Mellom det mytiske og det moderne:

Acems debatt med Kirken

1960-tallet blir til 70-årene. Noen titalls studenter i Oslo arbeider intenst med å utprøve, utvikle og forstå en meditasjonsteknikk og bygge en organisasjon omkring den. Arbeidet blir overvåket. Sannsynligvis ikke av dem som er satt til å vokte rikets sikkerhet, skriver Carl Henrik Grøndahl, men av dem som tok mål av seg til å vokte norsk åndelighet. Folket advares. Forløpet er omtrent slik:

Gjennom 70-tallet kommer det små, advarende brosjyrer fra Credo forlag. Så blir det utgitt bøker.(1) Etter hvert får teologer på Menighetsfakultetet kirkeledernes øre. I 1979 nedsetter arbeidsutvalget blant biskopene i Den norske kirke en gruppe som skal fremlegge en betenkning om ”de nye meditasjonsbevegelsene i landet”. På bispemøtet i november samme år vedtar Kirkens ledere at Acem tar feil når ”en legger vekt på at meditasjonen ikke er knyttet til en bestemt kultur eller religion”. Biskopenes begrunnelse lyder slik: ”Ved å akseptere en objektløs fordypningsmeditasjon og ved å tale om et stillhetens område (arbeidende stillhet) i ens indre, åpner man for en panteistisk virkelighetsforståelse som er det kristne menneskesyn fullstendig fremmed.” Hensikten kan være den beste, mener biskopene, men Acem villeder. Hold dere unna menneskets dypere lengsler og ”opplevelse av enhet og harmoni med hele virksomheten”, ellers tilspisses konflikten med Kirken.(2)

Ta dem på alvor?
Hva så? En gang utgjorde landets biskoper en tung og formende faktor. Å få dem mot seg var ingen spøk. I beste fall kunne det være nokså ødeleggende for karriere og i verste fall direkte livsfarlig. I dagens samfunn? Betyr det all verden hva de måtte mene? Særlig i saker utenfor medienes søkelys? Ved begynnelsen av dette tusenåret er det bare tre prosent av befolkningen som går i kirken regelmessig.

Likefullt er det store og til dels innflytelsesrike grupper i samfunnet som lytter til Kirkens overhoder. De finnes i skolestyrer og kulturkomiteer, i massemedier og forvaltning og kan motarbeide det biskopene anbefaler motarbeidet. Det var grunn til å ta uttalelsen på alvor.

Sett i større perspektiv har Kirken mektige motkrefter. Hvorfor bruke tankekraft og fordømmelse på en liten gruppe som utforsker de ikke-materielle livsfelt og søker mot menneskets indre dimensjoner – og dermed bidrar til å nyansere og berike den virkelighet som er Kirkens primære arbeidsfelt? Det var vel ikke helt urimelig å tenke at Acem her var i ferd med å utvikle en metode som også Kirken kunne ha nytte og glede av.

I stedet blir statskirkens biskoper med på en aldri så liten demonisering. Acems ledere får klar beskjed om å vokte sine ord og ikke bevege seg inn på områder av menneskelivet som Kirken forvalter.

Kirken i utakt med moderne psykologi?
Mot dette forsøk på å kneble og sikre retten til å legge premissene, er det bare å mobilisere.

Redaksjonen i Acems tidsskrift Dyade går grundig til verks, analyserer grunnlaget for disse påstandene og kommer til at Kirkens menn er ute på meget tynn is. Denne redegjørelsen blir samlet i Dyade nr 3 1980: Kirken i utakt med moderne psykologi? (Fortsatt meget lesverdig. Den som vil sette seg inn i tanker og detaljer, har mye å hente her.)

Så er debatten i gang. Møter, avisinnlegg, intervjuer og artikler. På Menighetsfakultetet skriver to studenter hovedoppgaver om Acems utvikling. Ukeavisen Vår Kirke bruker atskillig spalteplass, til det hele toner ut i løpet av 1982. Konklusjonen? Teologene spakner, i alle fall utad:

”Vi forstår klarere at det i kirken finnes holdninger som er blitt opplevd frastøtende for endel ærlig søkende mennesker, mennesker med livsalvor, med en eksistensiell søken etter dypere livsverdier. Vi ble opplevd som vaktbikkjer som gneldret i stedet for medmennesker.”(3)

Nå er det gått et kvart århundre. Hvilke tanker melder seg når man leser aktstykkene igjen? Sier debatten oss noe i dag? Denne artikkelen er et forsøk på å se noen perspektiver.

