Aktualisering betyr at noe tidligere skjult og uforløst kommer til overflaten i bevisstheten.
I ledige stunder, når tankene flyter fritt utenom meditasjon, beveger sinnet seg blant inntrykk, tanker, rester og forberedelser; det pendler mellom ulike typer og grader av behov og spenninger. I belastende perioder vil man kanskje legge lokk på noe av denne spontane tankeflyten. Samtidens moderne livsstil med stadig ytre påfyll og store forventninger gir få anledninger til å fordøye inntrykk i ro, til refleksjon og til å hanskes med oppsamlet stress fra utfordringer i yrkes- og privatliv. Mer enn noen gang trenger mennesker måter å bearbeide stress på – for å beholde overskuddet og trivselen i hverdagen, for å opprettholde gode relasjoner og bra yteevne, dessuten for å unngå svekket helse, brysomme stressplager og utbrenthet. Derfor har meditasjon økt aktualitet i det moderne samfunn.
Acem-meditasjon setter oss bedre i stand til å dempe stress og oppsamling av spenninger, dessuten hjelper den oss på sikt til å endre de uheldige reaksjonsmønstre som gjør at vi stresser unødig. Over tid kan regelmessig meditasjon øke vår stresstoleranse og bidra til bedre selvforståelse.
Stress og spenninger kan gjøre seg gjeldende på ulike måter. De kan uttrykke seg som kroppslig ubehag, dårligere helse, nedsatt toleranse overfor andre, økte feilreaksjoner og glemsel, en vedvarende følelse av tretthet, likegyldighet, mistrivsel eller frykt. Noen av våre stressreaksjoner er vi kanskje fortrolige med; vi vet hvorfor de oppstår, og hvordan håndtere dem. Andre har vi kanskje ikke gode måter å takle på. Atter andre kjenner vi knapt. Noen forstår vi overhodet ikke.
Hvis stress får bygge seg uhemmet opp, kan det starte en ond spiral som hindrer oss i å ha en god hverdag. De fysiologiske prosesser knyttet til avspenning under meditasjon dreier spiralen i motsatt retning og øker vår egenbearbeidelse, vår evne til egenomsorg.
Forandringer innenfor eksisterende rammer av personligheten er relativt uproblematiske og provoserer lite, kanskje ikke i det hele tatt. Endringer i sinnet som går ut over våre etablerte rammer, skaper derimot gjerne motstand – bevisst og ubevisst. Noe i oss protesterer mot forandring.
Det kan gjelde tilvante måter å ta imot inntrykk, tolke dem, beslutte og handle, samt automatiserte måter å forholde seg til selv og virkelighet.
I store trekk kan det å lære Acem-meditasjon sies å omfatte to større trinn. Det første er å lære grunninstruksjonen og anvendelsen av den i utførelsen i ulike sammenhenger. Det er ”pensum” for grunnkurset og den nærmeste tiden etter. Neste trinn er en større utfordring, og den stilles den mediterende gjerne overfor senere i forløpet. Det er å lære å arbeide seg gjennom bl.a. motstand frem til dypere forandringer i personligheten; det omfatter det å endre ubevisste seleksjonsog reaksjonsmønstre samt opplevelsesstyrende strukturer i psyken. Slike forandringer er forbundet med særegne faser; samlet dekkes alle sider av slike forandringsprosesser av begrepet ”aktualisering”. Betegnelsen representerer et overordnet begrep og rommer ulike forhold som inngår i slike forandringsprosesser.
Aktualisering kan deles opp i underfaser ut fra det som særlig karakteriserer hver av dem. Aktualisering omfatter bl.a. paradoksale virkninger, motstand, metatanker og fordreide oppfatninger av utførelse og spontanaktiviteter.
Også sider med fremvekst av nye potensialer kan inngå i aktualiseringsprosessene. Fasene flyter til dels over i hverandre. Det dreier seg om overlappende, ikke klart avgrensede delprosesser og fenomener. Begrepsbetegnelsene på dem aksentuerer sentrale trekk som kan gjøre seg gjeldende på ulike tidspunkt. En person i aktualisering kan bevege seg frem og tilbake mellom de ulike fasene. Av slike grunner er kanskje betegnelsen ”fase” ikke den beste til å karakterisere deler av aktualiseringsprosessene, men i mangel av noe bedre, benyttes denne betegnelsen her.
Når grunnleggende forandringer i personligheten og selvet kommer i gang ved aktualisering, må den mediterende gjennom utførelsen forholde seg til irrasjonelle, ubevisste og avspaltede deler av seg selv og sin psyke.
Slike utfordringer er ikke alltid enkle, åpenbare og likefrem.
For noen er dette arbeidet fascinerende. For andre er det ubehagelig, kanskje urovekkende. Uansett skjer alle forandringer sakte og gradvis. De tar tid og kan neppe forseres eller presses frem. Det eneste som kan få litt fart på aktualiseringsprosesser, er langmeditasjoner kombinert med prosessveiledning. På den annen side kan aktualiseringsprosesser lett bremses eller stanse helt om den mediterende vikler seg inn på blindspor, mediterer feil o.l. Alt avhenger av kvaliteten på utførelsen, motivasjonen, regelmessigheten, holdningen og viljen til å arbeide med utfordringene.
Dypere sett må enhver selv og alene finne veien gjennom aktualiseringsfasene. Andre kan gi råd og støtte fra utsiden, men ingen kan gjøre selve aktualiseringsarbeidet for en. Det er man eksistensielt alene om. Det utføres inne i en selv med lukkede øyne, i stillhet gjennom justeringer av små, men viktige og avgjørende nyanser i utførelsen.
Generell informasjon kan ikke forberede en person på slike prosesser, selv om noen opplysninger er nyttige. Når man er kommet tilfredsstillende gjennom aktualisering, er utbyttet eksistensielt viktig og berikende. Dessuten har man vunnet større innsikt i hvordan håndtere dypere meditative utfordringer. Dette gjør senere aktualiseringer lettere å takle.
Det er ingen entydig måte å fremstille rekkefølgen av fenomener i de meditative endringsprosessene ved aktualisering, men nedenstående modell anskueliggjør noen sentrale trekk: mindre gode meditasjoner motstand & metatanker dypere bearbeidelse Ved aktualisering kommer etablerte reaksjonsmønstre på kollisjonskurs med noe nytt som prøver å bryte frem. Fortsetter man å praktisere meditasjon daglig over tid, slipper etter hvert noe av ”motstandstrykket” i de aktualiserte spenningsstrukturene. Den videre gjennomarbeidelsen blir gradvis lettere. Riktignok kan gjennomarbeidelsen ta måneder og år. Forandringene finner sted i små trinn. Innimellom kan det til og med forekomme lange pauser hvor tilsynelatende intet skjer, mens det egentlig kan foregå en konsolidering. I hverdagen kan aktualiseringsprosesser være vanskelige å se og få oversikt over. Gjennom langmeditasjoner på retretter kan de imidlertid bli langt tydeligere.
Ved en begynnende aktualisering kan meditasjonen i perioder kjennes mindre god. Man kan ha følelsen av ikke å slappe av, ha for mange tanker, mye kroppslig uro eller følelsesmessig ubehag. Forklaringen er at gjentatt spenningsreduksjon i meditasjon over tid slipper til enda dypere spenningsstrukturer for bearbeidelse. Det skaper tilgang på forhold som hele tiden har vært der, men som man ikke har kjent på. Det kan være midlertidig uro, økt ubehag, rastløshet, vemod og/eller et større behov for søvn. Dette omtales gjerne som paradoksale effekter og består av motsatte effekter av det man forventer seg. I kortere eller lengre tidsrom er de vanlige effektene overskygget av slike paradoksale ”virkninger”. Paradoksale effekter innleder ofte aktualiseringsog forandringsprosesser i meditasjon. Det handler om forhold som tidligere ikke hadde mulighet til bearbeidelse og derfor ikke preget bevisstheten, men levde i skjul og derfra tappet en for energi og overskudd.
