Eirik Jensen
Eirik Jensen er kurslærer i Acem, magister i filosofi og arbeidet som advokat i et større forretningsadvokatfirma til han pensjonerte seg i 2018.
Han er medredaktør i Acems kulturtidsskrift Dyade
Platon ville forby all diktning - han mente den var farlig - løgn og forbannet dikt.
Hadde han et poeng? Platon var vel kjent med fortellerkunsten. Homers skildringer av Trojanerkrigen i Iliaden, og helten Odyssevs' lange reise hjem til Ithaka, var sentral del av den greske kulturen på hans tid. I tillegg ble skuespillene Aiskhylos (Orestien), Sofokles (Kong Oidipus, Antigone), Euripides (Bakkantinnene, Medea), og Aristofanes (Lysistrata) spilt på antikkens scener for et stort publikum på Platons tid.
I dag oppfatter vi gjerne både Homer og de greske tragediene som det ypperste av høykultur. Platon anerkjenner også Homer som den fremste oppdrageren av grekerne. Likevel har han lite til overs for diktning i noen som helst form. I Staten fremsetter Sokrates - Platons filosofilærer, og den som i dialogene som Staten målbærer synspunkter som sannsynligvis også var Platons - en radikal tese: I idealstaten vil alt teater, all dramatisk fortelling og episk diktning, være forbudt.
En underlig og fremmed tanke i vår tid, hvor prinsippet om universell ytringsfrihet er allment akseptert som helt grunnleggende, og hvor fortellinger gjennomsyrer kultur og kunst, høyt og lavt, så vel som i reklame, politikk og underholdning. Forby fortellinger? Som vi setter slik pris på? Som er så sentral del av hele vår kultur? Hvorfor i all verden det? I Staten sier Sokrates: "Det finnes en gammel krangel mellom filosofi og diktekunsten". 1 Platons kritikk av fortellingen - av diktekunsten - er en kritikk av et verdensbilde, eller en verdensanskuelse. For Platon er diktekunsten en form for retorikk - talekunst som ikke skjeler til hva som er sant, men i stedet til hvilken effekt som oppnås. Retorikk og diktekunst er begge måter å manipulere på.
Ikke sannhet, men manipulasjon
I dialogen Ion går Sokrates rett i strupen på Homer. Homer gir seg ut for å være klok og vis. Men har han egentlig kunnskap om hva han forteller om? Han skildrer krig, men var selv ingen general, og fremstiller andre ferdigheter, uten selv å ha dem. Men er det mulig at Homers klokskap ligger på et annet plan - at Homer ikke har rent teknisk kunnskap, men en annen form for kunnskap om hvordan det er å være menneske, og menneskelivets og skjebnenes lunefullhet? Nei, sier Sokrates: Dikterne har ingen kunnskap om hvordan livet bør leves, om det etisk høyverdige livet. I stedet skildrer de tilværelsen på en måte som setter våre fantasier og følelser i bevegelse. Og i dette misoppfatter vi det de formidler som uttrykk for visdom. Det er det ikke - det er manipulasjon.
Hvor kommer denne angivelige kunnskapen fra? spør Sokrates. Den kommer ikke fra erkjennelse av idéene. Men kan det hende den har sin kilde i guddommelig inspirasjon? Ja, den förklaringen liker Ion godt - den er langt vakrere enn at diktning bare er oppspinn. Men Sokrates har liten sans for et rent estetisk sannhetskriterium - at det som er sant er det som er vakkert. Det er snarere farlig - kan lede til at man forveksler inspirasjon med galskap. (Kjennere av norsk litteraturteori kan kanskje her gjenkjenne Hamsuns kritikk av Ibsen: Hamsun hadde et estetisk sarmhetsbegrep, Ibsen sannsynligvis et annet).
