Den økonomiske fremgangen i Mekka hadde ført til en grådighetskultur, gudfryktighet og fromhet var kommet i annen rekke.
Parallelt med naturreligionen som dominerte i stammesamfunnet, fantes det grupperinger som trodde på "den ene guden", al - Lah, den urgamle arabiske hovedguden som ble regnet for å være identisk med guden jødene og de kristne tilbad.
Det er vanlig å hevde at det fantes en underlegenhetsfølelse i den arabiske kulturen; den ene guden hadde ikke sendt dem en budbringer eller en skrift slik de andre "bokreligionene" hadde. Det fortelles om en profetlengsel blant araberne i Midtøsten og visstnok var det flere som hevdet å være den utvalgte. Da Muhammed første gangen fikk en åpenbaring fra Gud gjennom engelen Gabriel i hulen like utenfor Mekka i år 610 e.Kr., reagerte han med vantro og usikkerhet. Han var redd for at onde ånder hadde tatt bolig i ham, at versene han hadde mottatt bare var ussel poesi skrevet i feberlignende inspirasjon.
Muhammed fikk trøst av sin ektefelle Kadisja, den første som trodde på hans profetkall, og han gikk igjennom en periode med tvil og venting, før han på ny mottok flere vers, små biter av det som senere ble til Koranen. Helt frem til sin død i år 632 e.Kr. mottok han en jevn strøm av åpenbaringer som forkynte budskapet om Gud og svarte på problemstillinger de første muslimene kom inn i. Versene ble samlet like etter Muhammeds bortgang, og en ferdig redigert versjon av boken sto klar i år 656. Varianter og avvikende håndskrifter ble ødelagt; ingen uenighet skulle oppstå om den korrekte versjonen av den hellige boken.
Ydmyk takknemlighet
I begynnelsen av sin profetkarriere2 forkynte Muhammed hovedsakelig ydmykhet overfor Gud. Han lå lavt med budskapet sitt og tok ikke et åpent oppgjør med "avgudsdyrkerne". Han manet først og fremst til takknemlighet: Den økonomiske fremgangen i Mekka hadde ført til en grådighetskultur, gudfryktighet og fromhet var kommet i annen rekke. Muhammed var opptatt av at menneskene skulle huske Gud - Skaperen - som hadde gitt dem all rikdommen. Sentralt var også budskapet om dommens dag; menneskene vil en gang bli stilt til ansvar for sine handlinger.
"Når himmelen revner, når stjernene strøs utover, når havene flyter over, når gravene blir endevendt, da skal enhver få vite hva han har utrettet og hva han har forsømt." (Sure 82:1-5) Etter de første tre årene kommanderer Gud profeten til å bli mer offensiv i sin forkynnelse: "Advar din familie og dine nærmeste" (Sure 26:214).
Muhammed visste at han ville bli møtt med sterk motstand av slekten, den mektige Quyrashklanen, og lot som han ikke hørte kravet fra Gud. En forståelig respons, og hva man kan kalle en typisk "profetnøling", den samme reaksjonen man finner igjen hos profeter som Jesaja og Amos i fortellingene fra Det gamle testamentet: Profetene ble redde da de forstod at Gud hadde valgt dem ut til å formidle et lite populært budskap til sin motvillige samtid. Ikke før engelen Gabriel truet Muhammed til å adlyde, samlet han mennene i klanen og fortalte dem i klare ordelag at han var Guds utvalgte budbringer og at de ville bli straffet for deres avgudsdyrkelse.
Etter i mange år å ha vært et respektert medlem av den mektigste slekten i Mekka, ble Muhammed nå i økende grad utfordret og latterliggjort. Han ble fordømt for å ha forlatt fedrenes religion, og han ble hånet for ikke å kunne utføre mirakler, ettersom han hevdet å være guds sendebud. Onkelen til Muhammed ga allikevel nevøen beskyttelse, men da onkelen døde, endret situasjonen seg drastisk. Det muslimske fellesskapet, som på dette tidspunktet ikke bestod av mer enn 100 personer, opplevde sterkt press fra klansamfunnet; enkelte ble drept, mange flyktet.
