Jeg snakker med en mann som har gått konkurs. Selv opplevde han at “alle snakket om ham”. Han følte seg ødelagt, kunne ikke være synlig. Sluttet å gå ut i dagslys, isolerte seg og ville helst oppholde seg under dyna. I den ytre verden var denne konkursen neppe en veldig omtalt affære. Mannen hadde ikke gjort noe galt, men vært uheldig i forretninger. Lignende kriser traff flere, likevel var få så rammet som han. Hvorfor?
Selvfølelsen var av en slik befatning at skammen lå nær – og var overveldende. Han hadde tidligere vært relativt suksessfull, relativt godt ansett og var avhengig av denne anseelse. Hva gjorde han? Han gikk til ulike coacher, og han leste en hylle selvhjelpsbøker. Som mange andre gjør i dag. Han lærte hvordan han skulle puste, hvordan han skulle fokusere på den andre i samtaler, hvordan han skulle tenke to positive tanker hver gang han hadde hatt en negativ tanke. Hvordan han skulle blanke ut sinnet før han la seg til å sove. Hvordan han skulle skyve bort ubehagelige tanker – og være konstruktiv problemløser. Kort sagt, hvordan han skulle bruke sin sunne fornuft til å feie bort alle irrasjonelle tanker og følelser.
Kanskje kan en slik tilnærming høres nyttig ut i forhold til enkelte problemer. Men når det gjelder å lege plagsomme følelser, som i dette tilfelle en lammende skamfølelse, er det lite egnet. Mange coacher og selvutviklingsteknikker gir full-tallig med råd om hvordan man skal styre sine tanker. En del terapiretninger ligger nær opp til dette. I det siste har jeg møtt flere og flere pasienter som sliter med alle kognitive strategier som de skal utføre. Som hørtes forlokkende ut i utgangspunktet, men som også er blitt en plage og en ny arena for å mislykkes.
Bak skammen hos denne mannen lå et istykkerrevet selvbilde. I hans opplevelse hadde konkursen tydeliggjort at det var noe galt med ham, noe han tidligere kunne mistenke, men som han stort sett hadde holdt på avstand som voksen med sin suksess i yrkeslivet. Han kjente det igjen fra barndommen. Ett bilde var at når noen spurte ham om noe, snakket mor for ham. Så dum var han, at noen måtte overta.
Konkursen slo i stykker fasaden. Han opplevde ikke at han hadde gjort noe uheldig eller hatt uflaks, men at det var noe grunnleggende galt. Følelsen var sterk – og lammende. For å forsøke å døyve den prøvde han å regulere sitt tanke, følelses- og handlingsliv med intensive kognitive strategier. Dette hjalp ham ut av isolasjonen, men hele hans våkne tid ble styrt av strategier på hva han skulle tenke og hvordan. Teknikkene ble en tvangstrøye som hemmet, som stjal energi og som gjordet han selvsentrert og utmattet.
I kriseterapi er det stort sett et anerkjent prinsipp at den som har vært traumatisert, må snakke om det som har hendt, ofte gjenoppleve de traumatiske opplevelsene og de sanseinntrykk og følelser disse igangsatte. Være nær, sette ord på og kunne dele med en som kan ta imot det som er vanskelig å bære. Dessverre ser det ut til at en del coacher, en del selvutviklingsteknikker og en del typer kognitiv terapi ignorerer dette, eller forholder seg som om det ikke gjelder når det kommer til vanskelige følelser.
Terapier som mer har som mål-setning å frisette tankestrømmen, hjelpe til med å sette ord på det som rører seg, dele med en annen og se på bakenforliggende følelser, er ofte mer egnet. En terapeut jeg kjenner, sier er at mange følelser lar seg tolerere, hvis de knyttes til en undrende og kanskje aksepterende nysgjerrighet. ”Hvis man får pasi-enten med på et prosjekt som går ut på å undersøke og akseptere egne følelser, er mye vunnet”.
Interessant i vår sammenheng er at dette er beslektet med meditasjon. Når vi Acem-mediterer, ser vi at det å gjøre noe aktivt med spontanaktiviteten, forandre tanker og følelser, reduserer effekten av meditasjonen. Dette sier noe om hva som gir god meditasjon, men kanskje også noe om hva som leger sår i sinnet. Konkursens rammebetingelser og økonomiske konsekvenser krever aktiv problemløsning, Skam og såre selvbilder krever en annen tilnærming.
Jeg lærer ikke denne mannen noe. I begynnelsen var han irritert. ”Du skal vel ha meg til å kjenne på følelser du, blir det ikke bare verre av det?” Etter hvert snakker han mye. Og hva gjør jeg? Jeg lytter, kommer med noen spørsmål, fanges av stemninger som sannsynligvis igangsettes av det han forteller. Han er motløs og ønsker seg ofte bort.
Kanskje er min rolle som en metodelyd. Jeg skal hjelpe til med å frisette en tankestrøm hos den andre. Hjelpe ham til å være nær noe hos seg selv som er plagsomt, hjelpe ham til å sette ord på det som matrer. Og hjelpe ham til å kunne dele det med meg. Og selv forsøke å være nærværende.