Hva som er verre - denne förvirringen er helt gjennomgående i diktekunsten. Dikterne "skader tankene til dem som hører på" sier Sokrates. De er spesialister i å meske seg i tragiske hendelser og frembringe og forsterke følelser, istedenfor å hjelpe andre til å mestre dem og utvikle en filosofisk livsanskuelse. Dikterne fyrer opp under irrasjonalitet. Filosofi, og det etisk dyktige livet, bygger på det rasjonelle. Derfor bør diktning forbys.
Platon - bare kuriosum?
Det er underlig å lese Platons tanker om diktekunsten. De virker helt fremmede. Men er de bare kuriositeter fra en for lengst uaktuell tenkemåte? I januar viste Dagsrevyen en reportasje om en rom kvinne i Bergen som ble dømt for menneskehandel og utvist fra landet. Innslaget fremstilte historien slik at kvinnen ble dømt for menneskehandel fordi hun var offer for norsk uforstand på romkulturen.
Romkvinnen handlet i samsvar med tradisjonen til romfolket og "reiste rundt med barna og solgte smykker". Dommen var uttrykk for norsk undertrykkende uforstand overfor en fremmed kultur. Reportasjen underslo at rom-kvinnen også var dømt for voldtekt på sin egen datter. Da dette ble oppdaget, ble det skandale. Dette var ikke bare en bagatell som kunne forbigås fordi den ikke vedkom budskapet, som måtte rendyrkes og formidles klart og entydig i Dagsrevyen på kort tid. Det var en helt vesentlig del av historien som ble underslått.
Historien er ikke enestående. Virkeligheten er gjerne komplisert. Den gode fortellingen må - i alle fall i Dagsrevyen - kunne fortelles kort og enkelt - og "Don't print the fact - print the legend" gjerne i svart og hvitt. Nyanser og komplikasjoner forkludrer. Hvorfor? Menneskesinnet er begrenset. Nyanser og komplikasjoner gjør ting vanskelig. Det enkle og lettfattelige sitter bedre - og selger bedre.
Menneskesinnet er trolig innrettet på å foretrekke enkle og dramatiserte "sannheter" fremfor kompliserte sammenhenger med mange ulike poler og nyanser - selv om de enkle fortellingene gjerne overforenkler, og dermed lett blir usanne. For journalisten gjelder først og fremst å finne en god "story" - noe som sitter, og som illustrerer. Veien derfrå til manipulasjon kan være veldig kort.
Platons kritikk av diktekunsten er fortsatt relevant - i alle fall for deler av diktekunsten som foregår i massemedia i dag. På slutten av 60-tallet utviklet en gjeng amerikanske journalister en egen gren av journalistikken, hvor oppgaven ikke var å formidle sannheter, men å skildre dem nærmest i skjønnlitterær form, og gjerne slik at journalisten selv inntok en sentral plass i fortellingen - det som i samfunnsvitenskapen kalles "deltakende observasjon", og hvor deltakerens bidrag ikke måtte underslås, men tvert om tas med.
Sentrale i denne gjengen var journalisten, senere romanforfatter Tom Wolfe og journalisten Hunter Thompson. Deres credo var: "Don't print the fact - print the legend". Særlig Hunter Thompson ble berømt for sine ville skildringer av samværet med Hells Angels i California og reportasjer fra den amerikanske valgkampen i 1968, med opptøyer i Chicago og den republikanske konvensjonen som nominerte Richard Nixon som presidentkandidat.
Skildringene er nærmest beskrevet som om de var opplevd i hallusinasjonsrus - hvilket de også var, etter som Thompson også beskrev hvordan han inntok betydelige mengder psykedeliske stoffer mens han deltagende observerte det politiske teateret som utspilte seg. Thompsons skildringer er elleville, og svært underholdende om man har det rette sinnelag. Platon ville nikket gjenkjennende: gale diktekunstnere som forfører oss.
Da Dickens møtte Dostojevskij
I 1862 reiste den russiske forfatteren Fjodor Dostojevskij for første gang fra Russland til Vest-Europa. På sin reise avla han den berømte engelske dikteren Charles Dickens et besøk på hans kontorer i London. Dostojevskij hadde lest og satte stor pris på flere av Dickens verker mens han satt fengslet i Russland, forteller Claire Tomalin i sin biografi om Dickens fra 2011.
