Kunne han (Sarkozy) bare sett det selv!

For å illustrere aktualisering kan man bruke ikke bare historier om mediterende, men også ”felles kjente” fra politikk, næringsliv og litteratur. Det er ingen grunn til å tro at f eks Frankrikes tidligere president Nikolas Sarkozy eller Apples grunnlegger Steve Jobs ville ”holdt ut” med en mild meditasjonsmetode som Acem-meditasjon. Men de kan brukes som pedagogiske eksempler i et mer allment forsøkt på å forstå hva aktualisering er.

For å beskrive aktualisering trenger man konkrete eksempler – historier om personer som har vært inne i aktualiseringsprosesser. Oppgaven er ikke bare lett. Henter man frem ”virkelige” mediterende, er det to hovedutfordringer. Leseren kjenner ikke personene. Beskrivelsene må derfor til dels bli lange for at den reelle personen skal stå frem slik at man skriver om et menneske, og ikke en type. Behovet for å gjøre personen tydelig, forsterker den andre hovedutfordringen: Å ivareta konfidensialitet. Ved omtale av reelle personer som har meditert, bør tilfellene skrives om slik at ingen andre kan kjenne igjen personen. Hvis personen ikke selv har samtykket, bør beskrivelsen også, ut fra de retningslinjene som gjelder i Acem, være slik at vedkommende heller ikke identifiserer seg selv.

En vei utenom dette problemet med konfidensialitet og varsom behandling av betrodd materiale, er å gå til ”felles kjente” i det offentlige rom. Egentlig er det en del å ta av. Noen personer vi ”alle” kjenner, er litterære skikkelser. Bøkene er så mye omtalt at hovedpersonene for noen nærmest er felles kjente. Mange har f eks hørt om hvalfangstskipperen Ihab fra Herman Melvilles Moby Dick, som vi møter senere i dette Dyade; eller den lengtende jeg-personen i Marcel Prousts På sporet av den tapte tid. Acem-meditasjon var ikke del av deres ”liv”. Slike referansefigurer kan likevel brukes som del av en pedagogisk vinkling for å tydeliggjøre hva aktualisering kunne innebære.

Man overtrer ingen diskresjonsregler ved å omtale litterære fellesskikkelser. De kan ikke bli fornærmet eller støtt – eller saksøke en! Selv en hissigpropp som Ihab i Moby Dick kan ikke bli sint og hoppe ut av boksidene for å ta et oppgjør med det man måtte ha skrevet om han. Selv om Herman Melville, forfatteren av Moby Dick, var amerikaner, er det ingen fare for at hans litterære skikkelse Ihab har slektninger i det juridisk livsfarlige USA som kunne anlegge stevning! Man behøver heller ikke føle ansvar for at den triste hovedpersonen i På sporet av den tapte tid skulle drukne i enda mer håpløs melankoli. Bruker man litterære skikkelser som spekulativt-pedagogisk illustrasjonsmateriale er det ingen taushetsplikt, ingen etiske komitéer (og intet Datatilsyn!) å ta hensyn til. - Ulempen ved å bruke personer fra litteratur er selvfølgelig at det blir en del konstruksjoner. Man begynner med en fiksjon, og lager så nok en konstruksjon om fiksjonen: fiksjoner på fiksjoner.

Tilsvarende henter dette Dyade enkelte eksempler fra megakjendisene innen politikk, næringsliv og underholdning. Dette er også personer mange føler at de har et visst forhold til. Noen dimensjoner ved deres personer er blitt tydelige, i det minste tror vi at vi i noen grad kjenner dem. To av skikkelsene vi ser på her, den tidligere franske president Nicolas Sarkozy og Apple-gründeren Steve Jobs, var så intense og til dels projektive og kontrollorienterte personer at det er lite sannsynlig at de ville ha engasjert seg i åpne meditative prosesser. Som et pedagogisk virkemiddel fantaserer vi likevel om hvordan aktualisering kunne ha artet seg for disse personene. I siste instans er ikke poenget å forstå de konkrete berømthetene bedre.

Ser du ikke selv hva du gjør!

