Askild Brækkan
gjør et forsøk på å fortså hva 68-ernes makt består i - psykologisk
Er Donald Trump en stormannsgal bedrager med behov for å være vert for det største TV-showet i verden? Eller er han en moderne fascist som vil militarisere nasjonen og tvinge kvinner og minoriteter vekk? Eller er han – også - noe annet? Undrer Askild Brækkan
Jeg vil her argumentere for at fenomenet Trump er en del av et mye større verdimessig skifte i Vesten. Jeg ser ham som et opprør mot den kulturradikale og kulturliberale tendens som fikk gjennomslag på 1960-tallet. Dette er i seg selv ingen original posisjon, men det jeg føyer til er begrepene skam og ydmykelse, som jeg mener er avgjørende for å forstå hva 68ernes makt består i, psykologisk sett.
En hver menneskelig organisasjon, store nasjoner som små klubber, holder seg – eksplisitt eller implisitt - med skam. Den sier noe om hvordan man skal være og ikke være, hva man skal tenke og ikke tenke, og den straffer hardt uønsket avvik. Skam er indre kritikk, bebreidelse og nedvurdering: «Æsj, sånt gjør man ikke, slikt tenker man ikke en gang. Noe så usselt». Skam kan ha religiøst som sekulært opphav, den kan være uttalt som uuttalt — felles er at den styrer den enkeltes atferd som en orwellsk Storebror som alltid ser deg. Og ydmykelse? Det er aktivt forsøk på å påføre en annen skam, som den andre kan ta til seg, eller yte motstand overfor. Enkelte ganger kan ydmykelse påkalle begge deler, som når man ydmykes av en som er mektigere, bøyer hodet som om man godtar ydmykelsen, men inni seg føler raseri.
Kanskje ble Trump narsissistisk skadet i barndommen. Hans markerte behov for å vise seg suveren og sterk i enhver situasjon kan tale for det. Men det var hans makeløse vulgaritet som ble hans rambukk mot den kulturradikale borgdør. Døra gav overraskende nok etter.
Motkulturen redefinerte skammen
Hillary Clinton ble født i en politisk konservativ øvre middelklasse-familie med en sterkt anti-kommunistisk far, og som tenåring jobbet hun som kampanjemedarbeider for den konservative presidentkandidaten Barry Goldwater. Det var som student på slutten av 60-tallet hun begynte å gå mot venstre. Drapet på Martin Luther King Jr. engasjerte henne sterkt.
Dette var en tid i amerikansk samfunnsliv da den ungdommelige motkulturen eksploderte: Peace and love, marihuana og LSD, sex og rock — en livsbejaende tid kritisk til mange av datidens autoriteter, samtidig også en sterkt idealistisk og ukritisk tid. Man kan spørre seg: Var ikke dette også en tid der skammen i den vestlige kultur ble redefinert? Representerte det et grunnleggende kulturelt skifte, som når en kontinentalplate flytter mye på seg?
Eliten — hvem er nå det?
Det debatteres om Trump og hans regjering utgjør en elite eller ei, og med flere generaler og rikfolk gir det ingen mening å omtale den som «folk flest». I marxistisk forstand er den uten tvil en elite, men sett i lys av det som behandles her — skam — vil jeg hevde at de ikke er en elite. Tvert i mot utfordrer den dagens skam-elite. Det er nettopp 68er-regimets manus Trump anklages for å bryte: Han har for få kvinner, for få svarte, ingen latinos, ingen homser, han har folk som er anklaget for rasisme, folk som avviser den menneskesentrerte klimateorien, folk som er mot likekjønnede ekteskap — hvite menn nesten hele bunten. I sannhet en skamløs hjemme-alene fest for antitesen til all kulturradikalisme. Og Hillary Clinton, mammaen som skulle vært der og sørget for at de opprørske kreftene ikke kom ut av kontroll, hun er ikke å se. Det er ikke tilfeldig at Clinton brukte «deplorable» om Trumps velgere. I den famøse talen prøvde Clinton å appellere til en skamfølelse hos velgerne:
You know, to just be grossly generalistic, you could put half of Trump's supporters into what I call the basket of deplorables. Right? The racist, sexist, homophobic, xenophobic, Islamaphobic -- you name it. And unfortunately there are people like that. And he has lifted them up.»
