Da vi slo ihjel en klassefiende

Kulturrevolusjonens første syv måneder – mai til desember 1966 – etterlot inntrykk jeg aldri kommer til å glemme. Likevel glemte jeg ting over natten i den perioden. Det skjedde svært mye rundt meg. Situasjonen forandret seg raskt. Jeg var for opphisset, for utslitt, for forvirret, for ukonfortabel ... Men tingene jeg glemte, forsvant ikke for godt. Senere snek noen av dem seg tilbake i hukommelsen og påførte meg både sterk smerte og sterk skam. Jeg vil påstå at de syv månedene var de fæleste i mitt liv. Samtidig var de også de mest vindunderlige! Jeg hadde aldri tidligere følt meg så vel med meg selv, ei heller senere i livet.

Jeg var svært begeistret for kulturrevolusjonen i begynnelsen. Plutselig hadde jeg opplevelsen av å kunne tenke med mitt eget hode og si hva jeg hadde på hjertet. Frem til da hadde lærerne ved 101 jobbet hardt for å gjøre oss intelligente. De brukte de mest intrikate problemstillingene innenfor matematikk, geometri, kjemi og fysikk for å utfordre oss. Men den mentale kapasiteten vi tilegnet oss, var ikke ment å skulle brukes noe annet sted. Vi hadde for eksempel ikke lov til å stille spørsmålstegn ved lærerens konklusjoner. De studentene som gjorde dette, ville bli kritisert som "respektløse og bedragerske," selv om de ga uttrykk for svært fornuftige innvendinger. Enda verre var det å være uenig med lederne. Lederne på de ulike nivåene representerte kommunistpartiet. Uenighet med dem ville bli tolket som motstand mot partiet – en forbrytelse som ville kunne straffes med arbeidsleir, fengsel eller død.

Dermed skapte lærerne en motsetning. På den ene siden ville de vi skulle være smarte, rasjonelle,analytiske. På den andre siden tvang de oss til å være dumme, til å være lærernes små lam og partiets lydhøre verktøy. Jeg mener de på denne måten plantet et sykt tre som før eller siden ville bringe dem bitre frukter i fanget.

Da Kulturrevolusjonen brøt ut i slutten av mai 1966, følte jeg meg som den legendariske apen Sun Wukong da han ble befridd fra sitt fem hundre år lange fangenskap i en fjellhule. Det var formann Mao som befridde oss ved å la oss gjøre opprør mot autoriteter.

LÆRER CHENS DØD
Kulturrevolusjonen ga meg en følelse av sikkerhet og overlegenhet som jeg aldri før hadde kjent. Men midt i denne følelsen av frihet og opphisselse, kom jeg bort i ting som gjorde meg svært uvel.

Vi pleide å si at vår kunstlærer, lærer Chen, lignet en spion fra en film. Han var en høy, tynn mann med grågusten hud og langt, ustelt hår. I tillegg var han mørk til sinns og røykte tett. "En som røyker så mye, er enten ulykkelig i det nye samfunnet, eller så driver han med undergravende virksomhet," sa en klassekamerat til meg og forventet at jeg skulle samtykke. "I tillegg har han bedt studenter tegne nakne kvinner foran gipsstatuer, trolig for å forderve dem!" For disse "forbrytelsene" ble han slått i hjel av en gruppe avgangsstudenter.

Da jeg hørte dette, ble jeg uvel. Det virket som en dårlig vits. Men det skjedde i virkeligheten! Lærer Chen hadde undervist oss året før, og til forskjell fra lærer Lin og lærer Qian hadde han ikke behandlet studentene som fiender. Han var høflig og tolerant. Han ble begeistret når han fant malertalent hos en av studentene sine. På den annen side plaget han aldri en student som ikke eide et fnugg av begavelse. Jeg hadde aldri hørt noen klage på ham før dette. Likevel var han altså den første personen jeg kjente som ble drept av Kulturrevolusjonen.

