”Jeg er leninist”, skal Trumps sjefstrateg Stephen Bannon ha sagt i en samtale med en spesialist på kommunisme og det tidligere Sovjetunionen. “Lenin ville ødelegge staten og det er mitt mål også. Jeg ønsker få alt til å falle sammen og rive ned hele dagens establishment”.
Det er Victor Sebestyen, som akkurat har gitt ut boken Lenin the Dictator: An Intimate Portrait, som nevner dette i en artikkel i The Guardian (6.2.17). Stephen Bannon er sammen med Donald Trump også kjent som fremtredende eksponent for det som kalles post-truth-politikk. Sebestyen ser forbin-delseslinjer til Lenin også her:
I jakten på makt lovet Lenin det meste. Han tilbød enkle løsninger på komplekse problemer. Han løy skamløst. Han rettferdiggjorde seg ut fra at seier betydde alt; målene rettferdiggjorde midlene. Le-nin var post-truth-politikkens gudfar.
Da han hadde fått makten, angrep Lenin straks pressen. Deretter stengte han det nyvalgte parla-mentet. Han brukte ikke uttrykk som ”alternative fakta” og ”fake news”, men ”objektiv sannhet” og ”den større sannhet”.
En tredje forbindelseslinje i tillegg til destruktiv innstilling overfor establishment og post-truth- po-litikk, er populisme. Lenin var i Sveits da den rus-siske revolusjonen brøt ut i februar 1917. Han kom seg raskt til Russland, og de neste månedene arbei-det han for å undergrave og rive ned den nye re-gjeringen for selv å gripe makten. I denne perioden trådte Lenin fram som populist. Han framhevet at folk hadde fått nok av eksperter. ”Enhver arbeider vil kunne mestre ethvert departement etter noen få dager; ingen særskilte ferdigheter er nødvendig”. Og når det gjaldt å ta hånd om industrien, var løs-ningen å arrestere en håndfull kapitalister og lære de nødvendige triksene fra dem. Her var det folket selv som skulle ta over.
Lenin ville sannsynligvis
sett verden i 2017 som starten på et revolusjonært øyeblikk
Sebestyen konkluderer: ”Enhver som har gjen-nomlevd nylige valg i det vi trodde var Vestens sofistikerte kulturer, kan gjenkjenne ham”. Lenin ”ville sannsynligvis ha sett verden i 2017 som star-ten på et revolusjonært øyeblikk”. Lenin er aktuell i dag ikke på grunn av sine ”mangelfulle, blodige og morderisk feilslåtte løsninger, men fordi han stilte de samme spørsmål” som stilles i dag, nem-lig om økende økonomiske kløfter og befolkninger som føler seg forlatt eller sviktet.
SLUTT PÅ VESTEN
Så lever vi i en før-revolusjonær tid? Historike-ren og kommentatoren Anne Applebaum skrev følgende i Washington Post 4. mars 2016: “Er dette slutten på Vesten slik vi kjenner den?
… Akku-rat nå er vi to eller tre dårlige valg fra slutten på NATO, slutten på EU og kanskje slutten på den li-berale verdensorden”. Hun siktet til Brexit, Trump og årets franske presidentvalg. I skrivende stund har to av hennes tre bekymringer slått til, og i Frank-rike er begge de sentrale partiene – republikanerne og sosialistene – i vanskeligheter før valget. Marine Le Pen leder sammen med den frittstående Emma-nuel Macron, som også ser seg som en system-endrer i fransk politikk. En meningsmåling gjort i februar 2017, referert av Le Monde 7.3.17, viste at 33% av fran-ske velgere er helt eller delvis enig i Le Pens politiske ideer. I Nederland fikk det innvandrings- og EU-fi-endtlige Partij voor de Vrijheid et tilbakeslag ved val-get i mars, men lederen Kim Wilders lover å komme tilbake. I Tyskland har det tilsvarende Alternative für Deutschland vært opp i 12% tilslutning etter at den europeiske flyktningkrisen startet i 2015. I Ungarn og Polen har antidemokratiske regjeringer endret utvik-lingen i Øst-Europa.
