Intuitivt samspill – jazz og meditasjon

Skrevet av Mattias Solli

Vi tenker gjerne på intuisjon som en spesiell evne som bare enkelte mennesker har. Men hva om vi alle har i oss en ressurs for intuitivt samspill? Og hva om ressursen kan utvikles og få tydeligere form i livene våre? 

I denne artikkelen skal vi se på intuisjon som en mangefasettert og allmennmenneskelig evne. Vi skal knytte den til spontanitet – det å kunne handle umiddelbart uten å analysere eller evaluere før vi handler. Vi skal også knytte den til en sensibilitet – det å kunne ane noe i seg selv og andre, ting som kan være vage, flertydige og flyktige, men likevel viktige. Vi skal undersøke hvordan intuisjon kan bidra til å gi konstruktivt utløp for spontaniteten. For det er som vi vet ikke alltid bærekraftig å handle ut alle våre spontane impulser. Vi trenger regulering. Vi trenger en dømmekraft som er avstemt i forhold til andre. Men også denne dømmekraften kan være intuitiv – det vil si ikke-analyserende og nær det som skjer spontant i oss selv og andre.

Vi skal knytte utviklingen av intuisjon til tre praksiser. Den første er samspill mellom en mor og et spedbarn. Et spedbarn som ligger og spreller, pludrer og kommer med spontane utbrudd mot den voksne tenker ikke før det handler. Det verken har eller trenger ord. Spedbarnet bare gjør. Moren har et annet perspektiv. Hun har utviklet språk og kognitive evner, og har og tar (forhåpentligvis) ansvar for situasjonen. Samtidig vil mange kjenne igjen at det å kommunisere med et lite spedbarn får fram en spontanitet i oss som er omsorgsfull, ivaretagende og kommunikativ. Uten at vi nødvendigvis har fått instrukser eller kan si at vi følger en regel, begynner vi å snakke og synge med lys og vennlig stemme. Vi pludrer tilbake mot babyen. Mellom oss og barnet kan det dermed oppstå et finstemt samspill, nesten som en dans eller et improvisert stykke musikk, med start, begynnelse og slutt.

Men først og fremst skal vi sette søkelys på to andre praksiser, nemlig jazzimprovisasjon og Acem-meditasjon. Begge handler om å kunne lytte. Men på svært forskjellige måter. Mens lyttingen i jazz skjer i klingende musikk og sammen med andre i direkte kommunikasjon, lytter den som Acem-mediterer, til gjentakelsen av en betydningsløs lyd som bare tenkes og dermed altså ikke høres av andre. Ingen av disse praksisene er direkte sammenlignbare med mor-barn-samspillet. De er ikke engang på samme nivå. Mens musikeren ikke behøver å meditere, og meditanten ikke behøver å være musiker, har absolutt alle musikere og meditanter en gang vært spedbarn. Den første praksisen er med andre ord et grunnlag for de to andre.

Selv om mor-barn-samspillet i vår sammenheng bare vil ligge i bakgrunnen, er det siste poenget viktig. Vi skal nemlig se hvordan både jazzmusikk og Acem-meditasjon kan kalles utvikling av intuisjon, og hvordan de begge kan sies å dra på og videreutvikle ressurser for intuitivt samspill, som vi alle har med oss i kraft av å være mennesker formet i samspill med andre.

Å lære musikk på øret

Vi starter med jazzmusikken. Leser vi jazzbiografier og intervjuer med profesjonelle musikere, ser vi at jazzmusikere nær sagt alltid har tilegnet seg musikalske ferdigheter gjennom lydlig og kroppslig imitasjon av klingende musikk fra plater eller andre lydkilder. Unge mennesker har sittet bøyd over platespillere, sunget med og lært seg soloer «på øret». Sekunder av musikken har blitt spilt om igjen og om igjen, ledsaget av synging, tramping og klapping, før musikkinstrumentet etter hvert har blitt anvendt i imitasjonen.

Norske Jan Garbarek har en slik historie. En kveld da han var i fjortenårsalderen kom han inn på familiens kjøkken i Oslo. Radioen sto på. Ut strømmet noe Garbarek verken hadde hørt før eller forsto, men som han likevel ble umiddelbart grepet av. Det var låten Countdown av og med saksofonisten John Coltrane og bandet hans. Uten å ane (heldigvis, som Garbarek sier det) at denne låten er ekstremt vanskelig, visste han umiddelbart at han bare måtte tilegne seg uttrykket. Han fikk tak i platen, maste seg til en saksofon, og la hele sin sjel i nitid lytting til og imitasjon av Coltranes musikk. Senere utviklet Garbarek som vi vet en egen stil, hvor påvirkningen fra Coltrane kan høres, men da som noe som er transformert inn i nordmannens eget uttrykk.

