Musikk: Gary Burton spiller Carla Bley

Vibrerende duggdråper

Det er noe med lyden av vibrafonen. Disse glassklare tonene som blir  hengende og vibrere i luften lenge etter anslaget. De er som lette duggråper som faller umerkelig fra et gresstrå, samtidig som tonene har en stille, intens og skinnende skarphet.

Carla Bley er en jazz-musiker som kanskje er mest kjent for komposisjoner innspilt av andre musikere – som Jon Scofield, Art Farmer, ex-mannen Paul Bley, og ikke minst, vibrafonisten Gary Burton

Dreams So Real fra 1975 er en Gary Burton plate med bare hennes komposisjoner. Disse er bare noen av de mange  han har spilt inn av henne. Det er noe med Carla Bley’s komposisjoner, melankolske og ettertenksomme, som passer veldig godt til vibrafonen.

Her finner du flere meditative musikkanbefalinger

Gary Burton benytter 4 klubber, to i hver hånd (istedenfor bare en i hver hånd) for å slå på vibrafonen. Det er en teknikk som han var en en pioner i å utvikle, og som ga ham en tilnærming til vibrafonen som ligner på en pianists. Han har oppgitt pianisten Bill Evans som en av sine store inspirasjonskilder.

Med seg på platen har han gitaristene Mick Goodrick og Pat Metheny, Steve Swallow på bass og Bob Moses på trommer.

Åpningssporet er tittelmelodien, Dreams so Real. Musikken sentrerer rundt vibrafonens ettertenksomme toner. Bob Moses trommer har en nesten telepatisk kommunikasjon med vibrafonen, forsiktige skarptrommer, følsomme cymbaler, som utfyller og kompletterer vibrafonen mer enn å akkompagnere den. Goodrick og Metheny’s gitarer er knapt hørbare, som en hvisking i sivet. Swallow’s bass er en trygg grunn å stå på for resten av musikerne.

Og hør på Bob Moses stortromme i vibrafon/gitar/bass fyrverkeriet Ictus/Syndrome. Det er ikke ofte man kan bruke uttrykk som føsom og sensitiv om en basstromme.

Platens høydepunkt for meg er Jesus Maria, med vibrafonen alene. Svevende, vibrerende toner som henger lenge i luften, og en nydelig melodi.

På Vox Humana er det et nydelig og vart samspill mellom gitarer og vibrafon. Her trer vibrafonen litt i bakgrunnen, og lar gitaren komme med en nydelig solo. Noe av det mest slående med platen er hvor følsomme medmusikantene er i forhold til vibrafonen. De prøver aldri å overstråle eller overdøve, det dreier seg om å la de andre instrumentene fremheve og løfte opp musikken som kommer fra den.

Ok