Uttalelsen fungerte motsatt av hva Hillary ønsket: den ble nokså naturlig oppfattet av store velgergrupper som forsøk på å ydmyke dem. Flere tok på seg T-skjorter med påskrift «DEPLORABLES». Og de valfartet til Trumps valgmøter, og stemte til slutt på ham.
I den grad jeg har rett, i den grad det forgår en kamp om Vestens forståelse av skam, kan man se på Trump som det mest suksessfulle symbolet på opprøret. Men per i dag forvalter ikke «the deplorables» - de avskyelige - skam-definisjonen i Vesten, og dermed har de kraftig redusert politiske innflytelse. Trumps valgseier viser imidlertid at det kan endre seg.
Hvithetens privilegier - her, der og overalt
At menn, ikke minst førlige, heterofile hvite menn er de privilegerte, ligger som et selvinnlysende premiss for mange av samfunnsvitenskapene. En artikkel i Morgenbladet skrevet av en lesbisk, muslimsk kriminolog lyder derfor: «Privilegier – her, der og overalt». Det er «hvithetens» privilegier som omtales. Kjønnsforskning, feminisme, LGBT-teori («Lesbian, Gay, Bisexual, Transsexual»), anti-kolonialisme, anti-rasisme – alle kan de enes om et felles problem: Det minoritetsfiendtlige samfunn, skapt av heterofile, hvite menn, der majoritetens «mikroaggresjon» skaper «mikroerfaringer» hos minoriteten og virker «andregjørende». Man sier like ut at målet er et samfunn fritt for fordommer og hverdagsrasisme.
Jakten på dette samfunnet uten synd gir seg med nødvendighet inkvisitoriske utslag, som diskusjonen om såkalt «trigger warnings» og «safe spaces». Kort fortalt betyr det at studenter skal slippe uforvarende å møte på inntrykk som kan skape en psykisk reaksjon. Det kan for eksempel bety at litteraturstudenter må advares mot at romanen de skal til å lese inneholder beskrivelser av seksuelle overgrep, da dette kan re-traumatisere de utsatte.
Da universitetet i Chicago sendte ut et invitasjonsbrev til nye studenter, gjorde de det klart at hos dem må man tåle å bli møtt med «rigorous debate, discussion and even disagreement” og “at times this may challenge you and even cause discomfort.»
Det er ikke bare i USA at minoritetenes kamp mot majoriteten gir seg radikale utslag. Ved University of London foreslo nylig studenter ved studiet for orientalske og afrikanske studier at hvite filosofer bør fjernes fra pensum og erstattes med ikke-hvite filosofer. Studentenes siktemål er å «de-kolonialisere» universitetet. For å få det til, må altså «de hvite filosofene» ut.
Sverige har gått lengre enn alle andre nasjoner i å ville gi kvinner og minoriteter oppreisning. Det kjønnsnøytrale pronomenet «hen» er tatt inn i svenske ordbøker. De kan vise til feministisk sertifiserte barnehager hvor guttene leker med dukker og jentene klatrer i trær, og de har gått lengst i å ydmyke innvandringskritikere. Så sent som for to år siden var det umulig å påpeke at landets mottaksevne har en grense. Devisen var at innvandring er et gode — og goder kan det ikke bli nok av. Da flommen av flyktninger var på sitt mest voldsomme høsten 2015 — 10 000 asylanter kom ukentlig — besluttet regjeringen Löfven seg for at det trengtes en konferanse. Eliten av det offisielle Sverige hadde samling i bånn. Kongeparet var der, så også statsminister, fem statsråder, LO-leder og erkebiskop. Parolen lød: ”Lyssna för att forstå. Delta med närvaro. Bidra med värme.» En historiker holdt et foredrag med tre ta-med-hjem-budskap: 1. Innvandring er ikke noe nytt. 2. Vi er alle en konsekvens av innvandring. 3. Det finnes ingen innfødt svensk kultur. Sveriges asylsystem var på kanten av sammenbrudd, mens eliten fråtset i gode ønsker.
