Det totalitære spøkelse. Om Knut Hamsun og Dag Solstad

Ett sted i sine bøker har Dag Solstad antydet en tilknytning til Knut Hamsun. Han kaller en sentral person for Knut Pedersen, som var Hamsuns opprinnelige navn. Dette er neppe tilfeldig. Tross store forskjeller er det et forunderlig og dyptgripende slektskap mellom de to forfatterne – først og fremst i livsholdning. Begge skriver om utopiske drømmer, begge hater de sin egen samtid, begge gir sterke skildringer av desillusjon og selvoppgivelse. Og begge gjør totalitære politiske valg.

Forbindelsen mellom Hamsun og Solstad ligger ikke klart i dagen. I det ytre hører de heller hjemme i helt forskjellige verdener. Men de underliggende likheter er slående: Følelsen av tomhet og nederlag, forakten for den moderne, vestlige livsstil, den beske samtidskritikken. Begge skaper de seg et Utopia, fjernt fra sitt eget samfunns realiteter.

Politisk står de milevidt fra hverandre. Hamsun med sin reaksjonære avsky for fremskrittet og lengsel tilbake til et enkelt bondesamfunn, holdninger som bidro til at han ga sin tilslutning til Hitler og nazismen. Solstad med sin kommunistiske drøm om det klasseløse samfunn og forherligelse av Maos Kina. De havnet på hvert sitt ytterpunkt av den politiske høyre-venstre-skala. Men på merkelig vis er det som om skalaen krummer seg slik at de ekstreme ytterpunktene finner sammen i et dypere fellesskap.

Både Hamsun og Solstad er meget omstridte forfattere, og det av tilsynelatende nokså forskjellige årsaker. Spørsmålet er om ikke de underliggende likhetene kan bidra både til å forklare noen av de indre spenningene og konfliktene i bøkene og til å kast nytt lys over den politiske og ideologiske strid som har rast rundt dem.

Grunnstemninger

La oss gå nærmere inn på spenningene og se på noen grunnstemninger, først i Hamsuns bøker. En tone er svermerisk, naturromantisk, erotisk og ekstatisk, preget av harmoni og samklang, sterkt i slekt med utopien. En annen grunntone preges av desillusjon. Gjennom Hamsuns verker finner det sted voldsomme svingninger mellom disse grunntonene – svingninger som finner sted mot en klangbunn av tomhet, depresjon, selvoppgivelse og død. I et slikt spenningsfelt av eksistensiell desperasjon kan utopiske og totalitære politiske valg oppstå, ut fra et sterkt ønske om brudd med det nåværende, tildels uutholdelige, liv. Det går ikke, slik mange kritikere har hevdet, noen nødvendig linje fra Hamsuns bøker og til hans stillingtagen på nazismens side. Men det er ikke til å komme fra at det i bøkene finnes holdninger som kan peke i retning av slike valg.

Hamsuns utopi finner vi først og fremst i nobelprisromanen, «Markens grøde». Hovedpersonen, Isak Sellanrå, lever et harmonisk liv i pakt med naturen og årstidene, fjernt fra og upåvirket av det moderne livs hektiske rastløshet og tomme jag. Livet er hardt og strevsomt, men med en dyp mening. Det enkle bondelivet er tilfredsstillende, mens det moderne industrisamfunnet er en eneste stor avsporing. Den ene av Isaks sønner blir på gården og lever et godt liv. Den andre tar utdannelse, fanges av uegentligheten i det omkringliggende samfunnet og blir rotløs og ulykkelig.

Denne boken beskriver Hamsuns ideal og samtidig det han sterkest tar avstand fra. Det er et unyansert virkelighetsbilde, hvor en livsmåte forherliges og en annen svartmales. Likevel, Hamsun griper intuitivt noe av det moderne menneskes eksistensielle krise. Fra et enkelt bondesamfunn med trygge sammenhenger og en samlende religion kastes det inn i et industrisamfunn med flytting og ustabilitet, oppløsning av storfamilie og nettverk, konkurrerende ideologier og stadige forandringer. Hamsuns reaksjon er å søke bakover – til det som var. Det er en meget problematisk posisjon, som preges av en tilbøyelighet til ikke å ta realiteter inn over seg, til å skape en drøm der virkeligheten blir for vanskelig.