16 år etter reflekterte Dostojevskij over sitt møte med Dickens i et brev til en venn. "Han fortalte meg at alle de gode menneskene i hans romaner, den 14-år gamle foreldreløse og engleaktige lille Nell i The Old Curiosity Shop, ja selv de virkelig enkle sjelene som Barnaby Rudge i romanen av samme navn, var slik som han selv hadde ønsket at han hadde vært", fortalte Dostojevskij, "mens hans skurker var det han selv i virkeligheten var (eller rettere sagt, trekk han hadde oppdaget i seg selv): hans grusomhet, hans grunnløse angrep mot dem som var hjelpeløse og som så opp til ham for å få trøst." "Det var to personer i ham", fortalte han meg: "En som føler seg som han burde føle, og en som føler det motsatte".
Røverhistoriene hans var en måte å ta igjen på overfor akademia En bemerkelsesverdig og ganske oppsiktsvekkende historie. Da kritikeren Michiko Kakutani anmeldte Tomalins Dickens-biografi i det anerkjente tidsskriftet The New Yorker, fremhevet hun episoden spesielt. Det er ikke rart: To av 1800-tallets aller mest betydelige diktere møtte hverandre, og hadde en nær og svært personlig og selvavslørende samtale - om sammenhengen mellom deres liv og deres diktning!
En bemerkelsesverdig historie, med unntak av en mindre detalj: Møtet mellom Dostojevskij og Dickens fant aldri fant sted. Og hva mere er: De fleste forskere mener at de to dikterne aldri noen gang møtte hverandre. Så hvordan kunne en slik historie - en slik fortelling - oppstå og bli gjengitt i en ellers meget grundig og anerkjent biografi av Dickens? Litteraturkritikeren Eric Naiman, professor ved instituttet for slaviske språk og litteratur ved University of California, Berkeley, var en av de første som tvilte på historien.
Den inneholdt for mye som virket usannsynlig. Dostojevskij kunne ikke engelsk, og Dickens kunne ikke russisk. Så på hvilket språk fant samtalen sted? Og var det sannsynlig at Dickens ville være så selvavslørende og åpenhjertig ved første gangs møte med en russisk forfatter hvis verker han ikke hadde kjennskap til? Men historien forekom også i en Dickens-biografi fra to år tidligere. Og kilden til historien var en artikkel i det anerkjente fagtidsskriftet the Dickensian, og denne artikkelen refererte igjen til en artikkel i et russisk fagtidsskrift - Vedomosti Akademii Nauk Kazakskoi.
Naiman undersøkte og gravde videre, og sporet opp at forfatteren av artikkelen i the Dickensian var en kvinne ved navn Stephanie Harvey. Hun hadde ikke gjort noe stort poeng av møtet mellom Dostojevskij og Dickens i sin artikkel, men snarere skildret det så tilforlatelig at nær alle litteraturforskerne trodde på det. Naiman skrev til Harvey og ba henne om nærmere utdyping av kildene hennes. Hun svarte at hun hadde mistet sine notater. Da Naiman skrev tilbake, fikk han en e-post fra søsteren hennes som fortalte at Harvey nylig hadde vært i en bilulykke og var blitt påført en betydelig hjerneskade og dessverre ikke kunne svare. Merkelig? Naiman gravde videre, og oppdaget til slutt en underlig krets av tilsynelatende helt fiktive akademikere som skrev artikler i vitenskapelige tidsskrifter og som henviste til hverandres arbeider: i tillegg til Stephanie Harvey, omfattet kretsen en Graham Headley, Trevor McGovern, John Schellenberger, Leo Bellingham, Michael Lindsay, og Ludovico Parra, som alle sammen i en periode på 30 år hadde skrevet om og referert til hverandres artikler.
