Den glemte storfamilien. Om barnevernsarbeid med etniske minoriteter.

Denne artikkelen skal beskrive en ny og anderledes tilnærming til barnevernssaker hvor familiene har innvandrer- eller flyktningebakgrunn. Innledningvis belyses noen av de problemer som lett oppstår når en sosialarbeider møter familier som er «anderledes».

Journalister liker ofte å fokusere på ungdomsgrupper med innvandrer- eller flyktningebakgrunn hvor vold, stoff og kriminalitet dominerer. De aller fleste lever likevel et vanlig ungdomsliv uten konflikter, selvom de opplever at deres fremtidsutsikter er langt dårligere enn norske ungdommer. Skoleganger kan være mangelfull, arbeidsledighet og diskriminering er en hverdag mange møter i Norge. Det glemmes gjerne at mange av de unge med innvandrer- eller flyktningebakgrunn eller deres familier har hatt en belastende livshistorie med krig, farefull flukt og usikkerhet i transitt før deres status ble avklart. Det setter spor. Det er imidlertid en kjensgjerning at barnevernet kommer stadig i kontakt med flere saker hvor familien tilhører en etnisk minoritet (Hagen og Quershi, 1994). Dette skjer ikke nødvendigvis fordi ungdomskriminalitet er hyppigere blant innvandrerungdom, men fordi de unge har det sosialt og emosjonelt vanskeligere enn de fleste norske ungdommer. KULTURFORSKJELL ELLER KULTURFORDOM? I de senere år har antropologer satt stadig flere spørsmålstegn ved begrepet kultur (Wikan.1995). Når sosialarbeidere bruker begrepet refererer de som oftest til kunnskap, ideer og levemåter som en gruppe mennesker har felles, og som dermed er med på å karakterisere dem. Hvem som bestemmer hvilke ideer som skal være sanne, hvilke levemåter man skal godta, sies det lite om. Mye av litteraturen om sosialt arbeid med etniske minoriteter poengterer at klienten er bærer av en kulturtradisjon. Det at sosialarbeideren også representerer en kulturtradisjon sies det lite om. Det er også nødvendig å se på møtet mellom sosialarbeider og klient, som et møte hvor begge er «kulturskapere». Psykologen Sunil Loona (1995) sier det slik: "Parolen om "det flerkulturelle fellesskapet" kan ikke hente sin legitimitet fra noen fortid, men kun fra det den kan love i forhold til konsekvenser som er ønskelig. Begrepets kulturelle og emosjonelle innhold kan mao. ikke tas for gitt, men må kjempes for.... Vi bør ikke være opptatt av kulturforskjeller, men kulturrelasjoner». I møte med klienter fra en annen etnisk gruppe enn vår, er det lett å gjøre den kulturelle ulikhet til selve hovedproblemet. De fleste sosialarbeidere opplever den andres kultur som en "vag uforståelig masse". Mange har som utgangspunkt at det er de kulturelle forskjeller som gjør en sak vanskelig. Men antageligvis er de fleste barrierer mellom sosialarbeideren og klienten almene. Språkproblemer kan være en dårlig unnskyldning for de misforståelser som måtte oppstå. Det kan like gjerne være sosialarbeiderens profesjonelle "hjelpespråk" som kan skape barrierer mellom partene. Det er gjerne sosialarbeideren som har makt til å definere hva som er problemet. Det er hun/han som skriver journalen, og utformer vedtak dersom det er nødvendig. Og det skjer ikke alltid i forståelse med familien. Selv om sosialarbeideren ønsker å gi hjelp som skal føre til positive endringer, kan det motsatte skje, nemlig at klienten opplever å bli tråkket på, gjort liten og få følelsen av å bli fratatt sin verdighet. I mange tilfeller vil den andres kultur være preget av en religiøs forankring, som f.eks islam. å forstå en handling som er religiøst/moralsk fundert kan være problematisk. Å diskutere det moralske fundamentet for en handling med personer som ikke deler den samme tro, de samme verdier, er som regel fåfengt. For alle etniske grupper er det viktig å bevare sine grenser i møte med en annen gruppe. Dette vil også gjelde minoriteter vs. majoritet (eks. homofile contra heterofile). Disse grensene vil alltid være til stede og er noe annet enn de barrierene som er mulig å overvinne. MAN BASERER IKKE LIVSVALG PÅ FORBIGÅENDE FØLELSER Hører man til en minoritetsgruppe, er det naturlig å følge de normer som gruppen representerer. I mange land er eksempelsvis arrangerte ekteskap den mest naturlige måten å etablere et livslangt forhold på. Ekteskapet blir sett på som en handling som først og fremst angår to familier og ikke to enkeltpersoner. Selvfølgelig forekommer det par som inngår «lovemarriage». Men mange unge synes selv det er en stor sjanse å ta for da må de stole på sine egne følelser. Dersom en pakistansk familie flytter til Norge, vil deres regler for inngåelse av ekteskap være høyst forskjellig fra vertslandet. For noen unge kan dette føre til problemer. De unge kan ønske å være en del av majoriteten, når de er forelsket, bryter de med tradisjonene. De vil heller inngå en kontrakt basert på et forhold mellom to personer, enn et arrangert ekteskap som er en avtale mellom to familier. Dersom familien til den unge protesterer, vil vi i Norge ha opplagt mest sympati med den unge. Han/hun følger jo det vi mener er rett. Vanskeligheten kan være vårt samfunns håndtering av menneskers ulike verdistandpunkt og at vi har motstand mot å godta mangeartethet. Er det ikke egentlig ganske fornuftig at en ungdom ikke stoler blindt på en ustabil lidenskap og tror den skal vare evig? Kanskje det like gjerne kan være vår kultur det er noe «galt» med. EN BARNEVERNSAK BEGYNNER: En barnevernsak starter som oftest med at andre melder en familie til barnevernet. Familien har ofte vanskelig å forstå hvorfor. Dette gjelder nok uansett hvilken etnisk tilknyting familien har, men for familier med en kultur som er fremmed for den norske, kan det være særlig vanskelig å forstå hvilken rolle det offentlige har i deres barneoppdragelse. Barnet skal bli medlem av familien samtidig en god samfunnsborger med tilknytting til to land, både Norge og hjemlandet. Foreldre spør hva slags myndighet det offentlige har til å legge seg opp i deres oppdragelse så lenge de selv gjør det de synes er rett. Å enes om et problem er ikke alltid lett. La oss ta et eksempel: Familien X, flyktninger fra Somalia får besøk av sosialarbeideren. Bakgrunn for besøket er en melding barnevernskontoret har fått fra skolen om en av sønnene. Han skulker mye og er tatt for nasking flere ganger. Han er også svært urolig i timene. Blir han tilsnakket, kaller han læreren en rasist. Foreldrene sier at hele saken dreier seg om rasisme og diskriminering fra skolens side. Deres sønn har ikke problemer utover dette hverken hjemme eller ute. Å skape en dialog høres enkelt ut, men kan være vanskelig. Selvom respekt er en grunnleggende faktor i all sosialt arbeid, skjer det ikke alltid. For hvorfor er det så mange klienter som klager på hvordan de blir behandlet av sosialarbeidere? I sosialt arbeid er det viktig å utvikle metoder og ferdigheter som fører til at klienten ikke opplever at den vanskelige situasjonen fører til enda større maktesløshet. FAMILIEKONFERANSER Hvem er familien i en barnevernsak? De fleste vil tenke på de/den som har den daglige omsorgen for barnet. Å trekke inn storfamilien er uvant for de fleste sosialarbeidere. Dersom vi ser på barnet som et medlem av en storfamilie, vil også foreldrene bli mindre sårbare i sine omsorgsoppgaver. Og barnevernet vil ha flere muligheter til å samarbeide med hele familien om en bedring av barnets situasjon. Men sosialarbeideren må ha tro på at storfamilien faktisk har ressurser til å løse de vanskelighetene som eksisterer. Mange flyktninge- og innvandrerfamilier har ikke sin egen storfamilie rundt seg. Men ofte kan sosialarbeidere bli forbauset over hvor mange slektninger av familien som oppholder seg i Norge eller i Norden. De aller fleste har et nettverk som fungerer tilnærmelsesvis lik en storfamilie. I dette nettverket kan det være norske naboer. En av de metodene som prøver å få familiene i tale, og som er basert på familienes egne løsningsforslag, er "Familie-Gruppe-Konferanse". Metoden er utviklet på New Zealand, og blir brukt i Australia, Storbritannia og Canada. Den