Eirik Jensen
Om evolusjonspsykologenes skam
Hva skal vi med skam? Evolusjonspsykologer tror de vet svaret, skriver Eirik Jensen
Et grunnleggende utgangspunkt for evolusjonspsykologer er at universelle følelser og adferdsmønstre må være der av en grunn: De må være der fordi de på en eller annen måte gir evolusjonære fordeler. Hvilke fordeler kan det være for skammens del?
Det er ikke bare positive følelser som seksualdrift, kjærlighet til vårt avkom og lysten ved å spise som gir evolusjonære fordeler. Negative følelser kan ellers også åpenbart være adaptive. Skoleeksempelet er smerte. Smerte er ubehagelig. Men smerte lærer oss samtidig å unngå farer. De få som ikke har evnen til å kjenne smerte, lever svært farlig – for de har langt vanskeligere for å lære å unngå det som kan skade dem. Det samme gjelder frykt. Den lærer oss å holde oss unna det som er farlig og som kan ødelegge oss.
I en slik tankebane må også skam være adaptivt – for øvrig motsatt hva en del psykologer har ment. Hva kan den adaptive fordelen ved nettopp skamfølelsen være?
«Protoskam»
Dyr føler neppe skam – i alle fall ikke i sin fullbårne skikkelse, slik vi mennesker gjør. Men noen dyr har adferd som kan ligne på skam. Enkelte evolusjonspsykologer tenker seg derfor at skam har utviklet seg fra en mer «primitiv» følelse som kan observeres i dyreriket, og som enkelte har gitt navnet «protoskam».
Når vi skammer oss, rødmer vi gjerne, og vi unngår den annens blikk. Forskere har påvist at dette er adferd som bidrar til å redusere sinne og aggresjon i møte med andre som er sterkere eller mektigere enn oss. (Gilbert 2003) På denne måten ligner skam adferd som formidler underdanighet når dyr møter artsfrender som potensielt eller faktisk kan være en trussel. Slik adferd har en funksjon i det man kaller «rang-forhandling» mellom dyr. Hos enkelte arter kan denne underdanighetsadferden være å legge seg på rygg, eller logre (hunder), hos andre å stryke den som er sterkere med hårene (aper).
Hypotesen er at skam bidrar til å regulere vår posisjon i et rangordenssystem. Vi rødmer, og unngår den annens blikk, noe som gjør at den sterkere andre blir mindre sint og mer medgjørlig. Det harmonerer godt med at når vi føler skam, føler vi oss gjerne underlegne – mindreverdige ift andre. Og når vi føler skam, vil vi gjerne trekke oss tilbake og gjemme oss – noe vi også gjerne gjør hvis vi vil unngå andre som er farlige. Fessler (2004) forestiller seg at «protoskam» opptrer i følgende situasjoner:
- Et dyr vurderer en annen artsfrende som vesentlig mer overlegen
- Dyret må interagere med det andre dyret i en situasjon hvor denne ulikheten i styrke er fremtredende
- Som følge av denne situasjonen, får dyret en unngåelsesfølelse som leder til unngåelsesadferd
Filosofen Heidi Maibom skriver: «Hvis skammens opprinnelige oppgave er å berolige den sosialt andre, bidrar det til å forklare hvorfor tilstedeværelsen av iakttagende andre er sentralt for skamfølelsen». Den grunnleggende tanken er at opprinnelsen til proto-skam ligger i et system som har som oppgave å oppdage trusler som har med konkurranseadferd i gruppen å gjøre (Gilbert 1989, 2002). Skam er å oppleve at man er sosialt mindre tiltrekkende eller verdifull, og utgjør en respons på at man blir oppmerksom på at man har mistet sosial rang (Gilbert 1998).
I evolusjonær utvikling har så menneskelig skam utviklet seg fra protoskam fordi sosial rang og posisjon hos mennesker etterhvert i mindre grad ble bestemt av rent fysisk styrke, og i større og større utstrekning fordi den som fikk status hadde personlige, materielle og sosiale egenskaper som ble ansett som sosialt verdifulle. Skam utviklet seg så videre til dagens menneskelige skamfølelse – som har som funksjon å integrere mennesker i grupper gjennom å gjøre dem følsomme for brudd på sosiale normer.
Et skameksperiment
Nyere evolusjonspsykologer tenker seg at skammens funksjon er å hindre utstøtelse. Et eksperiment synes å støtte hypotesen. I eksperimentet (Daniel Sznycera mfl, 2015) ble det foretatt parvise spørreundersøkelser av personer i hhv USA, Israel og India.
