av Tor Hersoug
Denne artikkelen beskriver i korte trekk viktige erkjennelser og milepæler i utviklingen av Acems meditasjonspsykologi.
Tilsynelatende finner mange som går på meditasjonskurs i Acem i dag, at forklaringene man får på kurset, gir god mening og stemmer med egne erfaringer. Noe kan kanskje virke nesten selvinnlysende. Men veien fra utgangspunktet til dagens meditasjonspsykologi har vært lang. Lite har egentlig vært selvfølgelig.
Nytt for samtiden
Da Acem ble stiftet i 1966, var meditasjonsteknikker fortsatt ganske nytt og fremmedartet i vår kultur. Før 1960 hadde relativt få i Norge vært borti meditasjon, og da gjennom mer esoteriske, østlig inspirerte bevegelser. Antroposofene oppfordret til utøvelse av visse imaginasjonsteknikker. Innenfor kristendommen hadde enkelte katolske, kontemplative ordener meditasjonsteknikker basert på eksplisitt kristent innhold, men disse var lite representert i Norge. Innenfor den ortodokse kirken finnes meditative elementer, også disse preget av kristent innhold, men meget få i Norge var medlem av denne kirken.
Det norske samfunn hadde derfor liten innsikt i og forståelse av meditasjonsteknikker. Dets evne til å vurdere ulike typer teknikker mot hverandre, hvilke virkninger de hadde, hvordan de påvirket menneskers psykologi, og hvilke psykologiske krefter som ble involvert i menneskers engasjement i meditasjon, var derfor begrenset.
En del av bakgrunnen for Acems brudd med TM-bevegelsen i 1971-1972 var at Mahesh Yogis filosofiske og pedagogiske ramme for meditasjonsmetoden ble opplevet som utopisk og lite erfaringsnær. For å arbeide videre med metoden og utvikle en meditasjonspsykologi var det nødvendig å frigjøre seg i forhold til denne bevegelsens tankegods og bygge noe nytt fra grunnen av.
Det var ingen hjelp å få fra kulturelle strømninger i samtiden eller fra fagpsykologien. En nøytral meditasjonsteknikk som Acem-meditasjon var ikke forstått. Utgangspunktet for utviklingen av Acems meditasjonspsykologi var derfor ledernes og andre mediterendes erfaringer med praktisering av metoden. Her måtte det utvikles begreper og en innsikt i interaksjonen mellom menneskelig psykologi og meditasjon hvor opptråkkede spor ikke var tilgjengelig.
Observerbare erfaringer
Utgangspunktet var observasjoner av mediterendes erfaringer. En åpenbar effekt av å praktisere Acem-meditasjon var avspenning og avslapning. Systematisk dyp hvile to ganger daglig ga mer energi til å arbeide, studere og gå inn i relasjoner. Uro og spenninger viste gjerne en avtagende tendens. Mange følte at det var lettere å konsentrere seg om studiene. Muskelspenninger ble ofte redusert, og mange av dem som hadde søvnproblemer, begynte å sove bedre. Etter en meditasjon var man gjerne roligere og hadde kanskje et mer avslappet perspektiv på tilværelsen.
Periodevis kunne man imidlertid oppleve mer ubehag i meditasjon. I Acem ble dette senere kalt paradoksale virkninger. Det kunne være uro, rastløshet og kroppssmerte. Hvordan kunne disse erfaringene forstås?
Noen så ut til å utvikle sin personlighet i betydelig grad etter at de begynte å meditere regelmessig. De kunne for eksempel bli mindre hissige, mindre irritable og aggressive, mer sensitive overfor andre, mer opptatt av å utvikle sine ressurser, mer tolerante, mer forståelsesfulle og genuine. Andre forandret seg lite. Hva kunne hjelpe den enkeltes modning, hva var forutsetningene for vekst, og hva bremset utviklingen?
Utformingen av meditasjonspsykologien skjedde ofte ved å prøve ut nye måter å forklare meditasjonsprosessen på i forelesninger på meditasjonskurs, seminarer og veiledningssituasjoner, og i dialog med andre. Utviklingen skjedde kontinuerlig, men hadde likevel visse milepæler. Mye av den grunnleggende forståelsen ble formulert på 1970-tallet.