MØTE MED MAO
18. august 1966 så jeg formann Mao for første gang. Like etter midnatt dro vi til fots fra 101 og kom frem til Den himmelske freds plass før soloppgang. Vi ventet spent i mørket. Kommer formann Mao? var spørsmålet alle stilte seg. Vi sang under stjernene.

"Når vi løfter hodet, ser vi stjernene i Beidou, med senkede hoder lengter vi etter Mao Zedong, vi lengter etter Mao Zedong ..."

Vi la alle følelsene våre inn i sangen. Formann Mao, som elsket folket, kom garantert til å høre den, for den kom fra dypet av hjertene våre.

Kanskje var det nettopp det han gjorde, for klokken fem den morgenen dukket han opp. Som et mirakel kom han vandrende inn på plassen og begynte å håndhilse på folk rundt seg. Plassen ble omgjort til et jublende hav. "Lenge leve formann Mao!" skrek folk. Rundt meg så jeg jenter som gråt. Og gutter. Gjennom tårene som strømmet nedover kinnene mine, kunne jeg ikke se formann Mao ordentlig. Han hadde gått opp på plattformen. Han var for høyt oppe, eller så var rødegardistenes tildelte ståsted for lavt.

Oppriktig begynte vi å sjante: "Vi-vil-se-formann-Mao!" Han hørte oss! Han kom frem til hjørnet av plattformen og vinket til oss. Nå kunne jeg se ham tydelig. Han hadde på seg grønn uniform og rødt armbind, akkurat som resten av oss. Blodet mitt kokte. Jeg hoppet, ropte og gråt i takt med en million mennesker på plassen. I neste øyeblikk glemte jeg meg selv. Alle barrierer mellom meg og de andre brøt sammen. Jeg følte meg som en dråpe vann som endelig hadde blitt tatt opp i det mektige, frådende havet. Jeg kom aldri til å føle meg ensom igjen.

KAMP MOT "FIRE GAMLE"
Synet av formann Mao hadde helt bensin på vår revolusjonære glød. Neste dag hadde jeg et møte med de andre rødegardistene i min gruppe for å finne ut hva vi nå skulle gjøre. Det var klart at dersom vi elsket formann Mao, ville det å rope slagord ikke rekke. Vi måtte gjøre noe. Men hva kunne vi gjøre? I midten av august hadde lærerne ved 101 blitt kritisert, og noen var fengslet i et skur. Til og med skolens gamle rektor, Wang Yizhi, hadde blitt "trukket av hesten" på grunn av sin forbindelse med Liu Shaoqi, den største kapitalisten i Partiet. Det var fint lite igjen vi kunne protestere mot på skolen. Derfor hadde mange rødegardister dratt fra skolen for å knuse "de fire gamle" (gamle ideer, gammel kultur, gamle skikker og gamle vaner) i byen.

Dette ville vi også gjøre. Men det gjensto å finne frem til noen "fire gamle". Jeg foreslo at vi skulle gå til en restaurant like ved for å fjerne noen gamle vaner. "Bra! Det gjør vi!" sa alle. Så hoppet vi på syklene og fór av gårde.

Gjestene ble ganske nervøse av å se en flokk rødegardister komme strømmende inn i restauranten. I august begynte folk å bli redde for rødegardistene som reiste storm og spredde terror over hele Kina. Småpraten stilnet. Alle stirret på oss.

Jeg tok et skritt fram og begynte rituelt med: "Vår store leder, formann Mao, har lært oss at korrupsjon og ødselhet er svært store forbrytelser." Så improviserte jeg: "Kamerater! I dagens verden er det fortsatt mennesker som lever i fattigdom og ikke har noe å spise. Derfor skal vi ikke kaste bort mat. Vi skal heller ikke oppføre oss som borgelige fruer og herremenn som forventer å bli servert av andre i en restaurant. Fra nå av vil alle som ønsker å spise i denne restauranten adlyde nye regler. Én: Gå til luken for å hente maten selv. To: Bær den til bordet selv. Tre: Vask opp etter deg selv. Fire: Du må spise opp maten du har bestilt. Hvis ikke, kan du ikke forlate restauranten!"