Det vi vanligvis vil kalle revolusjon, har ikke inntruf-fet, og det er sikkert et stykke dit. Men situasjonen har noen revolusjonsliknende trekk. Hvilke parallel-ler er det egentlig mellom den nye politiske situasjo-nen og revolusjoner?
FEM MULIGE PARALLELLER
I det følgende ser jeg på fem mulige paralleller: post-truth-tilstanden, populismen, trykket nedenfra, svekkelsen på toppen og organiseringen. Foruten å framheve sider ved dagens situasjon, henter jeg stoff fra den russiske og den franske revolusjonen og viser også til forskere som har sett på et bredt spektrum av revolusjoner. Til sist skal jeg se på om det er noen pa-ralleller i de forhold som ligger til grunn for dagens situasjon og de forhold som utløser revolusjoner.
I. POST-TRUTH
Da Oxford Dictionaries i 2016 kåret post-truth til Årets ord, definerte de det som ”forhold hvor opi-nionen i mindre grad påvirkes av objektive fakta enn gjennom appell til følelse og personlig over-bevisning”.
Jayson Harsin, som er i ferd med å gi ut boken The Rumor Bomb. Vertiginous Democracy and Regi-mes of Post-truth, karakteriserer post-truth som en ”sannhetskrise” (Le Monde, 24.2.17). Demokratiske samfunn trenger noen nøytrale institusjoner som står utenfor politikken og kultiverer sannhet i of-fentligheten. Eksempler er universitet, forskning, presse og rettsapparat. Det ligger et særlig ansvar for sannferdighet hos disse institusjonene.
Demokratiske samfunn trenger nøytrale institusjoner som kultiverer sannhet i offentligheten
Med vår tids økning av kilder til informasjon er tilliten til slike institusjoner svekket. De oppfattes ikke lenger som garantister for sannhet. Etablert sannhet utfordres av alle de nye stemmene. Det gode ved denne situasjonen er at etablert sannhet kan utfordres fra nye hold. Men samtidig erstattes offentlig sannhet også av en uendelighet av syns-punkter.
I post-truth-politikken kan det synes som at dette vel-let av posisjoner og synspunkter har ført til at man har kunnet forbigå selve respekten for fakta. Mar-
kedsføringsteknikker som går ut på å treffe følelser og smigre velgere, kombineres med bruk av ryk-ter eller halvsannheter. Da Obama ble valgt, spilte motstandere på at han hadde vokst opp i Indonesia (sant) og knyttet dette til at han skulle være mus-limsk (usant). Avisene sjekker fakta, men mange har ikke lenger tillit til deres nøytralitet. En spørreun-dersøkelse gjort av Quinnipiac University og refe-rert i New York Times (24.2.17), viste at 86% av demo-kratiske velgere stoler mest på pressen, mens 78% av republikanske velgere stoler mest på Trump.
MEDIENES ANSVAR
Nå er det likevel ikke bare mangfoldet av nye stem-mer som har ansvaret for manglende tillit til me-dier. Mediene har selv et ansvar. Mange har påpekt at de har neglisjert virkeligheten til de protesterende, alternative stemmene. Kanskje ikke direkte gjennom en post-truth-politikk der fakta ignoreres, men via en mildere, men effektiv form for ensret-ting når det gjelder temavalg, vinkling, styrende ideer, tolkning, språk osv. Pressen har for eksempel sett tilslutningen til populistiske politikere som ut-trykk for psykologisk stress, altså irrasjonalitet, og ikke som politiske holdninger og prosjekter. Dét er ikke en diskusjon om et faktum, men snarere om tolkning av et mangfold av fakta.
Kjetil Jakobsen skriver i Morgenbladet (nr. 8 2017) om grunnene for ensrettingen slik den forekommer i Norge. Det sentrale er at journalistene overvei-ende er urbane og verdiliberale. De stemmer ikke Senterpartiet eller Frp, partier som samler halvparten av velgerne i bygde-Norge. Og faktasjekk lø-ser ikke problemet, noe også Anki Gerhardsen har framhevet i Aftenposten (30.3.17). Et ”forutinntatt blikk” og en ensartet bakgrunn ligger til grunn for journalisters ideer, saker, tema og vinkling.