Selv om meditasjonen oppleves å gi mindre avspenning og ro, er det vanligvis ikke tilfellet. Paradoksale effekter ”bedrar” på et vis. Det er holdepunkter for at man faktisk når dypere, selv om det umiddelbart ikke oppleves slik. I forbindelse med aktualisering kan man derfor ikke helt stole på sine egne opplevelser. Sinnet kan forvrenge både indre og ytre sider ved dem. For å komme gjennom aktualisering må man i mindre grad styres av øyeblikkets opplevelser og i større grad følge prinsipper og de lange linjer. I sjeldne tilfeller kan ubehaget som kommer opp, slå inn i hverdagen og dermed prege sinnsstemninger og energinivå. I de tilfeller det skjer, foreligger det gjerne større psykiske belastninger som er kommet i bevegelse hos vedkommende.
Et beslektet fenomen vil de fleste mediterende erfare fra tid til annen; det er meditasjoner preget av mye tanker, kroppslig ubehag eller rastløshet. Underveis i meditasjonen kan tiden oppleves som bortkastet, men etter avsluttet meditasjon oppdager man allikevel at meditasjonen har tilført mer energi, gitt rekreasjon og fornyelse.
Den beste måten å komme gjennom faser med paradoksale virkninger på er å fortsette med regelmessig meditaÅ overkomme motstand i meditasjon kan gjøre deg sterkere og mer rustet til å takle hverdagens utfordringer. Motstand er ofte starten på viktige gjennombrudd.
sjon, opprettholde ledigheten i gjentakelsen etter beste evne, gjerne oppsøke veiledning og langmeditasjoner, slik at man bedre lærer seg å håndtere og forstå hva som er på gang. Langmeditasjoner er vanligvis til stor hjelp i slike faser; de bringer en raskere videre. Retretter byr på optimale muligheter til å arbeide seg gjennom deler av aktualiseringen.
Slik vi benytter begrepet ”motstand” her, omfatter det langt mer enn å kjenne ulyst mot å meditere. I noen tilfeller behøver slett ikke opplevd uvilje å være til stede i det hele tatt. Det ligger i motstandens vesen at man ofte ikke forstår den – hverken dens grunner eller innhold. Den kan ytre seg på svært ulike måter. Kanskje glemmer man helt det å meditere eller man har ikke lyst. Med vekslende styrke kan motstand vare en stund. På umerkelige måter vil den prege vår meditasjonsutførelse og forårsake utførelsesavvik, noe som gjør veiledning nyttig.
I perioder med motstand slutter noen å meditere, andre blir uregelmessige, noen begynner å meditere feil. De endrer sin utførelse på måter som innebærer utførelsesavvik, særlig ved å bringe inn grader av konsentrasjon.
Utførelsesavvikene gjør at effekten av det å meditere blir mindre; meditasjonene utfordrer ikke lenger de aktualiserte strukturene i samme grad. Man får en slags ”fred”.
Derfor kan det å gripe til et utførelsesavvik oppleves som en ”god løsning”, i alle fall i starten. Prisen er at endringsprosessene i personlighet, selv eller i evnen til forsoning bremses eller stopper. Det belaster ikke den mediterende å miste muligheter man aldri har kjent til. Skulle man helt slutte å meditere, avbrytes forandringene som ble drevet frem av et forhøyet aktualiseringstrykk. For å si det noe forenklet: Motstanden har til hensikt å forhindre forandring og utvikling.
Motstand uttrykker seg mest mens man mediterer. Tidvis kan den også opptre utenfor meditasjonen, men vanligvis kommer den til uttrykk i utførelsen, i meditasjonsvanene, i spontanaktivitetene eller forholdet til meditasjon, i veiledning, i forholdet til organisasjon etc. Under meditasjonsutførelsen kan motstand gjøre seg gjeldende i starten, underveis eller i forhold til enkelte typer spontanaktiviteter.
Hvis man i meditasjonen merker motstand mot å sette seg ned eller i de første minuttene etter at man har begynt, bør man gjenta metodelyden mest mulig ledig. Motstand mot å starte gir seg som regel når man er kommet i gang.
I andre tilfeller kommer man greit i gang, men etter hvert preges meditasjonen av uro, rastløshet og stress; man opplever liksom ikke å få hentet seg inn. Trangen til å avbryte kan være tydelig. I slike perioder bør man spesielt sitte hele meditasjonstiden ut. Klarer man ikke det, er det å meditere en kortere stund, reise seg opp og strekke seg innimellom og så fortsette, bedre enn å kutte helt ut.
I noen tilfeller kan motstanden utløse projektive tilbøyeligheter. Uerkjent legger vedkommende de aktualiserte problemene ut på sine omgivelser. Oppfatningene kan ha en viss styrke, og de er alltid negative. Mye av det som er forbundet med meditasjon, kan bli gjenstand for negativisme eller en urimelig kritisk holdning – metode, resultater og undervisning: ”Hva er egentlig vitsen med å meditere?” ”Hva skal man med metodelyden?” ”Kan man stole på løftene om resultater?” Man kan bli kritisk til andre mediterende, veiledere, den bakenforliggende organisasjon osv.
Projektive tilbøyeligheter kan også uttrykke seg på andre vis. Småting kan bli store, f.eks. kan lav dur fra et sirkulasjonsanlegg irritere grenseløst, eller vedkommende henger seg svært opp i noe som er sagt eller gjort. De projektive reaksjonene er gjerne temmelig ute av proporsjon.
Opplevd motstand mot å meditere er ikke alltid knyttet til aktualisering. Den kan selvsagt også skyldes trivielle, overfladiske og avgrensede forhold, slik som belastende livshendelser, inntak av medisiner, alkohol, narkotika eller noe uheldig man har spist eller drukket. Enkelte ganger kan større fysiske påkjenninger vekke motstand mot meditasjon. Slike typer motstand er forbigående. De gir seg som regel etter kort tid, kanskje etter en dag, to eller tre. Dette er derfor nokså forskjellig fra prosessrelatert motstand som gjerne finnes der, riktignok med vekslende styrke, men over et lengre tidsrom.
Personlighetsutvikling er ingen rettlinjet prosess. Den vil ha innslag av motstand mot forandring og representerer en slags konfrontasjon med våre etablerte væremåter og irrasjonelle sider. Regelmessig meditasjon, veiledning og et langsiktig prosessperspektiv hjelper den mediterende til å holde fast og gjennomarbeide aktualiserte sider ved personligheten til tross for noen ugreie meditasjoner – enkeltvis eller i perioder. Det å komme vellykket gjennom aktualisering vil senere gi fordypet ro og styrke frem til neste aktualisering. Slik kan utfordringene i meditasjon veksle mellom lengre gode, uproblematiske faser og enkelte, mer avgrensede perioder med motstand og ubehag.
Motstand manifesterer seg altså på ulike vis, dels som paradoksale effekter, dels som meditasjonsfeil eller som uregelmessighet eller kombinasjoner av disse. Deler av det man arbeider med ved aktualisering, er knyttet til opplevelsesstyrende krefter i sinnet ut fra forsterkede assosiasjonstendenser. En sentral måte slike forhold kan gjøre seg gjeldende på i meditasjon, kalles metatanker. De er tett forbundet med vår selvpsykologi og våre verdier. Metatanker tilhører en særegen type aktualisering, selvpsykologisk aktualisering, og er derfor omhandlet i et eget kapittel på side 132.
Folk flest synes å mene at det ubevisste spiller liten eller ingen rolle i livene deres. Derfor bryr de seg kanskje lite om det. Erfaringer med Acem-meditasjon viser at det ubevisste er en aktiv og dynamisk medspiller, som kontinuerlig påvirker opplevelser, beslutninger og handlinger.
På varierende måter påvirker det ubevisste også utfordringene vi møter i utførelsen. Spenningsreduksjon i ubevisste psykologiske strukturer danner grunnlaget for utvidet avspenning, økt overskudd og personlighetsutvikling.
Endringene påvirker ikke bare meditasjonen, men etter hvert også våre liv og vår hverdag.