Mens jeg snakket, kunne jeg se hvordan enkelte av gjestene bleknet og begynte å svette. De hadde bestilt for mye mat, og nå måtte de spise opp alt under det strenge blikket til en gruppe rødegardister. Det var en ubehagelig situasjon, men ingen i restauranten protesterte. Å motsi en rødegardist var å be om alvorlig trøbbel. Det var som å leke med dynamitt. Derfor senket folk blikket og hev innpå maten så raskt de kunne. Noen av dem fikk nok magetrøbbel etterpå, men det var deres egen feil. Ved å vise frem velstanden sin i en restaurant, sløste de med blodslitet til bøndene. Nå ble de tatt og tapte ansikt. Dette ville lære dem en lekse!

EN KLASSEFIENDE
En kveld kom to kvinnelige rødegardister sent hjem. De var avgangsstudenter og vi hadde begynt å bekymret oss for dem. Da de endelige kom tilbake, hadde de med seg en "fange" – en stor, staut kar i tredveårene. De forklarte oss hvorfor de hadde "arrestert" ham.

Denne ettermiddagen hadde de to rødegardistene gått seg vill i byen. De fulgte instruksjonene til denne mannen og endte opp i en forlatt katedral utenfor sentrum. I skumringen vandret de to unge kvinnene rundt i ruinene mens de prøvde å finne veien tilbake til byen. Rundt dem var gresset høyt og trærne kastet lange skygger. Vinden suste og insektene surret. Plutselig hørte de bråk bak seg. Det viste seg å være en gruppe lokale beboere som hadde pågrepet en mann.

Det var den samme mannen som hadde ledet dem på villstrå. Han hadde fulgt etter dem helt til katedralen. De kvinnelige rødegardistene hadde ikke lagt merke til ham, men de lokale beboerne, med nylig oppvåknet revolusjonær oppmerksomhet, hadde fattet mistanke. De visste at folk hadde blitt voldtatt på dette stedet tidligere.

Det var et sjokk for meg å høre dette. Voldtekt! For meg var dette en forbrytelse på linje med mord. Vi forhørte ham. Hva han het, hans alder og hans yrke husker jeg ikke lenger. Vi må ha forhørt oss om hans familiebakgrunn og klassetilhørighet også. Han tilhørte trolig ikke de "fem røde kategoriene" (arbeidere, fattige bønder og bønder av lavere middelklasse, revolusjonære kadre, revolusjonære tjenestemenn, revolusjonære martyrer), hadde han gjort det, ville det som videre skjedde, kanskje ikke funnet sted. Jeg husker bare delvis ansiktet hans, som et fotografi ute av fokus. Det eneste jeg husker helt tydelig, er de hvite bomullsshortsene han hadde på seg den kvelden.

Han greide ikke å komme opp med en tilfredsstillende forklaring på hvorfor han hadde narret våre to kamerater inn i den forlatte katedralen. Det overbeviste oss om at han hadde hatt onde hensikter overfor våre klassesøstre. Vi gikk nærmere med hendene på hoftene. Vi rettet pekefingre mot nesetippen hans. Noen var allerede i ferd med å ta av seg beltene. Spørsmålene våre ble skarpere.

"Hater du rødegardister? Si sannheten, ellers knuser vi kjøterhodet ditt!"
"Ja, jeg hater rødegardister."
"Hater du da også Kulturrevolusjonen? Ønsker du å sabotere Kulturrevolusjonen?"
"Ja. Jeg hater ... Jeg ønsker å sabotere ... "
"Er du en klassefiende?"
"Ja, jeg er en klassefiende."
"Er du en nasjonalistisk agent?"
"Ja. Jeg er en agent. Jeg kom fra Taiwan."
"Håper du at nasjonalistene kommer tilbake?"
"Ja, det gjør jeg."
"Har du våpen?"
"Ja, jeg har våpen. Jeg har også granater. Jeg har til og med et maskingevær."
"Og en radiosender for å kontakte Taiwan?"
"Klart, jeg har en radiosender."
"Hvor gjemmer du alt dette?"
"Jeg har begravd det i bakgården min. Bli med meg. Jeg skal vise dere, så kan dere grave det opp."