Hva dette indikerer, er at mistilliten til samfunnets ”sannhetsinstitusjoner” til en viss grad er begrun-net. Deler av befolkningen er ikke skikkelig repre-sentert i offentligheten. Det er ikke bare økningen i mengden av informasjonskilder som driver sann-hetskrisen, men også valg som gjøres i redaksjoner.
POST-TRUTH OG
DEN FRANSKE REVOLUSJON
Vi så at Lenin ble kalt post-truth-politikkens gud-far. Det er en parallell mellom dagens sannhetssi-tuasjon og revolusjoner. Under den franske revo-lusjonen i 1789 opphørte all sensur. Et stort antall, ofte svært kortlivede aviser ble etablert, over 500 bare i Paris mellom mai 1789 og oktober 1791. Avi-sene representerte hele det politiske spektrum. Med ett var det skapt en åpen, diskuterende of-fentlighet. Den offentlige sannhet hadde fått nye voktere. Noen av avisene spesialiserte seg på fakta og nøye referat fra nasjonalforsamlingen, andre var didaktiske og ville lære opp folket i demokrati.
Men mange av de nye avisene ble også intenst po-litiske. I denne nisjen fikk overdrivelser, rykter og voldsomme angrep på motstandere spillerom. Uttrykk som ”skurker” og ”forrædere” Holdningen var først at markedet ville rydde opp,
at folk ville slutte å kjøpe aviser som hadde løyet. Men markedet ryddet ikke opp. De politiske avi-senes overtramp satte dermed i gang diskusjoner om begrensninger på ytringsfriheten og lover for æreskrenkelse. Revolusjonslederen Camille Des-moulin klaget over en ny type politisk bedrager, ”den despotiske baktaler”. Han så tegn til et nytt tyranni bygget på organisert uvitenhet. Desmoulin påpekte at baktalerens kunst besto i å diskreditere andre ved å etterligne populær sjargong alt mens han spredde falske synspunkter. Den franske revo-lusjon er et eksempel på en ”sannhetskrise”.
POST-TRUTH OG LENIN
Lenins post-truth-stil stikker også dypere enn bru-ken han gjorde av den i 1917. Sebestyen vier et tankevekkende kapittel til utviklingen av Lenins argumentasjons-teknikk på 1890- tallet. Lenin var vennlig og ordentlig, om enn temperamentsfull i privatlivet. Han hadde ikke Stalins eller Maos per-sonlige brutalitet – de eneste døde personer han skal ha sett med egne øyne var faren, søsteren Olga og svigermoren.
Lenins språk var beregnet
på å skape hat, avsmak, forakt
Overfor politiske motstandere oppfant han imid-lertid et voldsomt språk, tidligere ukjent blant rus-siske intellektuelle, som generelt var høflige med hverandre. Han medga selv at det var ”beregnet på å skape hat, avsmak, forakt”. Det var ikke et språk
for å ”overbevise, for å korrigere motstanderens feil, men for å ødelegge ham, fjerne ham og hans organisasjon fra jordens overflate” (Sebestyen, 82). Latterliggjøring og fornærmelse var viktige ingre-dienser, med bruk av ord som ”kjeltring”, ”idiot”, ”skittent avskum”, ”klasseforræder”, ”plaprer” osv. ”Fordømmelse, latterliggjøring eller ydmykel-se av motstanderen kommer alltid forut for avvis-ning av hans ideer”, slik opplevde den unge Trot-sky ham. Det kan se ut som han hadde lært av den franske revolusjon, som han også gjerne refererte til i ulike sammenhenger.
Nærmest på egen hånd endret Lenin debattsprå-ket på den russiske revolusjonære venstresiden. El-ler rettere sagt, han flyttet debattspråket ut av den saklige diskusjonen. Denne vendingen er logisk nok: Hvis revolusjon er å rive ned det bestående og erstatte det med noe helt nytt, vil det å innlate seg på saklig argumentasjon være å allerede dele mye med motstanderen. Lenins stil fulgte med inn i Sovjetunionen etter 1917. Det var en stil hvor vei-en til fysisk vold ikke var særlig stor.