Det finnes flere teorier om hva som karakteriserer det ubevisste: Freud, Jung, moderne nevrovitenskap etc. har ulike forklaringer på hva som rører seg i dypet, og hvordan det påvirker oss. Noen psykologiske teorier ser nærmest bort fra det ubevisste som betydningsfullt. Ingen av teoriene kan til fulle sammenfatte de erfaringer, prosesser og perspektiver som har betydning for Acem-meditasjon, men alle bidrar med noen viktige perspektiver. Acem har ikke etterstrebet å presentere en alternativ forståelse av det ubevisste, men i tillegg til egne erfaringer benytter vi oss av relevant forskning og vitenskapelig teori ut fra en eklektisk holdning for bedre å forstå Acem-meditasjon og dens prosesser.
Hjernen har til enhver tid gående en rekke aktiviteter som vi ikke er klar over, men som influerer på hvordan vi tenker, føler og handler. Noen av disse er medfødte mekanismer. Andre er reaksjonsmønstre formet av erfaringer, eventuelt i kombinasjon med medfødte mekanismer.
De aktiveres av ulike utfordringer. Noen ubevisste forhold kan være fortrengte. Andre er aldri blitt tatt i bruk; hittil har intet gjort det nødvendig.
Mange terapiformer legger stor vekt på endringer. Man bearbeider ved å huske ting og gå gjennom hvordan minnene ble håndtert. Andre terapiretninger legger mer vekt på hvordan vi tenker og forklarer vår tilværelse. Med Acem-meditasjon er arbeid med minner, det å huske noe, ikke det sentrale for å oppnå forandringer. Nøkkelen til forandring ligger snarere i endringer av vår prosesshåndtering i utførelsen. Disse mønstrene kan i noen tilfeller bli direkte endret i samspillet mellom ledig utførelse og spontanaktivitetene. Etter hvert kan de endre en persons impulsgrunnlag og tilhørende atferds-, reaksjonsog persepsjonsmønstre. Man endrer grunnlaget for hvordan ting spontant oppleves, fortolkes, og det man handler ut fra.
Med Acem-meditasjon skjer derfor forandringene innenfra og ut, mens de fleste andre metoder starter arbeidet med å få til endringer utenfra og inn. Starter man utenfra, må man bruke vilje, ha et kjent mål å strebe etter, ta fatt i bestemte tema eller problemer som man ønsker å forandre. Slik er det ikke med Acem-meditasjon.
Med Acem-meditasjon bestemmer man seg ikke for hva som skal endres. Man mediterer og følger snarere med på ferden. Forandringene kommer innenfra. Man vet ikke hvilken retning de tar. I dette ligger en erfaring som understreker et syn på mennesket som innebærer at det har en eksistensiell kjerne, en essens, som vi til dels må oppdage og gi form til for å finne indre ro og tilfredshet. Om vi ikke virkeliggjør slike deler av våre kjernemuligheter, vil vi på sikt forbli uforløste, utilfredse mennesker.
På sikt vil regelmessig Acem-meditasjon bidra til moderate og frigjørende endringer i måten en person opplever, føler og tenker. Endringene starter i meditasjon og kommer etter hvert til uttrykk i opplevelsesmåter, atferd, preferanser og i kroppens bevegelsesmåter. Disse endringene inntrer gradvis og går atskillig lengre enn ved ”feel-good”teknikker.
Under Acem-meditasjon kan innholdet i spontanaktivitetene ofte synes usammenhengende og tilfeldig, men det finnes allikevel emosjonelle og kognitive mønstre i virvaret.
Tanker, følelser og bilder vil over tid bringe frem fragmenter som etter hvert danner tydeligere tema av grunnleggende art. Fortsetter man å meditere regelmessig, kan uerkjent engstelse, depresjon, uforløst sinne, sorg eller rastløshet komme til overflaten for bearbeidelse. I noen tilfeller kan den mediterende på veien miste motet, bli kritisk til egen utførelse eller til meditasjonen. Vedkommende kan konkludere med at meditasjon ikke nytter, at man ikke får det til, eller at man ikke har godt av meditasjon. Fastlåste psykologiske strukturer som blir utfordret under Acem-meditasjon, kan ha i seg noen uheldige indre verdier og idéer som ikke så lett slipper taket, og som motarbeider forandringer. De er en del av motstanden mot forandring.
Hvis man imidlertid arbeider seg gjennom aktualiseringen, vil det etter hvert inntre grunnleggende og frigjørende forandringer, først i meditasjon, senere i livet. Det starter med en endret balanse mellom egenaktivitet og spontanaktivitet. Endringene kan spre seg ut til øvrige deler av tilværelsen og gjøre livet bedre og rikere. Som regel tenker man ikke nye eller dype tanker, men man endrer indre spontane reaksjonsmønstre knyttet til opplevelsen av seg selv og verden, av hvordan man handler og forholder seg til relasjoner, arbeid og livsmuligheter.
Under vanlige, gode betingelser er utførelsen av Acem-meditasjon ikke en mekanisk, men snarere en sensitiv indre handling. Etablering av ledighet under vekslende indre forhold trener evnen til å kjenne etter hvor man er, og hva som foregår. Med meditasjon kultiverer man en introspektiv sensitivitet som over tid gir bedre kontakt innover og øker kjennskapet til hva som rører seg i en – både i og utenfor meditasjonen. Det gir bedre indre forankring og et tryggere psykologisk ståsted. Over tid øker dette hva vi kan betegne som ”eksistensiell ærlighet”, en åpenhet som bidrar til økt selvforståelse og indre styrke i møtet med liv og hverdag.
Det å være empatisk er på et vis det motsatte av selvopptatthet. Empati innebærer å stå stødig i seg selv, men samtidig ha kapasitet til å leve seg følelsesmessig og kognitivt inn i andre. Det innebærer å kunne se verden med andres øyne uten å miste en selvstendig forankring i sitt eget. Gode mellommenneskelige forhold er for en stor del basert på empati. Det å være en god mor eller far, en god venn eller partner, en god medarbeider eller leder forutsetter en viss evne til empati.
Hvordan blir empati utviklet? Den viktigste faktoren ser ut til å ligge i kvaliteten av den tidlige kontakten mellom foreldre og barn. Hvis foreldre i formende faser av livet tolker barnets tilstand og kommunikasjon, for eksempel gråt, ut fra egne behov og ikke i samsvar med hva barnet faktisk føler, blir barnet ikke møtt på en empatisk måte. Et barn uten språk er avhengig av foreldrenes intuitive, empatiske og følsomme respons overfor dets behov. Dersom foreldrenes innlevelsesevne er begrenset, vil barnet bli Endring av dypere personlighetstrukturer forutsetter introspeksjon – en slags empati med deg selv.
noe forsømt psykologisk, dessuten ha svake empatiske modeller å identifisere seg med og derfor selv trolig utvikle mindre evne til empati. Mens barn som blir møtt med empati, som oftest vil ha større evne til å være empatiske overfor andre.
Men også der empati er utilstrekkelig innlært i barndommen, kan den utvikles senere gjennom nære, gode relasjoner og introspektive prosesser. De fleste psykologer og terapeuter forstår betydningen av empati, men deres metoder for å utvikle den når ikke alltid så dypt. Det finnes former for retorisk empati – en slags sjargong eller psykologispråk – som rommer utstrakt bruk av ord som ”følelse” og ”forståelse”, men som ikke nødvendigvis gjenspeiler en dypere innsikt i hva andre mennesker virkelig føler.
Empati skiller seg fra sympati, men de to blandes ofte sammen. Man kan for eksempel være empatisk i kontakten med en morder, men neppe sympatisk overfor vedkommendes gjerninger. Eller, hvis en person lyver, er det ikke empatisk å la seg lure eller late som man tror det som blir sagt. En empatisk respons til løgn kan blant annet være det å lage situasjoner der den andre ikke lenger behøver å lyve, eller der vedkommende kan gi opp løgnen uten for stor skamfølelse og samtidig kjenne seg ivaretatt – om mulig.
Så langt har vi drøftet empati som en sosial egenskap. Men empati har også en indre side, evnen til introspeksjon. Den handler om kontakt med seg selv, en adekvat, differensiert selvforståelse og eksistensiell ærlighet overfor det som rører seg i en under skiftende forhold. Empati som ”evnen til introspeksjon vendt utover” er ofte undervurdert i samtiden. Mange er opptatt av ytre empati, av konvensjonelle utsagn og korrekt sosial oppførsel overfor andre i vanskelige situasjoner. Dette betones uten samtidig å vektlegge betydningen av den introspektive siden.
