Det norske alkohol-landskapet

Hvorfor drikker nordmenn mindre enn andre europeere? Hvor lenge vil det vare? Hva er polene i norsk alkoholdebatt?

I 1996 drakk nordmenn over 15 år i gjennomsnitt 5 liter ren alkohol i året. Siden 1981 har forbruket svingt ubetydelig – og totalt sett gått tilbake med 5%.

Derimot er det i ferd med å skje dramatiske endringer i hva nordmenn drikker. Forbruket av brennevin er halvert i løpet av de siste par tiårene, mens nordmenn drikker noe mer øl og har bortimot fordoblet sitt forbruk av vin. I 1996 gikk det med 2,5 liter brennevin, 9,4 liter vin og 65 liter øl pr innbygger over 15 år i Norge.

Omregnet i innkjøpspris representerer alkohol en stor utgiftspost i mange husholdningsregnskaper. Omregnet i samfunnskostnader som følge av alkoholskader blir beløpet langt større – også om alkoholavgiftene går i fradrag.

Likevel er tallene lave sammenlignet både med våre naboland og det øvrige Europa. I Norden drikker finnene langt mer brennevin enn de øvrige, og danskene langt mer øl og vin. Mens nordmennene ligger lavest for både brennevin og vin – og bare blir slått av islendingene i lavt ølforbruk.

Kontrasten blir enda mer markert i forhold til de store europeiske landene. Franskmenn og italienere drikker ti ganger så mye vin som man gjør i Norge. Ungarere, tsjekkere og finner ligger på tre ganger så høyt brennevinsforbruk. Og nordmenn må godt og vel fordoble ølforbruket for å komme på nivå med tyskere, tsjekkere og dansker.

Nordmenn drikker – og er i ferd med å nærme seg et mer kontinentalt drikkemønster med mindre brennevin og mere øl og vin. Men de drikker fortsatt langt mindre enn andre, og så langt er det ingen tendens til at gjennomsnittsforbruket er på vei opp. Nordmenn er altså fortsatt annerledes. Hvordan er vi blitt det?

Hemmeligheten er at det er debatt
Alkohol har vært et hett debattemne i Norge gjennom langt over 100 år og er det fortsatt. Det er et særtrekk ved Norge og til dels Sverige, som bl.a. dansker gjerne harselerer over. I Danmark framstår alkoholbruk som en selvfølge i mange sammenhenger hvor det ville vært gjenstand for hissig debatt i Norge og Sverige. F.eks. finnes det i Danmark ingen avholdsbevegelse som kan forhindre at alkohol er fritt tilgjengelig i dagligvareforretninger til lave priser. Det faktum at nordmenn debatterer mangt som dansker og folk i mange andre land opplever som en selvfølge, kan være en vesentlig årsak til at nordmenns drikkevaner fortsatt er annerledes.

Hovedmotsetningen i norsk alkoholdebatt har gått og går fortsatt mellom dem som helst ville slippe denne debatten – og dem som mener den representerer en reell verdikamp det er grunn til å ta alvorlig. De første harselerer over annerledeslandet Norge, som ennå ikke er blitt urbant, europeisk, tolerant, åpent, frisinnet og kultivert. De siste forsvarer den norske tilbakeholdenheten i forhold til alkohol på ulike grunnlag – fra kristendom og nasjonalisme til naturfølelse og menneskelig sensitivitet.

Særlig i tiårene omkring 1920 sto alkoholen midt i sentrum for den politiske dagsorden. I denne perioden sto kampen om forbud mot alkohol sentralt ved tre stortingsvalg, forårsaket tre regjeringskriser, ga grunnlag for to folkeavstemninger, representerte en permanent hodepine under alle partitaktiske overveielser og hadde klare konsekvenser for partienes regionale utbredelse.

Senere har alkoholdebatten blitt overskygget av andre stridsspørsmål. Men gjennom hele århundret har temaet ligget der som en folkelig understrøm med betydelig påvirkningskraft i retning av en restriktiv alkoholpolitikk og også motstand mot norsk EU-medlemskap. Og nå senest i forbindelse med dannelsen av en norsk sentrumsregjering høsten 1997 har skillelinjene i forhold til alkohol igjen blitt en sentral politisk dimensjon.

Norsk alkoholdebatt
Måtehold i forhold til brennevin var den første kampsaken fra 1830-tallet og utover i Norge. Ideen om totalavhold ble lansert her til lands av Asbjørn Kloster på 1850-tallet. Og i 1870-årene ble IOGT (International Order of Good Templars) etablert i Norge med avholdsløfte som opptakskrav. IOGT kjempet for forbud mot omsetning av alkohol og vant fram med dette blant annet i USA og Norge like etter første verdenskrig.

Selv om avholdsbevegelsen kom til Norge fra USA, vant den gjenklang her og ble etterhvert til en av de tre tradisjonelle norske motkulturene sammen med målrørsla og legmannskristendommen. Ved folkeavstemningen om alkoholforbudet i 1919 var det partiet Venstre som målbar motkulturenes støtte til forbudet – sammen med deler av den framvoksende arbeiderbevegelsen, mens Høyre med tyngdepunkt i middelklassen i byene kjempet imot. Senere har i særlig grad Kristelig Folkeparti representert slike hold-ninger sammen med vestlandsdelen av Venstre.