prøves ut nå i Trondheim, og vi er ennå i begynnelsen av forsøket. Metoden er beskrevet nedenfor, og beskrivelsen er delvis basert på empiri fra Trondheim. STORFAMILIENS EGEN PROBLEMLØSINGPå New Zealand er maoriene (urbefolkningen) overrepresentert i barnevernsaker. Det har vært vanskelig å komme frem til støttetiltak som førte til en forbedring av barnets og familiens situasjon. Maoriene hadde stor mistillit til barnevernet og de verdier som de mente ble uttrykt gjennom de ulike støttetiltak. Det ble hevdet at tiltakene bygde på de hvites normer om hvordan et familieliv skulle være. Måten beslutningene ble gjort på var fjern fra hvordan de var vant til å fatte beslutninger. Videre ble det ikke tatt hensyn til maorienes utvidede familiestruktur (familiebegrepet er utvidet til de du er i slekt med) i planleggingen og i beslutningsprosessen. Det ble derfor satt i gang utprøving av en metode, hvor en skulle bruke maorienes egen måte å løse konflikter på. Dette ga inspirasjon og grunnlag for en metode som senere er blitt lovbestemt i New Zealand. Bruken av Familie-Gruppe-Konferanse har også ført til at mange flere maoriere arbeider som faglærte og ufaglærte sosialarbeidere. En konferanse finner sted med to parter, storfamilien og hjelperne. Dertil er en nøytral koordinator tilstede. UTVIDET FAMILIE I STEDET FOR BEDREVITERE Det er to grunnleggende prinsipp som er viktig. Det ene er slektens rolle. Slekt er den utvidete familiegruppen, men den kan også bestå av naboer og andre som familien mener har den samme rollen som familien vanligvis ville hatt. Slekten skal være med i beslutningsprosessen som angår barnets velferd. Erfaringer viser at selv om den manglende omsorgen for barnets fysiske/psykiske utvikling er skjedd innenfor familien, viser det seg at når familien stilles overfor formulerte problemer, så vet de hvordan de skal beskytte sine barn. (Ryburn,1994) Det andre prinsippet er at man som profesjonell faktisk tror at familienettverket kan fatte trygge og riktige beslutninger for sine barn om de får nok myndighet. Det har vist seg at familiens løsningsforslag har ofte større spennvidde, fleksibilitet og kreativitet enn barnevernarbeiderens. Før konferansen skal koordinator legge grunnlaget for en vellykket konferanse. Det er nødvendig å gjennomgå fremgangsmåten i detalj for at alle som skal være tilstede får informasjon om hva som skal skje. Koordinator skal også motivere for deltagelse og drøfte med begge parter hvem som skal være tilstede. Konferansen bør være på et nøytralt sted. SELVE KONFERANSEN Familie-Gruppe-Konferansen er familiens møte, og det er først og fremst dem som skal diskutere hva som skal skje videre, for så å legge sitt forslag frem for de profesjonelle. De profesjonelles (sosialarbeider, lærer, helsesøster m.m.) rolle skal ikke være å fatte beslutninger, men i stedet lette familiens beslutningsprosess ved å gi informasjon, stille ressurser og sin ekspertise til rådighet. De er først og fremst ressurspersoner for familien. Barnet eller ungdommen bør være til stede. Koordinatoren må sørge for at barnets ønsker blir hørt av alle. Selve konferansen følger et bestemt mønster. Først legger koordinator frem det hun har fått vite om familiens problemer. Både familien og de profesjonelle forteller om de bekymringene de har om barnets situasjon. På New Zealand legges det vekt på at familien skal ha adgang til all skriftlig materiale i saken. Alle skal få anledning til å snakke uten å bli avbrutt. Partene skal ikke forhandle i denne fasen av møtet. Det viktigste er å få frem bekymringene som begge parter har. Dersom barnet ikke er tilstede, må koordinator tenke på hvordan barnets syn kan bli hørt. Før familien trekker seg tilbake, gir koordinator et kort sammendrag av hva som er kommet opp som hovedtema. Utgangspunktet for familiens drøftelser skal være hva familien selv kan gjøre for å få en bedre situasjon for barnet eller ungdommen. Familien diskuterer så alene, og de andre forlater lokalet. Koordinatoren og eventuelt sosialarbeideren vil være tilgjengelige, slik at familien kan kontakte disse dersom de ønsker hjelp til klargjøring. Siste del av konferansen samles alle på nytt. De profesjonelle får familiens forslag til hva de kan gjøre, et forslag til løsning på sin situasjon, og de kan stille spørsmål til oppklaring. Forhandlinger om eventuelt justeringer skal foregå nå. Familiegruppens plan skal aksepteres, med mindre planen bringer barnet i fare. Familiens opplysninger og vurderinger under konferansen forblir fortrolige. Handlingsplanen er selvfølgelig offentlig. 