Desillusjon

Drømmen i «Markens grøde» har sitt motstykke i flere desillusjonsromaner fra Hamsuns hånd. Hans siste roman, «Ringen sluttet», er et godt eksempel. Den kom i 1935, da forfatteren var 76 år gammel. Hovedpersonen er Abel Brodersen, en begavet og sjarmerende, men svært sammensatt person. Med viten og vilje går han til grunne og ender opp med å bo i et usselt skur ved jernbanelinjen. Mat skaffer han mest ved å stjele. Den store arven etter faren øder han bort, hovedsakelig ved å hjelpe folk som er i pengenød. Han blir skaffet en god jobb som han skjøtter bra, men stikker brått av fra det hele. Etter et år er han tilbake i byen og slår seg til i skuret igjen. Miljøet i byen preges av oppløsning og forfall. Hele romanen er en symfoni over uegentlig liv, tomhet, uforløst kjærlighet, grå ekteskap, utroskap, uforpliktet erotikk, uekte vennskap, utilslørt egoisme, konkurser og personlige fallitter.

De to romanene representerer ytterpunkter på svingninger som går gjennom hele forfatterskapet. «Pan» er et godt eksempel. Romanen åpner med naturromantikk og intens forelskelse og ender med at Glahn provoserer en annen til å drepe ham. Han bryr seg ikke om å leve fordi han ikke fikk Edvarda, som han aldri kan glemme. Mangelen, frustrasjonen, avbrutt av korte perioder av ekstatisk forelskelse, naturnærhet og suksess, er en rød tråd i forfatterskapet, som åpner med å skildre den mest fundamentale mangel, «Sult». Jeg tror det er en sult som må gis utvidet betydning: Den er dypest sett eksistensiell.

Kina som utopi

Samme type konflikt finner vi hos Dag Solstad. Som nevnt i innledningen har han et sted knyttet en vag forbindelseslinje til Hamsun. Hovedpersonen i «Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelse som har hjemsøkt vårt land» (1981) heter Knut Pedersen, slik Hamsun opprinnelig gjorde. Det er også navnet på hovedpersonen i noen av vandrerromanene.

Dag Solstads Utopia er annerledes enn Hamsuns. Kommunismen er hans drøm, og Kina er drømmelandet. Nærmest legendarisk er beretningen om det kinesiske postbudet i «Arild Asnes 1970». Dette er omvendelsesboken der forfatteren Arild Asnes blir kommunist, inspirert av kulturrevolusjonen i Kina. Postbudet lever etter Maos læresetning «tjen folket». Dermed kan jobben fylle hele tilværelsen med mening. Hvordan er det mulig for et postbud, som ikke har et yrke av den typen man vanligvis tenker på når det er snakk om å ta med seg arbeidet hjem? Jo, det finnes alltid noen brev med mangelfull eller ingen adresse, brev som et vanlig postbud ikke føler noe ansvar for, siden avsenderen ikke har brydd seg nok med å sørge for at det kan bli bragt frem til rette vedkommende.

Men ikke slik med Maos postbud. Hvert eneste mangelfullt adressert brev er for ham en gåte han med hele seg går inn for å løse. Med all sin kjennskap til gater, veier og folk i distriktet prøver han ut fra de sparsomme opplysningene på brevene å finne frem til riktig adressat. I månedsvis kan han tenke og gruble seg frem til gåtens løsning.

Denne historien hadde Arild Asnes lest og slukt. Slik var det mulig å leve i Kina, der Mao var den store inspirator. En helt annen meningsfylde åpnet seg enn det det ekle Vesten kunne gi. Selv det enkleste og mest trivielle arbeid kunne lades med sterkt innhold og engasjement og løfte mennesket ut av gråheten og tomheten.

