Musikk: Toner for en tung tid

Acemmagasinet

Hvis du i disse tider ønsker å få en liten pause fra nyhetene og avisoverskriftene, kan det å fordype seg i musikk, sette deg godt til rette og lukke øynene og la deg føre med av musikken, være en ren meditativ øvelse. 

Andreas Tryggeset omtaler musikk i AcemMagasinet. Her er hans ti anbefalinger - fra Beethoven til Paus.

Beethoven – udødelig kammermusikk

Beethovens siste strykerkvartetter er noe av det ypperste som er laget av kammermusikk. Det er nærhet og tilstedeværelse, følelser og nyanser, og fremfor alt skjønnhet. Disse verkene brakte kammermusikken så mange syvmilssteg videre at samtiden ikke klarte å forstå og sette pris på dem. I dag er de regnet blant  det ypperste som er laget av musikk.

Min favoritt er strykekvartett nr. 13, opus 180. Hør på Tokyo Quartet sine innspilllinger fra 2010 eller Takács Quartet fra 2011. Og tenk så på det miraklet at denne udødelige musikken, de siste store verkene Beethoven fullførte, er unnfanget av en mann innesperret i sin egen døvhet.

 

Melodiøs jazz inspirert av det nordiske lyset

Hvis Grieg hadde spilt jazz, så ville han ha hørtes ut som Tord Gustavsen, var en av de første tankene jeg tenkte da jeg hørte platen ”Being There”, med Tord Gustavsen trio. Britiske Independent on Sunday skrev blant annet:  ”This is the final part of a trilogy [that] could be the most essential jazz document of the last ten years”.

Her er vakre og iørefallende melodiene for det første, som bæres frem av Tord Gustavsens tenksomme pianofingre. Dernest kommunikasjonen mellom medlemmene i trioen (Tord Gustavsen, Harald Johnsen på bass og Jarle Vespestad på trommer). Det er som om man fornemmer at de hele tiden mens de spiller er intenst kommuniserende, lyttende til hverandre.

Melodiene og pianospillet har ofte noe over seg som minner meg om det nordiske lyset, en høy blå himmel, en fjellbekk nedover en fjellside i høstfarger, skumringstimen. Det er et eller annet sted her assosiasjonen til Grieg kommer inn.

Dette er en plate som gjør inntrykk ikke bare gjennom musikken som spilles, men også gjennom det som ikke spilles, det som holdes tilbake, intensiteten i pausene der den enkelt tone får tid til synge ferdig.

Liker du denne platen, vil jeg også anbefale de to andre i trologien, ”Changing Places” fra 2003, og ”The Ground” fra 2005.

Chick Corea –  Krystallklare improvisasjoner

Når Chick Corea’s Crystal Silence ligger på platespilleren (ja, vinyl er den beste måten å nyte denne musikken på, selv om Spotify også fungerer). Det er en klarhet og skarphet i denne musikken som bare etterlater deg målløs. Lyden er fantastisk, samspillet mellom musikerne er nesten telepatisk. Dette er melodiøst, men ikke banalt.  Enkelt, men samtidig sammensatt.

Musikk som det tar tid å fordøye, men som du ikke lett blir lei av. Musikk til ettertanke og refleksjon

Premiata Forneria Marconi – musikk fra landet med den beste maten og den vakreste musikken

På 70-tallet lagde britene og amerikanerne rockemusikk som var nyskapende (Yes, Pink Floyd, King Crimson, Frank Zappa)), tung og mørk (Black Sabbath,  Deep Purple, Led Zeppelin) og sofistikert (Sttely Dan og vestkyst rock). Men den vakreste musikken ble kanskje laget i Italia. Det mest kjente italienske rockebandet fra denne tiden var Premiata Forneria Marconi (Det prisbelønte Marconi-bakeriet) – eller PFM. Italienske rockemusikere fra denne tiden hadde gjerne en klassisk bakgrunn. De blandet tradisjonelle rockeinstrumenter som trommer, gitar og bass med klassiske instrumenter som fløyte, cembalo, spinett og fiolin. Musikken er en blanding av klassisk musikk fra middelalderen og barokken, italiensk folkemusikk, og progrock slik Genesis og Yes spilte deni England. Og resultatet ble følsomt, vakkert og unikt. PFM synger på italiensk, noe som passer utmerket til disse sangene

Italia er dessverre i skrivende stund i nyhetene for helt andre ting enn sin musikk. Men sett deg ned en halvtime før legge tid, skru ned lysene, og la disse musikerne med sine dype røtter i italiensk kultur og høykultur gjøre kroppen klar for sengetid.