Gjennom Acem-meditasjon trenes i noen grad den introspektive evne til å finne ledig metodelydgjentakelse i forhold til omskiftelige spontanaktiviteter, på ulike nivåer og i ulike indre sammenhenger. Der den introspektive evne kommer til kort, begrenses også mulighetene til videre prosess og bearbeidelse. Over tid trenes den mediterende til gradvis å finne mer nyanserte relasjoner innover i sin utførelse uten krumspring av ulike slag – avvik, unngåelser, omgåelser eller ignorering. Det er studier som tyder på at introspektive personer har en god reflekterende evne og nokså adekvat kan se seg selv slik andre ser dem.
De ser ut til å skape mindre konflikter rundt seg, og de er ofte godt likt og respektert av medmennesker.
I arbeidet med ubevisste prosesser i Acem-meditasjon er evnen til å oppfatte og utforske egne tanker og følelser avgjørende. Med Acem-meditasjon trenes denne introspektive sensitivitet. Den er en nøkkel til å fange opp, forstå og håndtere subtile, grensebevisste signaler eller ubevisste avledninger i utførelsen. Den forutsetter utvidet kontakt med indre kognitive og emosjonelle impulser.
Evnen opparbeides med regelmessig meditasjon over tid og særlig gjennom langmeditasjoner.
En av de gunstige virkningene av Acem-meditasjon er aktivering av nye, indre potensialer som med støtte fra økt introspektiv sensitivitet kan føye sammen spredte, oppsplittede, fragmenterte tanker og følelser til mer meningsbærende enheter gjennom en stegvis integrasjon. Det kan bl.a. føre til at vi tydeligere ser likheter mellom hvem vi er når vi mediterer, og den vi er ellers i livet. Den samme egenskap kan etter hvert også prege vår evne til sosial deltakelse.
Arbeidet med Acem-meditasjon kan åpne for nye perspektiver på psykologi, kultur og samfunn – mange ganger i en annen retning enn samtidens og medienes rådende virkelighetsbilder. Målet med Acems kulturtidsskrift Dyade er ikke nødvendigvis å vinne debatten, men å gå inn i en likeverdig samtale - en dyade - som kan bidra til avklaring av eget ståsted.
Når man omtaler tema som stressmestring, personlighetsutvikling og dypere bearbeidelse, kan det av og til høres ut som man nærmest kan bli perfekt til slutt – bare man mediterer lenge og grundig nok. Likedan fristes man kanskje til å tro at man aldri vil bringes ut av fatning, ikke vil bli stresset eller overbelastet av livets tildragelser – bare man mediterer mye og lenge nok. Slik er det selvsagt ikke.
Uansett grad av bearbeidelse vil man beholde noen svake trekk og kunne bli overveldet, selv om man mestrer noe bedre enn før. Deler av personligheten vil alltid forbli ufullstendige. Forandringer i stresstoleranse og personlighet er små, men allikevel betydningsfulle for den det gjelder og ens nærmeste – privat og på jobb.
Noen synes imidlertid at hele poenget med bearbeidelse forsvinner om ikke resultatet er at man kan bli noe nærmest perfekt eller imponerende for andre. Det finnes grupper som spiller nettopp på slike forhåpninger i sin markedsføring av ”selvutvikling”. De kan love det utrolige når det gjelder stresshåndtering, personlighetsutvikling og mer.
Slike løfter virker forlokkende og overbevisende for noen; de er for gode til å være sanne for andre. Løftene røper et idealisert syn på menneskets muligheter. Håpet eller troen på at slike løfter er mulige å nå, kan ha utspring i et sterkt mindreverd og en lav selvfølelse. Søken etter å virkeliggjøre dem blir dermed et kompensatorisk håp om befriende resultater som kan løfte en ut av ”elendigheten”. Nærmere granskning viser gjerne at slike storslåtte løfter ikke er realistiske.
Indre utforskning av seg selv gjennom Acem-meditasjon gjøres primært ved hjelp av ikke-verbal, pre-logisk og tidvis bildeløs introspeksjon. Noen av erfaringene kan bli forankret i en form for personlig ”livsklokskap”. Dette er Balansekunst mellom drømmer og hva som er mulig. Livet er aldri perfekt, og må heller ikke være det for å fullbyrdes.
trolig hva psykologen Carl Jung kalte det å realisere selvets arketyp. Acem-meditasjon er et hjelpemiddel til å oppnå et mer levende forhold til selvet og sider ved det ubevisste.
Med regelmessig meditasjon legger vi ut på en indre reise.
Vi bør imidlertid ikke gjøre det med forventning om en gang for alle å finne ett endelig ”svar”. For å ha optimalt utbytte av meditasjonen må man være innstilt på prosess, på å være i bevegelse og ikke ha som mål å finne altfor endelige løsninger. Da kan man tillate seg å ha flere midlertidige svar som kan forkastes senere underveis frem mot en fastere helhetlig, men aldri endelig selvog livsforståelse. Acem-meditasjon er ikke primært en intellektuell, filosofisk eller psykologisk praksis. Den starter snarere en organisk og intuitiv eksistensiell prosess, som øker forståelsen av selvet, av sider ved vår livshistorie, av oss selv, av andre og av verden omkring oss.
Metatanker – selvbilder og verdier
Vurderende tanker forutsetter at man kan se ulike sider ved en sak, nyansere synspunkter etc. Dette utgjør en del av ethvert modent, voksent tankeliv. Når vurderende tanker er undersøkende, undrende, diskuterende eller spørrende, er de gjerne ryddige overveielser i forkant av det å ta et standpunkt; man veier for og mot. God vurderingsevne forutsetter altså en viss tankefrihet til å se en sak fra ulike sider og forutsetter også en viss nøktern distanse, dessuten en evne til å fatte beslutninger eller gjøre seg opp en oppfatning. En god vurderingsevne handler blant annet om en evne til refleksjon.
Blir vi derimot utsatt for sterke behov eller affekter – de kan være våre egne eller komme fra andre – kan vi lett miste vår selvstendige vurderingsevne for kortere eller lengre tid. Vårt eget selv blir overskygget, og noe av vår eksistensielle frihet går midlertidig tapt. Dette er allmennmenneskelige erfaringer alle kjenner fra situasjoner der egne eller andres sterke følelser eller behov, situasjonskrav eller overtalelser midlertidig svekker vår evne til balanserte overveielser.
På mer skjulte måter skjer noe tilsvarende under meditasjon. Påvirkningen kommer da ikke utenfra, men inne fra oss selv i skjulte former og er aktualisert gjennom spontanaktivitetene. Dersom visse vilkår er oppfylt, kaller vi en type av ”vurderinger” som kan oppstå, for metatanker; de representerer selvpsykologiske aktualiseringer.
Meditasjonen kan i perioder preges av tydelige, kritiske tanker om egen utførelse, om meditasjonens innhold eller om oss selv. Ytterligere et vilkår må gjelde om vi har med metatanker å gjøre. Det er at vi tror fullt og fast på dem; vi anser dem som sanne, er uten motforestillinger. Metatanker er kategoriske og absolutte; de tillater ingen nyanser, forklarende eller formildende omstendigheter. Det bare ”er” sånn!
I forhold til metatanker har vi mistet den reflekterende evne, muligheten til å se det hele fra ulike sider, vurdere med en viss avstand og forstå innholdet i et videre perspektiv. Som i spontanabsorpsjon (= spontankonsentrasjon) fanger metatankene oss i ett perspektiv til utelukkelse av alle alternative synsmåter, og vi ser ikke hva vi er inne i eller er fanget av. Vanligvis vender metatankene seg mot vårt eget selv, men tidvis kan de rettes utover mot andre og er da projektive. I alle tilfeller er de overdrevent kritiske og til dels feilaktige. Slike kritiske tanker – rettet innover eller utover – avspeiler i siste instans verdiladninger vi har i relasjon til våre lave selvbilder; de er vanligvis sterkt fordømmende, en sjelden gang er de idealiserte.
Metatanker inngår i strømmen av tanker, men de oppfattes ikke som det.
