksom og forberedt. Det skadelige stresset oppstår når ytre krav og/eller indre konflikter og emosjoner varer over lengre tid og blir en kontinuerlig belastning for både kropp og sinn.
Belastningene som følge av stress kan oppstå på mange områder. Under en stressituasjon reagerer det autonome nervesystemet med en hel kjedereaksjon av bio-kjemiske prosesser, hvorav den viktigste heter «HPA-aksen», med den engelske forkortelsen H for Hypothalamus, P for Pituitary gland (= hypofysen) og A for Adrenal cortex (= binyrebarken). Gjennom en domino-effekt påvirker HPA-aksen over 300 områder i kroppen! Hos menneskene er HPA en «akse» fordi aktiveringen starter oppe i hjernen i hypothalamus, går via hypofysen som befinner seg litt lenger ned i hjernen og sender signaler videre ned til binyrebarken, hvorfra stresshormonene adrenalin og kortisol utskilles i blodomløpet. Adrenalin utskilles særlig ved akutt stress, mens kortisolnivået stiger ved vedvarende, belastende stress. Kortisol er det stresshormonet som har vist seg å være mest skadelig hvis det er for høyt over lengre tid. Men kortisol i mindre mengder over kortere tidsrom er slett ikke negativt, det kan også hjelpe en til å håndtere hverdagens utfordringer. Det viser seg bl.a. ved det faktum at kortisolnivået under normale forhold er høyest om morgenen, da er man mest opplagt (når man først har våknet), man har best konsentrasjonsevne og kan lettere mobilisere for å gjennomføre oppgaver, enten de måtte kreve kropp eller hode eller begge. Kortisolnivået synker deretter utover dagen og er lavest ved midnatt. Men når vi er under varig stress, produserer HPA-aksen mer kortisol uansett tid på døgnet. Ikke bare Erlend, men også Jonas hadde sannsynligvis svært høye adrenalinnivåer mens ulykken pågikk, deretter sank den, mens kortisolnivået forble nok høyt senere utover kvelden, natten og kanskje også neste dag for dem begge.
En «umoderne» aktivering?
Stress er dermed noe langt mer enn det vi vanligvis tenker i hverdagen når vi har mye å gjøre og liten tid. Det er en helt grunnleggende biologisk aktivering som forbereder kroppen til «fight», «flight» eller «freeze». Årtusener med evolusjonsutvikling har gjort at mennesket reagerer på disse tre måtene når det føler seg utfordret eller truet. Det samme gjør samtlige pattedyr, reptiler og til og med insekter. At kamp- og fluktreaksjonene er så godt nedfelt i oss skjønner de fleste, de sikrer jo overlevelse. Levde man i bushen i Sør-Afrika for 3000 år siden, måtte man være klar til å ta bena fatt eller kjempe for livet når man været en fare. Problemet for det moderne menneske er at det ikke nytter å storme ut av et møterom bare fordi sjefen er kritisk, eller gå opp og klabbe til vedkommende. Evolusjonen har gitt oss intense kroppslige reaksjonsmåter som vi ikke får utløp for på naturlige måter i våre moderne liv (uten å risikere å bli kalt en primitiv ape). Så vi må sørge for å binde impulsene til «fight» og «flight» og finne andre måter å bringe stressreaksjonen ned igjen, slik at stresshormonene ikke rekker å gjøre skade. Mosjonere og meditere er stikkord i denne sammenheng. Men først skal den tredje typen stressreaksjon utdypes, den var jo karakteristisk for Erlend: «freeze».