Noe av den samme vridningen ut av saksorien-tering dukket for øvrig opp i Norge med revolu-sjonær ungdom på 1970-tallet som parkerte mot-standere med henvisning til klassebakgrunn. Post-
truth, sannhetskrisen, følger så å si revolusjonen som en skygge. I en revolusjonær tid angripes også de institusjoner som skal opprettholde et nøytralt område som deles av de politiske posisjonene.
II. REVOLUSJON OG POPULISME
Ikke bare er det en sammenheng mellom post-truth og revolusjon. Revolusjon og populisme, samlebe-tegnelsen for de nye protestbevegelsene, henger også delvis sammen. Men hva er nå egentlig po-pulisme? I What Is Populism? (2016) ser Jan-Werner Müller følgende kjennetegn: Populister er imot det de oppfatter som den korrupte eliten; de hevder at de alene representerer folket; de som ikke støtter dem er ikke en del av det autentiske folket, men folkefiender; når populisten kommer til makten, følger gjerne korrupsjon, favorisering av støttespil-lere og angrep på uavhengige samfunnsinstitusjo-ner; populisten viser til at disse inngrepene gjøres for folkets skyld.
Mye i denne listen kan gjenfinnes i revolusjoner. Revolusjon og populisme henger først og fremst sammen ved at flere revolusjoner har hatt en popu-listisk fase. Populisme har da vært den fasen som har ført fra moderat, mer demokratisk til mer dik-tatorisk styre. Revolusjonsforskeren Jack A. Goldstone har påpekt at de første makthaverne ved en revolusjon ofte har vært moderate. Mens disse mo-derate kreftene har forsøkt å skape en ny orden av revolusjonens kaos, har det dukket opp radikale utfordrere som har appellert til massene.
DET KORTLIVEDE
DEMOKRATIET I RUSSLAND 1917
Slik var det i Russland 1917. Den nye regjeringen som samlet seg etter tsarens fall, besto for det mes-te av liberale. Den konkurrerte med sovjetet i Pe-trograd, et arbeiderråd, om makten. Russland var i realiteten styrt av liberale og sosialister sammen – en svært skjør konstruksjon. Etter februarrevo-lusjonen 1917 var landet likevel på vei mot et par-lamentarisk demokrati med frie valg. I mars 1917 skrev den amerikanske ambassadøren i Russland hjem til sin utenriksminister at revolusjonen ”er den praktiske gjennomføringen av det samme sty- ringsprinsippet som vi står for, styring gjennom tilslutning fra de som styres”. Meldingen førte til at USA var først ute med å anerkjenne den nye rus-siske regjeringen.
I kaoset som hadde oppstått og med fortsatt del-takelse i en vanskelig krig, hadde likevel den nye russiske regjeringen lav tillit blant folk. Lenins de-stabiliserende og populistiske inngripen var revo-lusjonens andre fase, og den ledet til diktaturet. Ut-trykket ”folkefiende” ble brukt av Lenin allerede i november 1917. I en av hans ordrer heter det: ”alle ledere av Det konstitusjonelle demokratiske parti, et parti fylt av folkefiender, oppfattes heretter somlovløse”. Ganske snart trengte Lenin enda en indre fiende for å bekjempe den rådende matmangelen. Han blinket da ut en del av bondebefolkningen, lakkene, som hadde ”blitt rike på folkets sult” og sendte brigader til mer enn 20 000 landsbyer for å drive inn korn, med tusenvis av drepte og mange nedbrente landsbyer som resultat.