Redningen kom i år 622. I en nærliggende by, Yathrib, lå to polyteistiske stammer i krig. Klanlederne inviterte Muhammed til å komme til byen som nytt overhode. De konverterte til Islam og håpet at hans visdom og lederegenskaper kunne gi fred og fremgang. Muhammed og hans lille krets dro til Yathrib og grunnla der det første muslimske samfunnet. Byen ble senere kalt for Medina - arabisk for profetens by. Muhammed fortsatte å spre budskapet sitt, og koranversene ble dristigere i sin polemikk mot polyteistene. Da det kom til uroligheter mens Muhammed fortsatt var i Mekka, hadde Muhammed valgt ikke å ta til våpen, men like etter at muslimene kom til Yathrib, grep Gud inn med de første avgjørende koranversene som oppfordret muslimene til krig mot polyteistene, riktignok innenfor visse grenser: "Kjemp for Guds sak mot dem som bekjemper dere, men gjør dere ikke skyldige i aggresjon.
Gud liker ikke de aggressive. Drep dem hvor dere påtreffer dem, og driv dem ut fra det sted (Mekka) som de har drevet dere ut fra. For prøvelser for troen og forfølgelse er verre enn drap. Men bekjemp dem ikke ved den hellige Moske før de angriper dere der. Men hvis de angriper, så drep dem. Det er de vantros lønn.
Men hvis de gir seg, så er Gud tilgivende, nåderik." (Sure 2:190-192) De neste åtte årene besto av stadige kamper med avgudsdyrkerne i Mekka gjennom flere avgjørende slag, samtidig som Muhammed førte teologiske diskusjoner mot jødene i Yathrib. Han hadde opprinnelig håpet at de skulle godta hans profetstatus og ble skuffet da de avviste ham. De levde allikevel i fred med hverandre helt til jødene inngikk en hemmelig avtale med Muhammeds fiender i Mekka. Muhammed anså dette som forræderi, og med sin voksende muslimske militærmakt beordret han henrettelsen av de jødiske mennene i byen - en hendelse som har vært vanskelig å forklare i tråd med det fromme og gudfryktige bildet av Muhammed.
Religionshistoriker Kari Vogt bemerker en forskjell i profetbiografienes behandling av emnet. De senere biografiforfatterne hadde store vansker med å forsvare drapet på jødene. De tidligere biografiskriverne syntes derimot det var verre hvordan Muhammed ved et annet tilfelle hadde revet opp palmetrærne til en jødisk bosetning.
Trær var selve livsgrunnlaget og var derfor i en viss forstand mer hellige og ukrenkelige enn menneskeliv i et samfunn hvor enkeltmennesket ikke hadde høy verdi. "En egen åpenbaring måtte til", som Vogt skriver, "for å roe gemyttene" 3.
"Det dere har hugget ned av palmetrær, eller latt stå på sine røtter, dette var med Guds tillåtelse og for å gjøre synderne til skamme." (Sure 59: 5) Etter åtte år med krig kom Muhammed tilbake til Mekka som seierherre. I begynnelsen er han tolerant overfor polyteistene som fortsatt finnes der. Han gir dem midlertidig immunitet, og rett til å utføre sine hedenske ritualer. Muhammed håpet at de på eget initiativ ville innse at deres livsførsel ikke ville føre frem og at Islam var den sanne veien.
Like før Muhammeds død bryter Gud inn: "Gud og hans sendebud sier seg fri fra inngåtte paktsavtaler med avgudsdyrkerne." (Sure 9:1) Verset gir polyteistene fire måneder, når fristen er utløpt skal det ikke lenger vises noen nåde: "Men når de fredlyste måneder er til ende, så drep avgudsdyrkerne hvor dere finner dem, pågrip dem, beleir dem, legg bakhold for dem overalt! Men hvis de omvender seg, forretter bønnen og betaler det rituelle bidrag, så la dem dra sin vei. Gud er tilgivende, nåderik."