"Meditasjonsnevrose"
Meditasjonsbevegelser som lovet urealistiske resultater, stimulerte tilhengernes storhetsforestillinger. Man skulle oppnå utvidet bevissthet, kosmisk bevissthet og mer til, bare man fulgte guruens instrukser.
Acem adskilte seg fra tidens strømninger innenfor typiske gurubevegelser ved å advare mot å miste bakkekontakten. Rundt 1970 ble farene ved å gi for stort rom til storhetsforestillinger stadig tydeligere artikulert. I Acem mente man å se hvordan mange i TM-bevegelsen ble stimulert til å hengi seg til forestillinger som fjernet en fra virkeligheten. Tanker om egen storhet kompenserer for underliggende lavt selvbilde, og er vanskelige å gi slipp på hvis man først virkelig har begynt å tro på dem. Fallhøyden blir stor. Samtidig fraskriver man seg ubevisst noe av ansvaret for eget liv.
En artikkel i Acems blad for mediterende fra høsten 1970 markerte tydelig Acems holdning til meditasjonsmetoder, guruer og urealistiske ideologier. Den var oppsiktsvekkende for sin tid. Tittelen på artikkelen var "Meditasjonsnevrose", ikke signert, men "skrevet av en ikke ukjent psykolog". Forfatteren var Are Holen, inspirert av praksis i klinisk arbeid i forbindelse med embetsstudiet i psykologi. Artikkelen var skrevet i en humoristisk stil, men innholdet var alvorlig nok. Den var primært rettet mot de mediterende som var opptatt av den indiske guruen, Maharishi Mahesh Yogi, i den organisasjonen Acem samarbeidet med. Selv om det var spesielle forhold i den organisasjonen som syntes å stimulere til "meditasjonsnevrose", dreier artikkelen seg om allmennmenneskelige trekk: tilbøyeligheten til å kompensere for dårlig selvfølelse, motstanden mot å ta inn over seg virkeligheten når den ikke stemmer med det selvbildet man ønsker å holde fast ved, og tendensen til å bli passivt mottagende i stedet for å ta ansvar for eget liv. Artikkelen er gjengitt i egen boks.
|
MEDITASJONSNEVROSE Klinisk bilde Pasienten har et oppstemt euforisk stemningsleie. Synet på tilværelsen er sterkt forenklet og overoptimistisk, - fremmedgjort fra den faktiske realitet. Uten å innse det er pasienten uhyre passiv. I stedet for å engasjere seg i handling og ta ansvar, lar han ting bare skje. Dette gjør han med "god samvittighet" idet han lever i den villfarelse at bare han mediterer vil naturen på et nærmest uforklarlig vis løse hans problemer og uten videre oppfylle hans ønsker. Holdningen til problemløsning er passiv; alt fra verdenskonflikter og ned til dagliglivets problemer hevdes å kunne løses uten fundert handling, men ved meditasjon alene. Uansett hvilke forulempninger, lidelser eller ulykker som forvoldes, fortolkes dette blindt til det gode; "det er ens karma", hevder han fatalistisk. Pasienten demonstrerer konsekvent at han ikke selv vil ta ansvar for sitt liv og gjerninger, - han forblir passiv overfor en verden hvor ting bare skjer. Som følge av pasientens oppstemthet og overoptimisme skaper han seg en selvoppfatning som er overdrevet, forherliget og svulstig. Evnen til konstruktiv selvkritikk er liten, samtidig som egocentrisiteten er påtagelig. På et illusorisk vis er pasienten nærmest forført av sitt eget overdrevne selvbilde: fordi han mediterer er nødvendigvis alt bare bra, tror han. Pasienten er meget sårbar for kritikk, og reagerer som oftest etter korte følelsesladede utbrudd med tilbaketrekning og nedvurdering av angriperen; den som kritiserer viser bare gjennom sin "negativitet" at han ikke er utviklet eller vis nok til å innse pasientens storhet. Tilfeldige