RETTFERDIG TERROR I FRANKRIKE
Også den franske revolusjonen gikk fra demokrati via populisme til diktatur. De to første årene un-der revolusjonen ble menneskerettigheter og en grunnlov etablert. Det første styresettet var konsti-tusjonelt monarki, deretter ble republikk innført. Imidlertid ble revolusjonen ytterligere radikali-sert. I stadig sterkere grad appellerte man til det autentiske folket. For revolusjonære som Jean-Paul Marat og Maximilien Robespierre skulle revolusjo-nen ledes av folkets vilje og følelser – slik de tolket dem. Robespierres standpunkt ble etter hvert: ”Det er bare to partier i Frankrike: folket og dets fien-der”, og ”[t]error er ikke noe annet enn rettferdig-het, rask, hard og ubøyelig”.
Det er bare to partier i Frankrike: folket og dets f ender
På punktene post-truth og populisme er det såle-des et slektskap mellom dagens situasjon og revo-lusjoner, i alle fall om vi ser på de to mest klassiske av revolusjoner, den franske og den russiske. Det skal samtidig sies at de moderate, demokratiske regimene under disse revolusjonene var svært usta-bile, slik at veien til populisme og videre til dikta-tur også var kort.
III. REVOLUSJON NEDENFRA
I teorier om revolusjoner går det et skille mellom de som vil legge mest vekt på drivkraften neden-fra og de som legger mer vekt på den forutgående svekkelsen på toppen av samfunnet.
Begge typer forklaring kommer til uttrykk i en fas-cinerende bok, Caught in the Revolution: Petrograd 1917 (2016) av Helen Rappaport. Her følger hun den russiske revolusjonen på nært hold gjennom vestlige borgere, som av ulike grunner befant seg i Petrograd. Noen dager før massive demonstrasjo-ner og streiker startet 23. februar, sa den russiske storhertuginnen Vladimir til den franske ambassa-døren i Petrograd, Maurice Paléologue: ”Om frel-sen ikke kommer ovenfra, vil det bli en revolusjon nedenfra”. Frelsen ovenfra, det var tsaren. Hun
fryktet ”de alvorligste katastrofer” om han ikke la om den politiske kursen. Hennes observasjon var presis. Tsaren sto på sitt og gikk av 2. mars.
Den russiske revolusjonen startet som et opprør uten ledelse, en folkelig impuls. Rappaports dag-for-dag-skildring gir et nedslående bilde. Det had-de vært tre uker med 13 minusgrader i Petrograd, byen var full av skadde soldater, og det manglet melk og brød. Kvinner sto opp til 40 timer i uken i matkø. Dagen før opprøret brøt ut, ble ambassadør Paléologue slått av ”illevarslende ansiktsuttrykk hos de fattige”. Den amerikanske krigsfotografen Donald Thompson skrev hjem til sin kone: ”Hvis du kunne se disse brødkøene og uttrykket i disse menneskenes ansikter, ville du knapt tro at dette er det 20. århundre.” Han følte skam, skrev han, ved å passere dem i sin tunge pelsfrakk mens de sto der ”nærmest i filler”.
Regimets inkompetanse var tydelig for alle, også en amerikansk pilot som akkurat hadde kommet til Petrograd og skrev i sin dagbok: ”Christ, hvor-for gjør ikke tsaren noe med det! Hvilken mulig-het for en klok amerikansk organisator! Tenk, hele Russland kan gå nedenom og hjem av mangel på litt klok ledelse”.
Folk frykter at det de har oppnådd gjennom hardt arbeid, vil gå tapt; de utvikler revolusjonær stemning
Fire dager etter at demonstrasjonene og streikene hadde startet, utviklet situasjonen seg til anarki og ukontrollert vold. Våpenlagre ble plyndret, solda-ter deserterte, politifolk ble drept og det var livs-farlig å være utendørs for utlendinger. Folkemas-sene tok sin hevn. ”Det var som å se et villdyr som hadde brutt ut av sitt bur”, ifølge et vitne. Tallet på drepte i disse dagene er usikkert. Vitner anty-det at februarrevolusjonen kan ha krevd 4000-5000 menneskeliv i Petrograd, mens det offisielle tallet etablert av Pravda og videreført i Sovjetunionen, var 1382 drepte og sårede.