(Sure 9: 5) Det er interessant å se hvordan Gud ved flere anledninger motsier Muhammed. Ofte er det noe Muhammed har sagt eller gjort i kraft av seg selv som trenger guddommelig korrektiv. Ved et tilfelle er han ikke sensitiv nok overfor en tigger, en annen gang lover han en ny åpenbaring til sine motstandere dagen etter uten å legge til de nødvendige "hvis Gud vil". Episodene som omhandler Muhammeds forhold til kvinner er andre interessante eksempler som viser spenningen mellom mennesket Muhammed og de guddommelige versene han hevdet å motta.
En historie forteller at mens Muhammed lå med slavekvinnen Mariyya, kom konen Hafsa inn på soverommet. Hun ble trist og Muhammed lovet å ikke gjøre det igjen dersom Hafsa ikke fortalte hendelsen videre til favorittkonen Aisha.
Men Hafsa sladret like etterpå, og alle konene til profeten fikk vite om det. Muhammed annonserte at han ikke skulle ha seksuell omgang med noen av sine koner den neste måneden. Gud griper nok en gang inn: "Du profet, hvorfor forbyr du det Gud har tillatt deg i det du søker å tekkes dine hustruer?"
(Sure 66:1) Tidligere hadde Gud i et eget koranvers foreskrevet Muhammed spesiell kompensasjon til å kunne ta flere koner enn andre muslimske menn, samt ha seksuell tilgang til de kvinner han måtte ønske: "Profet, Vi har tillatt for deg og dine hustruer, som du har gitt deres brudegåve, de slavinner du eier, krigsbytte som Gud har gitt deg, dine kusiner på fars og mors side som utvandret sammen med deg, og enhver troende kvinne som gir seg til profeten, om profeten ønsker å ta henne til ekte. Dette gjelder særskilt for deg, fremfor de troende." (Sure 33: 50) Et sekulært blikk på koranversenes tilblivelse vil kunne gi et bilde av en mann som til tider bruker sin profetrolle til å tilfredsstille lyster og behov. Et av versene like etterpå korrigerer dette, og Muhammed får nye regler å forholde seg til. Han får ikke lenger ta til seg nye koner eller ligge med andre kvinner, men må nøye seg med de han allerede har. Unntatt slavekvinner, de kan han gjøre som han vil med. Senere gjør Gud det også klart at ingen kan gifte seg med Profetens koner etter Muhammeds død. Å gifte seg med enker var ellers god muslimsk praksis, men for Profeten gjaldt egne regler: "Dere må ikke besvære Guds sendebud, og ikke noen gang gifte dere med hans hustruer etter ham. Det ville være en svær ting i Guds øyne."
(Sure 33: 53) Dette stoffet er, ved siden av henrettelsen av jødene i Yathrib, blant det mest yndede å gripe fatt i for de som ønsker å latterliggjøre og sverte Muhammed. Et sekulært blikk på koranversenes tilblivelse vil kunne gi et bilde av en mann som til tider bruker sin profetrolle til å tilfredsstille lyster og behov. Fra et muslimsk "innenfra" - perspektiv vil det være blasfemisk å hevde at Muhammed selv diktet opp koranversene, men fra et religionshistorisk perspektiv forholder det seg annerledes. Det er svært sannsynlig at Muhammed selv var fast i troen på at versene han utformet og "hentet frem fra sitt hjerte" var Guds ord. Men hvilke kilder hadde han, hvor mye kjente han til av jødiske og kristne tradisjoner, hva inspirerte ham? Psykologisk sett kan det også være interessant å forestille seg hvilke selvbilder som kan være i sving hos en mann som hevder å være Guds utvalgte profet.
Mektig krigsherre
Muhammed dør i år 632. I sine 22 år som Guds budbringer går han igjennom en bevegelse fra usikkerhet til trygghet i rollen som profet. Han klarer å samle de arabiske stammene til ett folk, han øker den åndelige bevisstheten til sine medmennesker, og han danner grunnlaget for et verdensimperium og det som skulle bli den mest avanserte kulturen de neste århundrene. Han begynner som en fremadstormende handelsmann i et monogamt forhold med Kadisja og avslutter livet som en mektig krigsherre med ni koner (opprinnelig flere, men det var disse som overlevde ham) og en urokkelig tro på at han er den siste profeten til den ene guden.
