Det skjedde i Trondheim høsten 2007...
Tenk deg at du tar synet fra et menneske. Tenk deg videre at du også tar språket fra det, så det ikke kan snakke. Hva får vi igjen da, spør vi.
For en grusom handling, kan du tenke. Det må man ikke gjøre. Kanskje det, men det er for sent å gjøre noe med det nå. Vi har nemlig alt gjort det. Det var heller ikke bare et enkelttilfelle. På en kald oktoberdag 2007 frarøvet vi hele fem mennesker språk og syn. Selv om de kanskje ikke helt visste hva de gikk til, så meldte de seg til vårt forsvar tross alt frivillig. Jeg tror jeg har kommet til feil kurs, sa en av de oppmøtte.
Vi ville finne ut hvordan man kan kommunisere med hverandre gjennom lyd alene. Vi ville se hva slags samspill vi gir oss inn i når vi er uten visuell og verbal kontakt. Vi ville utforske den musikalske dimensjonen i vår kommunikasjon. Vi ville finne ut hvem vi er, hvordan vi blir og eventuelt hvem vi kan være i samspill med andre.
Alt foregikk bak lukkede dører. Vinduer og andre lyskilder var dekket til med sort plast. Ikke en eneste liten lyspartikkel befant seg der inne. Det var som å stirre ut i et sort hull (dog med normal tyngekraft heldigvis). Vi hadde på forhånd plassert ut mikrofoner overalt. De var stilt inn på å plukke opp alt fra de minste susinger og knirkinger til vill dundring på afrikanske trommer. Vi tillot stemmebruk, men å snakke sammen verbalt var strengt forbudt. Her og der hadde vi også plassert ut instrumenter. En el.bass her, et piano der, en fløyte, en gitar, trommer osv.
Da var tiden inne. Deltakerne ble sluset inn gjennom døren. Noen hadde god erfaring med musikk, mens noen aldri hadde tatt i et instrument før. Vi hadde et kort rituale med påminnelse av kjørereglene - det meste er lov untatt å snakke - før vi tok farvel med den gamle verden og slo av lyset. Forventningene våre var det eneste vi tok med oss inn i dette nye og uendelig mørke rommet. Hva møtte vi på der inne? Hva skjedde med oss? Vanskelig er det å beskrive det med ord, men la meg forsøke likevel.
Det store mørke. Først var det helt stille. Ikke en eneste lyd. Nei, vent litt. Jeg synes jeg hørte en skrapelyd. Og pust? Var det pust? Ja, det var pust. Noen puster. De lever! Noen tenker det samme og svarer på skrapelyden med en ny skrapelyd. To skrapelyder på en gang. De ligner litt på hverandre men er også litt forskjellig. Flere kaster seg uti. Lettelsen brer seg ut i skrapelydene. Skrapelydene liksom åpner seg opp. De slipper seg løs. De snur og vender på seg. De tør mer nå. Men er det ikke litt teit å sitte slik å skrape til hverandre? Jo, kanskje er det det, men jeg kjenner at skrapelydene treffer meg. Det bobler opp en iver i meg. Dette får jeg til. Jeg vurderer mulighetene for å lage en ekstra fin skrapelyd ved å bruke neglen på trommeskinnet. Jeg setter i gang. Der ja, her får dere skikkelig skrapelyd, tenker jeg. Jeg har nok den fineste skrapelyden i rommet så langt. De andre må misunne meg litt. Det er fint å sitte og lage skrapelyder sammen. Det er ikke teit. Men, hva er det? Noen puster med vilje rett inn i mikrofonen. Det høres ut som en blanding av vind og hysje-lyd. Hva?! Er det noen som hysjer? Hysjer de på meg tro? Hvorfor det? Jeg som lager så fin lyd. Det må være feil. Var jeg for høy? Det er sikkert en eller annen som har misforstått. Alltid må det være en som ødelegger for alle oss andre. Vi skulle jo ikke snakke sammen her. Ja ja, å hysje er kanskje ikke akkurat å snakke sammen da, men likevel. Noen må gi klar beskjed til sånne som det der. Jeg smeller til på trommen. BÆNG! Jeg skvetter til av mitt eget smell. Hysjelyden nøler. Stillhet. Noe i meg strammer seg til. Jeg kjenner at pusten har stanset. Uff, det var ikke sånn ment da. Bare fortsett med hysjingen