Lurer du på langmeditasjon?

Acemmagasinet

Dagboknotat fra en deltager på grunnkurset i Acem-meditasjon: "På veien hjem tenker jeg at det er ikke rart jeg blir rastløs, så mye jeg strever med å tilfredstille andre." 

Halvannen time hadde kurslæreren sagt at vi skulle meditere. Sammen med andre, i et stort rom, med lukkete øyne. Jeg tenkte på en gang jeg måtte sitte og vente hos fastlegen i over en time. Tiden sto stille. Jeg var virkelig utålmodig, men jeg fikk konsultasjonen gratis. Halvannen time er lenge. Men jeg er nysgjerrig – og drar for å være med på langmeditasjon.

Så sitter vi der. En kurslærer ønsker velkommen og sier at vi skal slå av mobiltelefonen. Jeg lukker øynene og sitter med min metodelyd.

Først tenker jeg på hva mon alle de andre tenker på, på hvilket tonn av tanker som kastes inn i dette rommet akkurat nå. Ikke så godt å si hvem de andre er, om det er flest kvinner eller menn, gamle eller unge, kanskje er de mest som meg, søkende, sikre og usikre, glade og triste.

Etter hvert blir jeg fanget av mitt eget. Tenker på jobben, på hvor travelt jeg ofte har det, og hvor vanskelig det er for meg å gi fra meg noe. Selv en mail eller SMS skriver jeg om mange ganger. Det er så deilig når folk er fornøyde. Og jeg er kjemperedd for at noen skal være misfornøyde og sinte. Jeg vikler meg inn i tankerekker om arbeidsoppgaver. Tankene ligner de som ofte spinner i meg. Men er kanskje forsterket. Jeg syns jeg strever med meditasjonen.

Etter hvert er alt mer stille og behagelig. Tankene endrer seg, bli mer drømmeaktige. Jeg forsøker å få tak i hva jeg selv tenker, men det blir borte.  Så kvekker jeg til, har jeg sovet? Hører bilene utenfor, en som hoster, noen som flytter på seg. Får en god ide om hvordan jeg skal presentere resultatene fra siste gallup. Er litt rastløs, lurer på hvordan andre har det.

Forsøker å komme tilbake til det stille. Tankene flyter, av og til lurer jeg på om metodelyden er der i det hele tatt. Så kommer et pip, og en stemme sier at tiden er ute. Jeg strekker på meg, rart å tenke på at det har gått halvannen time. Når det hele er over, er det som om tiden har forsvunnet. 

I veiledning uttrykker jeg skuffelse over at tanker jeg helst ville bort fra, også kom i meditasjonen. Litt overraskende sier veileder at det er bra, at det gir anledning til å bearbeide eget forhold til dem.

Hun spør hvordan jeg gjentar lyden når jeg strever. Med litt famling kommer jeg fram til at jo mer jeg blir involvert i intense tanker, desto mer prøver jeg å gjenta lyden slik den var første gang. Meditasjonslæreren sa den på en litt særegen bløt måte, og jeg forsøker å gjøre det samme, så riktig som mulig. Nå skjønner jeg at dette er mitt prestasjonsstrev. Hva som er ledig metodelyd vil forandre seg hele tiden.  Det jeg kan gjøre er å gjenta lyden med så stor grad av ledighet som jeg kan i øyeblikket. Dette oppleves som en lettelse.