Eirik Jensen
Eirik Jensen er kurslærer i Acem, magister i filosofi og arbeidet som advokat i et større forretningsadvokatfirma til han pensjonerte seg i 2018.
Han er medredaktør i Acems kulturtidsskrift Dyade
Jeg husker godt de første fortellingene: Min mor leser for min søster og meg på sengen, før vi skal sove.
Vi bor i USA. Men mine foreldre er immigranter fra Norge, og særlig mor er svært opptatt av at også vi skal bli norske. Fortellingene er derfor ikke de amerikanske, men de norske - fra Asbjørnsen og Moe, og fra norske barnebøker som Ole Aleksander Fillebom-bom-bom fra et sosialdemokratisk 50-talls Norge som var nokså fremmed for oss. Og Astrid Lindgren - Pippi og Karlsson på taket og Rasmus på loffen. Og den sterkeste av dem alle: Mio min mio.
Jeg ble fortryllet. For meg var fortellingene like levende og virkelige som hverdagslivet - ja på et vis enda mer levende, fordi de var så spennende, så bildeskapende, så fantasieggende. Jeg gledet meg til å begynne på skolen - jeg begynte tidlig, slik man gjør i USA. Jeg gledet meg fordi jeg da ville lære å lese, og kunne begynne å lese eventyrene og bøkene selv.
Gleden sluknet raskt. Begynnerboken i engelsk begynte med "My name is Jane. I am a girl. His name is Bob. Look at Bob. He is a boy. See the dog. His name is Spot." Ikke akkurat eggende for fantasien. Jeg kjedet meg, og begynte å dagdrømme. Så heftig og intenst at det ble et problem: "Eirik - are you daydreaming again? Please pay attention!" Jeg prøvde. Det var ikke lett - tankene vandret stadig spontant inn i fantasiene - indianere, eskimoer, vikinger, eventyrlige reiser - min mors eventyrlesing ga mitt sinn mer enn nok stoff til videre spontanprosesser.
Mot slutten av første klasse skjedde det noe. Plutselig, og uten forvarsel, ble Jane og Bob og Spot borte fra leseboken. I stedet kom det en FORTELLING. Noe spennende som skjedde. Jeg husker ikke hva det var. Men jeg husker at det var engasjerende, og at det skapte bilder i mitt sinn. Det var som om noe i meg begynte å puste igjen om Spot og dog og Bob og Jane og cat. Og fra da av begynte jeg å sluke bøker av alle slag. Vi fikk tilbud om å melde oss inn i en egen bokklubb for barn - "The Weekly Reader Book Club". Bøkene kom i posten. En ny hver uke. Det var om å gjøre å bestille den tykkeste, og å lese den fortest.
Fra tid til annen dagdrømte jeg likevel på skolen. Ikke så ofte i lesetimene - mest ellers når det ble for kjedelig.
Den grenseløse fantasien
I tredje klasse fikk vi så lese boken And to think that I saw it on Mulberry Street, av den amerikanske barnebokforfatteren Theodore Geisl, med pseudonym Dr. Seuss. Den begynner slik: When I leave home to walk to school, Dad always says to me, "Marco, keep your eyelids up And see what you can see." But when I tell him where Tue been And what I think Tue seen He looks at me and sternly says, "Your eyesight's much too keen." '"Stop telling such outlandish tales.
Stop turning minnows into whales." Now what can I say When I get home today? Her var altså en gutt som hadde samme problem som meg - en for velutviklet fantasi, som ubedt løp løpsk og begynte å leve sitt eget liv. Marco forsøker å følge godt med på veien til og fra skolen. Men det eneste han legger merke til, er en hest og en kjerre "a horse and a wagon on Mulberry Street."
Ikke mye å fortelle far om. That's nothing to tell of, That won't do of course.... Just a broken-down wagon That's drawn by a horse. Så tenker Marco: Det blir mye mer spennende hvis det ikke er en ordinær hest som trekker vognen, men en sebra: That can't be my story. That's only a start I'll say that a ZEBRA was pulling that cart! And that is a story that no one can beat, When I say that I saw it on Mulberry Street.
Mye vil ha mer, og mer, og mer
Men det slutter ikke med det. Marcos fantasering er nå i gang, og lar seg ikke stoppe. Han begynner å legge til enda flere fantasi-elementer: Vognen erstattes først av en romersk hestevogn, og sebraen byttes ut med et reinsdyr. Og fantasien til Marco løper stadig mer av med ham: Vognen blir til en slede, som så trekkes av en blå elefant med en Rajah på toppen. Bak følger et musikkorps. Og ved siden av elefanten føyer han til to giraffer, og bak musikkorpset enda en vogn med en skjeggete mann. De får så følge av politiet, og ordføreren, et fly, som heller konfetti over hele følget, en Kinamann som spiser med pinner, en magiker med skjegg som er ti fot langt,
Sympatien med fantasien
Tilbake til Mulberry Street. Boken er en hyllest til fantasien, og forfatteren utviser en dyp sympati med den fantaserende Marco. Og da vi leste den i tredjeklasse, var det som om jeg fikk en slags anerkjennelse: Jeg var ikke den eneste som dagdrømte og fantaserte, og som hadde strenge overordnede som ikke hadde sans for alt dette. Men når Dr. Seuss kunne ha sympati for Marco, var det kanskje også et rom et sted for meg. Jeg var ikke alene. Og fantasien var ikke bare adspredelse.
Den fikk anerkjennelse av selveste Dr. Seuss. Gleden over å høre og lese fortellinger har ikke fortatt seg siden. Fortellingene jeg nå fortrylles av, er riktignok noe mer kompliserte og har noen flere nivåer enn de jeg leste som barn. Og de behøver ikke nødvendigvis være eventyr eller fiksjon også historiebøker kan fascinere, som Anthony Beevors fremragende bøker om annen verdenskrig og den spanske borgerkrigen, eller Robert Caros fantastisk levende biografi - foreløpig i tre tykke bind - av Lyndon Johnson.
Jeg er vel heller ikke alene om å gledes over fortellingene. Riktignok sier de siste undersøkelsene at av tusen bøker som lånes på biblioteket, er det bare fem som lånes ut til gutter mellom ti og tjue. Betyr det at guttene ikke lenger fascineres av fortellinger? Overhodet ikke. Fortellingene har bare antatt en annen form - dataspill, hvor du ikke bare leser fortellingen, men selv deltar, gjerne sammen med andre - World of Warcraft, osv. med orker og drager og seidmenn. I dag er visstnok