Søndag 6. mai 2012 tapte Nicolas Sarkozy andre valgomgang i presidentvalget i Frankrike overfor Francois Holland, som ble den første sosialistiske president i Frankrike siden navnebroren Francois Mitterrand seiret i 1981. En vanlig kommentar til valgresultatet i 2012 var: Sarkozy led ikke nederlag på grunn av de gode egenskapene til konkurrenten, men fordi det franske folk ganske enkelt ville bli kvitt ham. For de mange tilhengere av Sarkozys politikk må det ha vært bittert med en leder som stadig oppførte seg så usympatisk at velgerne ble mer enn mette. I ettertid synes det også rimelig klart at flertallet i Frankrike ikke ønsker Hollandes politikk. Enkelte hadde kanskje trodd at han, lik så ofte med politikere, ikke ville stå ved sine valgløfter. Men det har han gjort med 75 % marginalskatt (for to år) og andre reformer som et klart flertall i det franske folk ikke ser ut til å ville ha. Men franskmennene tok øyensynlig heller sjansen på Hollande enn flere år til med Sarkozys personlighet.

Sarkozys privatliv og impulsive oppførsel tok ofte mer plass i mediene enn hans presidentgjerning. Hans forhold til og deretter ekteskap med den tidligere modellen Carla Bruni var i perioder konstant førstesidestoff. I regjeringen blandet Sarkozy seg i alt og alle. Det var en hands-on-lederstil langt inn i det parodiske med en president som ikke var særlig i tvil om hvem som egentlig forstod alt best.

Man fikk ikke inntrykk av at Sarkozys karaktertrekk ble opplevd som en utfordring av ham selv. En del av problemet og grunnen til at han tok seg selv så langt ut, var vel nettopp at han ikke så i speilet det velgerne etter hvert irriterte seg over som hans vidtgående og oppmerksomhetskrevende selvopptatthet, arroganse, bedrevitenhet, detaljstyring og blinde luksusforbruk. Da Sarkozy tapte valget, ble han fornærmet og ville rett ut av politikken. At det kunne skape problemer for hans eget parti som sto overfor et parlamentsvalg noen uker senere, betydde øyensynlig lite for Sarkozy i hans narsissistiske krenkethet. Det projektive sinn tenker gjerne: Skylden for alt som går galt, er hos andre. – Men det koster å være ute av rampelyset. Nå sier ryktene at Sarkozy vil tilbake til medie-manesjen.

Det er ikke vanskelig å leve seg inn i smerten hos mange av Sarkozys meningsfeller. De tenkte vel slik man selv har sukket når man har stått overfor politikere, sjefer, kolleger eller venner som ut fra sine karaktertrekk skaper dårlige løsninger, konflikter og nederlag: Hvorfor kan du ikke selv innse at du ødelegger for deg selv og for andre! De var avhengige av Sarkozy for å få gjennomført den politikken de trodde på. Men Sarkozys personlighet sviktet dem. Presidentens karaktertrekk stod etter hvert i veien for den politikk han som presidentkandidat for annen gang var nominert til å målbære.

Problem å lytte

Fordelen med å bruke Sarkozy pedagogisk ved omtale av aktualisering, er hans tydelighet. Også i Norge er Sarkozy en person mange tror vi vet noe om. Ingen kan ta fra ham at han var god til å få oppmerksomhet.

Det er imidlertid liten grunn til å tro at en person som Sarkozy ville tatt opp en introspektiv metode som Acem-meditasjon. Allerede utålmodigheten ville vært et problem. Meditasjon gir mye god avspenning og ro, men i perioder må man tåle at meditasjonen ikke er slik man ønsker. Har man liten toleranse for at ting svinger, kan det være at man ikke gidder meditere. Det er heller ikke lett å tro at en person med så sterke forestillinger om seg selv, ville vært åpen for veiledning rundt meditasjon eller at andre kunne ha nyttige korrektiver til hans egen meditasjonsforståelse.

Aktualisering bringer frem sider ved ens personlighet der man ikke selv ser klart. Selv om andre ikke er like intelligente, smarte og superraske i hodet slik Sarkozy sikkert opplevde seg selv, kan de likevel se bedre en del forhold ved ens meditasjon der man selv er fanget av sine karaktertrekk. Men prosesser mot personlig læring og erkjennelse, forutsetter denne ydmyke posisjonen: Man må innse at andre har noe å si en, og at de ”andre” slett ikke behøver være superbegavede stjerner. De ”andres” beste kvalifikasjon er ikke at de er så mye flinkere, men at de er nettopp det: Et annet perspektiv. De ser det som er i ens eget indre, fra utsiden, fra et videre og mer nøytralt perspektiv. De ”andre” ser utenfra. Alene det gjør at de kan ha noe å bidra med. Dette gjelder ikke bare aktualiseringsprosesser, men i mange sammenhenger der ens personlighet er viklet inn i situasjonen; parforhold, arbeidsrelasjoner, familiekonflikter mv. Men den læringen fra andre forutsetter en ydmykhet det ikke virker så sikkert at Sarkozy hadde.