Forskjellen på de tidlige versene fra Mekka og de senere versene i Yathrib speiler denne utviklingen: den radikale endringen i profetens livssituasjon har påvirket "litteraturen" som blir produsert. De første åpenbaringene bærer preg av å være mer poetiske, kraftfulle og på et vis litterært sett vakrere, enn de senere versene. Et lite utdrag fra Sure 91 kan illustrere: Ved solen og dens formiddagsglød!
Ved månen, når den følger den! Ved dagen når den lar den lyse! Ved natten, når den hyller den inn! Ved himmelen, og Han som bygget den! Disse første versene er for øvrig plassert mot slutten i Koranen ettersom rekkefølgen er basert på versenes lengde, med de korteste til sist. I den Åpenbaringene blir i større grad et verktøy for å ordne og organisere et stadig voksende fellesskap senere perioden av Muhammeds liv, er versene lengre og mer intrikate, og tar form som lover og regler for å holde på plass et samfunn. En av Koranens mest kjente kapitler, Sure 2 "Kuen", er fra denne tiden og er i sin helhet det lengste kapitlet i Koranen. Tre korte utdrag omhandler henholdsvis pilegrimsreisen, amming av spedbarn, og regler for økonomiske lån: "Fullfør pilegrimsreisen og besøket for Gud.
Hvis dere er forhindret, så bring et offer som dere ikke kan overkomme. Rak ikke hodet før offerdyrene har nådd frem til sitt offersted." (Sure 2:196) "Mødrene skal die sine barn i to fulle år for dem som ønsker at diegivningen fullføres.
Det pålegger faren å skaffe mat og klær, etter skikk og bruk, men ingen pålegges noe over evne." (Sure 2: 233) "Hvis debitor er mentalt eller fysisk svak eller ikke kan diktere, så la en som ivaretar hans interesser diktere på rett vis. Og tilkall to mannlige vitner, eller en mann og to kvinner, av slike som dere kan godta som vitner, slik at hvis en av kvinnene skulle huske feil, så kan den andre påminne henne." (Sure 2:282) Den klanglige poesien knyttet til rim og rytme vil riktignok gå tapt i en norsk oversettelse, men man får et klart inntrykk av at disse senere versene mangler noe av den tidligere klarheten og poetiske kraften Mekka-versene hadde. Åpenbaringene fyller nå et annet behov, de er ikke lenger kun flammende forkynnelse gjennom slående poetiske vendinger, men i større grad et verktøy for å ordne og organisere et stadig voksende fellesskap.
Det har vært en lang europeisk tradisjon å fordømme Muhammed og hans handlinger som umoralske. Dante plasserte Muhammed i helvetes åttende sirkel i sin Divina Commedia. Blant vestlige Islamkommentatorer på 1800-tallet gikk det sport i å vise hvordan Muhammed var en forfalsker og svindler. Den samme holdningen har til dels fortsatt inn i vår tid.
For å nyansere vurderingen av profeten og hans skrift, er det helt sentralt å se handlingene, og koranteksten, ut i fra sammenhengen og tiden de oppstod i. Fra et historisk perspektiv er det helt udiskutabelt at Muhammeds innsats på sikt forbedret livskvaliteten til de arabiske stammene. Nærmest egenhendig klarte han å løfte et helt folk så og si fra et kulturtrinn til et annet.
Sammenlignet med stammesamfunnets brutale "den sterkestes rett"-filosofi, var Muhammeds nyvinninger en lysende seier for menneskeverdet. Han gjorde rettsvesenet mer rettferdig, innførte et velferdssystem, han forbød overfall og ran som tidligere hadde vært en viktig inntektskilde i ørkenen.