I hovedsak er metatankene uriktige, selv om det kan være noe ”litt” sant i dem. Ofte adlyder vi dem ”blindt”.
Andre ganger gjør de oss fortvilet fordi vi ikke greier å etterleve deres påbud; vi kjenner oss mislykket eller handlingslammet. Like ofte får de oss til å gjøre ulike forsøk i blinde for å komme ut av en fortvilet eller ubehagelig situasjon. Ikke uvanlig velger man løsninger som innebærer konsentrasjon fremfor ledighet.
Metatanker er en innfløkt variant av motstand mot forandring og utvikling. Som ved all motstand er deres skjulte hensikt å hindre forandring eller utvikling. Det gjelder særlig endringer i våre selvpsykologiske strukturer og verdiene knyttet til selvet. Stikkord som ofte karakteriserer metatanker: de er kritiske, kategoriske, uten motforestillinger, imperative, nesten alltid negative. ”Jeg får ikke dette til; mislykket som alltid!” ”Jeg har for mange tanker.” ”Meditasjon passer ikke for meg.” ”Alle får det til, bare ikke jeg!” Noen overdrevent ”positive” varianter finnes også; de er sjeldne og langt fra nyttige. Overdrevent positive metatanker kan f.eks. være: ”Dette går utrolig bra!” ”Min meditasjon har brakt meg til den høyeste bevissthet!” ”Jeg er noe helt spesielt, langt mer enn alle andre!”
Alle som mediterer regelmessig over tid, vil fra tid til annen stå overfor metatanker. Ofte er de implisitte, uklare og ordløse. Derfor vet vi ikke alltid at vi har dem. Noen kaller dem automatiserte tanker. Det er noe høyst selvfølgelig over dem. Vi har tendens til ikke å gjennomskue dem eller sette spørsmålstegn ved dem. Deres overbevisningskraft gjør ”budskapet” til selvfølgelige og udiskutable ”sannheter”. Under deres innflytelse ser vi ”virkeligheten” og oss selv ut fra metatankenes perspektiv. For å benytte et gammelt, svært beskrivende norsk uttrykk: Metatanker ”synkverver” oss, de fordreier, forvrenger og vrir vårt syn og vår opplevelse, eller med et annet norsk uttrykk: Metatanker ”kaster blår i øynene våre”.
Metatanker er altså en særegen type spontanaktivitet, men blir gjerne ikke gjenkjent som det. De har det felles med spontanabsorpsjon (=spontankonsentrasjon) at den reflekterende evnen går tapt. Det skjer en innsnevring av den kognitive og emosjonelle frihet; vi kan ikke se fenomenet i et perspektiv som tillater et adekvat pro og kontra og derfor heller ikke en god løsning. Selv om de har noe felles, er spontanabsorpsjon og metatanker allikevel svært forskjellige. Spontanabsorpsjon innebærer stopp i gjenVåre spenninger fordreier synet på oss selv og verden.
Vi ser det vi kjenner, og ikke nødvendigvis det som er.
takelsen av metodelyden, mens med metatanker gjentas metodelyden videre. Som nevnt har metatanker sitt utspring i våre lave selvbilder med tilhørende verdier, preget av skam, fordømmelse og utstøtelse. At disse delene av selvet kommer frem og blir aktive under meditasjon, er ubehagelig og forstyrrende, men gir oss samtidig en svært viktig mulighet til å bearbeide sentrale sider ved våre selvpsykologiske strukturer.
Som hovedregel gjelder altså at de ”vurderinger” som ligger inne i metatankene, er uriktige, og de fokuserer på uvesentligheter. De er uttrykk for ubearbeidede sider ved våre lave selvbilder og tilhørende verdier. Selv om det lyder både underlig og paradoksalt, er det at kritiske metatanker gjør seg gjeldende i meditasjon, et resultat av at man har meditert riktig. Man har sluppet til noen av sine irrasjonelle sider og har dermed også fått muligheter til å redusere på strukturnivå noe av deres innflytelse – i meditasjonen og i hverdagen.
Våre lave selvbilder påvirker oss ikke bare under meditasjon, men også i dagliglivet. Selvbildene kommer til uttrykk på flere vis, bl.a. ved at vi selv setter grenser for hva vi våger, og hvem vi anser oss for å være, eller hva vi tror vi kunne få til. De kan prege oss gjennom stadige urealistiske nedeller oppvurderinger. Iblant kan de uttrykke seg som kompensatoriske høye selvoppfatninger – ”Jeg er storartet!” Som oftest er metatanker negative og drar i retning av flauhet, skam eller mindreverd: ”Jeg er mislykket, dum og håpløs!” ”Hva ville andre tenke hvis de visste hvordan jeg egentlig er?” De overdrevent lave og høye selvbildene inngår automatisk i en indre regulering av vår selvfølelse eller narsissisme. De har sin opprinnelse i dannelsen av selvet i tidlig barndom og utvikles videre gjennom livet. Selvbildene styrer og begrenser mye av vår livsutfoldelse. Når man handler ut fra de rammer som lave selvbilder setter, innskrenker man som oftest sine livsmuligheter. På en litt annen måte gjelder det samme i de tilfeller hvor man overvurderer seg selv for å holde lave selvbilder unna. Ambisjoner og egenvurderinger blir ikke balanserte i forhold til de muligheter og evner man faktisk har. I stedet blir selvvurderingen enten urealistisk for ”høy” eller for ”lav”.
Mye psykisk energi kan gå med til å unngå situasjoner der ytre forhold bekrefter våre smertefulle lave selvbilder, f.eks. kan man tro at man stryker til eksamen selv om man kan stoffet godt, eller man kan tro at andre vil vende seg bort i avsky når man skal snakke i en forsamling, ta opp noe med en overordnet, innlede et parforhold o.l. Negative selvbilder virker begrensende, av og til lammende. Når vi systematisk feilbedømmer situasjoner eller begrenser oss ut fra selvpsykologiske forhold, unngår vi utfordringer vi kunne ha godt av å møte, enten det gjelder utdannelse, karriere, intimitet eller familie.
Negative metatanker kan få oss til å ”korrigere” meditasjonsutførelsen på uheldige måter. Fordi vi tror at metatankene er sanne, gir vi gjerne etter for deres budskap eller påstander. ”Korreksjoner” av meditasjonsutførelsen ut fra metatankens perspektiv virker mot sin hensikt. I starten kan de nok oppleves som ”riktige”, men løsningene opprettholder problemet og meditasjonsutviklingen hemmes eller stopper opp. Det tankevekkende ved metatanker er at den person som har dem vanligvis ikke gjennomskuer dem selv når de stadig dukker opp. Metatankene inngår i et større, overordnet mønster, som uttrykker seg litt forskjellig hver gang. Fordi disse deler av vår psykologi er forbundet med liten eller ingen selvinnsikt, ser man ikke selv sammenhengene; man gjør de samme feiltrinn om og om igjen. Slike gjentakende mønstre forblir uforandret inntil enten gode sosiale relasjoner i livet eller reflekterende metoder som meditasjon tydeliggjør en dissonans i forhold til mønsteret. Det kan få oss til å gjennomskue og korrigere mønstret helhetlig. Ofte oppdager man ikke metatanker selv. De blir gjerne oppdaget av andre, vanligvis gjennom veiledning via et ytre korrektiv.
Fordi metatankene har så ”rett”, vil den mediterende som regel tilpasse utførelsen til deres forvrengte oppfatninger. Hendelsesforløpet kan skisseres slik: fanget av metatanke vurderer ut fra den utførelsen endres i retning konsentrasjon Kanskje får vurderingene oss til å streve med å gjenta lyden tydeligere og sterkere enn nødvendig for å imøtekomme metatankenes kritiske påstand om at vi f.eks. flyter ut, har for mye tanker i meditasjon – eller vi prøver aktivt å begrense eller fortrenge pågående spontanaktiviteter: minner, planer, dagdrømmer, uro, tristhet, ubehag, rastløshet, tretthet etc. Det fører ofte til at vi henfaller til aktiv konsentrasjon for å ”rette opp”. Slike ”korreksjoner” representerer utførelsesavvik og begrenser ledighet.
For begynnere volder sjelden metatanker større besvær.
