Hør: Mike Oldfield - Ommadawn

Acemmagasinet

Mike Oldfields musikk er som vandringer gjennom en skog full av store, vakre løvtrær. Det er de samme typene trær du går forbi hele tiden, men variasjonene i uttrykk er uendelige.

Ommadawn

Min favoritt er Ommadawn, hans tredje plate fra 1975. Oldfield  var første artist til å gi ut plater på milliardæren Richard Branson’s nystartede plate selskap Virgin i 1973. Han var da 19 år gammel, og platen han ga ut, Tubular Bells, besto av små melodier og riff, ofte gjentatt i det uendelige, orkestrert for minst 20 forskjellige instrumenter, de aller fleste spilt av Oldfield selv. Mange plateselskap avslo å utgi denne platen, laget av en ukjent engelsk tenåring. Den har nå solgt i 17 millioner eksemplarer.

Eksentriker

Oldfield må kunne kalles en eksentriker. Han har selv sagt at han ikke har venner, bare advokater, og da plateselskapet hans tvang ham til å spille inn en plate som skulle ha tittelen Tubular Bells 2, svarte han med å lage plate med lite kommersiell appell, som inneholdt hurtigskiftende temaer og uforutsigbare utbrudd av støy, i tillegg til at han gjemte en fornærmelse i morsekode på platen – «Fuck Off RB» (RB er Richard Branson)

Verd å lytte til

Ommadawn er ett stykke, delt opp over to sider. Det består av små vakre melodier, som gjentas og varieres. Her ligger noe av hemmeligheten i Oldfields musikk – på overflaten virker musikken repetiv, men det er lag på lag med instrumenter, så selv etter 10 og 20 gjennomspillinger av platen hører man noe nytt. Den er på ett vis kommersiell, samtidig  som det er en dybde her. Oldfields mor døde mens musikken ble spilt inn, Oldfield har selv sagt at innspillingen ble hans eneste trøst, noe som resulterte i at han gjorde så mange overdubs at masterbåndet ble utslitt, så mye måtte spilles inn på nytt.

Her er tydelig inspirasjon fra engelsk og irsk folkemusikk, men også afrikanske trommer og sekkepiper. Tttelen, Ommadawn er en anglifisert versjon av det irske ordet Amadán, som betyr idiot!

Oldfield er vel verdt å lytte til, fordi du på et vis aldri blir ferdig, det er alltid mer å oppdage, mer å fordøye, uten at musikken er kompleks i seg selv. Men alle gjentagelsene og repetisjonene gjør at mens man lytter, blir noe som er utydelig og ligger langt under, gradvis tydeligere.

Av Andreas Tryggeset