SINNE OG BRUTTE FORVENTNINGER
En måte å forklare revolusjoner nedenfra, er å leg-ge vekt på sinne og skuffelse. I artikkelen ”Toward a Theory of Revolution” fra 1962 skrev sosiologen James C. Davies:
sial utvikling følges av en kort periode med rask tilbakegang. Folk vil da subjektivt frykte at det de har oppnådd gjennom hardt arbeid, vil gå tapt; de utvikler en revolusjonær stemning.
Revolusjoner inntreffer mest sannsynlig når en lengre periode med objektiv økonomisk og so-
Russland var et av Davies’ eksempler. Mange rus-siske bønder hadde fram mot 1900 blitt industri-arbeidere. Russland ble modernisert, og forvent-ningene om et bedre og friere liv steg. Men tsaren og det foreldede styringssystemet var fortsatt på plass. Et første opprør i 1905 ble slått hardt ned. Spenningen mellom tsaren og folket økte, og mis-nøye spredte seg. Verdenskrigen og prøvelsene vinteren 1917 var de endelige skuffelsene som fikk begeret til å flyte over. De illevarslende ansiktsut-trykkene i februar 1917 var et oppdemmet sinne som skyldtes brutte forventninger.
SINNET NEDENFRA I DAG
Når det gjelder grunner til dagens populistiske protestbevegelser, peker Jan-Werner Müller på nettopp sinne som en viktig ingrediens. Grunnene til dette sinnet er flere: framveksten av ”sosialt-seksuelle liberale verdier (ekteskap mellom sam-me kjønn osv.)”; bekymring for at USA er i ferd med å bli et land der ”det egentlige folket” av hvite protestanter er en minoritet; en følelse av at mange amerikaneres økonomiske interesser ikke ivaretas av eliten i Washington.
Det siste har en kjerne av sannhet. I en mye om-talt bok fra 2012, Affluence and Influence: Economic Inequality and Political Power in America, undersøkte Princeton-professoren Martin Gilens tusenvis av politiske endringsforslag over de siste tiårene. Han fant at når de med lavere og middels inntekt øn-sket beslutninger som avvek fra ønskene til de vel-stående, ble resultatet likevel i overensstemmelse med ønskene til de velstående. Dette gjaldt også når Demokratene hadde makten. Bare ved særli-ge anledninger, som ved presidentvalg, kunne de mindre velstående nå fram.
Følelsen er at nasjonalstaten
ikke lenger tar vare på sine borgere
Dagens USA er trolig en fortelling om brutte for-ventninger. De hvite protestantenes nedarvede forventning om å være dominante kulturbærere er rystet, og det samme er forventningen om øko-nomisk velstand og ivaretakelse etter mange gode tiår etter 1945. For det sistnevnte har nok finanskri-sen fra 2008 spilt en viktig rolle.
Økonomisk forventningsbrudd er også en del av bildet i Europa. I Frankrike går velgere i det som gjerne kalles det franske rustbeltet i nord over fra det sosialistiske partiet til Le Pens Front National (NY Times Magazine, 24.1.17). Innvandring og kul-turelt mangfold bringer også mange over i populis-tiske partiers leir. Følelsen er at nasjonalstaten ikke lenger tar vare på sine borgere
– noe den gjorde under oppbyggingen av velferdsstater etter 1945. Det politiske prosjektet er at nasjonalstaten igjen skal ivareta borgerne.
Men i tillegg har Europa etter krigen, ifølge Mül-ler, vært preget av ”ideen om å holde ’folket’ på avstand”. Grunnen var at ´folket` hadde frambrakt autoritære regimer som Sovjetunionen, Tyskland og Italia i mellomkrigstiden. Etter 1945 var det vik-tig å sikre seg mot gjentakelse. EU var en slik sik-ringsmekanisme. Men et distansert EU lokker nett-opp populistiske politikere fram som sier at folket igjen må stå i sentrum (og at EU må bort). Så i Eu-ropa er det også et sinne som følge av at demokra-tiet ikke har holdt sitt løfte om å høre på borgerne. De føler seg forlatt av teknokratene i Brussel og vil ta nasjonen tilbake.