Umiddelbart vil man nok tenke at «freeze»-reaksjonen ikke kan ha mye med overlevelse å gjøre. Å bli helt lammet av skrekk og ikke være i stand til å foreta seg noe kan da ikke være veldig smart. Men evolusjonen har lært oss at hvis ikke en atferd sikret overlevelse, ville personer som f.eks. reagerer med «freeze» ha dødd ut for lenge siden. Tenk på edderkoppen. La oss si du finner en stor, svart, litt hårete, småfet en krypende på veggen ved siden av sengen din. Er du overtroisk eller etisk anlagt, vil du helst ikke knuse den med boken på nattbordet, men du vil definitivt ha den vekk. Ved hjelp av et papirark forsøker du å få dyttet den opp i et glass, slik at du edelt og hensynsfullt kan kaste den ut vinduet til den deilige norske vinterkulden. Kanskje edderkoppen hadde foretrukket å bli knust på flekken? Edderkopper vil sjelden krype av fri vilje ned i et glass. Etter å ha mast med den, plaget og stresset den en god stund og selv blitt ganske stresset (du er jo redd for at den hvert øyeblikk skal hoppe på deg og bite deg i ansiktet i blindt raseri (den er sikkert giftig), så oppdager du forbauset at den plutselig er død. Du dytter den ned fra veggen og den havner på gulvet litt under sengen. Helt urørlig ligger den der med åtte tilstivnede ben i været. Flott tenker du, nå er den død og du kan suge den opp med støvsugeren når den måtte komme frem en dag. Støvsugeren altså. Men edderkoppen, som har en hjerne mindre enn et knappenålshode, er slett ikke død, den har i aller høyeste grad sikret sin overlevelse med en «freeze»-reaksjon som har lurt en edderkopp-morder med en hjerne som er 1000 ganger større. Hvis du henter støvsugeren med en gang (eller etter 14 dager), blir du forundret og fortvilet når du ser at det lille monsteret er borte. Og kjenner med det samme at «noe» kryper oppover leggen.
Når erfaringer blir til biologi
I selve ulykkessituasjonen spilte selvfølgelig ikke Erlend død. Men han var nok i nærheten av en slags dødsangst, riktignok først og fremst angst for andres død (Pudder og den hvithåredes) og ikke sin egen, men det var nok til at kroppen hans gikk inn i en slags «freeze»-modus. Da den gamle damen ba ham løpe og ringe veterinæren, var det for Erlend slik man ofte kan oppleve når man har mareritt. Man vil gjerne løpe unna, men kroppen rikker seg ikke av flekken. At Erlends angst- eller stressreaksjon kom til uttrykk på denne måten, kan bl.a. spores langt tilbake til den tidlige utviklingen av stressbarhet.
Det er nemlig flere grunner til at stress i den første levetiden har større effekter enn stress i voksenlivet:
1) Sped- og småbarn blir svært mye lettere stresset enn voksne
2) Sped- og småbarn har ikke utviklet evnen til å kunne regulere ned stressaktivering
3) Tidlig i livet påvirker stresshormonet kortisol hvilke gener som skrus av og på (= genuttrykket)
4) Kortisol påvirker dannelsen og utviklingen av hjerneceller hos fostre, sped- og småbarn
Sammenfattende kan man trygt si at vedvarende stress tidlig i livet setter noen biologiske fotspor som kan prege en person resten av livet. Vi skal se nærmere på disse fem punktene.
1) Blir lett aktivert
Stressreaksjonene aktiveres mye lettere og kraftigere hos barn enn hos voksne. Jo yngre man er, desto hyppigere og lettere og mer intense er reaksjonene. Det skal nesten ingenting til før et spedbarns nivå av stresshormoner stiger svært høyt. Det kan være en høy, sint stemme, en våt bleie, luftsmerter i magen, voksne som ikke bryr seg, eller fravær av myk, varm hud som lukter slik det skal. Barna sier fra om sitt ubehag, sin stresstilstand, med gråt. Det er et signal som skal utløse hjelp, lindring og/eller trøst hos de voksne. Oppfatter ikke de voksne signalene, så har et lite barn et potensielt skadelig nivå av kortisol sirkulerende i kroppen mye lenger og kraftigere enn den voksne har som hører gråten.