meditasjonsopplevelser tillegges gjerne en enorm betydning og benyttes til å bygge oppunder det storhetsfordreide selvbilde. Pasienten har en sterk hang til mystifisering. Søvnvanskeligheter, nervøse plager er meget vanlig. Pasienten mangler adekvat meditasjonsinnsikt og veiledning. Han har en bagatelliserende, ofte endog benektende innstilling til sine lidelser og svakheter. Det er ikke uvanlig at han endog tar dem som bekreftelse på høyere utvikling: "det er noe han skal igjennom", "spenninger kommer opp", "erkjennelsens vei er hård å gå", etc. Patologi Alle sjelelige forsvarsmekanismer er innstillet på å rettferdiggjøre at man forblir passiv, - noe som ikke primært er å forstå som manglende foretagsomhet, men snarere som manglende evne og vilje til å ta ansvar og initiativ i det man foretar seg. Man unnlater å handle aktivt for sine mål utfra et urealistisk håp om at ting på nærmest magisk vis skal legge seg til rette for en. Møter pasienten motstand i oppfyllelsen av sine intensjoner, gir han som regel raskt opp og tolker motstanden som et tegn fra forsynet om at det ikke er riktig hva han foretar seg. Den orale fremtoning er ytterligere bekreftet ved at pasienten er svært avhengig av å ha noe eller noen å støtte seg til når han skal handle. Drivkraften bak det sjelelige forsvar er angsten for å bli overlatt til seg selv for derved å oppleve seg selv som svak, kraftesløs og avhengig. Utfra dette forstår man også pasientens kompensatorisk høye selvbilde, samt tendensen til å unngå å ta til seg hendelser og utsagn ladet med kritikk som kan ødelegge selvbildet. Meget av pasientens psykiske energi er bundet i opprettholdelsen av et slikt sjelelig forsvar og høyt selvbilde, - et forhold som ytterligere er med på å svekke hans frie overskudd og kapasitet. Prognose og terapi Nevrosen vil i de fleste tilfeller kunne helbredes relativt lett og raskt hvis pasienten behandles nogenlunde bestemt, men forståelsesfullt. Psykoanalytisk eller medikamentell behandling er ikke egnede terapiformer. Pasienten trenger utvetydig forståelse av seg selv for således å bringe selvoppfatningen mer i samsvar med realitetene. Det vil by på motstand å få ham til å forlate det nokså fordreiede, men smigrende selvbilde til fordel for en mer realistisk selvoppfatning. En behandlingsform som i mange tilfeller har vist gode resultater, er intenst og krevende arbeid. Det gir mindre tid til egocentrisitet, og gjør en nødt til å bryte isolasjon for mer aktivt å tilpasse seg realitetene. Meditasjonsnevrotikeren har alltid en forskrudd oppfatning av sin meditasjon og mediterer aldri tilfredsstillende. Adekvat meditasjonsveiledning er ofte den beste hjelp. Allikevel kan meditasjonsveiledning unnlate å gi det forønskede resultat. Ofte bygger nemlig ukvalifiserte meditasjonsveiledere oppunder pasientens hysterioforme og oral-passive forestillinger og bidrar således kun til opprettholdelse av nevrosen. Meditasjonsnevrose innebærer på åpenbart eller subtilt plan uriktig meditasjon, - og er derfor ikke noe man uten videre kan "meditere av seg". Helbredelse kommer snarere ved holdningsforandring og forpliktende arbeide, som bringer en i kontakt med realitetene. Fra AMS-Informasjon nr. 6, 1970 |
Engasjementets filosofi
Allerede i "Meditasjonsnevrose"-artikkelen ble betydningen av "intenst og krevende arbeid" nevnt. I Acem ble det lagt vekt på betydningen av å realisere sine potensialer i livet, i hvordan man faktisk forholder seg til virkeligheten i arbeid og relasjoner til andre.