IV. SVEKKELSEN PÅ TOPPEN
Ouro Preto er i dag en pittoresk, litt avsidesliggen-de universitetsby førti mil nord for Rio de Janeiro. Byen er på UNESCOs verdensarvliste på grunn av sin enestående barokke arkitektur. Med 80 000-100 000 innbyggere var Ouro Preto i 1750 dobbelt så stor som New York, ja størst av alle byer på det amerikanske kontinentet. Det skyldtes områdets usedvanlig rike gullforekomster. I denne strålende og rike provinshovedstaden brøt det i 1789 ut et opprør mot kolonimakten. Gullforekomstene had-de begynt å avta. Sentralmakten i Lisboa mistenkte imidlertid at verdiene med vilje ble holdt tilbake i Brasil. I stedet for å lette skattetrykket, økte de det. Regionens intellektuelle og økonomiske elite tok da sikte på å løsrive Brasil fra Portugal i det som er kalt Incon idência Mineira. USAs brudd med England i 1776 var en inspirasjonskilde. Det viste seg imidlertid at kolonistaten ikke var tilstrekkelig Ouro Preto var i 1750 dobbelt så stor som New York. Her brøt det ut opprør mot kolonimakten i 1789. sterk, og at organiseringen ikke var god nok. Opprø-ret ble slått ned.
Om den russiske revolusjonen sier Theda Skocpol i States and Social Revolutions: ”Etter hvert som om-fanget av russiske krigstap … åpenbarte seg, mistet de høyere lag tilliten til tsaren og eneveldet. Og et-ter hvert som krigens belastninger vedvarte, ble de lavere klasser, som led fryktelig, lei av krigen og opp-rørske.” Dette førte til en ”nesten allmenn avvisning av det autokratiske regimet”. For Skocpol kom re-volusjonen fordi tsaren sto igjen alene uten tillit. Det er dermed statens svekkelse som er det avgjørende. Tsaren og tsarinaen ble i 1917 oppfattet som en fare for landet, ifølge feltmarskalk Henry Wilson, som var i Petrograd denne vinteren og rapporterte til London.
I 1789 var den franske staten på lignende vis svek-ket av en dyr krig mot engelskmennene i Amerika. Staten klarte ikke å håndtere den finansielle krisen. Den samme manglende tilliten som i Russland fan-tes også i forkant av den franske revolusjonen, ifølge Skocpol: ”I 1788 og tidlig i 1789 var den ledende klas-sen i Frankrike praktisk talt samlet i et ønske om et mindre absolutistisk, mer representativt nasjonalt styringssett”.
SVEKKET TILLIT TIL STATEN I DAGENS USA OG EUROPA
Men én ting er 1789 og 1917. En annen er om vestlige stater i dag er svekket. Det har vært hevdet at fordi stater generelt er blitt sterkere, er revolusjonenes tid over. Dessuten har ingen demokratiske regimer blitt styrtet ved revolusjon. I dag er det kanskje det over-nasjonale EU som er mest utsatt for grunnleggende endring, eller til og med nedbygging. Brexit skapte ”eksistensiell krise” ifølge EUs egen president Jean-Claude Juncker. Hva om Frankrike vil ut?
Det er også en viss tillitssvikt innenfor nasjonalstater. Economist Intelligence Unit nedgraderte nylig USA til ”mangelfullt demokrati”. Begrunnelsen var ”en yt-terligere erosjon av tillit til politisk styringsapparat og valgte ledere”.