2) Veldig aktivert, ingen regulering
Noen voksne har en forestilling at spedbarn bør lære å «trøste seg selv», ikke være så avhengige av voksne. I praksis er det som å forvente at en ett-åring skal sy igjen hullet i buksen sin selv. Av alle pattedyr er menneskebarnet det som fødes inn i verden mest uferdig. Hvis man lar et spedbarn ligge og gråte bare for at det skal få anledning til å trøste seg selv, så lærer man det i hvert fall ikke selvtrøst, men man lærer det kanskje å gi opp: «Jeg blir ikke hørt. Jeg blir ikke sett. Ingen forstår hvordan jeg har det. Jeg er alene. Jeg kan ikke regne med andre.» Hvis det festner seg, kan det danne grunnlaget for senere selvfølelse. Småbarn er ikke minst uferdige på den måten at de ennå ikke har utviklet de deler av hjernen (prefrontal cortex, sete for bl.a. selv-regulering) som skal til for å kunne regulere ned stressreaksjonene og trøste seg selv (Goodlin-Jones, Burnham, Gaylor, & Anders, 2001). De viktigste delene av prefrontal cortex er ikke på plass før 5 års alder (men fortsetter å vokse frem til slutten av 20-årene). Barnet er helt avhengig av en sensitiv, tilgjengelig, rolig voksen som fanger opp dets signaler og med kroppskontakt, trøst, rolig stemme og gode, kjærlige hender kan roe når det er opprørt, urolig, kavete, anspent eller utilpass. Også større barn trenger empatiske voksne rundt seg for at de skal orke å kjenne på det som gjør vondt på innsiden. Det blir for smertefullt hvis man må bære det alene. Ha i minne at det var først da en rolig voksen snakket vennlig til Erlend og holdt rundt ham at han kunne slippe til følelsene. Etterpå ringte politikvinnen til både Erlend og Jonas sine foreldre og ba dem komme og hente dem. Og det var først da Jonas satt i bilen med faren som verken var sint eller belærende, men lyttet medfølende til det Jonas hadde å fortelle, at Jonas kjente tårene nedover kinnene.
3) Stresshormoner påvirker genuttrykket
For å belyse en flik av svært komplekse prosesser må vi begynne helt på begynnelsen, ved unnfangelsesøyeblikket. Knips, da er alle våre gener gitt. Neppe noe øyeblikk senere i livet er så avgjørende (og her er det likevel null medbestemmelsesrett). Genene er gitt fra unnfangelsen av og ikke kan endres, de utgjør hele vårt arveanlegg og kalles gjerne gensammensetningen. Selv om de ikke lar seg endre, lar faktisk gener seg påvirke i noen grad av omgivelsene ved at noen molekyler kan feste seg på arvematerialet DNA. Denne påvirkningen skjer på to måter: enten kan gener «slukne», det vil si at de forblir sovende gjennom livet, og sannsynligheten for at de kommer til uttrykk blir liten, eller de kan «skrus på», aktiveres slik at de faktisk kommer til uttrykk. Det er nettopp stresshormoner som i særlig stor grad utløser de mekanismer som skrur av og på gener. Litt leit hvis det skrus av gener slik at et musikalsk talent, en spesiell evne til abstrakt/matematisk tenkning eller mellommenneskelig sensitivitet ikke blir en del av ens liv. Eller ugunstige oppvekstbetingelser som naturlig nok gjør at et lite barn er stressaktivert over tid kan gjøre at medfødte sårbarheter for noen sykdommer eller uheldige psykiske reaksjonsmåter blir aktivert, hva de ellers ikke ville ha blitt. Etter at den heftigste fasen med av- og på-skruing av gensammensetningen er ferdig, kalles resultatet genuttrykket, altså hvilke deler av den opprinnelige gensammensetningen som faktisk kommer til uttrykk i løpet av livet. Denne tidlige formingen av genuttrykket kalles epigenetiske prosesser. Forståelsen av disse er kanskje noe av det mest spennende ved de siste 20 års genforskning. Vi vet ikke sikkert hvor lenge disse prosessene pågår, men det skjer aller mest i fosterliv, i spedbarns tid og avtagende i småbarnsalder.