Musikere sammenligner denne prosessen gjerne med det å lære seg et morsmål. For i tråd med det vi nettopp så med babyen, handler ikke læringen om å tenke og analysere musikken, men om å gjøre noe – altså gjøre musikken. En annen parallell ligger i at læringen utvikler en kommunikativ evne. Som barn har vi jo alle gått fra å imitere rytmer, gester og språklyder til å kunne uttrykke oss fritt i språket. Med andre ord, vi har gått fra å imitere noe konkret og kontekstbestemt, til å lære noe generelt. Når vi først har lært oss et språk, er det nær sagt ingen grenser for hva som kan sies. Språket er der som en nærmest uendelig ressurs. Det kommer like mye til oss, som fra oss. Og det lar seg ikke uttømme. Når vi har indre erfaringer som ikke lar seg oversette i språk, kan vi famle oss fram i språket – være underveis i et oversettelsesarbeid for å formidle erfaringen til andre.

Noe tilsvarende skjer i musikklæringen, hevder musikerne. Gjennom å utforske og imitere nyanser i måten musikken svinger og det tonale utfolder seg på den låten, kan det gradvis utvikles en produktiv evne i musikken. Man lærer med andre ord det musikalske språket som låten eksemplifiserer. Og man lærer å utfolde det spontant, uten omveien om et analyserende intellekt. Dette språket må så brukes i aktivt samspill med andre musikere. Det holder ikke å være flink på kammerset. Man må ut og samhandle med andre, både i band og med konsertpublikum. Den spontane samhandlingen må med andre ord videreutvikles igjen og igjen, i stadig nye kontekster.

Musikalsk dømmekraft

Det å lære et språk er ikke ensbetydende med å utvikle dømmekraft. Vi kan jo si mye dumt i språket, ting vi senere skulle ønske vi kunne trekke tilbake. Dette gjelder også musikkens språk. Riktignok er jazzmusikk en musikkform med stor toleranse for «feil». Det å slippe til det spontane er å slippe til impulser som rett som det er ikke treffer blink. Når det er sagt, er det lett å glemme hvor høyt presisjonsnivå det er snakk om blant profesjonelle musikere. Bare det å få musikken til å svinge skikkelig – ikke bare nesten svinge – krever en stor presisjon. Og det innebærer nødvendigvis en avstemthet i forhold til hvordan medmusikere forstår rytmikken. Pulsen i et jazzband er nemlig ikke mekanisk, som en metronom. Den er snarere noe mellomliggende, noe som vokser fram mellom musikerne og på en måte dytter musikken framover.

Her ser vi enda en likhet til mor-barn-situasjonen, hvor det også oppstår rytmiske former mellom partene. Et vennlig «pjuuuh» fra moren avstedkommer et hvin fra barnet, som igjen får fram nye pludrelyder og mer barnehvin. Innspillene går over i hverandre, og så liksom gynger rytmikken framover av seg selv. Samtidig er jo kunnskapen musikerne utviser, noe annet og mer. I et jazzband kan det bevege seg mange forskjellige fortolkninger av pulsen på én og samme tid. Noen musikere kan legge seg «bakpå», andre «frampå». Noe spilles direkte, annet bare antydes eller er til stede implisitt som en slags gravitasjonskraft i musikken. Ingenting er låst. Alt er i bevegelse. Det å kunne det musikalske språket, er å kunne høre nyansene i det som foregår – høre hvordan endringene hele tiden gir mer eller mindre mening i forhold til hverandre, og selv å kunne posisjonere seg og handle i den musikalske utfoldelsen.

Dermed synes det rimelig å si at musikerne har utviklet en intuitiv dømmekraft. Uten omveien om intellektuell analyse aner de spenninger og flertydige muligheter i musikken. De er i stand til å respondere spontant og likevel adekvat fra øyeblikk til øyeblikk. Det virker også rimelig å si at denne dømmekraften er en videreutvikling av den grunnleggende læringen som skjer i mor-barn-samspillet. Et ungt menneske, som Garbarek, som på et tidspunkt av livet plukker opp en plate og begynner å lære seg musikk på øret, starter jo ikke fra ingenting. Garbarek hadde allerede erfaring med å «tune» seg inn på andre menneskers uttrykk. Han hadde (kan vi se for oss) erfaring med å høre på stemmen til moren hva slags stemning hun var i, eller å følge blikkretningen til faren, uten dermed å analysere handlingene. Noe i denne relasjonelle kompetansen kunne videreutvikles inn i en artikulert forståelse av den nyanserikdommen som beveger seg i et komplekst mellommenneskelig musikalsk samspill, lik det som foregår i et jazzband.