Med utgangspunkt i Koranen og åpenbaringene utøvde også det muslimske samfunnet en oppsiktsvekkende toleranse mot de andre monoteistiske religionene. Mot betaling av en egen skatt fikk jøder og kristne fri religionsutøvelse og beskyttelse i det muslimske imperiet. Dette er mer enn hva man kan si om Europeiske lands "middelalderske" behandling av jøder og muslimer på samme tid. Muhammed sørget ikke minst for å løfte kvinnens stilling betraktelig i det arabiske samfunnet. De fikk rettsbeskyttelse, større trygghet i ekteskapet og en merkbart høyere verdi som menneske. Koranen fastholder tydelig at overfor Gud er menn og kvinner helt likeverdige.
På tross av de store sosiale forbedringene Koranen bidro til, oppstår det naturligvis problemer når teksten som formet et samfunn på 600-tallet, gjøres til gjenstand for bokstavelig tolkning i dag. Læren om den uskapte Koranen som vant frem i Bagdad på 800-tallet, sier at Koranens ord alltid har eksistert, at versene er en del av Guds essens og er således evige og uforanderlige. Dermed får ordene en gyldighet som ingen mennesker eller stater kan overprøve.
For å forklare versenes iblant historiske innhold må man da enten tenke seg at Muhammed tilfeldigvis havnet i situasjoner som stemte med den evige, hellige boken. Den andre muligheten er at Gud skapte omstendigheter på jorden som var tilsvarende de situasjonene og problemstillingen som ble omtalt i koranversene. To egyptiske forfattere under pseudonymet Mahmoud Hussein beskriver i bestselgeren Penser Le Coran fra 2009 en konflikt troende muslimer havner i når de blir nødt til å akseptere tanken om "den uskapte Koranen" for å være en fullgod muslim. Resultatet blir en aktiv unngåelse av ubehagelige vers, eventuelt en mekanisk tilegnelse av teksten uten egen refleksjon.
De egyptiske forfatterne mener at tanken om den "uskapte Koranen" går imot det som faktisk står i selve teksten og trekker frem en rekke eksempler på koranvers som kun vil ha relevans i den konkrete situasjonen de ble åpenbart i. Blant annet gjelder det vers som nevner konkrete historiske personer eller hendelser. Onkelen Abu Jahl blir for eksempel dømt til helvete i Sure 111. Hvilken åndelig, juridisk eller etisk betydning kan det ha i dag? Et mer komisk eksempel er Sure 49: 4-5 som opprinnelig ble resitert etter at Profeten hadde blitt vekket en tidlig morgen mens han fortsatt lå i sengen.
"De som står og roper på deg mens du fortsatt er i dine gemakker, de fleste av dem forstår ingenting. Om de hadde tålmodighet til du kom ut, ville det vært bedre for dem." Et annet godt eksempel er hvordan flere vers i Koranen påbyr frigjøring av en slave for å få tilgivelse for synder. Ettersom slaveri ikke lenger er en del av dagens muslimske samfunn, måtte man i praksis gjeninnføre slaveriet for å oppfylle versene.
De egyptiske forfatterne vektlegger viktigheten av å forstå sammenhengen og den historiske tiden versene ble til i. De viser også til hvordan de første muslimene ofte ba Muhammed om nye åpenbaringer hvis den opprinnelige regelen eller forordningen ble for krevende. Likeledes kunne Muhammed selv på eget initiativ komme med nye åpenbaringer som skulle erstatte allerede etablerte vers. Det første muslimske samfunnet var dermed preget av utprøving og dynamikk.
En bokstavelig lesning av Koranen overser dette, Det som i sin tid var store skritt fremover for kvinnenes frigjøring, er ikke lenger like frigjørende 1400 år etter og fundamentalisme blir dermed en flukt fra det vanskelige dilemmaet i å forsøke å forene den evige og guddommelige dimensjonen ved Koranen som møter den foranderlige, menneskelige sfæren.