Tidlige stresserfaringer får dermed varige biologiske følger. Erfaringer kan ganske enkelt bli til biologi som kan være pregende for resten av livet (Shonkoff & Garner, 2012). Implikasjonene av dette er at man må være langt mer oppmerksom på stressutløsende situasjoner for de minste barna når hjernen er «bløtest» (=mest formbar) enn det vi hittil har vært, og det burde ha samfunnsmessige konsekvenser for tilretteleggelsen av hverdagen for småbarnsforeldre.
4) Tidlig stress påvirker utvikling av hjernen
For høyt kortisolnivå over for lang tid hos en gravid kvinne kan påvirke fosterets hjerne på samme måte som for små barn: mye stress hindrer dannelsen av noen nerveceller som kalles kortikosteroider. De er blant annet nødvendige for at en person skal greie å «bygge ned» nivået av stresshormoner i kroppen (De Kloet & Derijk, 2004). Tidlig stress fører altså til en forstyrrelse i utviklingen av og i balansen mellom noen nerveceller som kan ha konsekvenser på den måten at man senere i livet har en økt tilbøyelighet til å bli mer stresset, og stressreaksjonene henger lenger i (Gunnar & Quevedo, 2007). Men dette er ikke de eneste nerveceller som blir påvirket. Et foster kan utvikle så mye som 250.000 hjerneceller i minuttet, og den gravides kortisolnivå påvirker fosteret i større grad enn den gravide selv. Også etter fødsel vil barnets eget stressnivå påvirke utviklingen av nerveceller. Hjernen nesten dobler sitt volum bare i løpet av det første leveåret. Og barnets stressnivå er selvfølgelig avhengig av foreldrenes eget stressnivå.
Selve «hjernearkitekturen» blir også påvirket av tidlig stress, på den måten at enkelte områder i hjernen, som amygdala (har med grunnleggende emosjoner å gjøre, særlig frykt og lagring av vonde minner), hippocampus (har med hukommelse å gjøre) og deler av prefrontal cortex (sete for regulering av emosjoner og stress) endrer størrelse som følge av mye og vedvarende stress hos sped- og småbarn, samtidig som nerveforbindelsene mellom disse områdene i hjernen kan bli dårligere (McEwen & Ganaros, 2010). Når f.eks. en forbindelse mellom amygdala og prefrontal cortex ikke utvikles ordentlig, kan det være vanskelig få bearbeidet vonde minner, fordi refleksjonsevnen sitter i prefrontal cortex, og de vonde minnene er lagret et annet sted (i amygdala), og det er dårlig «veiforbindelse» mellom dem.
Barn som møter mye motgang tidlig i livet (det utløser stressreaksjoner), får følgelig en forstyrret regulering av HPA-aksen (Shonkoff & Garner, 2012). Det fører til at man enten blir for lett stresset eller altfor lite (slapp, fjern, orker ingenting) – begge tilfeller disponerer for utvikling av psykiske vansker (Alink, Cicchetti, Jungmeen, & Rogosch, 2012; Berg-Nielsen, 2016) og somatiske sykdommer senere i livet (Maniam, Antoniadis, & Morris, 2014). Det er ikke for ingenting at forskere kaller tidlige belastninger for «giftig» stress. Men det er ikke slik at en dårlig start i livet nødvendigvis innebærer en slags determinisme, at man er «dømt» til enten å mislykkes eller bli syk. Tidlig motgang kan riktignok føre til en sårbarhet som igjen øker en sannsynlighet for senere vanskeligheter, men ingen kan forutsi hva livet vil bringe, og hjernen er plastisk og formbar også i voksen alder, om enn i mye mindre grad. Positive livshendelser, en helsebringende livsstil og gode, nære relasjoner senere i livet kan balansere og til dels reparere en tidlig sårbarhet.
Likevel, kunnskapen om effekten av tidlig stress er nesten nok til å bli en stressfaktor i seg selv for unge foreldre. Noen vil sikkert protestere og si at stressbarhet kan da ikke bare være avhengig av det man har opplevd i barndommen, det må da også være bestemt av hva slags person man er i utgangspunktet. Kanskje Erlend bare er mer følsom «av natur» mens Jonas er mer uredd og tykkhudet. Eller?