Harmonium – fransk-kanadiske chanson’s i progrock drakt

I Norge er vi oppdratt til å tro at den at den gode rock og pop musikken skapes i engelskspråklige land. Canada er kjent for Neil Young, Joni Mitchell og Leonard Cohen, The Band med mange andre – alle fra den engeskspråklige delen av Canada. Men over 20% av kanadierene snakker faktisk fransk.  Fra den franskspråklige delen av Canada vil jeg dra frem bandet Harmonium, og deres album L’heptade. Dette er utvilsomt fransk, ikke uten en viss grandeur. Samtidig er musikken, og ikke minst vokalen, nedpå og tilstede, det er en skjebnesvangerhet i musikken og i vokalist Serge Fiori’s stemme som treffer i disse dager. På et vis er dette tradisjonell rockemusikk fra 70-tallet, på et annet vis er det noe annet, en dramatikk som får deg til å tenke mer på teater eller opera. Sett på Le Corridor og la Monique Fauteux vakre stemme ta deg gjennom disse både vakre og illevarslende stemningene.

Keith Jarret - mesterverk på ustemt piano

Da pianisten Keith Jarret gikk på scenen i operahuset i Køln den 24. januar 1975, var det ikke mye som tydet på at denne kvelden skulle bli en milpæl i jazzhistorien. Keith Jarret ankom Køln sent på ettermiddagen, han var sliten etter å ha kjørt helt fra Zürich, han hadde ryggproblemer og hadde ikke sovet ordentlig på flere netter.

Da han kom frem, oppdaget han at arrangøren ved en feiltagelse hadde plassert et annet piano på scenen enn det Jarret hadde bestilt. Pianoet var et øvingspiano i dårlig stand. Det låt tynt i det øvre registeret og svakt i bassen, og pedalene fungerte ikke ordentlig.

På denne kvelden, stilt ovenfor de begrensninger pianoet hadde, valgte han å basere sine improvisasjoner hovedsaklig på instrumentets midlere register. Resultatet er iørefallende og fremfor alt vakkert. Det er noe nesten hypnotiserende i måten Jarret ut fra noen få enkle grunnakkorder tryller frem vakre melodilinjer som kontinuerlig ruller ut av pianoet og treffer lytteren. Man har egentlig ikke følelsen av å høre et improvisert musikkstykke, det er en sammenheng og struktur her, samtidig som musikken er fyllt av improvisasjonens lekenhet og spontanitet.

Tilstedeværende, men ikke tilkoplet – Eric Clapton’s Unplugged

”Unplugged” ble Eric Clapton’s største kommersielle suksess som soloartist da det kom ut i 1992 . Etter år med en Clapton som var like kjent for sine alkoholproblemer og forhold til ulike fotomodeller, som for de stort sett middelmådige platene han ga ut, returnerte gitarguden tilbake til første divisjon med en glimrende akustisk plate.

Det er en tilstedværelse og inspirasjon på denne platen som man bare hadde hørt i glimt de siste årene.

”Unplugged” inkluderte 2 låter (”Walkin’ Blues” og ”Malted Milk”) laget av hans største inspirasjonskilde – den legendariske bluesgitaristen Robert Johnsen, om hvem Clapton har sagt ”han er den mest betydningsfulle bluesmusiker som har levd”, og ”jeg har aldri funnet noe mer dypt sjelfullt enn Robert Johnson”.