Endelig synes det også rimelig å si at den musikalske dømmekraften utvikles i samspill med nettopp menneskelige uttrykk. Akkurat som det å overlate et spedbarn til en robot sannsynligvis ville gitt dårlige vekstvilkår til barnet, er det nærmest utenkelig å lære seg å svinge gjennom kun bruk av metronom (bare prøv, kjære leser). Man må simpelthen lytte til plater med andre musikere. Og man må spille med andre og prøve seg ut i musikken.

Indre relasjonelt samspill

Vi skal snart se at en friksjon fort blir en naturlig del av den musikalske læringen. Men la oss først plukke opp tråden til Acem-meditasjon. Når man praktiserer denne formen for meditasjon, lukker man øynene og tenker en språklignende og likevel betydningsløs lyd. Man gjentar lyden uanstrengt i sinnet – altså i tankene. Alle andre slags tanker, følelser og stemninger som ellers måtte dukke opp, får komme og gå så fritt som mulig.

I motsetning til det som skjer i et mor-barn-samspill eller i et jazzband, er man dermed alene med seg selv når man mediterer. Men alle erfaringer man har gjort seg fra tidlig barndom, oppvekst, liv og hverdag blir jo ikke borte. Erfaringene dukker opp i sinnets spontane aktiviteter. Man kan for eksempel bli sittende og tenke på andre mennesker. Eller på noe man gjorde i går – eller i barndommen. Eller på hva man skal gjøre i morgen – eller med selve livet. Med andre ord, de spontane tankene kan gjerne handle om meg i forhold til meg selv, og da gjerne iblandet tanker og vurderinger av hvem jeg er sammen med andre og hvordan jeg oppfatter at de ser meg. Den som mediterer, aksepterer alt som kommer, uten å ta stilling eller dømme noe som rett eller galt. Eller, slik er i hvert fall grunninstruksen. Som vi snart skal se, er det ikke alltid så enkelt i praksis.

Det at lyden er språklignende, betyr at lyden ikke er noe i nærheten av en maskinaktig lyd, som et metronomklikk eller en lang summetone, eller en dyrelyd, som sauebreking eller fuglesang. Lyden ligner snarere et ord, altså noe menneskelig, uten dermed å være et ord. Lyden er en ikke-tilfeldig og betydningsløs sekvens av vokaler og konsonanter. Lyden er dessuten lært. Forskning har dokumentert at det å gjenta slike lyder uanstrengt i sinnet gjør at kropp og sinn blir avspent. Meditasjonslyder som virker godt, har en viss musikalitet. De har gjerne noe ‘mykt’ over seg, men også mange andre egenskaper. De er utfordrende nok til å skape en viss friksjon i bevisstheten, samtidig som den «myke» kvaliteten bidrar til å berolige sinnet (se Dyade 2006/01: «Maluma og takete – lyd og ulyd i menneskesinnet», Halvor Eifring).

Selv om det lydlige sammen med den frie tankestrømmen er noe av det mest særegne med Acem-meditasjon, er det avgjørende den mentale holdningen som lyden gjentas med. Og interessant nok minner den meditative holdningen om det vi nettopp så med jazzimprovisasjon. For i Acem-meditasjon handler det nemlig heller ikke om å analysere det som skjer, i hvert fall ikke som viljestyrt aktivitet. Igjen handler det snarere om å bare gjøre noe, altså å gjenta lyden, i relasjon til noe annet, nemlig bevissthetens spontane sider. Så der hvor jazzmusikeren improviserer i forhold til det som skjer i musikken, kan vi si at meditanten stadig «improviserer» med lyden vis-à-vis sinnets spontane tankestrøm – alt ettersom hvilke muligheter som byr seg i øyeblikket. Lydgjentakelsen kan ikke fikseres i en regel, men tilpasses stadig tanker, stemninger og følelser som dukker opp. Sagt på en annen måte, meditasjonen er et samspill mellom det aktivt handlende selvet og det spontane selvet. Poenget er å handle aktivt uten å forstyrre det spontane, hvilket krever en dynamisk og sensitiv justering av egen handling etter hvert som de spontane tankene strømmer på.

Denne ledige holdningen uttrykker seg i og gjennom gjentakelsen av en lyd som har de distinkte kvalitetene den har. Slik jazzmusikerens spontane posisjonering ikke finner sted i et slags vakuum, men i musikken selv, lukker ikke den som mediterer bare øynene og inntar en mental holdning. Hver gang han eller hun har et valg, gjentar meditanten en lyd som altså ligner det hørende mennesker kommuniserer med fra fødselen av, og som kanskje har noen kvaliteter som minner om dem vi bruker når vi snakker med spedbarn, samtidig som lyden altså nettopp ikke betyr noe som helst i språket.