Etter ytterligere møysommelig og tidkrevende graving fant Naiman endelig frem til den egentlige kilden, en mann ved navn AD Arnold, som helt alene hadde skrevet alle disse artiklene. Arnold hadde opprinnelig vært akademiker, men fikk avslag på flere stillinger han søkte på, og oppfattet seg utsatt for en konspirasjon. Røverhistoriene hans var en måte å ta igjen på overfor akademia.
Naimans undersøkelser er skildret i en lang og meget underholdende artikkel i The Times Literary Supplement.2 Historien om AD Arnold er virkelig artig; hva slags person er det som vil vie en større del av sitt liv på å skrive og publisere fiktive akademiske artikler om litterære personer under fiktive navn, og med fiktivt innhold, for å lure den akademiske verden?
Hvilke fortellinger tror vi på?
Men enda mer spennende er å reflektere over hvorfor så mange trodde på denne helt usannsynlige historien om møtet mellom Dostojevskij og Dickens, til tross for at Dickens selv ikke hadde skrevet om møtet, og heller ingen andre i hans samtid, og historien også var helt ukjent for tidligere Dostojevskij-forskere. Det heter seg at for å være en god fortelling, må fortellingen virke troverdig. Ikke i et og alt - fantasilitteratur og Science fiction kan også inneholde gode fortellinger - Harry Potter er et moderne eksempel. Men på et eller annet plan må en fortelling som gir seg ut for å være sann, også virke sann.
Setningen virker så plausibel at den nærmest virker banal og selvfølgelig. Men mon det ikke like gjerne også kan være motsatt: For at vi skal tro at en fortelling er sann, må den helst være god.
Den gode fortellingen tar sinnet i sin besittelse
- "captures the imagination" - som det sies på engelsk. Og fordi den setter seg i sinnet, begynner den å leve sitt eget liv der, og skaper etter hvert en form for sannhetsopplevelse som i alle fall noen ganger gjerne forveksles med sannhet. Historien om møtet mellom Dostojevskij og Dickens var spennende. Enda mer at Dickens i dette møtet avslørte personlighetstrekk som han åpenbart må ha hatt - Dickens var svært selvopptatt, og både hans hustru og barn led av hans helt ekstreme kontrollopptatthet. Så hadde Dickens likevel selvinnsikt - og hva mer, han knyttet eksplisitt sine egne personlighetstrekk til egenskaper i sine litterære figurer. Hva kunne være mer spennende? Historien var så interessant at den ble opplevd som sann, selv om den egentlig var helt usannsynlig diktning.
Nobelprisvinneren Daniel Kahnemann3 har forsket på hvordan mennesker gjerne opplever og bedømmer risiko. Han har gjennom sinnrike eksperimenter påvist at vi gjerne tror at det er større sannsynlighet for at slike situasjoner vil inntreffe som vi levende kan forestille oss, enn situasjoner som vi har vanskeligere for å danne sinnsbilder av. Det er veldig lett å forestille seg at man blir spist av en hai mens man svømmer i sydlige strøk: Vi ser for oss den svære haikjeften og de enormt skarpe tennene som glefser og river oss i stykker. Filmen Haisommer, og utallige programmer om hai på Animal Planet, Discovery Channel, National Geographic Channel osv. bidrar til å stimulere en fantasi som allerede er godt mottakelig for slike bilder. Men den objektive og statistiske sannsynligheten for å bli spist av en hai mens man svømmer i havet et eller annet sted i Syden, er ytterst liten, nærmest mikroskopisk.
Det er langt langt flere som blir drept i bilulykker på sine sydenferier, eller drukner i fylla, enn blir spist av hai. Men slike hendelser er ikke like "Sa du er den lille kvinnen som startet denne store krigen" fantasieggende - skaper ikke like gode fortellinger i sinnet. Og dermed blir de også mindre "sanne".