Det moderne gjennombrudd
Først en skisse for å forstå noe av underlaget for den posisjon kirken tok i møtet med Acem. La oss vandre bakover, til den gang noe het fritenker. En som tviler på de kristne sannheter og altså tenker fritt. Det er ikke mer enn drøyt hundre år siden begrepet var truende og belastende.

Den ledende danske kritiker Georg Brandes var dosent ved Københavns Universitet. Da professoratet i estetikk ble ledig i 1872, regnet man det for sikkert at han ville bli utnevnt. Men han ble mistenkt for å være fritenker og ateist. Han fikk ikke stillingen.

Da åndshøvdingen Bjørnstjerne Bjørnson holdt et berømt foredrag i 1877 om ”å være i sannhet” og erklærte at han ikke lenger kunne følge Kirkens lære, førte det til et frodig rabalder. Fire år senere tar Henrik Ibsen sitt oppgjør med Kirken og dens nedarvede sannheter i Gengangere. Skandale. Ingen teatre våger spille stykket. Det selger dårlig, og kritikerne slakter.

Disse brytningene er del av det moderne gjennombrudd i siste halvdel av 1800-tallet.

Moderniteten er en historisk bevegelse som tror på fremskrittet med individets frigjøring gjennom fornuften. Den samler i seg århundrets opprør mot føydalsystemer, utvikling av demokrati, industrialisering, kvinnens frigjøring og vitenskapens nyvinninger. På midten av 1800-tallet kommer skjellsettende medisinske oppdagelser, blant annet at det er bakterier som forårsaker sykdom, ikke trollkjerringer og onde øyne. Og ikke minst – i moderniteten ligger også frigjøring fra Kirkens makt over samfunnsinstitusjoner, tenkning og enkeltmennesker. En makt som gjør ordet religiøst synonymt med kristent og gir autoritet til å definere, forvalte og overvåke menneskets indre liv.

Det kan være grunn til å minnes vilkårene for annerledes tenkende i Norge før moderniteten. Den katolske kirke ble forbudt ved reformasjonen. Først i 1843 kommer midlertidig tillatelse til å opprette en katolsk menighet i Christiania. Den får ikke drive utadrettet virksomhet. Ingen konvertering. To år senere vedtar Stortinget dissenterloven, som gir religionsfrihet til andre kristne enn dem som følger statskirken, men ikke til andre religioner. Norge våger å slippe inn jøder først i 1851. Muslimer er det så godt som ingen av i landet før 2. verdenskrig.

Freud og Hallesby
Det ligger 100 år mellom Bjørnsons ”om å være i sannhet” og Kirkens uttalelser om Acem-meditasjon. I dette århundret er Kirken drevet fra skanse til skanse etter som moderniteten med vitenskap og sekularisering løste stadig flere bånd mellom religion og samfunn. For oss kan det være vanskelig å forstå hvor voldsomt Charles Darwin skaket fundamentet for det kristne verdensbilde med Artenes opprinnelse i 1859. Sigmund Freud rokket ved menneskebilde og moral. I vår sammenheng kan Kirkens kamp mot psykoanalysen vekke gjenkjennelse. Freud var ingen tilhenger av sølibat og kristen seksualmoral, og han psykologiserte like godt både religionene og gudsforestillingene. Han ba om bråk, for enkelt sagt så han dem som uttrykk for infantile behov.

En av de mest markante og kontroversielle høvdinger i Den norske kirke, professor Ole Hallesby, tok opp hansken. Kristendom og psykoanalyse forholder seg til hverandre som ild og vann, sier han i et foredrag i 1931.(4) Forsoning tror han ikke på. Riktignok er det noen selvbestaltede fredsapostler som løper frem og tilbake for å megle mellom disse to åndsmotstandere, sier han og sikter etter alt å dømme til brødrene Harald og Kristian Schjelderup, som i første rekke brakte psykoanalysen til Norge. (Kristian Schjelderup ble senere biskop i Hamar.) De oppnår ikke annet med sin megling, sier Hallesby i 1931, enn å demonstrere sin egen uvitenhet om hva denne strid gjelder. ”Nei, striden må føres. Og føres til ende.” For i kjølvannet av psykoanalysen flyter det allerede mange vrak:

”Hvad vil I redde dem med, når de forbanner både sig selv og sin nye moral? Har I annet enn psykoanalyse, morfin og kokain?” spør teologiprofessoren, som kjemper for å opprettholde sitt verdensbilde og ikke godtar noen sameksistens.