Ikke mange månedene senere måtte man stramme inn. Da Miljøpartiets Åsa Romson stod sammen med Löfven og forkynte innstramningene, gråt hun. I 2017 fører Löfven-regjeringa en politikk den i 2015 mente var inhuman og rasistisk, men regjeringa ser ut til å ha kommet seg over skammen. Så er skam også et sosialt produkt samfunnet konstant forhandler om og som derfor hele tiden er i endring.
Inn i alt det delikate som preger Vesten kommer Trump trampende med et «You`re fired.». Han sier alt det som faller ham inn, for noen befriende, for andre frastøtende, vulgær og impulsnær. Men Trump er langt fra alene. Det foregår en revolt i mange kroker av de vestlige samfunn, noe som kommer til uttrykk i den meget uensartete gruppe individer og partier på populistisk fløy som nå preger europeisk politikk.
Identitetspolitikk, storkapital og Det demokratiske parti
Etnisitet har alltid betydd noe i amerikansk politikk, men det kan virke som politikernes aktive appell til identitetspolitikk har medført at etnisk tilhørighet blitt oppjustert og gitt prominens. Identitetspolitikk - slik den vokste frem på 60- og 70-tallet - har som premiss at det finnes minoriteter som er undertrykt av samfunnet i egenskap av å inneha gruppens karakteristika, så som hudfarge, religion eller seksualitet. Det er marxisme anvendt på minoriteter. Nå er det ikke kapitalisten, men majoriteten som skal styrtes.
Clintons kampanje kjørte nettopp på identitetssporet: Clintons valgkamp-videoer manet frem Trump som en fiende av kvinner og minoriteter. Som en Clinton-medarbeider sa det: Vi bygger en brannmur av minoriteter som skal stoppe Trump.
Kan dermed Trumps seier ses på som et uttrykk for en hvit identitetspolitikk? Det noen kaller vippe-politikk: Når du presser hardt på minoritetens identitet, så vippes hvites identitet naturlig opp som reaksjon. Som en kommentator i The New Yorker formulerer det: Hvis du presser på for identitetspolitikk for dine favorittgrupper, må du ikke bli overrasket om gruppene på den andre siden av gjerdet griper til det samme.
For mange amerikanere fremstår et bilde av en tidligere førstedame og utenriksminister, kald og beregnende, tungt støttet av Wall Street, som primært tenker på minoritetene og som ikke liker en stor del av USAs befolkning. Da står hvite velgere, mange i økonomisk uføre, og spør seg: Hvorfor skal vi skamme oss?
Inni i eller ut av en ekstrem tid?
For en tid siden gikk en video viralt, som det nå heter seg på norsk: En liten, blond svensk tjej på rundt 20 år med flommende blondt hår stiller studenter ved Södertörns høgskola spørsmål rundt identitetspolitikk. - Er jeg en mann, åpner hun. Alle intervjuobjektene er enige om at hun godt kan være mann. Dermed har de slukt agnet og roter seg lengre og lengre ut i absurditetene. - Er jeg en japaner, spør hun videre. Joda, de drar litt på det, det er hun nok, hvis hun føler det sånn. Men så begynner det å bli mer vanskelig: - Er jeg 2 meter høy? - Er jeg 7 år. Noen er villig til å innrømme henne retten til å bli oppfattet som 7 år. - Men skal jeg da kunne gå i 1. klasse, skal jeg kunne være kjærest med andre 7-åringer? Studentene begynner å ane hvor logisk problematisk posisjon de har inntatt er, og blir de nervøse, for da kan de måtte gjøre det de frykter mest av alt: Å si Nei til et medmenneske.