Kun ved hjelp av refleksjon, tolkning og kunnskap om den opprinnelige historiske konteksten, kan man gi koranversene aktualitet i vår tid, mener de egyptiske forfatterne. Da må man samtidig måtte gi slipp på tanken om at hvert eneste vers skal ha en form for tidløs og evig gyldighet. Dette er ikke uten videre en enkel prosess. Den Algeriske professoren i islamsk filosofi Mohammed Arkoun skriver allerede i 1978 om debatten om Koranen innad i Islam: "Muslimske intellektuelle utøver selvsensur og forbyr seg selv - av meget forståelige grunner - å føre debatten dit hvor man føler den blir for farlig. En debatt om Koranen ville oppfattes som et angrep på fellesskapet, som ville forsvare seg med en slik energi at den ville tilintetgjøre individet. Dette er situasjonen. Hvis den oppfattes som beklagelig, burde den i det minste være forståelig."4 Da rettssystemet i Dubai dømte den norske kvinnen Marte Deborah Dalelv til 16 måneder i fengsel sommeren 2013 etter at hun hadde anmeldt en voldtekt, var det med utgangspunkt i sharialovgivning - lover basert på Koranen og Muhammeds utsagn fra Hadithene. I et koranvers som opprinnelig ble resitert av Muhammed for å styrke kvinnenes stilling, ble det bestemt at man måtte skaffe fire vitner dersom man beskyldte en kvinne for utroskap. Hvis ikke risikerte man selv straff. Dermed ble det lettere for en kvinne å bevare sin ære og ikke bli gjenstand for rykter og ondsinnet snakk. Dessverre har dette opprinnelig velmenende verset for all ettertid gjort det svært vanskelig å anmelde overgrep i et land med islamsk lovgivning. Voldtekt er nesten umulig å bevise dersom man også her skal kreve fire vitner, og i et land som Dubai "eksisterer" dermed fenomenet offisielt sett ikke. Dalelv ble etter press fra norske myndigheter, benådet og sendt hjem til Norge, men saken sier noe avgjørende om kvinners situasjon i deler av den muslimske verden. Et koranvers som opprinnelig ga kvinner frihet på 600-tallet kan i dag brukes til å utøve overgrep. Det som i sin tid var store skritt fremover for kvinnenes frigjøring, er ikke lenger like frigjørende 1400 år etter.
Dersom Muhammed hadde levd og virket i dag som profet, kan man se for seg at han ville mottatt nye guddommelige koranvers som fordømte den type rettspraksis med ektefølt raseri.
Litteratur
- "Koranen", oversatt av Einar Berg, Verdens hellige skrifter, De norske bokklubbene, 2005
- Mahmoud Hussein, "Understanding the Qur'an today", oversatt fra fransk av David Bond, Saqi books, 2013
- Kari Vogt, "Islams hus", Cappelen, 1993
- Karen Armstrong, "A History of God - The 4000 year Quest of Judaism, Christianity and Islam", svensk versjon oversatt av Inger Johansson, Bokförlaget, 1995
- Dagfinn Rian og Levi Geir Eidhamar, "Jødedommen og Islam", Høyskoleforlaget, 2005
Noter
- 1 Koranversene som gjengis i denne teksten er fra Einar Bergs oversettelse. Angående oversettelse av Koranen er det verdt å vite at det arabiske språket har en privilegert posisjon i Islam som Guds språk til menneskene. En oversettelse av verket, tenker man seg, vil bare være en skygge av den opprinnelige hellige skriften. Koranen er i tillegg i sin arabiske originalversjon full av enderim, bokstavrim, rytme og med effektfulle klangfulle gjentagelser, noe en oversettelse ikke kan formidle. På den annen side kan man si at dette gjelder for enhver oversettelse og i særdeleshet oversettelse av poetiske tekster.
- 2 Gjennom utdrag fra biografiene om Muhammed, og ved å gjøre seg kjent med den tilhørende og ytterst viktige "Hadith" litteraturen - muntlige overleverte fortellinger om Muhammed, som ofte viser til de konkrete situasjonene der versene første gang ble resitert - kan man følge koranversenes kronologiske utvikling og dermed få et godt inntrykk av Islams tidlige historie og utbredelse.
- 3 Kari Vogt, "Islams Hus", side 85, Cappelen forlag, 1993
- 4 Mohammed Arkoun sitert i "Islams hus" av Kari Vogt, side 113