altså! Jeg kjenner at jeg rødmer. Heldigvis er det ingen som ser meg, tenker jeg. Hva er det jeg har blitt med på egentlig? Noen begynner å spille piano. Det kommer noen korte og rare toner som ikke virker å ha noen som helst sammenheng. Er de sinte? Ok, gni det inn. Ja, jeg innrømmer det var feil av meg å slå på trommen i sted. Jada, jeg er så slem så. Så utrolig hårsåre folk er her da. Jeg kjenner jeg mister litt lysten til å være med på dette. Det er litt uinspirerende å spille med så kjipe folk. Noen begynner å imitere pianotonene med stemmen sin. Ho, hi, haha, hi, hohiha. Det er de samme lydene som i latter, men det er ikke latter. Det er noe annet. De har et annet mønster. Noe kontrollert, men samtidig ydmykt og innbydende. De tar litt brodden av de harde pianotonene. Kanskje jeg var litt rask til å dømme i sted? Jeg prøver meg utpå med litt lengre toner. Hooo, heee, hiii. Flere kaster seg utpå og plutselig har vi et kor. Et mønster begynner å forme seg. Vi beveger oss mer og mer synkront, selv om alle har hver sin stemme. Det er vakkert og dramatisk på samme tid. Det er mykt, samtidig som det er sårt. En el.bass våkner opp fra dvalen og trøkker til. En rytme settes i gang på en tromme et annet sted. Oj, plutselig fikk vi fart her. Jeg kjenner energien. Det er som om et trykk bygger seg opp inni meg. Jeg får lyst til å rope. Et slags primitivt JJJAAAAAOOOOAOAO eksploderer i meg. Jøss, jeg visste ikke at jeg hadde så mye stemme på lager. Noen svarer på det med en gang. Det er visst ikke bare jeg som kjenner energien her nå. En kraftfull og suggererende rytme spilles på tunge og dype trommer. Det går ikke lenger å sitte stille. Det virker som alle er med både med stemme og instrument. Jeg ser oss for meg danse rundt leirbålet med spyd og skjold i hendene. Vi er helt ville. En eller annen tar full sats til et krigsrop, men i stedet sprekker stemmen og et komisk vræl ramler ut av høyttalerne. Noen begynner å le og latteren sprer seg. Det er ikke en hånlig latter. Høyttalerne overfylles med de mest inderligste og hjerteligste lattere du kan tenke deg. Det er bare ekstremt smittsomt. Jeg greier ikke å holde meg. Jeg greier ikke en gang å spille lenger – jeg bare ler. Til slutt ler vi bare alle sammen. Jeg kjenner at det gjør vondt i ryggen når jeg ler så rått. Jeg får lyst til å slutte. Jeg prøver å tenke på noe annet. Til slutt dør latteren ut og man kan nesten bare høre en tung anpustenhet. Ennå er det litt fnising innimellom. Så blir det stille.
Hvor lenge har vi holdt på? Vanskelig å si. Tiden har forsvunnet helt. Det har vært en strøm av uendelige nå. Hva som kom før og hva som kom etter, spiller ingen rolle. Lyset slås på og vi er tilbake til den gamle verden. Den virker nesten uvirkelig ordinær. Som om det ikke har skjedd noe. Som om vi ikke har vært et annet sted. Har vi egentlig det? Noen henter et glass vann, andre går på do. Så samles vi igjen. Ja, hvordan var dette da? Er det noen som vil dele noen erfaringer, spørres det. Vi har mye å snakke om viser det seg. Erfaringene vekker mange temaer. Hvordan er jeg sammen med andre? Hvordan synes de jeg er å spille med? Er jeg for dominant? Følte meg friere. At jeg slapp til mer. Ble jeg for mye? Det var godt å bare kunne følge impulsene av og til. Det å kunne respondere helt spontant. Det var veldig morsomt. Bare la seg rive med og hengi seg. Kom i kontakt med en trang til å være i sentrum. Musikken ga mange stemninger til å kunne kjenne etter i. Hva i all verden for slags dypere behov er det musikken tillater oss å utrykke, spør noen undrende.
Hmmm, så hvordan gikk det med disse fem forsøkspersonene? Hvordan har de det i dag? Vel, det vi vet er at alle har fått både synet og språket tilbake igjen. Jeg tror de har det bra.