"Den lille kvinnen som startet denne store krigen"
Slaveri er en grusom institusjon. I dag kan vi vanskelig forestille oss at mennesker kan holde slaver, enn mindre at de kan mene at de har rett til å gjøre det. Men vi vet at det ikke alltid var slik. På 17- og 18-hundretallet var slaveri en helt sentral forutsetning for økonomien i de amerikanske sørstatene, og på de karibiske øyene. Slaveholderne hadde ulike rasjonaler for sin praksis. Noen mente at de gjorde slavene en tjeneste - de var blitt bragt over fra det usiviliserte og ukristelige Afrika til Amerika, hvor de fikk mat og stell og til og med innføring i kristendom. Andre må ha sett på slavene som en annen art enn hvite - nærmere en form for husdyr enn mennesker.
Felles må ha vært en begrenset evne til å leve seg inn i hvordan det var å være slave - eid av andre, gjenstand for kjøp og salg, hvor familier plutselig kunne splittes og barn og foreldre skilt fordi den ene eller begge skulle selges til ulike kjøpere. Hvor rømningsforsøk ble møtt med jagende blodhunder og piskeslag når man ble gjenfanget. I 1853 utga den amerikanske forfatterinnen Harriet Beecher Stowe boken Uncle Tom's Cabin. Boken handlet om slaven onkel Tom, og hvilke lidelser han gjennomgikk som slave i sørstatene, særlig etter at han blir solgt til slavedriveren Simon Legree. Boken kom ut i serieform - i 40 ukentlige kapitler - i et amerikansk tidsskrift. I bokform solgte den etter hvert i enorme antall - og ble det 19. århundres bestselgende roman og mest solgte bok etter Bibelen.
Og boken fikk raskt politisk kraft, og var en betydelig årsak til at motstanden mot slaveriet økte i USA på 1850-tallet. Denne motstanden var igjen en av hovedgrunnene til at amerikanerne valgte en nokså uerfaren kongressmann ved navn Abraham Lincoln til president, noe som igjen gjorde at sørstatene trakk seg fra den amerikanske unionen, med borgerkrigen som resultat. Boken vakte også sterke reaksjoner i sørstatene, hvor den ble stemplet som løgnaktig og ærekrenkende.
I 1862, etter at borgerkrigen hadde rast i to år, og kostet hundretusener av amerikanere livet, skal Lincoln ha truffet Harriet Beecher Stowe. Da han møtte henne, skal han ha sagt: "Så du er den lille kvinnen som startet denne store krigen". Sitatet står i nesten hver utgave av Uncle Tom's cabin. Men historikere mener i dag at Lincoln neppe sa dette - sitatet kom først på trykk i 1896, nesten samtidig som Stowe døde, dvs. 34 år etter at møtet skal ha funnet sted. Det er lite sannsynlig at et slikt utsagn først kom på trykk så sent etterpå. Men det er en artig fortelling...
Også Uncle Tom's Cabin var en god fortelling. Og fordi den var en så god fortelling, ble den også oppfattet som sann. Det var den sikkert også. Men sannhetsopplevelse var - tror jeg - langt på vei et resultat av at historien var så god. Den litterære bildebruken i boken, og den følelsesmessige kraft i skjebnene den skildret, var så fantasieggende at det ble umulig ikke å forholde seg til den bakenforliggende sannheten - at slaveri eksisterte.
Stowes bok var første gang de fleste hvite virkelig ble stimulert til å leve seg inn i hvordan de svarte slavene hadde det. Uncle Tom's Cabin fungerte godt i sin samtid. Den bidro til at slaveriet ble avskaffet. Andre gode historier har fungert motsatt: den gjennomgående usanne fortellingen om Protokollene til Sions eldre ga sentralt bidrag til antisemittismen i Europa på 18- og 19-hundretallet. Konspirasjonsteorier om jødene, om Obama, om hvem som egentlig drepte Kennedy, om at 11. september egentlig ble iscenesatt av Israel, er velkjente: fortellinger som er så gode (for dem som hører på), at de simpelthen må være sanne.