Ekkoet er umiskjennelig 46 år senere, fra en innsender i Firda Tidende i 1977 som registrerer at meditasjon har ”no florert i dei større byane våre lenge nok til at menneskevraka ligg att i faret”.(5)

Ole Hallesby gir ikke uttrykk for det, men dokumentert tankegods fra denne tiden og senere er angrepene på psykoanalysen som ”jødisk vitenskap”.(6) Sigmund Freud er jøde. I 1906 var alle 17 medlemmer av bevegelsen jøder og identifiserte seg sterkt som nettopp det. Jøder har alltid utgjort flertallet av bevegelsens medlemmer. I nazitiden ble psykoanalysen forvist fra Tyskland, Østerrike og Italia av den grunn. Den paranoide kan med andre ord forfølges av forestillingen om at den psykoanalytiske metode fører fremmede og demoniske åndskrefter inn i pasienten og er et redskap i kampen mot kristendommen. Ole Hallesby står ikke overfor en religionsnøytral terapiform, men en ”åndsmotstander”. Man aner slektskapet med fremmedfrykten.

Dette verdensbilde gjenfinnes hos teologer som fører kampen mot Acem-meditasjon. Her er skremmebildet blitt til hinduistiske eller panteistiske djevler som må drives ut. En verdinøytral åpenhet er farlig, hevder en av teologene. En legger seg nemlig åpen for andre åndsmakter. Meditasjonens metodelyd kan bli ”et lukket sted i sinnet djevelen kan bruke til å binde mennesker”. Teologen mener å ha sett eksempler på at fremmede åndsmakter har tatt bolig i mennesker gjennom metodelyden ”som en konkret ånd, som de måtte utløses og utfris fra ved bønn og håndspåleggelse.”(7)

Mellom det mytiske og det moderne
Denne tradisjonen fra Ole Hallesby er uttrykk for en før-moderne virkelighetsoppfatning, den verden Martin Luther lever i. Han kaster blekkhuset etter djevelen og forstår sine hodepiner og depresjoner som lidelser påført ham av demoner. Hekser er årsak til sykdom og blir brent.

Med et slikt utsiktspunkt mot den menneskelige psyke blir en meditasjonsteknikk som åpner for det spontane, det ubevisste og det uforståtte svært risikabel. Tar man ikke med seg krusifiks og Fadervår på ferden inn i det ukjente, er man forsvarsløs mot mørkets krefter.

Dette magisk-mytiske univers er det moderniteten utfordrer. Sigmund Freud internaliserer demonene. De stammer fra menneskesinnets egen dynamikk. De er uakseptable følelser vi projiserer ut på mennesker eller ”konkrete ånder”. Mange kan ha kjent behovet for å drive demonene ut av ektefellen, men moderniteten har utstyrt oss med bedre metoder til å løse samlivskonflikter.

Enkelt sagt: de store åpenbaringsreligionene brytes alle mellom den forståelse av mennesket og universet som rådet da åpenbaringene ble nedskrevet – og all den viten og innsikt som er kommet til senere. Mellom det mytiske og det moderne.

Gjennom historien er denne brytningen ofte blodig. I vår samtid gjenfinnes den i kampen mellom islam og vestlig kultur. Den går også tvers gjennom religioner og nasjoner. Den former amerikansk politikk og kultur i en grad mer sekulariserte europeere ser undrende og skremt på. I Den norske kirke er brytningen mellom åpenbaring og modernitet nå mest uttalt i striden om homofili. De skrifter åpenbaringen etterlot, gjør seksuell kjærlighet mellom mennesker av samme kjønn til en forbrytelse som straffes med døden. Det moderne gjør homofili til en normal variant av menneskets driftsliv. De liberale teologer heller mot det moderne. De konservative mot åpenbaringen.