Som ny mediterende i den første tiden er bearbeidelse av dem neppe en større utfordring. Som en seriøs utfordring i meditasjon hører metatanker hjemme først et godt stykke ut i prosessen. Allikevel er det nyttig å kjenne til at slike fenomener finnes. Bearbeidelse av metatanker er en av de større utfordringer som Acem-meditasjon byr på. Samtidig er slik bearbeidelse noe av det som i vesentlig grad bidrar til utvikling og modning av personligheten og dens evne til forsoning.
Som nevnt flere ganger innser i utgangspunktet ikke den mediterende selv at han eller hun har metatanker. De må oppdages, ofte med hjelp av andre, eller den mediterende kan etter lang tid oppdage dem selv på grunn av en uttalt dissonans. En viktig utfordring er derfor å gjennomskue metatanken som nettopp det, nemlig som en psykologisk fordreid idé om ens meditasjon, en selv, andre eller verden. I denne sammenheng er dialog og meditasjonsveiledning av stor betydning. I dialoger med kompetente veiledere eller erfarne medmediterende faller det lettere å oppdage egne metatanker.
For å komme ut av metatankenes lukkede sirkler må vi forandre måten vi forholder oss til dem. Metatanker er begrensende bare hvis vi tror på dem, bare hvis de får beholde sitt lukkede perspektiv, og hvis vi bruker konsentrasjon som løsning i stedet for ledighet. Den gode løsningen er paradoksalt nok å forholde seg til disse kritiske innslag slik vi møter annen spontanaktivitet, ved å la metatankene passere som alt annet i tankestrømmen.
Da slutter vi å opphøye dem til ”sannheter”, og vi slutter å ”ta oss sammen” med konsentrasjon og selvdirigering.
Dermed går vi fra å forholde oss til dem som absolutter og gir dem etter hvert en relativ betydning. Vi gjenvinner vår reflekterende evne, selv om metatankens perspektiv kan henge noe igjen en stund. Vi slutter kanskje å streve med å få lyden klarere og sterkere, og/eller vi avstår fra å skyve bort ubehagelige tanker og følelser. Kort sagt: Vi lar være å bruke energi, anstrengelse og konsentrasjon på å adlyde metatankenes idéer og perspektiv. Når vi lar metatanker passere som alle andre tanker, mister de sitt imperative grep på oss, selv om det kan ta litt tid å slippe det helt. Vi blir friere.
I mer detalj er trinnene for takling av metatanker at vi først identifiserer at det faktisk er metatanker vi strever med. Det er sjelden opplagt for den det gjelder. Oppdagelsen forutsetter gjerne en avklaringsprosess, der veiledning eller dissonans inngår, kanskje begge. Når metatankene er identifisert, må vi også slippe etterslepet som de har på oss, vikle oss ut av troen på deres ”budskap”, slik at vi etter hvert kan behandle dem helt som andre tanker, la dem få komme, være der og gå som de selv vil, uten å la oss styre av dem. Metatankens perspektiv er lukket, begrenset og konsentrert. Det står i steil kontrast til de perspektiver vi naturlig har når ledighet preger oss. Det å gi slipp på metatanken er i prinsippet det å bevege seg over fra konsentrasjon til mer ledighet, fra en type oppmerksomhet til en annen.
Når det er tale om å slippe metatankens grep på oss, beskriver det nettopp hvordan en del av psyken uerkjent kontrollerer en annen. Metatanker innebærer en jeg-motmeg-situasjon. Grepet metatanken har på oss, innebærer et tap av oversikt og reflekterende evne. Ved å identifisere og ”slippe” metatankens perspektiv øker den mediterende gradvis sin ledige kontroll over deler av seg selv. En slik utvidelse av det psykologiske handlingsrom omfatter ikke bare meditasjon, men virker etter hvert inn på den øvrige tilværelse, vår hverdag og livsutfoldelse. Fra å tro at konsentrasjon gir økt kontroll, erkjenner man at det er omvendt, at det kun er økt ledighet som gir kontroll i meditasjon.
Identifisere metatanke slippe dens ”grep” utførelse med mer ledighet Når vi håndterer metatanker med ledighet, reduserer vi ladningen i de idéer og følelser som ligger i våre lave selvbilder. Det kjennes først og fremst som en lettelse. Vi blir ikke lenger så styrt av mindre konstruktive selv eller tankeog atferdsmønstre. Det øker tilgangen på energi og overskudd som tidligere holdt i sjakk uønskede lave selvbilder, tanker og følelser. Våre lave selvbilder blir ikke borte, men mister mye av sin styrke og sitt grep på oss. Vår grunnleggende selvoppfatning får et annet tyngdepunkt og blir dermed mer stabil og trygg. Vi aksepterer mer av oss selv og blir mer robuste.
Trinnene i arbeidet med metatanker kan kort oppsummeres slik: 1. Identifisere metatanker; innse at vi er fanget av dem.
Dette oppnås ofte først gjennom dialog eller dissonans og kan ta tid.
2. Slippe investeringen i metatankenes kritiske ”sannheter” under meditasjon, også i et etterslep som de kan etterlate for en tid. Vi lar dem i stedet passere med ledighet; vi gjentar metodelyden uavhengig av deres dirigerende innflytelse.
3. Gjennomarbeide og befeste et nytt selvperspektiv; vi frigjør oss fra grepet som de gjentakende metatanker har hatt på oss. Det innebærer utførelse med mer ledighet. Etter hvert svekkes også de strukturer som metatankene utgår fra.
”Meditasjon” er et samlebegrep for en rekke mentale teknikker som har til hensikt å fremme forandring eller transformasjon av menneskers bevissthet ut fra ulike målsettinger. Meditasjonsbegrepet omfatter altså et bredt spekter av svært ulike teknikker og tradisjoner. Meditasjonsmetodene anvender dessuten ulike typer meditasjonsobjekter i tillegg til andre virkemidler. De ulike meditasjonsmetodene har dessuten forskjellige effekter på kropp og sinn mens de utføres eller etter at meditasjonen er avsluttet.
Nedenfor blir sentrale fellestrekk ved ulike meditasjonsmetoder skissert. Dette vil forhåpentlig bidra til å sette Acem-meditasjon inn i et videre perspektiv blant ulike meditasjonsteknikker og tydeliggjøre likheter og forskjeller.
Former for meditasjon finnes i de fleste kulturer, både i Østen og i Vesten. Selv mennesker som ikke har lært noen meditasjonsform, vil trolig ha hatt erfaringer med naturalistisk meditasjon – uten å ha satt navn på det. En meditativ sinnstilstand kan opptre spontant i møte med naturen på grunn av en vakker utsikt, gode lyder eller friske lukter.
Vanligvis vil slike erfaringer være resultat av stille eller estetiske sanseopplevelser. Når man ser inn i flammene på peisen, lytter til rennende vann eller nyter naturens dype stillhet, kan bevisstheten flyte fritt, tiden kan opphøre, og man kan kjenne at man er til på andre måter enn ellers.
Slike erfaringer inngår i begrepet spontane naturalistiske meditasjoner.
Av det moderne mennesket oppfattes naturalistiske meditasjoner gjerne som ikke-religiøse erfaringer, mens i en del kulturer er de sett på som kontakt med naturånder, Et inderlig forhold til natur er en del av den norske folkesjelen. Sånn sett har mange av oss en spontan forståelse av naturalistisk meditasjon.
noe universelt eller sjelelig. Naturalistiske meditasjoner er gjerne berikende. De kan tilfredsstille en allmenn lengsel etter natur, autentisitet eller mening med tilværelsen.
Mulighetene til å oppnå innsikt og personlighetsutvikling gjennom slike erfaringer er imidlertid begrenset, fordi slike meditasjoner er vanskelige å planlegge, utføre systematisk og regelmessig. I et moderne, urbant liv er det dessuten vanskelig å legge til rette for naturale meditasjoner; omgivelsene innbyr sjelden til det.
Stadig flere av dem som i dag ønsker å lære meditasjon, benytter derfor systematiske meditasjonsmetoder som ikke er avhengige av en bestemt kontekst. Fordelen med slike meditasjonsformer er at de med letthet kan praktiseres når det passer, enten det er daglig eller sporadisk. De kan anvendes uavhengig av tidspunkt og sted. Virkningene kommer ved riktig utførelse, ikke av tilfeldige naturalistiske spontanerfaringer.