Den sentrale konservative politikeren Alain Juppé påpekte under presidentvalgkampen at Frankrike opplever ”en fryktelig tillitskrise” og at ”vårt land er sykt”. En undersøkelse gjort av instituttet Ipsos i fe-bruar 2017 viste at tiltroen til politikere og politikk er svært lav i Frankrike. 62% sier de er ”skuffet”, 44% sier de har ”avsmak”, 41% sier de er ”sinte”. Disse karakteristikkene er mest utbredt i aldersgruppen 35-44, blant de med minst utdannelse, blant arbeidere og sympatisører av Front National. Bare 18% av de spur-te assosierer politikk med håp – dette er mest utbredt blant de med høyest utdannelse, blant ledere og de som sympatiserer med høyre i politikken. 89% mener at politikerne setter personlige interesser fremst. 82% mener de fleste politikere er korrupte, et tall som har økt med 20% de siste fire år. Korrupsjonssynspunk-tet er særlig utbredt hos de som har lavest inntekt og som sympatiserer med ytterste venstre og Front Na-tional. 84% av de spurte mener at partiene det meste av tiden er en bremse for positiv utvikling i Frankrike (Le Monde, 4.3.2017).
V. ORGANISERING
Mellom folkets impulser og statens svekkelse finner vi protestenes organisering. Det må en organisering til. Februaropprøret i 1917 hadde ikke blitt en revo-lusjon, hvis ikke politiske ledere hadde grepet tøm-mene, og hvis det ikke allerede fantes organiserte grupper – liberale, sosialister, mensjeviker, bolsjevi-ker – som hadde ideer om forandring. Den avgjø-rende koplingen mellom demonstrasjoner, streiker og deserteringer på den ene side og ledelse på den andre, skjedde på revolusjonens fjerde dag, da men-neskemengdene samlet seg foran Dumaen, og hittil ganske forvirrede Duma-medlemmer fikk valgt en provisorisk komité og etter hvert en provisorisk re- gjering. Organisering fant samtidig sted også blant sosialistiske revolusjonære, som dannet et arbeider-råd (sovjet) i Petrograd.
Dagens skuffelser i deler av befolkningene har fått en stemme og en politisk organisering i de europeiske opprørspartiene, i Brexit og i Trump. Denne organi-seringen ligger på innsiden av den eksisterende poli-tiske orden, en orden Trump likevel utfordrer når han nå er kommet til makten. Det rådende synspunktet blant kommentatorer er at det amerikanske politiske og administrative systemet er i ferd med å testes. Det samme kan skje i Vest-Europa dersom noen av de populistiske partiene der kommer til makten. Den tidligere lederen i United Kingdom Independence Party,
Nigel Farage, ser Trump som ”begynnelsen på en global revolusjon”, og viser til valgene i Nederland, Frankrike og Tyskland (the Guardian, 24.2.17).
MANGE ELEMENTER PÅ PLASS
Kanskje er revolusjon et begrep som fanger sentrale sider ved den politiske uroen vi ser i dag. En del av det som har kjennetegnet revolusjoner er virksomt i dag. Kanskje er vi i inne i en sannhetskrise. Popu- lisme, som er et sentralt innhold i protestbølgen, har tidligere i flere tilfeller vært virksomt i revolusjoner, som en vei fra moderat styre mot mer autoritært styre. Revolusjonære ingredienser som skuffelse og sinne er i dag kombinert med svekkelse av staten gjennom manglende tillit. Og til sist er dette organiserte partier.
LITTERATUR
James C. Davies, ”Toward a Theory of Revolution”, American Sociological Review, 1962.
Jayson Harsin, The Rumor Bomb. Vertiginous Democracy and Regimes of Post-truth, Duke University Press, kommer i 2017. Jonathan Israel, Revolutionary Ideas. An Intellectual History of the French Revolution From The Rights of Man to Robespierre, Princeton University Press, 2014.
Jan-Werner Müller, What Is Populism?, University of Pennsyl-vania Press, 2016.
Helen Rappaport, Caught in the Revolution. Petrograd 1917, Hutchinson, London, 2016.
Stephen K. Sanderson, Revolutions. A Worldwide Introduction to Social and Political Contention, Routledge, 2. ed., 2010. Victor Sebestyen, Lenin the Dictator: An Intimate Portrait, Wei-denfeld & Nicolson, 2017.
Theda Skocpol, States and Social Revolutions. A Comparative Analysis of France, Russia, and China, Cambridge University Press, 1979/2015.
Artikler i Aftenposten, Morgenbladet, The Washington Post, New York Times Magazine, Le Monde, the Guardian.