92% av sakene blir akseptert av barnevernsarbeiderne på New Zealand (Ryburn, op.cit.) For å se om familiens handlingsplan fungerer, og om det er nødvendig med en revurdering, vil et oppfølgingsmøte etter noen måneder være nødvendig. I Trondheim gjøres også dette for å evaluere metoden. EVALUERING AV METODEN I evalueringen fra New Zealand og Storbritannia (Ryburn, op.cit.) blir det understreket at koordinators måte å informere om metoden på er viktig. Hun må gjøre det på en slik måte at familien forstår at dette ikke er et møte som er pådyttet dem, men en konferanse hvor deres syn er det viktigste. Dersom familien opplever at koordinatoren tar fra dem makt og myndighet er det vanskelig å få til et konstruktivt møte. Dette er en opplevelse mange av familiene har fra tidligere møter med profesjonelle. Det er også kommet frem en del kritikk av metoden (Ryburn, op.cit). Det er blitt hevdet at familie-gruppe-konferanse kan sementere maktstrukturen i familien. Mange av de familiene som barnevernet kommer i kontakt med, kan ha en patriarkalsk familiestruktur. Men tilhengerne av metoden har understreket at her er hele familien med, og at det er koordinators oppgave å få alle til å komme til orde, slik at en uheldig maktstruktur kan dempes. Ryburn hevder at erfaringer fra New Zealand viser at nye grupperinger i familien blir etablert under møtet, og at dette skjer over generasjonsgrenser. Det er også reist tvil om en familie med liten omsorgsevne, og som har vist liten mulighet til å gi barnet det det trenger, kan være med å sikre et barns utvikling. Tilhengere av metoden sier at dette standpunktet er bygd på en snever forståelse av hva som er definisjon av familien. Den eksisterende familien er her tenkt ikke bare som den biologiske familien, men også medlemmer, som familien og barnet selv mener tilhører familien. Familiebegrepet blir på denne måten utvidet. REVURDERING AV ARBEIDET MED NORSKE FAMILIER I denne artikkelen er en modell, som er mulig å bruke i alle barnevernsaker beskrevet. Modellen skiller seg ut fra andre nettverksmodeller ved at den legger vekt på storfamiliens egne løsninger. Vanligvis vil sosialarbeideren tolke det budskapet den andre formidler. Ved å bruke Familie-Gruppe-Konferanse som et hjelpemiddel i barnevernsaker, vil hun/han unngå å legge utelukkende egne vurderinger til grunn. Barnevernsarbeid med innvandrer- og flyktningefamilier vil føre til at vi også må revurdere det arbeidet vi gjør for norske familier. Noe av kritikken mot barnevernet har vært at de ikke har tatt kontakt med medlemmer av storfamilien f.eks. besteforeldre. Og at de forslag til løsning som sosialarbeideren har foreslått, har virket som en pådytting og ikke til hjelp. Ved å bruke de ressurser som storfamilien har, og ta hensyn til familiens forslag til løsning, vil barnet oppleve at familien bryr seg, og at det har en tilhørighet. Barnevernsarbeid handler om verdier, og dermed om moral. Det vi mener er rett og galt er med i vår analyse av hva som er problematisk. Det handler også om hvem som skal bestemme hva som er til det beste for barnet. Hvem forvalter de «rette» verdier?
Litteraturliste:
Berit Løfsnæs, f. -43. Førsteamanuensis ved Høyskolen i SørTrøndelag, avd. for Helse- og Sosialfag. Hun har skrevet flere artikler om sosialt arbeid og etnisitet. Hun har tidligere bl.a. arbeidet i flyktningeleirer i Pakistan og eks-Jugoslavia.

Stikkord: barnevern

Produkter

Dyade 1996/04: Hvem eier våre barn?

 

Relaterte artikler