Målet med ulike meditasjonsformer varierer mye. Noe forenklet kan man inndele forskjellige meditasjonsretninger ut fra hva de søker å oppnå. Vi finner to ulike tilnærminger: den ene søker mål i indre, spesielle opplevelser eller sinnstilstander; den andre søker å oppnå en bedre hverdag m.m. Med andre ord: Målet kan enten ligge i eller utenfor meditasjonen.
Ut fra den første tilnærmingen tilstreber man indre tilstander, følelser, opplevelser eller visjoner, ofte av religiøs eller metafysisk art. Selve meditasjonserfaringen kan romme ønsker om å overskride hverdagen og finne mening i en annen dimensjon ved tilværelsen. Ut fra en slik orientering vet den mediterende på forhånd hva han eller hun skal oppnå. Målet kan være oppstilt av en læremester, være hentet fra hellige skrifter eller komme fra overleveringer i en tradisjon. Den mediterende søker mot en ”kjent” og beskrevet meditativ tilstand, som skal bringe forløsning og frigjøring, og som dessuten gjerne understøtter en bestemt kosmologi. Det kan være en metafysisk lære, en religion, en ruseller gurukult. Ut fra en slik ”opplevelsesorientering” kan hverdagen lett fortone seg som triviell og av underordnet betydning.
Meditasjonsopplevelser i denne sammenheng kan gi den mediterende en følelse av delaktighet i åndelige sider ved tilværelsen; man har oppnådd noe som i verdi overgår det meste. Indre opplevelser er flyktige, dessuten umulige å kontrollere. Halvbevisst eller ubevisst kan man lett suggerere seg til opplevelser som ikke er annet enn illusjoner.
I en opplevelsesorientert tilnærming til meditasjon kan Se! Hvilende oppmerksomhet oppfatter også det som er i periferien.
det dessuten være tendenser til å tolke de fleste erfaringer ”oppover” til noe betydningsfullt, stort og viktig.
I den andre tilnærmingen er man mer opptatt av hva meditasjon tilfører livet og hverdagen, altså den tiden man ikke mediterer. Man bryr seg mindre om hva man opplever, men desto mer om sammenhengen mellom utførelsen og hverdagsresultatene. Opplevelser er kun sett på som tilfeldige ”blaff” uten spesiell betydning, og det anses uheldig å bli for opptatt av eller legge mye inn i dem. Med denne tilnærming måles verdien best ut fra hvordan meditasjon bestyrker evnen til å mestre livet i hverdagen – f.eks.
gjennom bedre relasjoner, arbeid og kreativitet, helse og personlighetsutvikling. Det er ikke bestemte tilstander, følelser eller opplevelser, men utbyttet som teller.
Med en prosessorientert tilnærming til meditasjonen fortolker man de fleste meditasjonserfaringer ”nedover” til å representere uttrykk for noe uferdig, dilemmaer eller problemer som man må finne ut av eller løse etc. for å få mer ut av meditasjon. Dermed legges det større vekt på eget bidrag til utviklingen av resultater.
I våre dager kan det se ut som opplevelsesorientering har mer appell enn prosessog forandringsorientert meditasjonspraksis, kanskje fordi jakten på opplevelser ikke forutsetter regelmessighet og heller ikke forutsetter et systematisk arbeid med utførelsen. I opplevelsesorienteringen ligger det gjerne en viss forventning om at noe skal komme til en, mens i den prosessog handlingsbaserte meditasjonspraksis gjelder det motsatte. Hva man selv gjør, ikke hva man opplever, er bestemmende for hva meditasjonen bringer.
Alle meditasjonsformer benytter ett eller flere meditasjonsobjekter som oppmerksomheten rettes mot. Meditasjonsobjekter har stimuluskvaliteter som virker inn på hvordan sinnet beveger seg, hvilke assosiasjoner og mentale prosesser som settes i gang. Derfor er meditasjonsobjektet avgjørende for hva som fyller innholdet under meditasjonen.
Meditasjonsobjekter kan ha mange ulike former. Et hovedskille går mellom symbolske, meningsbærende objekter og de som har en mer nøytral karakter. Eksempler på symbolske, meningsbærende meditasjonsobjekter er blant annet verbale selvinstruksjoner, mentale bilder og følelser. I noen tilfeller benyttes bønn, zen-koaner, mantraer, tekststeder, spesielle gjenstander, symboler eller ikoner.
Ved symbolske eller meningsbærende meditasjonsobjekter er meditasjon avgrenset til de direkte eller indirekte assosiasjoner som meditasjonsobjektet utløser eller den kontekst som de inngår i.
Eksempler på nøytrale meditasjonsobjekter kan være slike som anvendes når man vender oppmerksomheten mot pusten eller hjerteslagene (kroppen), et brennende lys (ytre objekt), en metodelyd (indre objekt) m.m. I noen former for meditasjon, slik som Acem-meditasjon, er poenget at meditasjonsobjektet skal være nøytralt. Det skal nettopp ikke gi sinnet en bestemt, avgrenset retning, men snarere skape åpning for hvor den mediterende selv befinner seg til enhver tid, og gi rom til bearbeidelse av nettopp det som i øyeblikket preger vedkommende.
Inndelingen over åpner samtidig for en annen type kategorisering av meditasjonsobjekter, en inndeling i tre hovedtyper: ytre objekter, kroppsrelaterte objekter og indre, mentale objekter.
Måten oppmerksomheten benyttes overfor meditasjonsobjekter, varierer også svært mye. Noen forutsetter intens konsentrasjon, noen at man aktiverer følelser; andre har som mål å tømme sinnet for tanker, atter andre at man lar tankene vandre fritt. Et av de viktigste skillene mellom meditasjonsteknikker finner vi i forhold til bruk av oppmerksomheten. Vi kan ha det som kalles (1) styrte teknikker eller konsentrasjonsteknikker, som gjerne er opptatt av å nå på forhånd bestemte effekter eller bevissthetstilstander, og (2) ikke-styrte teknikker eller ledighetsteknikker som gjerne er prosessorienterte og åpner for det som kommer.
Ulike meditasjonsretninger gir svært forskjellige instrukser om hvordan oppmerksomheten skal brukes under meditasjon. Det kan variere fra intens konsentrasjon i den ene enden av skalaen, med ulike varianter av observasjon eller mindfulness et sted i midten, og videre til en ledig, fri mental holdning i den andre enden, slik som i Acem-meditasjon. Ut fra dette kan man inndele meditasjonsformene i tre: konsentrasjonsteknikker, observasjonsteknikker og ledighetsteknikker, hvor de to første er å regne som styrte teknikker.
For konsentrasjonsteknikker er ofte poenget det å være vokter ved inngangsporten til sinnet og holde unna alt uønsket som kan forstyrre måloppnåelsen. Variasjoner av buddhistiske metoder, slik som vipassana fra Burma, chan fra Kina og zen fra Japan blir ofte omtalt som mindfulnessmeditasjon, men de utgjør ikke ett enhetlig fenomen. De omfatter et større spekter av metoder og måter å bruke oppmerksomheten – fra konsentrasjonsteknikker til observasjonsteknikker og i sjeldne tilfeller noe som snarere er preget av ledighet, slik som i Acem-meditasjon.
Styrte meditasjonsteknikker har som mål å få kontroll over ulike forhold i bevisstheten for å oppnå en på forhånd oppsatt hensikt, som f.eks. avspenning i armer eller ben, Oppmerksomheten i Acem-meditasjon leter ikke etter noe spesielt. Den bare registrerer og er uanstrengt til stede.
ignorere smerter etc. Tanker og følelser blir sett på som distraherende, og et av målene med styrt meditasjon er å holde tilfeldige tanker og impulser unna bevissthet. I observasjonsteknikker skal man observere, bli seg bevisst, hva som foregår i sinnet, uten å bli trukket inn og la seg involvere i det.
Eksempler på styrte meditasjonsteknikker: • Autogen trening eller progressiv avspenning er kanskje de mest kjente blant de styrte teknikkene. De er ofte omtalt som ”avspenning ved konsentrasjon”.
