Å tenke over sitt liv med døden som horisont kan få frem det man ellers ikke snakker om eller tenker over, og hvilke hendelser og kapitler i ens liv som er mer og mindre sentrale.
PARALLELL TIL MEDITATIV AKTUALISERING
En fascinerende side ved Acem-meditasjon er hvorledes sider ved ens personlighet avspeiles i måten man mediterer.
Å se sitt liv ut fra dødens horisont kan tyde liggjøre egen psykologi: Vil man være opptatt av det man fikk til, eller av det som ikke ble til noe, av seirene eller nederlagene? Hva vil fremstå som tap eller vinning? Målet er ikke å gi seg selv karakterer eller poeng, men spørre hvordan man vil vurdere valg og prioriteringer, når livet går mot en avrunding.
En fjellklatrer har forklart noe av sitt engasjement i sporten med at «den intense sårbarheten skjerper sansene» 1 ( 1 Anna Fleming: Time on Rock. 2021.) Å ta inn over seg sin dødelighet kan bidra til et større klarsyn rundt eksistensielle spørsmål.
DØDEN SOM SPEIL FOR EGET NARRATIV
Enkelte psykologiske retninger er opptatt av ens liv som en fortelling - narrativ analyse. Man kan tenke over sitt liv som kapitler. Hvilke var viktige?
Bevissthet om døden kan klargjøre tankene. Hva var drivkreftene, hovedpersonene, de formende hendelsene? Når man ser livet mer i bakspeilet, kan man undre over forskjellen mellom det man trodde var sentralt, belønnende og virkeliggjørende; og hva som faktisk var det. Hva fremstår som skjebne, og hva som egne valg?
Hvem var den personen som fantaserte over hva livet skulle bli, og hvem er det mennesket som nå sitter der og reflekterer? Kan en overskrift, et epitat - eller flere - sammenfatte hvordan ens liv, eller deler av det, artet seg?
NEKROLOG SOM ALARMKLOKKE
Nekrologer om ens liv er få forunt å se. Alfred Nobel var et unntak. Da Alfreds bror døde, trykket en avis ved en feil en nekrolog over Alfred Nobel. Han fikk sjokk da han leste den: Avisen sa at Alfred Nobel ved å oppfinne dynamitten hadde gjort det mulig å drepe f lere mennesker raskere enn noen gang før i historien.
Nobel forstod to ting: Han ville bli husket, men ikke slik han ønsket. Kort tid etter satte han av store beløp og skapte de berømte Nobelprisene. Enkelte sier at denne historien bør inspirere: Vi huskes ikke for formue, hvordan vi kledde oss eller hvem vi omgikk - det som ofte fremstår som viktig for oss selv - men for det gode vi gjorde. Det er vakkert sagt og til dels riktig for Alfred Nobel (som riktignok trengte sin rikdom for å skape prisene), men ikke for alle andre. Tre av de mest kjente personer fra det tyvende århundre er Hitler, Stalin og Mao.
En annen som ved en glipp fikk se sin egen nekrolog, skal ha vært den norske dikteren Arnulf Øverland. Han var, før epostens tider, innom Dagbladet for å lese korrektur på en kronikk. Redaktøren ba via calling-anlegget om få sendt opp «Øverland-artikkelen». Internbudet var raskt der – med utkastet til Øverlands nekrolog som lå klar i tilfelle dikteren brått skulle falle bort. Visstnok skal Øverland ha reagert svært negativt på denne «før-døden» innsikt i sitt ettermæle – uten at det er kjent hvilke nærmere konsekvenser det fikk 1(1 Historien er hentet fra Halvor Hegtun og Sven Egil Omdal: Noe innen media. Cappelen Damm 2016 s 220.)
HJELP TIL KLARHET
I Råd om døden sier Dalai Lama at de skremmende dødens herrer er forgjengelighetens aspekter. 2 (2 Råd om døden. 2014 s 85.) Det kan skremme, sier han, at intet materielt eller kroppslig er evig. Samtidig kan tanken på døden hjelpe til klarhet.
Dødeligheten kan utfordre våre verdier. Hva er det å være lykkelig, rimelig tilfreds og forløst? Er det å ha en full mage, tørr bleie og konstant underholdning; eller er det å virkeliggjøre mer av ens evner og dypere potensiale?
En sykepleier på et hospice spurte en gang døende hva de beklaget mest rundt sine liv. Flere skulle gjerne ha arbeidet mindre og tillatt seg selv å være mer tilfreds. Ved å forholde seg mer aktivt til døden «underveis», kan slike refleksjoner modnes og kanskje føre til forandring.
Den amerikanske psykolog William James fremhevet at religiøse erfaringer kan stimulere til endring, øket eksistensiell oppmerksomhet og lyst til å hjelpe andre. Det samme kan gjelde en større bevissthet rundt egen død.
STIMULERE TIL RIKTIG HANDLING
Etikk er et akademisk fag. Men først og fremst er det en personlig utfordring. Hvordan finne frem til ens egen indre moral?