Den projektive strategi

Skulle Sarkozy mot formodning ha tatt opp en metode som Acem-meditasjon og gått inn i prosessen, er det imidlertid lett å fantasere om de utfordringer hans meditasjon kunne representert hvis aktualiseringen hadde fått virke. Et karakteristisk trekk ved aktualisering er at meditasjonen ikke alltid blir slik man kunne håpe. Meditasjon er en prosess der det spontane skal få slippe til. Man får det ikke uten videre som man vil når sinnets egne aktiviteter får flyte enda friere. En rastløs person som Sarkozy kunne i enkelte meditasjoner erfart sin egen utålmodighet enda mer intenst.

Den største kollisjon ville trolig kommet mellom meditasjonens introspektive åpning og de projektive strategier som virket så typisk for Sarkozy. Det projektive sinn har vanskelig for å se at det også handler om en selv. Når man styres av projektive reflekser, vil man forsøke å manøvrere vekk fra det som er uønsket. Problemene skyldes ikke en selv, men et eller annet der ute i verden. I meditasjon går prosessen da lett i stå. Skal man ha en god flyt i meditasjonen, nytter det ikke å skylde på instruks, ubehagelig stol, støy fra andre osv. Man må selv forsøke å finne en måte å gjenta lyden som gjør at det hele glir lettere.Det som skjer, må få skje.

Aktualiseringens veikryss

Aktualisering i meditasjon kan bringe en til et veikryss: Er man villig til å problematisere det man gjør i meditasjon og trekke paralleller til ens øvrige liv: Har det man gjør i meditasjon og som ikke fungerer, sammenheng med hvordan man forholder seg i hverdagen? Man kan begynne å ta spranget fra det å skylde på alt og alle, til å stille spørsmål ved seg selv. Imidlertid kan ens projektive impulsere også forsterkes ved konflikt. Kanskje hadde Sarkozy ikke begynt å tenke på seg selv som rastløs, men mer at den ytre verden gikk utrolig sakte og at medarbeidere og at andre var irriterende trege – og enda mer enn før.

Slik vi skal se, kan aktualisering arte seg helt annerledes for andre. At projektive løsninger skrur seg til, er bare et eksempel på mulig aktualisering. Helt andre emosjoner og selvoppfatninger kan aktualiseres, f eks fortvilelse og selvanklager som er motsatsen til projeksjoner.

Det er liten grunn til å tro at en så intenst kontrollorientert og selvopptatt person som Sarkozy hadde kommet dit. Hans styrke lå tilsynelatende ikke i de spørsmål han stilte ved seg selv. Men hypotetisk kunne meditasjon vært et sted der hans kontroll ikke hadde ført frem. Skulle Sarkozy i det lange løp hatt glede av en metode som Acem-meditasjon, måtte han ha begynt å problematisere sin intense trang til å kontrollere. Dette skifte kan representere en milepel der man skifter fra den projektive posisjon til en mer introspektiv. Man ser paralleller og at de samme karaktertrekk klusser til så vel i, som utenfor, meditasjon. I hverdagen er våre egne bidrag ofte ikke så lette å oppdage siden de kan tilskrives andre forhold enn oss selv. I meditasjon kan våre egne drivkrefter bli tydeligere der vi sitter med lukkede øyne og ikke har noen andre å skylde på.

via himmelsk suksess til døden

Året før Sarkozys valgnederlag, nådde en gründer, oppfinner og forretningsmann i USA de absolutte høyder i ytre suksess. De samme karaktertrekk som hadde gjort de eventyrlige ytre resultater mulig, sendte ham kanskje også i døden. Den faktiske skjebne til Apples grunnlegger, Steve Jobs, kan i sitt drama minne om litterære skildringer. På knapt mer enn 15 år utviklet Apple seg fra nær konkurs til verdens mest verdifulle selskap. Biografien om Steve Jobs ved Walter Isaacson Steve Jobs (2011) beskriver tydelig nok hvordan Jobs med stor selvstendighet valgte sin måte å håndtere en kreftdiagnose. Her ga ikke selvstendigheten suksess, men kanskje en tragisk tidlig død. Han skape unike produkter som ble så banebrytende populære at andre knapt kunne drømme om dem: iPod, iPhone og iPad, men en iCancer fantes ikke.