Etter hvert som forhøret skred frem, tilsto mannen at han hadde begått alle de forbrytelsene vi kunne tenke oss. Ordene som falt ut av munnen hans, ble til fakta i sinnene våre. Og disse "faktaene" blåste liv i hatet mot ham. Han var ikke lenger mistenkt. Han var blitt en kriminell, en ekte klassefiende. Vi begynte å slå ham.

Det neste han gjorde, sjokkerte alle sammen. Under en skur av knyttenever, spark og forbannelser rettet han seg plutselig opp og trakk av seg de hvite bomullsshortsene. Han hadde ikke undertøy. Der sto saken hans, penisen. Stor og sort. Den stakk ut fra en såte av sort hår. Jeg tror den var erigert der den nikket med hodet til oss alle.

Jeg kunne ikke la være å stirre på den. Jeg var himmelfallen. Jeg var ydmyket. Jeg var forbannet. Hendene mine var kalde og kinnene brant. I et par sekunder sto alle helt stille. Vi var som forstenet. Så brast demningen. En bråttsjø strømmet ut. Alle de kvinnelige rødegardistene styrtet ut av klasserommet. Vi holdt oss i korridoren. De mannlige rødegardistene gikk til angrep. På veien plukket de opp bambusstenger så de hadde noe å slå ham med.

Vi hatet ham alle sammen! Det var vanskelig å si hvem som hatet ham mest. De kvinnelige rødegardistene hatet ham fordi han hadde fornærmet oss. De mannlige rødegardistene hatet ham også, fordi han var mannlig avskum. Ved å eksponere seg selv hadde han eksponert dem alle. De var avkledd. De skammet seg. Denne gangen slo de ham hardt. Ingen nåde. Han fortjente det. Han var et råttent egg!

Slagene falt tett som regn. Etter noen få minutter gikk han i bakken. Bambusstengene stoppet i luften. Så trakk noen shortsene hans opp igjen. Deretter strømmet vi inn i klasserommet igjen. Vi kikket. Han beveget seg ikke. Han pustet ikke. Denne mannen var død!

Vi kikket på hverandre i avmakt. Hvordan kan en mann dø så lett? Det er utrolig! Dette betyr trøbbel. Alvorlig trøbbel! Vi bør nok ringe det byrået for offentlig sikkerhet med en gang. Han var jo tross alt en klassefiende! Ikke sant? Vi noterte tilståelsen hans. Selvfølgelig fikk han ikke undertegnet den. Det ville nok være et problem. Men hele gruppen er vitner. Vi hørte alle at han tilsto disse forferdlige forbrytelsene.

Så vi tok oss sammen og ringte sikkerhetsbyrået (politiet) i Guangzhou. Vi fortalte dem at en mann nettopp hadde omkommet her. At han faktisk hadde blitt slått til døde av oss. Vi tryglet om at de skulle sende noen som kunne etterforske saken. "Vær så snill og kom så raskt som mulig!" ba vi med tynne stemmer.

Politimennene i andre enden forlangte å få vite hvem vi var. Vi fortalte dem at vi var rødegardister fra Beijing. Da de hørte dette, ble stemmene deres varme og vennlige. De fortalte at de var zaofanpai, den opprørske fraksjonen, som hadde tatt kontroll over sikkerhetsbyrået. De stolte på rødegardister som kom fra formann Maos oppholdssted, og de støttet helt og holdent vår revolusjonære handling. Derfor mente de det ikke var noen grunn til å etterforske dette ytterligere. Saken var avsluttet. De skulle ringe krematoriet og be dem fjerne liket.
Fra Rae Yang: Spider Eaters: A Memoir. Berkeley: University of California Press 1997. Gjengitt etter avtale med forfatteren og University of California Press. © 1997 The Regents of the University of California. Oversatt av Christopher Grøndahl.