Stressbarhet og personlighet
Personlighet er betegnelsen som brukes på vår væremåte, og grovt sett 50% av den er bestemt av medfødte gener, resten formes av miljøfaktorer. I forskningssammenheng måles personlighet vanligvis i fem grunnleggende faktorer som regnes som universelle («The Big Five»): 1) nevrotisisme = hvor engstelig, frustrert, irritabel eller nedstemt man er (innen normal variasjon), 2) ekstroversjon = utadvendthet, 3) åpenhet for nye erfaringer, 4) vennlighet, og 5) samvittighetsfullhet (McCrae et al., 2005). Det viser seg at disse grunnleggende personlighetsfaktorene ikke henger sammen med hvor lett man blir stresset. Om man er sosial og utadvendt eller reservert og pliktoppfyllende eller kul og tilbakelent eller rastløs og spenningssøkende spiller ingen rolle, stresset kan man bli uansett, lite eller mye. Men det er ett unntak: én personlighetsfaktor øker likevel risikoen for at man er mer stressbar enn andre, og det er nevrotisisme. Det er ikke uventet, er man litt mer bekymret og engstelig, vil stressnivået også øke. Det er faktisk også vanskelig rent fysiologisk å skille mellom angst og stress, kroppen mobiliserer på samme måte ved begge. Det har ført til at noen mener at stress ganske enkelt er en form for angst. Det er noe å tenke på når man er sent ute, skal lede et viktig møte og ikke finner sakspapirene. Å snakke om å være stresset er sosialt helt akseptabelt, men å si at man har angst, sitter lenger inne hos mange. Erlend er faktisk ikke spesielt engstelig, så heller ikke hans personlighet kan forklare hans stressreaksjon. Han er en sosial, utadvendt gutt med mye humor, ganske vågal på ski og pågående på håndballbanen. Men om natten sover han med lyset på. Da kan man spørre seg, kanskje er han litt mer engstelig likevel? Han kjenner ikke selv denne uroen, angsten eller at han er stresset om dagen, men når han skal falle til ro om kvelden, kommer det, og han blir liggende på vakt og lytte etter lyder i huset.
Noen mennesker kan ha en personlighetstype som gjør at de ikke kjenner hvor stresset de er.
Blokkeringens pris
Objektivt målte, fysiologiske stressreaksjoner og den subjektive opplevelsen av hvor stresset man er, har vist seg i en studie på de psyko-biologiske effektene av meditasjon å ha ingen sammenheng (Solberg, 2004). Man kan kroppslig være relativt lite aktivert, men subjektivt oppleve at man likevel er stresset, mens like ofte kan det være det omvendte, at man fysiologisk er høyt aktivert, men føler at man er ganske «kul» likevel. Implikasjonene av dette er at man ikke bare skal sørge for god og systematisk nedstressing når man føler seg superstresset, det bør være en integrert del av de fleste sin hverdag.
Blokkeringen av å kjenne anspenthet eller underliggende uro som skyldes stressaktivering, kan også være dannet ganske tidlig i livet. Grunnleggende utrygge barn blir lettere stresset enn andre, men de kan ha svært ulike måter å reagere, noen kan bli klamrende til voksne, andre blir unnvikende og til dels avvisende til kontakt. Ta f.eks. det lille barnet som måtte lære «å trøste seg selv». Når de voksne ikke skjønner hvordan barnet egentlig har det, så utvikler det et mønster eller en strategi hvor det forsøker å «kutte ut» de voksne, slutte å bry seg så mye om dem, om de kommer eller går. Barnet virker upåvirket av separasjoner, greier seg selv – tilsynelatende. Man kan ta grundig feil når man tror at dette er et særlig robust barn. Hvis man hadde målt deres kortisolnivå, ville det vært like høyt som hos et barn som gråter og protesterer. Det unnvikende barnet er også stresset, men forsøker så godt det kan ikke å være det. Stressaktiveringen er såpass vond fordi barnet jo er kjemperedd, problemet er at ingen skjønner det. For småbarn er en av de viktigste kildene til stress fravær fra personer de er sterkest knyttet til. Innen unnvikende småbarn er blitt fem år, har de begynt å lykkes i sin strategi med ikke å kjenne hvor vondt det egentlig gjør når mor og far blir borte; de greier faktisk for det meste å holde stressnivået nede (Fearon, Groh, Bakermans-Kranenburg, IJzendoorn, & Roisman, 2015; Gunnar & Quevedo, 2007), kortisolmålingene vil ikke lenger være skyhøye. En tilpasningsdyktig strategi? Med foreldre hvis fravær f.eks. er hyppig, langvarig og i tillegg uforutsigbart for et lite barn, ja. Men unnvikende barn – og voksne – blir ofte ensomme. Det er ikke så store forventninger til at nærhet bringer så mye annet enn skuffelser med seg.