Her er to sanger av Robert Johnson, hans største inspirasjonskilde, om hvem Clapton har sagt  ”han er den mest betydningsfulle bluesmusiker som har levd”, og ”jeg har aldri funnet noe mer dypt sjelfullt enn Robert Johnson”.

For øvrig en akustisk og svært bearbeidet versjon av det som i mange år var Clapton’s signaturmelodi – ”Layla, som ble skrevet i kjærlighetssorg forårsaket av  hans gode venn George Harrison’s kone – Patti Boyd, som han senere skulle gifte seg med!

Den nydelige ”Tears In Heaven” ble skrevet til hans 4 ½ år gamle sønn Conor, som døde etter et fall fra 53. etasje i en skyskraper i New York.

”Den store norske sangboka” av Ole Paus – sanger for trøst og håp

Ole Paus skriver på coveret at denne samlingen av gamle norske slagere, viser og rockelåter, er sanger som ”jeg i løpet av livet har vent meg til å regne som mine. Noen av dem har vært der bestandig, noen har kommet til etter hvert, men alle sammen munner de ut i den stenete elven som er livet mitt”.

Svakhetene i Ole Paus sin stemme er ikke forsøkt kamuflert – lydbildet på platen er nakent og avslørende, med svært sparsom instrumentering. Han lar i stedet denne stemmen, med alle sine mangler, avkle sangene all pynt og staffasje. Tilbake står de med bare gode melodier og inderlighet og oppriktighet.

Tekstlinjer som ”Ditt sinn monne flyve så vide om kring/Det er som du glemmer de nære ting/Det er som du aldri en time har fred/Du lengter bestandig et annet sted” er vel, som Ole Paus skriver ”kanskje enda mer aktuelt i dag enn den gangen de ble skrevet.

Å synge ”La oss leve for hverandre/Og ta vare på den tid vi har”, og mene det - uten en snev av ironi - er ikke lett uten å fremkalle en viss pinlig berørthet hos lytteren. Men Ole Paus klarer det.

Arvo Pärts Tabula Rasa – Skjønnheten i det som nesten ikke er

Komponisten Arvo Pärt har fortalt om en samtale han  hadde med en munk, han snakket om sitt arbeide, at han også skrev bønner som han satte musikk til, og at han håpet at dette arbeidet ville hjelpe ham som komponist. Munken svarte: ”Du tar feil. Alle bønner er allerede skrevet, du trenger ikke skrive flere. Du trenger bare å forberede deg selv.”

I Pärt’s musikk ligger kanskje den samme erkjennelsen. Musikken er allerede laget – man trenger bare å ta bort alt det uvesentlige, slik at man kan høre den

Tabula Rasa åpner med komposisjonen ”Fratres” – en dialog mellom pianisten Keith Jarrett og fiolinisten Gidon Kremer. Et stykke der skjønnheten ligger like mye i den forsiktige nølingen mellom tonene, som i dem

Om innspillingen av det siste stykket, ”Tabula rasa”, sier Arvo Pärt selv: ”Da musikerne fikk se notene, ropte de ut: ”Hvor er musikken?”. Men så begynte de å spille, og de spilte det veldig godt. Det var vakkert. Det var stille og vakkert.”

Beethovens musikk for trøst i en tung tid

Beethoven’s femte symfoni, eller skjebnesymfonien, er mest kjent for førstesatsen, med de velkjente fire notene (da-da-da-DUM), som er blitt tolket som å være skjebnen som banker på døren. For meg er resten av symfonien minst like bemerkelsesverdig – et stykke som man alltid føler seg løftet etter å ha hørt.

Den rolige andresatsen, tildels vakker og vemodig, tildels med uro som bryter til overflaten, tredje og fjerde satsen med de stormende følelsene  - kamp og forsoning.

Dette er musikk for evigheten. En påminnelse,fra tidenes kanskje største komponist, som stilt ovenfor sin skjebne, å bli døv for den vidunderlige musikken han selv skapte, at endetiden aldri kommer, tiden går alltid videre.

Dette symfonien finnes i utallige versjoner, selv foretrekker jeg Wiener filharmonikerne, dirigert av Carlos Kleiber, fra 1975.