Personene i Gruppe 1 ble gitt en liste med adferd eller egenskaper, og bedt om å vurdere hvor sterkt de trodde de ville føle skam om de hadde utvist denne adferden eller hatt disse egenskapene, på en skala fra 1-10.
Personene i Gruppe 2 ble gitt den samme listen med adferd eller egenskaper, og bedt om å vurdere hvor sterkt de ville fordømt en person med denne adferden eller disse egenskapene, på en skala fra 1-10.
Undersøkelsene viste at det var svært høyt samsvar mellom hva personene i Gruppe 1 mente var mest/minst skamfullt, og hva personene i Gruppe 2 mente var mest/minst fordømmelsesverdig. Det var til dels nokså ulik adferd eller egenskaper som vekket skam eller fordømmelse i de tre landene. Men innen de tre landene var det altså høy grad av samsvar mellom hva man mente ville vekke skamfølelse hos en selv, og hva andre mente de ville fordømme hos andre.
Evolusjonspsykologene som utførte undersøkelsene, mener at de støtter en hypotese om at skam er en følelse som gjør at vi tilpasser oss andre. Den motiverer oss til å unngå å være på måter som vi tror at andre vil fordømme. Overlevelsesverdien i dette ligger i at vi dermed tilpasser oss hva de andre tenker. Og den evolusjonspsykologiske fordelen det fører med seg er at vi unngår utstøtelse, noe som i urtiden ville kunne bety død.
Hva viser undersøkelsene?
At det i en og samme kultur ofte vil være høy grad av samsvar mellom adferd eller egenskaper som en selv tror vil være forbundet med skam, og hva andre tror de vil komme til å fordømme, er ikke særlig overraskende. Mennesker er sosiale dyr. Vi lærer hva som forventes av oss, og vi lærer gjennom sosialisering hva andre vil bifalle eller fordømme. Og gjennom internalisering tar vi inn denne lærdommen og gjør den til vår egen.
Det kan samtidig innvendes at undersøkelsene er for grovmaskede til å fange opp viktige nyanser i fenomenet skam. Trolig ville samme undersøkelse gi tilsvarende resultater om hva som vekker skyldfølelse: samsvar mellom hva slags handlinger som vil vekke skyldfølelse hos den enkelte, og hva andre vil fordømme. Undersøkelsene vil derfor trolig ikke kunne gi oss innsikt i hva som er viktige forskjeller mellom skyldfølelse og skam.
Undersøkelsene er også følsomme for hvilke eksempler på egenskaper og adferd som presenteres i spørsmålene. Det er nærliggende å tenke at visse egenskaper og adferdsmåter kan være svært relevante i sosiale sammenhenger – hvor sjarmerende eller klønete man er, om man er lojal eller illojal mot venner, osv. For slike egenskaper eller adferd er det naturlig å forvente samsvar mellom hva som medfører skamfølelse og hva andre vil fordømme. Men andre egenskaper eller adferdsmåter kan også være forbundet med skam, selv om andre ikke vil fordømme dem. For eksempel kvinnen som ville slutte å røyke, men sprakk etter kort tid. Et eksempel fra skamlitteraturen: Nina har satt seg fore å forsøke å slutte å røyke. Hun greier seg bra i et par uker. Men så sprekker hun. Hun er alene, ingen ser henne, og andre vet ikke en gang om hennes prosjekt. Nina føler intens skamfølelse. Men er det grunn til å tro at andre ville fordømme henne, om de visste om sprekken? Og er funksjonen til hennes skamfølelse å regulere andres respons på henne slik at hun ikke støtes ut?
Daniel Sznycera, John Toobyb, Leda Cosmidesa, Roni Poratc, Shaul Shalvie, and Eran Halperinc 2015, Shame closely tracks the threat of devaluation by others, even across cultures, Proceedings of the National Academy of Sciences
Fessler (2004) Shame in Two Cultures: Implications for Evolutionary Approaches, Journal of Cognition and Culture
Gilbert 1998 What is shame, Some Core Issues and Controvcersies, I Shame: Interpersonal Behavior, Psychopathology and Culture
Gilbert 2003 Evolutions, Social Roles and the Differences in Shame and Guilt, Social Research
Leary, Landel og Patton 1996, The Motivated Expression of Embarrassment Following a Self-presentational Predicament, Journal of Personality
Keltner og Buswell 1997, Embarrassment: Its Distinct Form and Appeasement Functions, Psychological Bulletin
Maibom, 2010, The Descent of Shame, Philosophy and Phenomenological Research