Både meditasjon og kontemplasjon over døden kan stimulere et indre etisk kompass; en klangbunn som kan hjelpe til å kjenne etter hvilke av ens valg som kjennes gale, hvilke riktige. Det kan bidra til at ikke konvensjoner, ideologier eller andres oppfatning avgjør, men en indre røst eller retning.
En munk på den greske klosterøya Athos sa til New York Times: I dag er du her, i morgen er du borte. Husker du hver dag på døden, hjelper det deg til ikke å handle galt 3 (3 New York Times 21 oktober 2018.)
Deler av buddhismen har fremhevet døden som en sentral mulighet til å reflektere over eksistensen. For buddhistene kan det bety å tenke over metafysiske og karmiske konsekvenser av ens handlinger for fremtidig gjenfødsler. Karma er, slik religionsforskeren 4(4 I Karma i serien Tænkepauser, Aarhus universitet 2017.), Marianne Qvortrup-Fibiger påpeker, et utvannet begrep som har vandret fra østlig filosofi til vestlig spiritualisme og reklame og tilbake igjen. Men det spiller på allmenne sammenhenger mellom hva vi sår og hva vi høster, hvordan ens handlinger kommer tilbake til en.
En del svar kan bli annerledes når man spør: Hvordan vil denne type relasjoner og handlinger kjennes, ikke i morgen, ikke på bankkonto eller der ute hvor man henter oppmerksomhet, men der inne når jeg en gang skal se tilbake på mitt liv?
Tidsånden legger mye vekt på å ta ansvar for en rekke andre. Det kan nærmest bli et universelt ansvar. Utallige mødre og fedre har begrunnet fravær fra familie med viktige oppdrag. Det er ikke et poeng å bli konvensjonell; det finnes mange måter å fylle et foreldreansvar. Men å tenke på sitt livsregnskap ut fra en indre samvittighet kan hjelpe til å avklare: Hvor mye nytter det at man tok ansvaret for den store sak, for den verden ingen alene uansett kan redde, hvis man sviktet i det nære?
DE ENESTE PENGENE DU TAR MED DEG
Når mennesker blir eldre, endres ofte interesser. Som en eldre mann sa: Nå bryr jeg meg egentlig ikke så mye om politikk. Det er familien jeg vil høre om. Nære relasjoner kan bliviktigere. Har man barn og barnebarn, kan mye av ens tanker gå til dem.
Det kan være et tankekors at kristendommen legger så stor vekt på hva man tror. For sjelefred og ro til å forlate livet når den tiden kommer, kan for mange det mest sentrale være ens egne handlinger. Hvordan oppførte man seg, hva var gjennom livet ens etiske profil i adferd, ord og gjerning? For ikke-vestlige religioner har det også vært mest vektlagt hva man gjennom handling var forpliktet av, hva man spiste, hvem man giftet seg med osv.
Over dødens terskel er det en rekke ting man ikke kan få med seg: titler, ting, penger, status osv. Det som i siste instans kan bety noe, er den ro man bærer på i sitt indre. Et jødisk ordtak lyder: De eneste pengene du tar med deg, er de du ga bort. Gleden ved å gi kan bety mer enn det tilfredsstillende i å holde på det som uansett glipper.
Det kan også være et poeng ikke bare å gi bort, men å kaste. Med den mye omtalte boken Dødsrydding understreker Margareta Magnusson at en del av det å forholde seg til alder og død, er å rydde i eget rot. Det sparer de etterlatte, og en selv for hva de vil tenke om en. Med Magnussens ord: ”Det er ikke for sent før det faktisk er for sent....”.
GI LIVET MENING
Psykologen Carl Gustaf Jung var opptatt av naturlige livsfaser. På et tidspunkt vender oppmerksomheten fra det å virkeliggjøre seg i det ytre til hvem jeg har vært. Ingen har vært perfekt, og ingen er ansvarlig for alt. Men i siste instans er man ansvarlig for noe, for en selv.
Døden kan bevisstgjøre at ingen andre enn en selv kan fullbyrde de eksistensielle muligheter ethvert menneske har i seg. Ingen andre kan meditere for en, og ingen andre kan overta ens eget ansvar for å be hvis man er religiøs.
Døden som speil kan bidra til en oppriktighet. Det er mindre grunn til å bedra seg selv når horisonten er det ingen kan lure seg unna.
I forhold til døden kan det være lettere å se at idealer om en uendelig lykke og absolutt tilfredsstillelse ikke passer for et liv med alle dets ufullkommenheter. Målet er mer å akseptere, finne frem til en ro og kunne ta imot seg selv og det livet man levet. Igjen er det paralleller til meditasjon. Meditasjonen blir aldri ideell. Men man kan finne en dyp tilfredsstillelse i å være der man er. Bare en selv kan fylle ens liv med mening. Å ha døden som horisont kan hjelpe en til det.