• Selvsuggesjon eller selvhypnose.
• Mange fantasieller imaginasjonsteknikker, også slike som Ignatius Loyola, grunnleggeren av jesuittordenen, utviklet. De er på en del punkter paralleller til fantasireiser i moderne gestaltpsykologi og humanistisk psykologi, men objektene er hentet fra Det nye testamente.
• Konsentrasjonsteknikker og observasjonsteknikker; de fleste varianter av mindfulness-meditasjon.
I ikke-styrte teknikker er økt frihet til sinnets spontanaktivitet et sentralt element. Snarere enn å undertrykke eller styre tankestrømmen er målet å få bedre tilgang til sider ved den. Man prøver ikke å kontrollere, men lar temaene utvikle seg innenfra og spontant. I det ledige møte mellom det viljestyrte og det spontane kan fascinerende og vitaliserende deler av psyken bli virksomme. Oppmerksomheten kan f.eks. hvile ledig på metodelydgjentakelsen, på pusten eller på strømmen av tanker. Ikke-styrte meditasjoner gjør det mulig å arbeide med ubevisste prosesser og oppdage noe man på forhånd ikke var innstilt på å finne.
Det å være målrettet vil som oftest forstyrre slike oppdagelsesprosesser.
Eksempler på ikke-styrte teknikker: • Acem-meditasjon • Transcendental meditasjon (TM) • Noen sjeldne varianter av mindfulness-meditasjon I TM er meditasjonsobjektet et mantra; det har en mening, selv om den oftest er ukjent for den mediterende. Pusten er vanligvis utgangspunktet i ulike varianter av mindfulnessmeditasjon. Kjerneelementet i Acem-meditasjon er ledig metodelydgjentakelse i forhold til spontanaktivitetene.
Styrte og ikke-styrte teknikker egner seg for ulike mål og behov. Det kan være man trenger hjelp til å mestre et spesifikt, avgrenset problem eller å nå et definert mål, f.eks. det å dempe smerter, ikke gi etter for trangen til alkohol eller tobakk. I slike situasjoner er styrte teknikker best, ettersom de er målrettet og derfor laget for å håndtere spesifikke behov gjennom mental kontroll. Derfor er målrettede teknikker vanlige overfor kjente helseproblem hvor den psykiske innstillingen spiller en rolle.
Hvis målet for ens meditasjonspraksis derimot er mer av eksistensiell art – som erkjennelsesorientert eller allmenn inntrykksbearbeidelse, stressmestring, selvinnsikt og personlighetsutvikling – er det i hovedsak ikke-styrte teknikker som gir de beste resultater.
Nesten alle meditasjonsformer gir en viss opplevelse av økt indre ro, men graden av faktisk fysisk avspenning vil variere fra metode til metode. Noen meditasjonsformer viser uttalte fysiologiske endringer under meditasjon, mens andre frembyr beskjedne endringer. Under meditasjon kan man måle at musklene spenner av, at blodtrykket senkes noe, at hjertet slår langsommere, at hudmotstanden øker etc. Det gjør også den perifere blodforsyning.
Disse forandringene knyttes til fysisk hvile og er dokumentert i vitenskapelige undersøkelser.
Man kan skille mellom to typer avspenning: åpnende og lukkende.
Lukkende avspenning gir ofte økt velvære ved at man med konsentrasjon kobler oppmerksomheten bort fra kroppslig smerte, vonde tanker eller ubehagelige tema.
Slik avspenning oppnås gjennom aktiv konsentrasjon eller styrt meditasjon, men kan også nås ved hjelp av narkotiske stoffer, smertestillende midler, alkohol eller benzodiazepiner som f.eks. valium. Poenget er opplevelseskontroll bestemt ut fra vilje eller medikament; målet er kjent på forhånd og anses ønskelig. Forsøk på å ta kontroll over negative automatiserte tanker er en sentral del av kognitiv terapi. Noe tilsvarende gjør man i enkelte typer mindfulnessmeditasjon; man prøver å ”legge fra seg” tanker.
Ved åpnende avspenning, derimot, skal man ikke forsøke å kontrollere sinnets retning og bevegelser. Slik avspenning åpner muligheter for tilgang til ubevisste prosesser for å modifisere deres innflytelse på sanser, tankeliv og atferd. Man vet ikke hva som kan komme inn i bevisstheten; det som er nærmest overflaten, får til enhver tid passere fritt. Slik avspenning kan bidra til det noen psykologer kaller ”regresjon i jegets tjeneste.” Det innebærer et skifte i mental fungering mot større frihet, spontanitet, bedre tilgang på impulser, kreativitet og konstruktiv atferd kombinert med avspenning og rekreasjon. Ledighet er det sentrale prinsipp for åpnende avspenning; sinnet beveger seg bort fra opplevelseskontroll, men ikke til indre kaos.
I den engelske boken Inner Strength drøfter Are Holen betydningen av mental ledighet. Acem har også publisert en lyd-CD med samme tittel. Boken og CD-en omhandler mye av det samme, men ser ofte på emnene fra ulik vinkel.
Et annet grunnleggende skille er knyttet til den kontekst eller sammenheng som meditasjonsteknikken inngår i.
Den kan være religiøs, nyreligiøs eller sekulær. Historisk sett har de fleste meditasjonsformer et religiøst opphav, f.eks. i hinduismen, buddhismen, kristendommen eller i en gurukult. I våre dager er imidlertid noen meditasjonsformer sekularisert og satt inn i en helseorientert, eksistensiell eller psykologisk ramme uten tilknytning til religiøs tro, nyreligiøse bevegelser eller gurukult. Det betyr at noen meditasjonsteknikker virker uavhengig av religion og tro.
Enkelte røster hevder imidlertid at religion på subtile måter alltid ligger igjen i meditasjonsutførelsen, og at det derfor ikke er mulig å sekularisere meditasjonsteknikker fullstendig. Andre hevder derimot at dypere psykologisk innsikt og personlighetsutvikling bare kan oppnås i en nøytral, ikke-religiøs kontekst. Ut fra sitt vesen kan mange asiatiske meditasjonsteknikker sekulariseres, fordi de benytter seg av allmennpsykologiske mekanismer, mens jødisk-kristne meditasjonsteknikker gjerne er sterkere bundet til et bestemt trosinnhold; dermed er sekularisering umulig.
Noen former for yoga og zen-meditasjon blir praktisert uten religiøs kontekst i våre dager, mens transcendental meditasjon knytter seg til den personkultus og kosmologi som omga guruen Mahesh Yogi. Bl.a. på dette punkt skiller TM-teknikken seg fra Acem-meditasjon, hvor sistnevnte er nøytral i den betydning at praksis ikke er forbundet med en guru-orientering eller trosretning.
For å oppsummere: Acem-meditasjon kan beskrives som en systematisk, nøytral, ikke-styrt, ikke-religiøs meditasjonsform basert på mental gjentakelse av en enkel lydkombinasjon med en viss rytme; den frisetter sinnets Forståelsesrammen rundt meditasjon kan åpne eller lukke muligheter ved selve teknikken. En nøytral innfallsvinkel er å arbeide med det allmennmenneskelige, i motsetning til noe religionseller kulturspesifikt.
spontanaktiviteter. Målet med Acem-meditasjon er å skape et aksepterende indre klima som åpner bevissthetens spontane strøm for bearbeidelse av dypere bevissthetsinnhold av både bevisst og ubevisst art. Forskning tyder på at Acem-meditasjon gir større grad av fysisk og mental avspenning enn styrte teknikker som autogen trening. Acem-meditasjon er først og fremst prosessorientert snarere enn fokusert på spesielle opplevelser eller definerte mål. Acem-meditasjon virker både kroppslig og mentalt. Selv uregelmessig utførelse gir resultater, men mer dyptgående prosesser forutsetter daglig praktisering over måneder og år, fortrinnsvis kombinert med langmeditasjoner og tidvis veiledning.
Impulsøvelser er en lite kjent form for yoga. Ikke desto mindre bidrar slike spontane bevegelser til å avslutte kroppslig og mental uro. De kan også bringe kroppen mer i samklang med stillheten inne i oss selv.