Teologene som ga seg i kast med å undersøke ”de moderne meditasjonsbevegelser” på 1970- tallet, var knyttet til Menighetsfakultetet, som tradisjonelt står nærmere åpenbaringen enn moderniteten. Det var med andre ord én fløy i Kirken som fikk overtalt biskopene til å advare mot Acem. Fordi andre fløyer mer positivt innstilt til Acem-meditasjon ikke ga offentlig uttrykk for sine synspunkter, fremsto Kirken som en nokså skeptisk og fordømmende overvåker.

Ungdomsopprøret
Så langt skissen av Kirkens posisjon i møtet med Acem. Hva var det så teologene fikk skyllet inn over seg? I hvilken kontekst oppsto Acem? I 1960-årenes håndgemeng med arv og samfunn, også kalt ungdomsopprøret. Etterkrigstidens store kull var vokst til og skulle erobre verden. Opprøret fikk et mylder av former – utopisk revolusjonær maoisme, terrorisme, beatkultur, populisme, indisk inspirert metafysikk i blomsterspråk, sexdyrkelse og stoffbruk, rus og opplevelsesjakt. I alt dette var det sannsynligvis minst ett fellestrekk: Man brukte modernitetens frihet til å søke nye åpenbaringer. For ungdomsopprørerne var vemmelsen over den naturvitenskapelige, rasjonelle og kapitalistiske sivilisasjon langt sterkere enn beundringen for dens resultater.

Kirken sto der med sine før-moderne sannheter, men fristet få av opprørerne. Den ble oppfattet som en integrert del av det samfunnet man gjorde opprør mot. Dens hierkarkiske struktur og dogmatiske forkynnelse var ikke akkurat lokkemat for et antiautoritært opprør.

Kirken ble oversett av unge mennesker på intens jakt etter åpenbaring og livsmening. De mer metafysisk orienterte søkte i stedet mot en østerlandsk livsopplevelse, som kristendommen har definert seg skarpt mot helt siden de første skrifter. Det var en indisk guru som åpnet den største popfestival verden har sett: Woodstock i 1969. I indisk kultur finner man årtusen gammel meditativ tradisjon, metoder til å arbeide med sinn og bevissthet, som den protestantiske kirke trolig avviste med oppløsningen av klostrene.

Så ser Kirken at unge mennesker strømmer til meditasjonskurs på universitetene i Norge. På begynnelsen av 1970-tallet er rundt 3000 innom Acems kurs i løpet av et år. Interessen er voldsom. Adgangen må begrenses. I 1974 blir møtesalen sprengt når Acem arrangerer møte om den katolske kirkes kontemplative erfaring.

Den norske kirke, som en gang forvaltet menneskets indre alene, er tatt på sengen og satt på sidelinjen.

Teologenes strategi
Hvordan møter Kirken denne utfordringen? Det må være riktig å si at den famler, og det er store indre motsetninger. Grupper som forsøker å integrere f. eks. zen-meditasjon i troslivet, blir motarbeidet. Meditasjon er blitt et ladet begrep, knyttet til noe fremmed og kan oppfattes skremmende. Det viser denne redegjørelsen, skrevet av en pastor som forsøker å gjenskape kristen meditasjon i 1981: ”Og bli nå ikke forskrekket over begrepet meditasjon. Ordet er et gammelt og velbrukt kristent begrep.”(8)

Velbrukt er det neppe i Den norske kirke. En innsender i Vår Kirke forsvarer Acem, for ”dei rører jo ved ting som mange av oss saknar. Utan deira utfordring ville vel ikkje bispane ha pussa støvet av den kristne meditasjonstradisjonen i det heile.” (9) Kirken viste til Tord Godal (biskop i Nidaros 1960-1979) som sin ekspert på meditasjon. I møter med mediterende i Acem i 1980 gjorde han det klart at han hadde så godt som ingen praktisk erfaring. Hans ekspertise stammet fra en doktorgrad om teologiske/ teoretiske aspekter ved ulike teknikker. Han var forundret og imponert over å møte mediterende med over ti års erfaring i Acem.(10)