Som så mange ”sisyfoser” kjempet Steve Jobs en indre kamp han selv ikke forsto. Ingen vet om den psykologiske gjentagelsen i hans liv gjorde ham til dødelig offer for en kreft som kunne blitt stoppet. Isaacson forteller den skjebnesvangre historien i biografien. I oktober 2003 hadde Jobs i følge Walter Isaacson tatt en rutineundersøkelse av nyrene. Den viste en skygge på bukspyttkjertelen. En lege fremholdt sterkt overfor en motstrebende Jobs at skyggen måtte undersøkes nærmere. Man kan lett forestille seg scenen. En selvbevisst og temperamentsfull Jobs som var vant til å regissere samtaler, og en kvinnelig lege som må ha hatt mer ben i nesen enn de fleste og et budskap hun bare ville ha frem. Jobs hadde i følge Isaacson en egen evne til å styre unna de nyhetene han ikke likte. Men legen var så persistent og overbevisende at han ga seg og gikk med på en ordentlig sjekk. Det ble konstatert en kreftsvulst på bukspyttkjertelen.

Egentlig hadde Jobs hell i uhellet. Den rutinemessige undersøkelsen av nyrene hadde gjennom kombinasjonen av et tilfeldig møte og en våken og rimelig sterk lege avdekket en svulst så tidlig at mye tydet på at den med hell kunne blitt fjernet.

Kurere kreft med hestemøkk

Til sin hustrus og venners sjokk ville imidlertid ikke Jobs la seg operere. Jobs var en control freak. Hans usedvanlige begavelse og sjeldent dominerende vilje til å gjøre alt på sin måte, hadde i det ytre ført til eventyrlig suksess. Jobs var en psykologisk Sisyfos der bakken nærmest nådde himmelen. Kreften ville Jobs, psykologisk naturlig nok, takle på sin måte og ikke gi fra seg kontrollen til andre. Noen år senere, da det var klart at det gikk mot slutten, fortalte han sin biograf Isaacson at han virkelig ikke hadde hatt lyst til at kirurgene skulle åpne kroppen hans. Han ville heller først forsøke noen andre metoder: “I really didn’t want them to open up my body, so I tried to see if a few other things would work.” Jobs lot sine irrasjonelle sider ta helt over. Han gikk til kamp mot kreften med en vegan diett med store mengder friske gulerøtter og fruktjuice. I tillegg la han inn akupunktur, atskillige urtemidler og fra tid til annen tilfeldige kurer han fant på internett. Når man sitter med noen av Apples supermoderne produkter i hendene med all den intelligens som ligger bak, blir Jobs’ opptreden som et innslag av overtro fra middelalderen i en supermoderne tidsalder.

En av Steve Jobs venner, Andy Grove som var med og grunnla Intel, hadde selv gjennomgått en vellykket tradisjonell behandling for prostatakreft. Han fortalte Isaacson at han sa rett ut til Jobs at han var gal når han forsøkte å helbrede seg selv ved å spise hestemøkk og røtter som vokste i slik gjødsel! Det kan heller ikke ha vært spesielt lett for hustruen som måtte ha forstått at Jobs karaktertrekk ville øke faren for tidlig tilværelse som enke og aleneansvar for relativt unge barn.

Jobs’ irrasjonelle trass varte i ni måneder. I juli 2004 viste en undersøkelse at svulsten hadde vokst og gitt opphav til spredning. Da tok han til vettet og lot seg operere. Men løpet var kjørt. Han døde 5 oktober 2011. Ingen vil noen gang få vite om en operasjon allerede i 2003 kunne ha stoppet kreften. Men det er ikke usannsynlig at Jobs’ karaktertrekk bidro til hans tidlige død.

For intens for Acem-meditasjon?