Drøm som sviktet

Kommunismen preger Solstads bøker de følgende 20 år. Først optimistisk, så mer og mer nederlagsdømt. I de to siste romanene er ikke kommunismen nevnt med ett ord. Men disse bøkene må forstås på bakgrunn av en drøm som har sviktet, og også som uttrykk for at forfatteren er blitt eldre. De dreier seg begge om frustrerte, middelaldrende menn. «Roman 11, bok 18» (1992) handler om Kongsberg-kemneren Bjørn Hansen, som etter først å ha forlatt sin kone og sitt lille barn og mange år senere sin samboer, i frustrasjon over at livet ikke har gitt det det skulle, foretar en vanvittig protesthandling. Han bestikker to leger til å erklære seg invalid, setter seg for resten av livet i rullestol og går inn i en passiv trygdetilværelse. Adressatene for protesten kan ikke være andre enn Vårherre og ham selv, for det er ingen, foruten legene, som vet at invaliditeten er fingert. I realiteten er det en handling på randen av selvmordet.

«Genanse og verdighet» (1994) handler om den livstrette lektoren Elias Rukla som føler at han er i ferd med å falle helt ut av samfunnet. En dag lager han skandale i skolegården og føler at han aldri kan vende tilbake. Gjennom den selvdestruktive handlingen setter han hele sin tilværelse på spill – sosialt fellesskap, økonomi, ekteskap. Det er som om en undergangsdrift slår igjennom og tar over styringen av livet hans.

Splittet virkelighet

Innledningsvis ble Solstad og Hamsun omtalt som svært omstridte forfattere. Mye taler for at det er knyttet til hvordan de vekselvis hvit- og svartmaler virkeligheten. Oppturene er forførende, oppløftende lesning som river leseren med, eller kan gjøre det. Noen blir tvert imot provosert og føler at dette er glansbilder. Men den virkelige provokasjonen kommer når drømmene slår over i ekstreme politiske valg, slik de hos Solstad gjør i bøkene, hos Hamsun utenfor. Eller når nattsiden av drømmene kommer, som desillusjon, svartsyn, undergangsstemninger og selvmord. Slik forfatterne selv skildrer en splittet virkelighet som pendler mellom drøm og desillusjon, slik synes reaksjonene på dem også å være splittet – mellom ukritisk dyrkelse og den sterkeste fordømmelse. Det er som om begge mobiliserer både hat og kjærlighet hos sine lesere og slik fremkaller de stemningene som bøkene svinger rundt.

Hva er dynamikken i de kraftige svingningene? Hva er forbindelseslinjen mellom drømmene og nederlagene? Det synes å være en underliggende tomhet, en følelse av at livet dypest sett er meningsløst og gledesløst. Sterke håp og drømmer bidrar til å holde tomheten unna i kortere perioder. Når de brister, presser depresjonen på. Livet slik det egentlig er, er vanskelig å holde ut.

Rotløse vandrere

Hamsuns rotløse vandrere på flukt fra seg selv i seg bærer denne livsstemningen. Solstad beskriver den svært direkte i den lille «Selvbiografi 27/1-67 kl. 17.40», som finnes i novellesamlingen «Svingstol». Den gjengis i sin helhet: «Når jeg tenker tilbake på det liv jeg hittil har levd (jeg er 25 år) er det lite eller ingenting jeg tenker tilbake på med glede. Når alt kommer til alt, er det mest forbausende at jeg ennå tror eller later som jeg tror at det noensinne skal bli bedre. Det blir det ikke, men likevel våkner jeg om morgenen, kler på meg og er opp hele dagen.»

Den samme undring over at vi i det hele tatt orker å leve, finnes hos Hamsun, ofte uttrykt i ironiske vendinger. I «Siste kapitel» lar han en pasient ved et sanatorium gå og snakke om å ta livet av seg gjennom hele boken, men da bygningen i slutten av boken står i lys lue, er «selvmorderen», som han konsekvent omtales som, blant de få som redder seg – gjennom en bortimot akrobatisk øvelse nedover en takrenne og et tigersprang over på en motstående bygning. Deretter går han ut i skogen for å ta livet av seg, fordi kona mistet livet i brannen. Men han gir opp forsøket og tusler bort til en seter i nærheten. Tross alt det svartsyn og den følelse av mislykkethet som gjennomstrømmer denne boken, er det likevel livsviljen som seirer til slutt. Livet fremstilles som smertefullt og tomt, men likevel er det krefter i oss som gjør at vi holder ut.