Strategien de overvåkende teologene velger, er meget menneskelig: nedvurdere konkurrentens produkt og fremheve sitt eget. De forsøker å gjøre Acem-meditasjon lite stueren og direkte farlig for troende sjeler ved å mene at teknikken ”åpner for en panteistisk virkelighetsforståelse”. Begrunnelsen er ingen overbevisende øvelse i analyse og logikk,(11) men det er forståelig, for etter hvert blir det tydelig at ordene bare er dogmenes overflate: Enhver meditasjonsteknikk som ikke forholder seg til Jesus, er ukristelig, fordi han er den eneste som kan holde det farlige mørket borte fra menneskesinnet. Enda verre: Hevder noen at mennesket kan forandre seg uten gjennom Jesus, har man overflødiggjort hans død på korset, og da har man åpnet for en hvilken som helst annen religion. ”Skal stillheten og meditasjonen bli til hjelp, må den hente sin kvalitet fra Gud. Det skjer når Han kommer til oss gjennom sitt ord og vi møter Mesteren selv.”(12)

Dermed kan Acem-meditasjon umulig være særlig nyttig. Stillhet og meditasjon i seg selv kan ikke gi svar til stressede mennesker, står det i biskopenes uttalelse: ”Stillheten kan like gjerne være tomhet som inspirasjon. For mange vil nettopp stillheten være den største av alle 69 påkjenninger fordi de i stillheten ikke finner noe annet enn seg selv og sin egen hjelpeløshet og ensomhet.”

Frykten for det indre
Her er vi ved kjernen. Den introspeksjonsfrykt dette utsagnet viser – stillheten er for mange ”den største av alle påkjenninger” – er ikke Kirken alene om. Hva er det vi risikerer ved å kjenne etter, åpne for å forstå mer av alle de psykiske krefter som former vår sansning, vår opplevelse og våre valg? Her lever forunderlig nok uklare før-moderne forestillinger i store deler av befolkningen. Konservative teologer er trolig alene om å kalle det djevler, demoner og fremmede åndskrefter, det som bor i oss. Men for mange er denne del av vår virkelighet noe urovekkende, skremmende. Å se innover i seg selv kommer det ikke noe godt ut av. Det kalles ”psykologisering”, noe man ikke bør gjøre seg skyld i. Et resultat av dette: Fortsatt er det slik at ryggsmerter er en ærlig sak, mens psykiske plager er skambelastet. Man er modig hvis man står frem med sin angst og sine depresjoner.

Moderne psykologi har gjort dette livsfeltet tilgjengelig for innsikt, bearbeidelse og vekst. Acem har utviklet en metode der det å ”finne seg selv og sin egen hjelpeløshet og ensomhet” i stillheten faktisk er fruktbart, spennende og utviklende. Teologene får problemer fordi dette er mulig uten at ”Han kommer til oss gjennom sitt ord og vi møter Mesteren selv.”

Men mennesker som ikke tror, har også et indre liv. Mennesker som tror, har også en psykologi og en irrasjonalitet som former handlinger. Troen ligger i en annen dimensjon. Ingen psykologisk bearbeidelse kan i seg selv skape livsmening. Tro i seg selv bearbeider ikke begrensende psykologiske mønstre. Muligens var det introspeksjonsfrykten som gjorde Acem-meditasjon til en fare og en konkurrent for noen av Kirkens menn. Med de vinder som nå blåser i vårt samfunn, er det kanskje lettere å se et fellesskap.

20 år etter
Men dit er vi neppe nådd. 20 år etter, i 1999, kommer en ny betenkning om ”Kirken i møtet med den åndelige lengsel i vår tid”.(13) Denne gang levert av Egede Instituttet – samboer med Menighetsfakultetet – til Kirkerådet (et forberedende og iverksettende organ for Kirkemøtet, øverste representative organ i Den norske kirke). Overvåkningsteologene er representert i ”samrådgruppa” for betenkningen.

Kanskje kan man ane spor av debatten med Acem 20 år tidligere. Her er det en viss selvkritikk: Betenkningen ser at ”Kirken som skulle speile den Gud som leder historien, beveger seg ofte senest kulturelt.” Man advarer i alle fall ikke mot Acem-meditasjon: ”Viktigere enn å være fiksert på grensemarkeringer og bygging av gjerder utover, er å drive orienteringen innover mot sentrum, mot Kristus.” Men så kommer et underlig avsnitt – den eneste antydningen om Acems eksistens: ”Hyllene for religiøs litteratur hos norske bokhandlere flommer over av bøker som beskriver ulike erfaringer med overnaturlige og åndelige fenomener. Mange supplerer informasjonen med kurs i for eksempel meditasjon eller personlighetsutvikling.”

