Freuds teori har linjer til Bibelen.
I begynnelsen var barnet i sin uskyldige narsissisme – sin egen Edens hage. Barnet er i sentrum av universet, og ikke individuert – selvet er ikke adskilt fra objektene utenfor, og alt er ett. Verden er til for barnet, og barnet har ennå ikke oppdaget sin sårbarhet. Det er et helt nødvendig forsvar; hadde barnet forstått hvor sårbart det er, og hvor avhengig det er av sine foreldre, ville det ha blitt overveldet av angst, og gått til grunne.
Så oppdager barnet gradvis skillet mellom seg selv og andre, oppdager sin adskilthet, og dermed også sin egen sårbarhet. Og da blir barnet overveldet, og føler angst for avvisning. For å mestre denne angsten danner barnet seg en fantasi om foreldrenes idealobjekt – hvem foreldrene ønsker at barnet skal være, og blir lydhør overfor foreldrenes signaler om det – og forsøker å tilpasse seg disse idealene. Men det betyr også at impulser som grådighet og sinne og sjalusi – som barnet ennå ikke har kontroll over – kan true tilpasningen til foreldreidealene. Det vekker angst. Skam er da en følelse som styrer barnet i retning å være som barnets fantaserte idealobjekt, og unngå det motsatte. Skammen er et forsvar for angsten for avvisning fra foreldrene – som bibelens skam er følelsen som Gud ga menneskene – fordi Adam og Eva var ulydige, dvs ikke levde opp til idealtilstanden, og dermed ble utstøtt fra Edens hage.