Acem-meditasjon bidro til å gjøre sinnet mer åpent. Den brakte dypere impulser nærmere den våkne bevissthet og åpnet veien til en personlighetsforandring. Meditasjon var imidlertid ikke tilstrekkelig for at forandringene skulle bli manifeste i ens liv.
Man hadde ikke vokst som menneske før endringene var realisert i ens daglige liv. Det er ikke nok å forestille seg det, innbille seg det, drømme om det. For virkelig å bryne seg mot virkeligheten og lære av den, prøve seg ut og se hvor langt ens begrensninger og ressurser rekker, må man være aktiv. Opphøyet tilbaketrekning er ikke verd noe i seg selv. Man vet ikke hva man er, før man er blitt satt på prøve i det virkelige livet.
Acems syn på forholdet mellom meditasjon, aktivitet og vekst, ble tydelig markert i en artikkel i Dyade nr. 3, 1971. (Dyade startet som et blad for mediterende, under navnet AMS-Informasjon, men utviklet seg på begynnelsen av 1970-tallet til et allmennkulturelt tidsskrift og fikk navnet Dyade i 1971.) Tittelen på artikkelen var talende nok "Engasjementets filosofi". Den var skrevet av en annen av Acems ledere, men Are Holen hadde gitt betydelig bidrag til innholdet gjennom tanker og drøftelser. Utdrag fra artikkelen er gjengitt i egen boks.
|
ENGASJEMENTETS FILOSOFI ... (Acem-meditasjon) er en vesentlig kilde til vekst, men det som vokser frem, må bearbeides - ikke gjennom meditasjon, men av oss selv, gjennom handling. Meditasjon bevirker en bevissthetsutvidelse, men de ressurser som derved frigjøres, kan ikke virkeliggjøres i fordypelse. Hvis vi ikke er villige eller i stand til å benytte dem i aktivitet, handling, opplevelse på det ytre plan, i den virkelighet hvor vi har vår daglige gjerning, er vi på vei inn i stagnasjonen. Avstanden mellom det vi er og det vi har av mulighet til å være, blir så stor at det vi henter opp av fornyelse under meditasjon, aldri når frem til å bli realisert; det får ingen innvirkning på vårt dagligliv. Meditasjonen gir oss ikke noe - vi tror det er meditasjonens skyld. Det er vår egen. Vi mediterer ikke for opplevelsens skyld, men for resultatene i dagliglivet. Og for at meditasjonen skal få betydning for vårt praktiske liv, må vi hente frem det som er åpent der inne; de frigjorte ressursene for handling og opplevelse må realiseres i vårt forhold til omverdenen; det må bli kongruens mellom det som er tilgjengelig og det som er realisert. Fra Dyade nr. 3, 1971 |
Engasjementets filosofi dreier seg om tanker som ikke er så tydelig fremme i dagens samfunnsdebatt. Den synes å være mer opptatt av rettigheter, krav til fritid, begrensninger på overtid, overtidsgodtgjørelse utover normalarbeidsdagen osv. Dessuten er man meget opptatt av stress og press og tidsklemmer, og hvor helseødeleggende stress er. Men likevel er gleden ved det dype engasjement noe mange mennesker har opplevd i perioder av sitt liv. Uten tanke på stress og overtid kan slike perioder av sterkt engasjement være energigivende, kreative, personlig grensesprengende og dypt tilfredsstillende. Forståelsen i Acem var særegen i forhold til mange ulike meditasjonsorganisasjoner og "åndelige" bevegelser, som ofte stimulerte mer til å gå rundt og føle indre stillhet, ro, harmoni, skjønnhet enn å kaste seg ut i engasjert aktivitet.
Kommunikasjonsgrupper
Den samme tenkningen som ble reflektert i artikkelen "Meditasjonsnevrose" og "Engasjementets filosofi" lå bak utviklingen av en gruppeprosess i Acem kalt kommunikasjonsgrupper. Gruppenes formål er å fremme refleksjon over egen væremåte, hvordan man relaterer seg til andre, hvordan man oppfattes av andre, hvordan man bruker egne ressurser. De er et verksted til å prøve seg ut på nye måter i en sosial kontekst, som gir rom for feedback og refleksjon, og hjelper en til å bringe større samsvar mellom indre forestillinger og virkeligheten. Også ikke-mediterende kan delta i slike grupper med utbytte.