Kunsten å regulere ned
Her har effektene av langvarig, skadelig stress på små barn vært belyst. Men det er et poeng å understreke at det ikke er skadelig med akutt, kortvarig stress. Det viktige er å bringe stressnivået ned igjen, slik at det ikke vedvarer over tid. Gitt at knapt noen har hatt perfekte foreldre, har de færreste av oss det optimale antallet av kortikoide reseptorer og supergod regulering av HPA-aksen. Da kan man ha nytte av metoder for raskere å hente seg inn. Voksne har bedre forutsetninger enn barn for å kunne regulere seg ned, man kan hjelpe hverandre, snakke om det («debriefe»), hvis man er så heldig å ha gode, fortrolige rundt seg. Eller man kan hjelpe seg selv. Dessverre bruker mange rusmidler i et forsøk på å regulere seg selv, men det er fånyttes. For kroppen er alkohol en gift som den må slite med for å bli kvitt. Bruk av mye alkohol virker direkte inn på HPA-aksen, slik at man reagerer enten med altfor mye stressaktivering, det motsatte av det man gjerne vil ha, eller altfor lite, altså med en nummenhet, avhengig av hvor lenge og hvor mye alkohol man bruker (Molina, Gardner, Souza-Smith, Whitaker, 2014). Å ta seg en løpetur er i hvert fall en bedre måte å få utløp for forhøyet aktivering, for så å bli sliten og regulere seg ned etterpå. Meditasjonsformer som ikke krever for mye konsentrasjon eller anstrengelse, har også vist seg som en effektiv måte å få ned stressnivået, f.eks. Acem-meditasjon, som virker mer på sinnet og indirekte på kroppen. Man merker det tydeligst ved at tankene blir mindre påtrengende etterpå, og muskulaturen er mer avslappet.
Meditasjon var ikke noen løsning for Erlend og Jonas, det er de for unge til. Jo yngre barna er, desto mer avhengige er de av rolige, ikke-stressede voksne for å kunne regulere seg ned. Den delen av hjernen som er vesentlig for evnen til å regulere seg er jo ikke ferdig utviklet. En anerkjent forsker i nevropsykologi har formulert det slik at foreldre må være en «stedfortredende hjernebark» for barnet (Schore, 2001).
Småbarnsfasen er kanskje den mest krevende tiden i et livsløp. Da skal alt skje, utdannelse/studier avsluttes, jobbsøking og stadige vekslinger i ulike vikariatstillinger med dårligere betingelser, mindre opparbeidet ferie, for de heldige begynner karrieren i fast jobb, men da skal man jo posisjonere seg og opparbeide goodwill, og da strekker man seg gjerne langt, samtidig skal bolig skaffes, kanskje kjøpes, store økonomiske belastninger med lav begynnerlønn, partner skal finnes med forhåpninger og skuffelser og emosjonell huskestue, og midt oppe i det hele fødes barn inn i verden til en allerede stram hverdag. Alle vil ha godt av noen stille stunder innimellom, men småbarnsforeldre kanskje mer enn noen. Da kan en meditasjonshalvtime oppleves som en etterlengtet gave og en effektiv måte å bringe HPA-aksen i balanse og dermed øke sjansen for gode, lekne men også rolige og nære stunder sammen med barna etterpå.
