Les om hvordan debutant Karoline Brændjord bruker meditasjonen aktivt i skriveprosessen.
Karoline Brændjord debuterer på Kolon forlag, med boken Jeg vil våkne til verden. Hun har praktisert Acem-meditasjon i to og et halvt år. Meditasjonen har bidratt med ro, tilstedeværelse og nærhet til egne følelser.
Karoline Brændjord beskriver diktene sine som fantasifull og lyse, livsbejaende og muntre. Og triste. En mor har tatt sitt eget liv. En datter står igjen. Barnets perspektiv er til dels lekende, undrende og distansert.
Boken har blitt til gjennom en åpen prosess som ligner prosessen i Acem-meditasjon. Forfatteren starter ofte med enkeltstående bilder, som oppstår spontant i sinnet, og ofte uten noen klar mening eller forbindelse mellom dem.
- Når jeg skriver, vet jeg ikke hva det skal bli. Alt er uvisst, og jeg vet ikke helt hva jeg gjør, der og da. Noe slipper unna radaren. Noe som er der litt for seg selv, uten at man er klar over det.
I Acem-meditasjon er det ikke uvanlig å erfare at bilder, følelser og stemninger kommer til en. I meditasjonen er det ikke nødvendig å forstå hva som skjer. Det viktige er nettopp å slippe ting til, la ting få gå under radaren.
Ro og nærhet til egne følelser
For Karoline Brændjord har det vært en prosess ikke bare å finne sammenhengen mellom diktene, men også tonen i dem. -Før skrev jeg oftere ironisk og ordspillaktig, og hadde mer vekt på humor, forteller hun.
- Men så fikk jeg en sterkt uttrykt oppfordring av en skrivelærer om å gjøre noe annet med skrivingen. Å skifte vekten fra det fikse og underfundige, til det ekspressive og følelsesladede. Å heller ‘gå dit det brenner’, som klisjeen sier.
Meditasjonen har bidratt til en ro og tilstedeværelse i prosessen. Det å falle til ro er både et tema i diktene og noe som gjør seg gjeldende i tilblivelsen av dem.
- Meditasjonen hjelper meg å fokusere og senke tempoet. Hvis jeg blir ivrig, så har jeg lyst til å gå i alle retninger samtidig. Jeg kan bli stresset, fordi jeg tenker at mens jeg skriver på dette diktet, så kunne jeg skrevet på et annet dikt.
For Karoline Brændjord har meditasjonen dessuten hjulpet henne med å reorientere seg mot kjernen i selve skrivingen.
- Gjennom meditasjonen kommer jeg tilbake til meningen med å skrive. Det handler om å skrive noe som er viktig. Man skriver jo ikke for anmeldere, men for folk, det vil si, for leserne.
- Hjelper meditasjonen også med å håndtere skrive-metatanker, det vil si, vurderende tanker om at ‘dette er dårlig’ eller ‘dette er fantastisk’?
- På et vis. Det hjelper til med å bekjempe et skrive-ego, et svermerisk ego som vil ha skryt. Jeg vender meg mot meningen med å skrive, selve prosessen, i stedet for å dagdrømme om det ferdige resultatet som skal være så og så bra.
- Er det andre ting meditasjonen bidrar med?
- Den åpner for følelser. Jeg får mere tilgang på dem. Jeg blir mer åpen. Jeg kommer nærmere meg selv når jeg mediterer. Noe jeg tror er viktig for å berøre dem som leser diktene. Meditasjon gjør meg mer empatisk, sympatisk og kanskje jordnær.
Dialog tydeliggjør sammenhenger
For Karoline Brændjord utfylles skriveprosessen gjennom en dialog med andre. Tilbakemeldinger fra medstudenter og lærere ved Skrivekunstakademiet i Bergen, og fra forlagsredaktøren, har vært vesentlig i å sortere ut temaer og de diktene i det som i dag utgjør boken.
- Det er fascinerende hva andre kan legge merke til utenfra. I starten av prosessen bemerket for eksempel en leser at det var så mye som var i luften, bokstavelig talt, som vind, fugler, eller ting i fall-tilstand.
Dette var ikke en sammenheng forfatteren så klart selv. Den gikk under radaren. Men når sammenhengen først ble tydeliggjort, kunne forfatteren gå tilbake til skrivekammerset med en økt bevissthet om hva hun jobbet med.
Det å forsøke å sette ord på de indre erfaringer i dialog med andre, kan være med å tydeliggjøre sammenhenger i meditasjonen også. For eksempel kan en meditasjonsveileder bidra med å løfte fram underliggende temaer i meditasjonen, og gjøre at den mediterende kan gå tilbake til meditasjonen med økt forståelse.
Undersøkende blikk
La oss lese et av diktene til Karoline Brændjord.
Jeg snublet over henne i gresset og undersøkte kroppen.
Jeg rørte ved henne med hånden. Huden var kald og
ettergivende. Jeg tok henne inn med blikket. Hun hadde
ansiktsmimikk som en dukke. Jeg la øret mot brystet.
Hun hadde ikke hjerteslag eller hjertet var flyttet til et
annet sted.
Hun minnet meg om et forlatt linetau som hadde ligget
i løvet gjennom natta. Fuktig av dugg. Tømt for spenst.
Hun luktet gress.
Det undersøkende og naive blikket - som her kanskje ledsages av en underlig mangel på emosjonell reaksjon - går igjen i mange av diktene. Det blir noe urealistisk og virkelighetsnært på samme tid over scenen.
Også måten naturen ligger der som en slags stille og nøytral bakgrunn for det som skjer, er interessant.
- Jeg tror jeg har prøvd å skrive moren inn i naturen, gjøre henne til en del av et landskap. I det fantasifulle blikket blir det en interaksjon, som egentlig ikke er der, men som skrives frem.
- Når man mister en nær person, mister man en måte å bli sett og oppleve seg selv på, og det tror jeg destabiliserer identiteten, for en stund. Og da kan fantasien ta overhånd. Fantasien kan fylle inn, og utforske det som ikke er der.
Denne utfyllingen følger vi som lesere, inn i en slags lek med mening.
Mandag: Jeg er sukkerertene som trillet ut da moren min
åpnet en belg
Tirsdag: Jeg er en valp som løper seg vill og forfjamset av
glede
Onsdag: Jeg er et apparat som søker bevegelser i
åkeren
Torsdag: Jeg er reven som spiser opp navnet sitt slik at
ingen kan rope den hjem
Fredag: Jeg er et drønn i en eikenøtt
Lørdag: Jeg er et skip i natteluften lastet med engler
Søndag: Jeg er lammet som forsøker å løpe på bunnen
av havet
Omslag
Karoline Brændjord ble intervjuet av Mattias Solli