Men det er lenge siden alkoholforbudet ble innført i 1919. Da var IOGT på sitt sterkeste med 680.000 medlemmer på verdensbasis og 100.000 medlemmer i Norge. Senere ble forbudet opphevet, og det gikk tilbake med bevegelsen – raskest i USA, langsommere i Norden, hvor IOGT i 1955 hadde en vesentlig andel av sine gjenværende 251.000 medlemmer.

Også de norske motkulturene har gått tilbake i oppslutning og innflytelse i takt med urbaniseringen, moderniseringen og velstandsutviklingen etter krigen. Førstesideoppslagene med den kommende statsministeren Kjell Magne Bondevik med vinglass og sigar i Dagbladet og VG morgenen etter stortingsvalget 1997 kan stå som et typisk og iøynefallende symptom på denne utviklingen. Her fornemmet de urbane tabloidene tilstrekkelig sensasjon i bruddet med avholdsstandpunktene de fleste fortsatt assosierer med Kristelig Folkeparti. Og Bondevik ser ut til å være godt fornøyd med å bygge ned avholdsinntrykket av partiet for å komme mer på bølgelengde med et alkoholdrikkende flertall i befolkningen, selv om han samtidig passer på å berolige et bekymret hjemmemiljø på Nordvestlandet med at det slett ikke var vin i glasset, og at det er ytterst sjelden han røyker sigar.

Mot brennevin, for hasj og vin
Alkohol er tradisjonell rus. Fra 1960-tallet av kommer nye rusformer til i ungdomsmiljøene – hasj, marijuana, LSD, hardere stoffer som heroin og etterhvert ecstasy. Her er storsamfunnet klare i sin holdning. Det er forbudt og straffbart å omsette og bruke alle former for narkotika.

Det bringer en ny pol inn i alkoholdebatten. Den anarkistiske Gateavisa er pro-hasj og målbærer det utbredte standpunktet fra 1970-tallet om at alkohol i realiteten er minst like skadelig som hasj. Synspunktet er i høy grad diskutabelt. Men det er interessant at man den dag i dag kan finne detaljerte gjennomganger av alkoholens skadevirkninger på Gateavisas Internettsted.

Forøvrig forbindes den berømmelige 1968-generasjonen og partiet SV med fotformsko, Sigrun Berg-skjerf, ost og rødvin. Det gjaldt utvilsomt langt flere enn datidens hasjeksperimentering – og det er grunn til å tro at denne generasjonen nå bidrar sterkt til at vinforbruket pr innbygger er nesten fordoblet siden 1980, mens brennevinsforbruket er halvert.

AlkoKutt – kampanjen (nesten) alle er for
Mot slutten av 1970-tallet vedtok Verdens helseorganisasjon å arbeide for å redusere alkoholforbruket med 25% i løpet av perioden 1980–2000. Blant regjeringene som sluttet seg til denne målsetningen var den norske. AlkoKutt-kampanjen ble startet for å virkeliggjøre denne ambisiøse målsetningen.

Tre år før perioden utløper er det åpenbart at AlkoKutt ikke vil komme i nærheten av å nå sine mål. Men kampanjen er likevel interessant som uttrykk for en moderne tilnærming til alkoholproblemet, som har vist seg i stand til å samle verbal støtte fra største-delen av norsk politikk og organisasjonsliv.

AlkoKutt ber ingen om å ta avstand fra alkohol generelt. I stedet tar kampanjen som utgangspunkt at uansett hva folk ellers mener om alkohol, så bør alle kunne enes om å holde alkoholen unna i en del definerte livssituasjoner. Dette er situasjoner der alkohol-bruk kan sette den enkelte eller andre i fare – eller være til plage og skape utrygghet. Det er åtte slike situasjoner som Alkokutt appellerer til den enkelte om å gjøre til «alkoholfrie soner» (se margen på foregående side).

Alkokutt arbeider for å vinne tilslutning til disse holdningene gjennom internarbeid i medlemsorganisasjonene, standardiserte arrangementer i lokalmiljøene og annonser og annen medieprofilering. Listen over organisasjonene som har sluttet seg til Alkokutt (se margen på denne side) viser at dette er argumenter som har bred tilslutning i norsk politikk og organisasjonsliv.

Meningenes makt og avmakt
Når så mange organisasjoner støtter så tungtveiende argumenter, burde man kunne vente seg resultater i form av en reduksjon av alkoholforbruket i Norge pr innbygger. Det er som før vist i liten grad tilfelle. Men kanskje er dette et overambisiøst mål. Når Norge fortsatt ligger så lavt som vi gjør i alkoholforbruk pr innbygger i forhold til det øvrige Europa, så er kanskje evnen til å fornye avholdsarbeidet og holde liv i alkoholdebatten i møte med nye holdninger og utfordringer et viktig og nødvendig bidrag til det.

Rolf Brandrud er cand. philol., redaksjonssjef i NRK Interaktiv. Forfatter av «Drømmejegeren – En biografi om Mikkjel Fønhus» (1993). Med i Acems faglige ledelse.

Stikkord: livsstil, alkohol

Produkter

Dyade 1997/04: Det gode liv – uten alkohol?

 

Relaterte artikler

Ok