Voldsomt hat

Den underliggende tomhetsfølelsen de to beskriver, går hånd i hånd med sterke aggressive følelser overfor den samtid de lever i. Et gjennomgangstema i Solstads bøker er et voldsomt hat mot den vestlige verden og dens verdier. I Hamsuns skjønnlitterære verker kommer aggresjonen til uttrykk i mer fordekt form, men den er ikke til å ta feil av. I sine polemiske artikler er han svært direkte i sin forakt for den moderne verden og dens livsstil. Trolig er det grunnlag for å se en sammenheng mellom tomhetsfølelsen og aggresjonen. En underliggende misnøye med tilværelsen vil naturlig nok gi opphav til sinne, hva det enn måtte rette seg mot.

Hamsun er blitt beskyldt for å forføre. Det er mye sant i det, men det motsatte er like sant. Tragediene står i kø gjennom forfatterskapet. Han fremviser omsvøpsløst både drømmene og nederlagene, helt fra første stund.

Det forjettede land

Det samme gjør Solstad. Det er som om han i sin første novelle, «Emigrantene» (1965), foregriper hele den desillusjonsbevegelse forfatterskapet etterhvert er blitt. En gruppe emigranter fra et lut fattig og krigsherjet land forsøker å komme inn i et annet land – «det forjettede land». De er fattige og har ingen ting, uten et håp om å slippe inn i det landet som kan gi dem en helt annen og rikere tilværelse. Men ingen fattige slipper inn – bare de som er rike fra før. Kontrolløren passer på det. I sluttavsnittet, «forfatterens anmerkning», skriver han:

«La gå at landet som for de fattige er det forjettede land, tilhører de rike, de sterke, men ingen rik, ingen sterk har noensinne hatt et slikt lys i sjelen som det enhver fattig jævel en eller annen gang under sin livslange forgjeves seilas mot det forjettede land har kjent eller vil kjenne. En hvitglødende lengsel mot det umulige, mot det fåfengte, denne lengsel er som et gjennomborende spyd i sjelen, og som en eller annen gang vil flamme i lys lue og fortære enhver fattig, fillete tigger og gjenføde ham i et ubegripelig sekund til en keiser av lys i en verden av stråler.»

Den eksistensielle uroen, misnøyen, håpet om noe annet gis her en egenverdi og settes over den tilfredshet og stillstand som preger «de rike». De som har lengselens evne og ikke er sløvet av en godmett tilværelse uten bekymring, det er de egentlig rike. En eller annen gang skal de belønnes. Det er påfallende hvor sterkt novellen er preget av religiøse metaforer. I den sammenheng er det grunn til å nevne at flere har kommentert de religiøse aspektene ved den omvendelse til kommunismen mange gjennomgikk rundt 1970.

Teksten inneholder er klar og ureflektert motsigelse: De fattiges lengsel retter seg mot det utopiske, forjettede land. Det representerer drømmen om et nytt og bedre liv. Samtidig er selve lengselen holdt opp som noe positivt. Men om man kom inn i drømmelandet og ble en av de rike, da ville jo lengselen forsvinne. Målets oppfyllelse ville bety lengselens undergang. Hva er da mest verdifullt, lengselen eller det forjettede land? Forfatteren slutter novellen med en hyllest til lengselen – dette gjennomborende spyd i sjelen som skal føre til gjenfødelse. Det virker som om det er den han setter høyest – at det rikeste menneske er det som har lengselen i seg. Men det virker ikke som et gjennomreflektert ståsted fra forfatterens side, noe den senere utvikling i forfatterskapet forsterker inntrykket av. Lengselen går mer og mer over i desillusjon. Egentlig er det vel her snakk om lengsler av en type som i seg har innebygget mangel på tilfredsstillelse. Det man får er aldri nok. Bare det uoppnåelige er virkelig interessant. På den måten blir den underliggende livsfølelsen hele tiden bekreftet.