Bare løgn og forbannet dikt? Så hadde Platon da egentlig et poeng? Den gode fortellingen hypnotiserer oss - tar bolig i våre sinn, og får oss til å tro at den er sann fordi den er så levende og så fantasieggende at den skaper bilder i sinnet som vi tror på, og som vi forveksler med virkeligheten. Skumle greier. Det er vanskelig å avvise alt dette. Det er en del av fortellingen om fortellingen. Fortellinger kan brukes - aktivt eller ubevisst - til å formidle usannhet. Men ikke den eneste sannheten om fortellinger. For fortellinger kan også, vil jeg hevde, bringe oss erkjennelser og innsikter som vi vanskelig kan oppnå på andre måter.
Platon beredte om at diktekunsten og filosofien hadde en gammel krangel gående. Vi har hørt om Platons bidrag, i Ion og Staten. Dikterne tok igjen. I den satiriske komedien Skyene skildret Aristophanes Sokrates som en livsfjern og manipulerende lurendreier som hadde hodet i skyene. Komedien sies å ha bidratt til at athenerne vendte seg mot Sokrates, og at han til slutt fikk valget mellom å gå i eksil eller drikke giftbegeret, og valgte det siste.
Det er lite innsikt å hente i å lese om filosofer og diktekunstnere som slenger karikert drift på hverandre. Mer interessant er å lese den amerikanske filosofen Martha Nussbaums tanker om forholdet mellom litteratur, filosofi og innsikt. I essaysamlingen Love's Knowledge4 drøfter Nussbaum om litteratur kan bidra til erkjennelser som filosofi og abstrakt tenkning ikke kan utvikle eller formidle. Hennes entydige syn er at den kan det.
Nussbaum mener for det første at formen en tekst er skrevet i, ikke er et nøytralt anliggende; formen påvirker innholdet som formidles. Det finnes videre innsikter om visse sentrale sider ved livet som Nussbaum mener ikke kan formidles på en fullgod måte gjennom en abstrakt argumenterende fremstilling, som i filosofi. Litterære kunstnere, mener hun kan "uttrykke... sannheter" om den menneskelige tilværelsen som unndrar seg uttrykksevnen til filosofisk prosa.
Men god litteratur kan også gjøre mer Nussbaum kritiserer særlig moderne moralfilosofi, men også erkjennelsesteori, fordi den gjennomgående har vært alt for opptatt av regler. Filosofiens konsentrasjon om regler har etter hennes mening tilslørt behovet for å kunne få tak i moralsk viktige sider ved konkrete situasjoner som mennesker kan møte. Når moralfilosofer nærmest utelukkende har konsentrert seg om regler når de drøfter spørsmål om hva som er riktig handlemåte, underbetoner de betydningen av de konkrete detaljene i det moralske liv. Derfor mener Nussbaum at filosofien bidrar dårlig til å forberede mennesker til å delta i det moralske liv i alle dets nyanser og omskiftelighet.
Det er her litteraturen kan gi et bidrag, mener Nussbaum. Litteraturen har mulighet til å engasjere leseren til å delta i en form for moralsk arbeid som ikke gjøres gjennom å lese filosofiske tekster. Nussbaum peker på at noen romaner engasjerer leseren til å tenke gjennom de moralske mulighetene som foreligger i livene som skildres i dem. Den oppmerksomme leser fanger de moralske utfordringene som personene i romanen møter, og utvikler gjennom lesingen en oppfatning om hvordan personene burde oppføre seg.
Filosofiske drøftelser krever ikke den samme form for moralsk arbeid som god litterær lesing involverer oss i. I motsetning til moralfilosofisk argumentasjon, selv slik argumentasjon som anvender tankeeksperimenter, kan god litteratur fremstille karakterenes følelsesliv, engasjere leseren følelsesmessig, og utvikle kompliserte omstendigheter som karakterene møter og som formidler noe av kompleksiteten i det virkelige livet.