Meditasjon eller personlighetsutvikling er noe man bruker til å supplere informasjon om overnaturlige og åndelige fenomener? (Med overnaturlige mener de sannsynligvis slike popularitetsbomber som Ringenes herre og Harry Potter.) Å gjøre Acem-meditasjon til en slags tilleggsinformasjon kan trygt kalles bestrebelse på å marginalisere. Man kunne kanskje ønsket seg åpenhet for at en nøytral, psykologisk bearbeidende ledighetsteknikk som Acem-meditasjon kan være meget nyttig blant annet som hjelp til å samle bevisstheten, håndtere forstyrrende tanker og dermed mestre bedre den type assosiasjonsteknikker som kristen meditasjon er. Men da må noen av de konservative teologer våge å lære seg Acem-meditasjon og gjøre egne erfaringer. Det skjer sannsynligvis ikke, og grunnen ligger muligens her:

Da Vinci-koden
I de konservative teologenes underliggende frykt er nok Acem-meditasjon fortsatt et risikabelt prosjekt, men hverken viktig eller sentral. Langt mektigere krefter har tatt over i trusselbildet. Dan Browns kanonselger Da Vincikoden (2003) er et godt eksempel på Kirkens utfordringer. Det innflytelsesrike Jesus-bildet som tegnes her, er det Kirken frykter mest. Boken mener å fremstille den egentlige Jesus, slik han var før Kirken fortegnet ham. Han er gift med Maria Magdalena og går inn i rekken av åndelige mestre. Han er ikke enestående. Han er til bruks for alle. Da blir kristendommen redusert til ett av mange tilbud på markedet. 80% av det norske folk mener at ”Jesus var et godt menneske”, men bare 40% tror at hans oppstandelse fra de døde er «en faktisk historisk hendelse». Av dem mellom 18 og 29 år regner bare en tredel seg som ”kristne”. Tvilerne - eller fritenkerne - øker fra år til år. (Opinion/ Aftenposten 2004) Man er ”multireligiøs”. En tredel tror på sjelevandring.

Religion på nettet
Denne ”smørgåsbord-religiøsiteten” har internett som sitt tempel. Internett bryter ned autoritet og hierarki og gir makt til brukeren. Det søkende menneske velger det som gir mening, høres sant ut eller som ganske enkelt har lekker design. Det er internett som setter religiøs dagsorden. Hellige steder opprettes i ett sett, man kan utføre ritualer foran skjermen, og religionsblandingen er intens. Store nettsider som beliefnet.com har fem millioner registrerte kunder. (14) Her finnes intervjuer med kristne ledere og guider til buddhistisk meditasjon om hverandre.

I en slik virkelighet blir det nesten umulig å opprettholde dogmer og eksklusiv religiøsitet. Kirkens frykt er at troen på den personlige Gud vil bli erstattet med troen på en upersonlig kraft eller energi, som strømmer gjennom kosmos og besjeler hele universet. Jesus vil ikke lenger bli forstått som Gud og menneske. Han var en beundringsverdig person, som nådde frem til høyeste form for bevissthet ved å søke Gud i sitt indre. Et eksempel til etterfølgelse, for alle kan nå denne bevissthet. (15) Med slik tenkning er Kirkens Kristus blitt overflødig.

Det de norske biskopene underlig nok valgte å legge inn i Acem-meditasjon på 1970-tallet, har de nå fått over seg som en syndflod.

Forståelig forvirring
Så langt Kirken. Hva var Acems forutsetninger? Rett skal være rett. Det er høyst forståelig at organisasjonen forvirret de overvåkende teologer som forsøkte å henge med i svingene. De som etablerte Acem, hadde lært meditasjon av inderen Mahesh Yogi. Are Holen, som har vært sentral i utviklingen av Acem-meditasjon, tilbrakte et halv år i India i 1967. Da han kom tilbake, studerte han sanskrit en periode parallelt med psykologistudiene. Acems første publikasjoner fra slutten av 1960-årene er stinne av referanser til Mahesh og indisk livsforståelse. Alle reservasjoner Acem ganske raskt tok mot guruen og hans virkelighetsbeskrivelse, var ikke overtydelige, ettersom man forsøkte å samarbeide med Mahesh Yogis organisasjon frem til 1972. Attpåtil het teknikken som Acem utviklet og underviste i, det samme som Mahesh Yogis frem til 1980: først Dyp Meditasjon og senere Transcendental Meditasjon, TM.