En talskvinne for Det hvite hus vakte latter og sinne da hun kom med noe hun omtalte som «alternative fakta». Men dette føyer seg bare inn den postmodernistiske samtiden, som når en professor i medisinsk historie ved Toronto-universitetet kan hevde at kjønn ikke har noe med biologi å gjøre. Hvis professorer i medisin kan hevde at biologi ikke har noe med biologi å gjøre, kan også talsmenn for presidenter operere med alternative fakta. Høyresida vil mene at venstresida uthuler normer og begreper for å ta politisk makt, og svarer følgelig med samme mynt. Rasist, sexist, homofob, xenofob og islamofob er ikke begrep brukt som nøktern saksopplysning. De er ment å ydmyke en politisk motstander.
Alt kan ikke reduseres til fakta eller løgn. Friedrich Nietzsches utsagn om at det ikke finnes fakta kunne tolkninger, fanger opp et sentralt epistemologisk poeng: Alle inntrykk må tolkes. I naturvitenskapene har det vist seg enklere. En marxistisk fysiker og en liberalistisk fysiker kan være enig om alt hva gjelder fysikk. Men diskuterer de økonomi, er de uenige om alt. Det subjektive elementet er derfor langt viktigere i det som angår samfunnsvitenskapene enn i naturvitenskapene. Media og et faktisk.no må ta høyde for det: Det kan f.eks. gjøres ved at etter å ha intervjuet en venstrevridd samfunnsviter, søkes opp en høyrevridd. Sannheten ligger kanskje et sted i mellom. Eller i brytningen mellom standpunktene.
Må noen bære skammen?
Drømmen om et liv hinsides skam har drevet politisk radikalisme i århundrer. Kristendommen fikk skylda for å påføre mennesker unødvendig skam. Det revolusjonære samfunn skulle ikke bare preges av økonomisk frigjøring, men også psykologisk. Så langt har ikke radikalerne innfridd. Kanskje kan deres forsøk på å kaste skam over meningsmotstandere ses på som et fait accompli: Hvis du ikke kan tømme verden for skam, kan du fylle skammen med et innhold som passer deg. Dermed har du tatt våpenet fra fienden og rettet det mot ham. Hver gang han åpner munnen for å fronte sin politikk, vil han påkalle skam. Carl I. Hagen er et eksempel på en som aldri aksepterte å bære skammen - den festet seg ikke. Det forklarer hvorfor han var så mislikt, men også hans suksess.
Hvis man godtar at skam er gitt oss av evolusjonen, ser det mørkt ut for alle politiske forsøk på, i stor stil, å de-skamme samfunnet. Kan man kanskje få til et kompromiss og reservere skammen for det som det er rasjonelt å skammes over, så som blodskam og tyveri? Nja, det vil alltid være en debatt om hva som egentlig er tyveri — venstreanarkistene mener som eksempel at eiendom er tyveri. Og i en liberal verdensorden vil det være de som vil kjempe for at utvidet søskenkjærlighet ikke skal måtte være forbundet med skam.
Hvordan det post-trumpske samfunn vil se ut, gjenstår å se. Men jeg vil foreslå at Trump kan ses på som en del av en reforhandling av hva slags innhold skammen i Vesten skal fylles med, og er følgelig en tendens langt større enn personen Trump.
Den siste tiden har vi i den Vestlige verden sett endringer som har tatt noen og enhver på senga. Kanskje kan noen av disse plutselige skiftene forklares med at viktige samfunnsdebatter har blir forsøkt holdt nede. Dermed har ydmykelsen som deler av befolkningen kjenner på, gått under jorda og blitt til en sterk frustrasjon og sågar et unyansert raseri.
En oppegående og sunn samfunnsdebatt forutsetter at deltakerne er forsiktige med å søke å ydmyke de med avvikende meninger. En kultur som kjører hardt på skam-sporet, vil fortsette der, også når de politiske motene svinger — er du heldig er det din fraksjon som definerer skammen, er du uheldig er du den som rammes. Eller kanskje er alle tapere der skammen setter premissene for politikken.