Jeg synes Nussbaum argumenterer overbevisende for at litteratur kan formidle innsikter og perspektiver som abstrakt filosofisk argumentasjon ikke kan formidle. Hva slags innsikter er det? Om man er overbevist av Nussbaums teser, følger det at det ikke uten videre lar seg gjøre å si hva de er. (Det finnes sannheter som ikke kan uttrykkes i ord. Hvilke da? Ethvert svar blir paradoksalt: "Jo, for det første (og så kommer en sannhet uttrykt i ord)".
Vi kan kanskje nærme oss dette ved å anvende skillet mellom å si eller uttrykke, og å vise. Visse sannheter kan ikke utsies eller uttrykkes direkte, men de kan antydes, eller fremvises, indirekte. Og jeg mener at Nussbaum også er overbevisende i sin kritikk av filosofiens opptatthet av regler, selv om moralfilosofiens oppgave ikke nødvendigvis består i å bedrive eller bidra til moralsk oppdragelse, slik Nussbaum synes å mene.
Martha Nussbaums oppfatning av litteratur som en form for moralfilosofiske eller moraloppdragende øvelser, synes jeg er langt mer diskutabel. God litteratur er ikke nødvendigvis litteratur som etterlater større moralsk innsikt, eller gjør oss i stand til å bli bedre mennesker, vil jeg mene. I alle fall ikke direkte. Derimot kan den hjelpe oss til større erkjennelse. For god litteratur gir oss en opplevelse av en annen måte å oppleve verden på enn vår egen, enten gjennom karakterene, eller gjennom hele anskuelsesmåten som ligger i den.
En meget berømt artikkel av bevissthetsfilosofen Thomas Nagel heter "What is it like to be a bat?". Vi kan knapt forestille oss hvordan det er å være en flaggermus. (Skulle noen kunne formidle det, tror jeg det neppe ville være en zoolog eller hjerneforsker, det måtte snarere være en helt genial romanforfatter.) Derimot er det en sentral del av menneskelivet å lære seg hvordan det er å være en annen enn den man selv er. Hvordan er det å være en kvinne? Jeg kommer aldri selv til å oppleve det, men gjennom god litteratur kan jeg leve meg inn i hvordan det kan være, innenfra (i høyst ulike situasjoner, og med høyst ulik psykologi). Gjennom litteratur får vi indirekte erfare ikke bare hvordan det var å være slave under den amerikanske borgerkrigen, hvordan det var å være ung mann i det franske borgerskapet, eller hvordan en ung kvinne i England på 1800-tallet opplevde jakten for å finne en passende ektemann av god stand. Vi kan oppleve hvordan det kan ha vært å bli strandet helt alene på en sydhavsøy i flere år, eller på en flåte i Stillehavet sammen med en voksen tiger, å være halvgal sultende student i Christiania ved slutten av 1800-tallet, islending på 1000-tallet, eller hvordan en gruppe tiggere hadde det på 1970-tallet i en storby i India. Vi kan oppleve hvordan en mann på nesten uvirkelig men samtidig nesten hyperrealistisk vis blir anklaget for å ha begått en forbrytelse han ikke aner hva er, og hvor hele skrivemåten bidrar til å skape den helt egenartede stemningen som gjør at vi forstår hvordan det var å være Josef K. God litteratur gjør vår verden og våre sinn større.
Det er ikke nødvendigvis moralfilosofisk øvelse. Jeg tror ikke at jeg vet mer om hvordan jeg skal handle i uventede situasjoner etter å ha lest Prosessen, eller På sporet av den tapte tid eller en novelle av Alice Munro. Men denne lesingen kan bidra til å utvikle og sensitivisere innlevelsesevnen overfor andre. Og det har også en etisk dimensjon. Men god litteratur kan også gjøre mer. Gjennom innlevelsen kan den også bearbeide. Å høre eller lese en fortelling er å åpne våre sinn til å leve i og gjennom den. Og vi gjør dette best, mener jeg, nettopp når det ikke er et direkte moralsk budskap som ligger i teksten. Leser vi og opplever at "Ja, da - jeg forstår poenget: Kapitalister er grådige egoister, menn er insensitive, kvinner følsomme, og det gode består av ditten og det onde av datten" - ja, da engasjeres vi ikke, våre sinn protesterer mot denne belæringen, som gjerne oppleves som beleiring, eller enda verre: Vi kjeder oss. De mest utfordrende fortellingene er derfor - i alle fall for det voksne sinn - de som er tvetydige, som fremstiller situasjoner som vi ikke selv helt vet hva vi ville gjort i, eller hvor vi ikke fullt ut kan forstå hvordan den andre opplever og handler.