Katolsk like ille?
Men Acems orientering bort fra det østerlandske blir markant etterhvert. På begynnelsen av 1970-tallet leter ledere i Acem i den katolske kirkens meditative tradisjoner for å undersøke begreper og forståelse, noe som tydelig avspeiler seg i Acems publikasjoner, bl.a. med artikler om norske helgener. Dette må de overvåkende teologer ha registrert, men man kan ha en mistanke om at for dem var katolsk interesse like suspekt som hinduistisk. Så - i 1975 - er det grunnleggende arbeidet gjort: dynamikken i Acem-meditasjon er forstått og beskrevet i en psykologisk ramme.

Det er da teologene for alvor begynner å jakte på levninger av noe fremmed. Kanskje fordi de mistenker at noe er kamuflert, eller for å få stoppet et populært fenomen. Et problem er selvfølgelig at de ikke skaffer seg egenerfaring. De gjør det de er godt utdannet i: de tolker ord, uttrykk og begreper. I denne sammenheng går de løs på artikler i Acems publikasjoner, ofte om helt andre temaer enn Acem-meditasjon.

Ord har ladning
Av dette lærte Acem noe grunnleggende. Arbeidet med å utforske en meditasjonsteknikk dreier seg ikke om tro, ikke om dogmer eller ideologi. Meditasjon er handling og erfaring. Man erfarte at den virket. Den løsnet og fjernet nevrotiske trekk. Den roet stressende tanker, løsnet spente muskler. Den ga overskudd og glede over å være engasjert.

Det er utgangspunktet. Så kommer utfordringen: finne ut hvorfor og hvordan teknikken gir slik effekt. Hva er virkningsmekanismene? Hvilke psykologiske elementer er aktive? Hvilken forståelse må til for at den enkelte får best mulig utbytte av teknikken?

Den forståelsesmodell Acem overtok fra inderen, var meget upresis i tillegg til å være religiøst fundert og ideologisk lukket. Organisasjonen måtte bygge sin egen og finne egnede begreper, som ivaretok en stadig mer utdypet erfaring. De overvåkende teologene lærte Acem følgende:

Når du arbeider med å sette ord på indre erfaringer, har du til rådighet et språklig repertoar som er intenst ladet. Ordene har tusen år med kamper og motsetninger, avklaringer og avhandlinger i seg. Bruker du dem, vekker du straks assosiasjoner og blir plassert i tradisjoner eller utenfor, som alliert eller som motstander. Bispemøtet klarte å gjøre Acem til ”åndsmotstander” på grunn av så tilsynelatende nøytrale begreper som arbeidende stillhet, kognitivt sprang, intuitiv åpning. Egentlig et krav om å være ytterst forsiktige med språket.

Men språk er helt avgjørende for å forstå og bruke erfaringer. Skulle Acem ha frihet til å utforske og nyansere uten stadig å måtte parere hugg fra overvåkere, måtte organisasjonen skape begrepene selv eller finne dem fra et nøytralt repertoar og fylle dem med den virkelighet man ville dele. Ett eksempel:

Acem begynte med å lage egne ord. Den frisettende holdningen Acem-meditasjon utføres med, ble i begynnelsen betegnet som flåmh, et nyskapt ord utenfor det ladete. Egentlig en forkortelse for fri, ledig, åpen mental holdning. Etter hvert erfarte man at det aparte og ugjenkjennelige ikke er et godt alternativ og gikk over til å bruke ledighet. Et ikke-belastet ord man kan fylle med den virkelighetsforståelse som springer ut fra erfaringen.

Kampen mot gnostikerne
Slik kan det altså se ut i ettertid, dette sammenstøtet med en Kirke vant til å dominere tolkninger av indre liv, - eksklusiv og lett angstbitersk: Ikke inn på våre enemerker!

Her er det et underlig ekko fra langt tilbake. Atskillig fjernere enn Det moderne gjennombrudd.

De første hundreårene av sin eksistens var Kirken i intens kamp med gnostisismen. Ingen religion, snarere en filosofi eller en måte å se mennesket på. Denne kampen kom til å forme kristendommen i stor grad.