Drømmerens dilemma

Både Hamsuns og Solstads forfatterskap viser drømmerens dilemmaer. Han er skjebnebestemt til å komme i konflikt med virkeligheten. En slik kollisjon kan skape forsoning med realitetene og ny erkjennelse, men det skjer ikke hos de to. I stedet kommer desillusjon og resignasjon. Som hovedpersonen sier i Solstads roman om gymnaslærer Pedersen: «Ingen ønsker å konfrontere seg frivillig med en snikende mistanke om at en har basert sin ungdom og sin framtid på en illusjon, på en løgn, på en fantasi. »

Et annet forhold er at det ligger voldsomme og destruktive krefter i den type utopiske visjoner de to henter næring fra. Begge har støttet totalitære politiske retninger som har satt veldige blodspor i vårt århundre. Her gir disse to forfatterskapene innsikt i noen av de menneskelige drivkrefter bak totalitære valg, enten valgene er politiske eller religiøse.

Hovedpersonen i Solstads siste roman, Elias Rukla, gjennomgår med en skoleklasse og fortaper seg, til elevenes stigende irritasjon, i en passasje der den mislykkede idealisten Gregers Werle utbryter at livet ikke er verdt å leve hvis ikke Hedvigs selvmord fører til personlig vekst hos Hjalmar Ekdal. En mislykket idealist som sier at livet ikke er verd å leve – det samler i seg noe av essensen i det Dag Solstad har skrevet om de siste 30 årene.

Litteratur og politikk

Man skal være svært forsiktig med å trekke bastante slutninger fra skjønnlitterære verker til forfatterens meninger, holdninger og personlighetstrekk. Men å benekte helt at det kan være sammenhenger mellom liv og verk, vil være like meningsløst, særlig når sammenhengene er åpenbare og kan bidra til å kaste lys både over verkene og forfatterne.

I Solstads bøker er saken klar. Han skriver om en rekke mennesker som omvender seg og blir kommunister – slik forfatteren selv gjorde. «Arild Asnes 1970» er vel på mange måter selvbiografisk. Men lenge før kommunismen kom inn i forfatterskapet, fantes holdninger som peker mot et utopisk valg.

I Hamsuns verker er sammenhengene mindre åpenbare, noe som krever større forsiktighet i konklusjonene. Der er det mer slik at vi kan se holdninger i slekt med det utopiske og totalitære, på samme måte som i Solstads tidlige forfatterskap. Først og fremst kompleksiteten i den menneskelige psykologi gjør at vi må være forsiktige. I alle mennesker finnes motstridende holdninger, skiftende stemninger, drømmer og bristende håp. Både Hamsun og Solstad treffer oss, fordi vi kjenner oss igjen. Hvem håper ikke at verden skulle vært mye bedre? Men vi blir ikke nødvendigvis totalitære av den grunn. Derfor er hverken Hamsun eller Solstad med nødvendighet totalitære.

På den annen side viser deres bøker og liv at tomhet og desillusjon, desperate drømmer og håp kan føre inn i destruktive ideologiske og politiske retninger. I et slikt klima kan selvrefleksjon ha vanskelige kår, og vi finner ikke så mye av det hos de to forfatterne. De skildrer sine personer mer som ofre for omstendigheter enn som aktive bidragsytere. Problemer henføres til omgivelser og omstendigheter, ikke til personenes egne valg. På et vis er de i liten grad fremstilt som ansvarlige for sitt eget liv. Det er som de går i ring i seg selv. Det er kanskje derfor Hamsun kaller sin siste roman «Ringen sluttet».

Solstad og Hamsun er menneskelige, nærværende, sjarmerende og mange måter innsiktsfulle. Men likevel er det noe som mangler.

(Ole Nygaard)

Stikkord: litteratur, psykologi
Ok