Jobs var tidlig opptatt av østlig åndelighet og zen buddhisme. Men han hadde også tatt atskillig psykedeliske drugs. Isaacson skriver at Jobs’ intensitet gjorde det vanskelig for ham å oppnå indre ro. Hans interesse for zen førte ikke til fred, mental balanse eller gode mellommenneskelige relasjoner. Det er ingen grunn til å tro at Steve Jobs ville fått tenning på en meditasjonsmetode som Acem-meditasjon. Den ville nok vært for mild og stille for ham. Å slippe til aktualisering fordrer at man ikke forsøker å kontrollere spontanaktivitetene i sinnet og lar det gode og det belastende være der om hverandre. Isaacson skriver at Jobs var kjent for sin evne til å vri på virkeligheten slik at den stemte med det han selv ønsket. Aktualisering fordrer at man lar det som skjer, bli slik, og deretter nysgjerrig forsøker å forstå det. Det er ikke lett å se for seg Jobs la spontanaktivitetene få være i fred bare fordi noen veiledere måtte mene at det var fint. Jobs tilhørte også dem som visste best selv. I den ytre verden kan det gi gevinster. En Sarkozy ble president – nokså milevidt fra de ytre posisjoner de fleste av oss havner i. Men for den indre vei mot selvinnsikt er insisteringen på at man selv vet best en blindvei.

Det blir fri spekulasjon å tenke over hva som kunne skjedd om Jobs hadde gitt seg inn i en metode lik Acem-meditasjon med dens aktualiseringsprosesser. Men han fremstår som et tankevekkende eksempel på hvordan karaktertrekk som for penger, makt og karriere virkelig kan hjelpe en til den absolutte topp av den høyeste bakke, også kan bidra til at livet virkelig glipper slik at stenen ikke lenger lar seg rulle opp igjen. Teoretisk er det ingen tvil om at en ledighetsbasert meditasjonsmetode som Acem-meditasjon kunne bidratt til at de irrasjonelle sider ved Jobs’ trang til styring kunne blitt bedre forstått. Men det er teori; Jobs er altså, lik Sarkozy, nok mer et eksempel på en person som aldri ville latt den muligheten komme innenfor rekkevidde. Men ut fra et pedagogisk formål kan man la fantasien gå.

Psykologisk win-win

Ingen blir gjennom aktualiseringsprosesser i milde teknikker lik Acem-meditasjon over natten bevisst sine karaktertrekk. Men daglig vil regelmessig meditasjon aktualisere noe av det som er ens typiske psykologiske utfordringer: det være seg kontrollorientering, uvilje mot prosesser utenfor ens innflytelse, ens motvilje mot å skifte perspektiv på seg selv, ens utfordringer ved å lytt, utålmodighet osv. Over tid kan den enkle kognitive handlingen føre til åpninger mot å tenke annerledes og reagere forskjellig. Kanskje ville Jobs hatt mulighet for å se at en operasjon ville vært riktig selv om det brøt med hans fundamentale motvilje mot å gi fra seg kontroll; muligens kunne en Sarkozy forstått at trangen til å blande seg inn ikke alltid gir gode resultater der det i stedet er riktig å la andre slippe til osv.

Et potensielt ubehag der inne kan ikke være noe i forhold til den smerte det må ha vært å tape et presidentvalg. Det må ha vært smertefullt for en forfengelig person som Sarkozy å skrive seg inn i fransk historie våren 2012 som den første sittende president siden 1981 år som ikke fikk fornyet tillit. For å vinne valget søkte det flere oppfattet var en desperat Sarkozy i valgkampinnspurten mot det ekstreme høyre. Mange mente en slik opportunistisk holdningsløshet snudde enda flere velgere mot ham. Hadde Sarkozy i stedet klart å vise at han så noen av de problemene han skapte, kunne det muligens hatt større effekt. Men det forblir fantasi. Den meditative innrømmelse var ikke del av hans psykologi.

Tilsvarende må det ha vært vemodig – og uendelig trist – for Jobs som selv vokste opp uten sine biologiske foreldre, å sitte sammen med sin biograf og reflektere over utviklingen av en kreftsykdom som gjorde at hans egne barn snart ville være faderløse. Det ligger atskillig vemod i en del av hans begrunnelse for å be Isaacson skrive biografien: Jeg vil gjerne at mine barn skal få vite mer om hvem jeg var. Tilsvarende kan gjelde oss alle: Uendelig mye heller noen utfordrende perioder i meditasjon hvis de kan bidra til at man velger annerledes i hverdagen der ubehag virkelig er ubehag, og nederlag virkelig er nederlag.

Produkter

Dyade 2013/02: Aktualisering i Acem-meditasjon

 

Relaterte artikler

Ok