Ulevde liv
Det er gjengs oppfatning at det gjelder å leve ens liv her og nå, og ikke gruble over hva som kunne vært eller muligheter som ikke kom. Det ulevde liv skal man ikke fortape seg i, heter det. Det kan være mye i det. Men det kan også ligge noe verdifullt nettopp i det motsatte, vil jeg hevde. Jeg har i alle fall til tider en hang til å gruble over slikt: Hvordan hadde mitt liv artet seg hvis ikke min far Et liv består av så mange muligheter som ikke blir virkelighet tilfeldigvis hadde lest en annonse i avisen, søkt stilling i Norge, og flyttet hit fra USA, med familien sin med? Hva om jeg i stedet hadde fortsatt min oppvekst i Amerika, og blitt der? Hva hvis jeg aldri hadde truffet kvinnen jeg giftet meg med? Eller jeg hadde fortsatt å utdanne meg i filosofi, og ikke blitt jurist og advokat? Et liv består av så mange muligheter som ikke blir virkelighet, så mange stier man ikke kan gå opp.
Vi kan ikke leve mange liv parallelt. Men gjennom fortellinger kan vi gjøre noe som ligner. Den britiske psykoanalytikeren og essayisten Adam Phillips har nylig skrevet en bok som heter Missing Out: In Praise of the Unlived Life ("A gå glipp av: en hyllest til det ulevde liv"). Ideen som Phillips bok tar sitt utgangspunkt i, er at de livsbanene vi ikke følger i våre liv, er en viktig dimensjon av våre levde erfaringer. "Våre ulevde liv - livene vi lever i våre fantasier - er ofte viktigere for oss enn våre såkalte levde liv," skriver han i sin innledning. "Vi kan ikke (i begge betydninger) forestille oss selv uten dem."
Noter
- 1. Platon, Staten 607b5-6 God litteratur er derfor som god meditasjon. Den utfordrer. Den er ikke alltid behagelig, og leder oss ikke alltid dit vi tror vi bør være. Den åpner våre sinn for nye muligheter, hvis vi nærmer oss den med åpne sinn. Den stimulerer spontanaktiviteten i våre sinn, og beriker. Etter å ha lest en god roman, eller vært på et fordypelseskurs i meditasjon, er det ikke lett å uttrykke hva man har fått igjen for det: Jo, jeg leste romanen x og er blitt et bedre menneske - hvem tror på slikt? En kollega av meg så overrasket på meg da jeg sa for en tid tilbake at jeg skulle på meditasjonskurs: Hadde jeg ikke for lengst lært hvordan jeg skulle meditere? Var det mer å lære om det, egentlig? Som om det går an å bli utlært i musikk, eller teater, eller bildekunst, eller litteratur. Ingenting av dette er nødvendigvis alltid direkte nyttig. Men i alle fall for visse liv og visse sinn, oppleves de likevel som livsnødvendige.
- 2. Eric Naiman, When Dickens met Dostoevsky, Times Literary Supplement 10 april 2013 http://www.the-tls.co.uk/tls/public/articlel243205.ece
- 3. Daniel Kahnemann, Thinking fast and thinking slow, Farrar, Straus and Giroux, 2011
- 4. Martha Nussbaum, Love's Knowledge: Essays on Philosophy and Literature, Oxford University Press, 1990