Både Erlend og Jonas var preget av ulykken i tiden like etterpå. Men begge hadde empatiske foreldre (de mediterte faktisk), som kunne romme og roe deres stressreaksjoner, frykt, skyldfølelse og mareritt. Derfor hadde heller ikke hendelsen varige konsekvenser for guttene. Annet enn at dagen etter ulykken skrudde Erlend av hornet på sykkelstyret.
Referanser
Alink, L. R. A., Cicchetti, D., Jungmeen, K., & Rogosch, F. (2012). Longitudinal associations among child maltreatmenr, social functioning and cortisol regulation. Developmental Psychology, 48, 224-236.
Berg-Nielsen, T. S. (2016). Tidlig stress og senere helse - urovekkende sammenhenger. In H. Holme, E. S. Olavesen, L. Valla, & M. B. Hansen (Eds.), Helsestasjonstjenesten (pp. 129-137). Oslo: Gyldendal Akademisk.
Boyce, W. T., & Ellis, B. J. (2005). Biological sensitivity to context: I. An evolutionary–developmental theory of the origins and functions of stress reactivity. Development and Psychopathology, 17, 271–301
De Kloet, E. R., & Derijk, R. (2004). Signaling pathways in brain involved in predisposition and pathogenesis of stress-related disease: genetic and kinetic factorsaffecting the MR/GR balance. Annuals of New York Academy of Science, 1032, 14-34. doi:10.1196/annals.1314.003
Fearon, R. M. P., Groh, A. M., Bakermans-Kranenburg, M. J., IJzendoorn, M. H., & Roisman, G. I. (2015). Attachment and developmental psychopathology. In D. Cicchetti (Ed.), Developmental Psychopathology, Theory and Method (Third ed.). New Jersey: John Wiley & Sons.
Goodlin-Jones, L. B., Burnham, M. M., Gaylor, E. E., & Anders, F. T. (2001). Night Waking, Sleep-Wake Organization, and Self-Soothing in the First Year of Life. Journal of Developmental & Behavioral Pediatrics, 22, 226-233.
Gunnar, M. R., & Quevedo, K. (2007). The neurobiology of stress and development. Annual Review of Psychology, 58, 145-173.
Maniam, J., Antoniadis, C., & Morris, M. J. (2014). Early life stress, HPA axis adaptation, and mechanisms contributing to later health outcomes. Frontiers in Endocrinology, 5, 1-17. doi:10.3389/feendo.2014.00073
McEwen, B. S., & Ganaros, P. J. (2010). Central role of the brain in stress and adaptation: links to socioeconomic status, health and disease. Annuals of New York Academy of Science Annuals of New York Academy of Science, 1186, 190-222.
McCrae RR, Terracciano A & 78 Members of the Personality Profiles of Cultures Project. Universal features of personality traits from the observer’s perspective: Data from 50 cultures. Journal of Personality and Social Psychology. 2005;88:547–561.
McIlwricka, S., Rechenberg, A., Matthes, M., Burgstaller, J., Schwarzbauer, T., Chen, A., & Touma, C. (2016). Genetic predisposition for high stress reactivity amplifies effects of early-life adversity. Psychoneuroendocrinology, 70, 85-97.
Molina,P.E. Gardner, J.D., Souza-Smith, F.M., Whitaker, A.M. (2014). Alcohol abuse: Critical pathophysiological processes and contribution to diease burden. Physiology, 29, 203-215. DOI: 10.1152/physiol.00055.2013
Schore, A. N. (2001). Effects of a secure attachment relationship on right brain development, affect regulation and infant mental health. Infant Mental Health, 22, 7-66.
Shonkoff, J. P., & Garner, A. S. (2012). The Lifelong Effects of Early Childhood Adversity and Toxic Stress. Pediatrics, 129, 232-234. doi:10.1542/peds.2011-2663 (2004
Solberg, E.E. (2004). Psychobiological effects of meditation. Dissertation, University of Oslo. ISBN 82-8080-082-4