Gnosis er oversatt med kunnskap, men ligger nok nærmere det vi ville kalle erkjennelse. Altså den viten som ikke bare er tilegnet med hodet, men som er summen av livserfaring, refleksjon, undersøkelse, innsikt. Gnostikerne 73 anvendte meditasjonsmetoder og andre mentale øvelser ut fra det syn at tro ikke er nok. For dem var erkjennelse og frelse identiske begreper. De dyrket menneskets intellektuelle og eksistensielle nysgjerrighet ( curiositas).

Ireneaus (125-202), en av de første kirkefedrene og senere helgen, er mest kjent for sine skrifter mot kjetterne, særlig de kristne gnostikere. Hans utredninger i fem bind er betraktet som sunn kristen teologi: ”Det er bedre at et menneske intet vet og ikke fatter en eneste årsak til det skapte og hviler i sin tro og sin kjærlighet, enn at det - blåst opp av denne kunnskap ( scientia) - faller ned i gudløshet på grunn av undring og hårkløveri.” (16) Dette er kanskje lengselen tilbake til en mytisk tilstand - den vi ifølge legenden skal ha levd i før Eva lot seg friste av eplet og med ett så at verden er ufattelig sammensatt.

Det var araberne som bevarte de greske og de gnostiske skriftene. Kirken brente dem.

Gnostikerne tapte kampen, delvis fordi Kirken var langt overlegen i sin organisering. I dag er det alminnelig å vise til gnostisismens innflytelse i alt som bygger på vitenskap, undersøkelse og innsikt. At meditasjon skulle være veien til frelse, er datidens livsforståelse. Men i tilliten til at eksistensiell søken og åpne, undrende mentale teknikker kan gi livsbærende erkjennelse, ligger det nær å anta at Acem og gnostikerne kan ha noe felles. De norske biskopenes frykt for ”objektløs fordypningsmeditasjon” og ”arbeidende stillhet” er en forunderlig etterklang av Ireneaus.

Gåten
Et kvart århundre etter overvåkningsteologenes Acem-jakt er nok dikene gjennombrutt. Hva ville bispemøtet i 1979 ment dersom det hadde fått seg forelagt planer om å bygge moskeer i Oslo? Ved tusenårskiftet bor det 50 000 registrerte muslimer i Norge, over 40 000 katolikker, over 15 000 Jehovas vitner og nesten 7 000 buddhister. Dessuten har Human-Etisk Forbund bortimot 70 000 medlemmer. Det kan nok skape problemer, men det gir også frihet. Menneskelivet er en ufattelig gåte. Det vi ikke trenger, er overvåkere som begrenser våre muligheter til å undersøke.

Noter:

1 Leif Michelsen: Transcendental meditasjon og kristen tro Credo Forlag/Luther Forlag 1974.
Arild Romarheim: Moderne religiøsitet Aschehoug 1977

2 Hele uttalelsen er gjengitt i Dyade 3 1980.

3 Arild Romarheim i Vår Kirke nr 11 14. mars 1981

4 Ole Hallesby: Den nye moral Lutherstiftelsens Forlag, 1931

5 Sitert etter Dyade 3 1980.

6 Kevin B. MacDonald: The Culture of Critique: An Evolutionary Analysis of Jewish Involvement in Twentieth- Century Intellectual and Political Movements Praeger Publishers, 1998

7 Torleif Elgvin. Sitert etter Dyade 3 1980, s 33

8 Edin Løvås: Husmenighet et levende nærmiljø. Land og Kirke Gyldendal 1981

9 Aasmund Bjørnstad Vår Kirke nr 10 1981

10 Samtaler på Kirkeakademiets møte Mariaholm februar 1980.

11 se Dyade 3 1980

12 Biskopenes uttalelse, sitert fra Dyade 3 1980.

13 http://www.korsvei.no/lengsel_km99.doc#anchor133858

14 Vårt Land 6. september 2006

15 Pater Olav Müller siterer Arild Romarheim på http:// www.katolsk.no/artikler/newage.htm

16 Sitert etter Kurt Rudolph: Gnosis. The Nature & History of Gnosticism. HarperSanFransico 1987 s 373

Produkter

Dyade 2006/03-04: Meditasjon motstrøms

 

Relaterte artikler

Ok