Siktemålet var å hjelpe frem en endringsprosess hos deltagerne. Meditasjon utvikler evnen til ledighet og skaper derfor større indre åpenhet. Kommunikasjonsgrupper kunne hjelpe deltagerne til å få tak i og utnytte den økte kontakten med indre impulser og dermed gjøre det lettere å realisere endringer i ens liv i en sosial sammenheng. Psykologiske forsvarmønstre ble også tydeligere, og det kunne derfor bli lettere å bryte med dem.
Starten på utviklingen av denne gruppeprosessen var i 1970, da Are Holen startet en kommunikasjonsgruppe for ledere i Acem.
I Acem har det vært lagt vekt på at kurslærere og andre ledere selv arbeidet regelmessig med sine temaer i kommunikasjonsgrupper. En del kurslærere gjennomgikk omfattende opplæring som kommunikasjonsgruppeledere, særlig i perioden 1973-75, men også senere. Til å begynne med ble gruppemøtene holdt på kveldstid. Noen ganger ble de arrangert som weekendkurs. Fra og med 1983 er det årlig blitt arrangert et kommunikasjonskurs som internatkurs over 8-9 dager, en sjelden gang over to uker, der forholdene legges til rette for optimal utnyttelse av den sosiale situasjonen. Til sammen har kommunikasjonsgruppene i Acem opp gjennom årene omfattet ca 4000 deltagere. Dette har bidratt til å utvikle sensitivitet og psykologisk innsikt hos ledere i Acem, som har vært verdifullt også for forståelsen av meditasjonspsykologien.
Forståelse av meditasjonsutførelsen
På 1970-tallet ble mye av grunnlaget for Acems meditasjonspsykologi lagt. I 1973-74 ble det utarbeidet en omfattende manual til bruk for kurslærere i forbindelse med begynnerkurs i Acem-meditasjon. Et annet viktig trinn var utarbeidelsen i 1975 av en studiesirkel (under betegnelsen M1) for dem som hadde gått på et begynnerkurs, "En revolusjon i meditasjonsforståelse", som den ble kalt. Grunnboken i Acem-meditasjon, Stillhetens psykologi, ble første gang utgitt i 1976. Are Holen var redaktør. Boken er senere blitt utgitt i nye utgaver flere ganger. Den er den mest leste bok om meditasjon i Norge, og er senere blitt utgitt i Sverige, Danmark, Nederland, Taiwan og Kina. Ikke mange andre norske bøker har hatt to kinesiskspråklige utgivelser. Stillhetens psykologi representerte også et betydelig skritt i klargjøring av meditasjonsforståelsen. I 1977 ble enda en studiesirkel (M2) utarbeidet. Også den tydeliggjorde flere sider ved meditasjonspsykologien.
Nedfellingen av Acems meditasjonspsykologi i skriftlig form besto i en rekke kollektive prosesser, der mange ledere var involvert. Flere skrev utkast som ble drøftet i arbeidsgrupper, og manuskripter ble omskrevet i flere runder. For alle de nevnte studiesirklene og felles arbeidsprosessene var Are Holen den avgjørende drivkraft i prosessen. Han var den sentrale premissleverandør av nye perspektiver på meditasjonspsykologien og en grundig kommentator til en gjennom årene uhorvelig mengde manusutkast. Men man finner Are Holens navn på svært få av de manus han har vært involvert i.
I de forannevnte arbeider er fokus psykologiske prosesser i forhold til det å meditere. Utover på 1970-tallet ble meditasjonsforståelsen i større grad rettet eksplisitt mot selve utførelsen av meditasjonsmetoden. Utviklingen av meditasjonspsykologien tok ikke sikte på å skape en ny teori for teoriens egen skyld. Formålet var hele tiden grunnleggende pedagogisk: å utvikle et begrepsapparat som var erfaringsnært og lett gjenkjennelig for dem som praktiserte Acem-meditasjon. Derved kan den mediterende lettere hjelpes til å se hvordan metoden kan utføres for å gi best effekt. Nedenfor omtales eksempler på hvordan sentrale begreper utviklet seg.