Meditativ dømmekraft

I avsnittet over knyttet vi Acem-meditasjon til flere trekk som vi innledningsvis omtalte som intuisjon. Meditasjonen har med spontanitet å gjøre, både gjennom å slippe til spontanaktivitetene og det å kunne handle spontant uten å analysere eller evaluere før man gjør noe. Samtidig har det å gjøre med en sensibilitet, med det å kunne ane noe i egen bevissthet – ting som kan være vage, flertydige og flyktige, men likevel viktige. Men hva har det med dømmekraft å gjøre?

Selv om meditasjon kan kalles et indre relasjonelt samspill, går det naturligvis an å begrense flyten i samspillet. Og det skjer hele tiden. Alle som mediterer over tid, vil kunne møte rastløshet, kjedsomhet eller andre ubehagelige følelser. Man kan også møte en selvkritisk side av seg selv. For alle har vi jo sider som vi ikke liker, sider vi kanskje verken forstår eller vil forholde oss til. Når dette spiller seg ut i meditasjonen, er det fort gjort å sette visse sider av seg selv utenom det relasjonelle samspillet. Man dømmer hva man gjør og det som skjer, og begrenser dermed måten man slipper seg inn i prosessen på. Med andre ord, selv om det å meditere roer kropp og sinn, er det ikke alltid behagelig. Til tider kan det heller oppleves kjedelig eller urovekkende, kanskje til og med psykologisk smertefullt. Spontanaktivitetene inneholder krefter som har en slags egenvilje som yter motstand mot prosessen. Vi kan kalle dette friksjon.

Friksjon er også del av de andre praksisene vi har vært innom. For spedbarnets del ligger friksjonen på lur nær sagt hele tiden. Det å være bitteliten er å være fullstendig prisgitt andre. Det er å «bade» i et språk som er mye større enn det man har kognitive evner til å få orden på. For den jazzmusikalske læringen kan friksjonen også ligge på mange plan. Det kan handle om å ikke helt få tak i hvordan låten svinger, eller hvordan basstonen spiller seg ut i akkurat den akkorden. Eller det kan handle om at kompisen din bare hører alt mye lettere enn du selv synes du gjør. Eller det kan handle om at det å spille i band kan være krevende. Ulike personligheter og musikalsk smak kan brynes mot hverandre. Samtidig vokser man på å prøve å være i friksjonen – prøve å finne de rette kvalitative nyansene i uttrykket. Bandet blir det klingende resultatet av musikalske personligheter som kommuniserer og finner hverandre i musikk.

Erfaring fra meditasjonsundervisning tilsier også at det å åpne seg for den friksjonen som meditasjonen byr på, kan være en kilde til menneskelig vekst. I det å slippe til og forholde seg til spontanaktivitetene ligger en mulighet til å romme større deler av seg selv. Én ting er at det å la spontanaktivitetene flyte fritt sammen med den språklignende lyden, i seg selv virker bearbeidende på det emosjonelle trykket i spontanaktivitetene. Prosessen kan minne om måten et lite barn kan trøstes av en trygg omsorgsperson. En annen ting er at man altså ikke bare er den som mottar omsorg, men også den som gir. Man er selv den som gjentar lyden og bringer inn bearbeidelsen.

Her ligger det vi kan knytte til utvikling av en slags intuitiv dømmekraft. Å meditere er å få erfaring med å handle omsorgsfullt og med en slags voksen holdning, midt oppi emosjonelle krefter som kanskje drar i helt andre retninger. I tråd med det vi har sett, er det ikke tale om å treffe en statisk måte å være på, men snarere å kunne være i en form for dialog, hvor man stadig prøver og får det mer eller mindre til. Meditasjonslyden bringer ikke inn perspektivet fra andre mennesker i direkte forstand, men bidrar til at den mediterende kan finne andre handlingsmuligheter i seg selv. Det gjør at den mediterende stadig kan gjenfinne og gradvis få tydeligere forankring i det indre og intuitive samspillet.

Søkeord: psykologi, acem, kultur, litteratur, samfunn, filosofi, Empirisk filosofi, romantikk, Husserl, Intuisjonspumper, Middelalder, Fenomenologi, Eksperimentell filosofi, Tankevandring, nevrovitenskap, Hjerneforskere, kreativitet, forskning, Kekulé, Einstein, Coltrane, Jobs, Kahneman, samspill, kommunikasjon, Jazz, tankerstrøm, Garbarek, Improvisere, Friksjon