Grunnleggende elementer
Et viktig begrep i forståelsen av Acem-meditasjon er "ledighet". I Acem så man fra starten at dette var viktig i utførelsen av metoden, men uttrykket ble brukt eksplisitt første gang i studiesirkelen M1 fra 1975. Da ble betegnelsen "fri, ledig, åpen, mental holdning" benyttet, men senere ble det forkortet til ledighet. På engelsk anvender Acem betegnelsen "free mental attitude". Begrepet beskriver den mentale holdningen man skal forsøke å gjenta metodelyden med under meditasjon. Det beskriver en holdning av akseptering, en åpen, tolerant, ikke-fordømmende, ikke-vurderende, ikke-dirigert, ikke-konsentrert holdning. Det er sentralt at det dreier seg om en holdning, en måte å gjøre noe på, ikke en bevissthetstilstand eller indre opplevelse. Aktiviteten er i dette tilfellet gjentagelse av metodelyden.
Da dette begrepet ble formulert eksplisitt, ble det lettere å få kursdeltagere til å innse hvordan metoden skulle utføres. Det setter den mediterende bedre i stand til selv å arbeide med å etablere denne holdningen i meditasjon og få bedre forståelse av når man avviker fra en optimal utførelse. Ledighet er også viktig for å øke tilgangen til dypere aspekter av ens sinn.
Når metoden utføres med en ledig holdning, gir det stor frihet for det som i manualen for begynnerkurset ble kalt "strømmen av tanker". Dette ble forstått ikke bare som tanker, men også alt annet som passerer i sinnet av følelser, kroppsfornemmelser osv. I senere versjoner ble også begrepet spontanaktiviteten brukt om samme fenomen.
I meditasjon med ledighet vil gjerne ting vi ikke er helt ferdige med, tanker som har en stor eller liten emosjonell ladning knyttet til seg, komme frem. Disse tankene kan ofte virke trivielle og tilhører det som i Acem kalles dagsrester. Dette begrepet ble først introdusert i studiesirkelen fra 1977.
Det ble der skilt mellom dagsrester, stress og karakterspenninger. Både daglig meditasjon og især lange meditasjoner åpner også for spenninger knyttet til mer vedvarende stress. Etter hvert blir det åpning også for dypere livstemaer som henger sammen med begrensninger i det som kan kalles ens karakter eller psykologiske struktur. Betegnelsen livsrester er også blitt brukt.
Temaene fra artikkelen om meditasjonsnevrose, engasjementets filosofi og noe av motivasjonen for kommunikasjonsgruppene dreier seg i stor grad om forsvar og motstand mot forandring. Utover på 1970-tallet ble forståelsen av hvordan det psykologiske forsvar griper inn i selve meditasjonsutførelsen, tydeligere fremstilt.
At dypere livstemaer kommer nærmere ens bevissthet, bringer ofte frem en viss motstand. Psykologiske forsvarsmekanismer kan forklare de paradoksale virkninger av meditasjon. Forståelsen av hvordan Acem-meditasjon fremmer en prosess som medfører at dypere indre psykologiske konflikter gjør seg mer gjeldende, men samtidig gis muligheten til å bli mer bevisste, ble i Acem kalt aktualisering. For å unngå å oppleve ubehag i meditasjon kan det hende at den mediterende begynner å meditere på en måte som innebærer mindre mental åpenhet og akseptering av underliggende konflikter.
Forståelsen av aktualisering har stor betydning for evnen til å møte motstand og arbeide med å finne tilbake til mest mulig ledig utførelse når ubevisste psykologiske spenninger har trukket en bort fra ledigheten.
Nøkkel til det ubevisste
Som metode er Acem-meditasjon blitt inspirert av elementer fra indisk kultur. Men forståelsen av de psykologiske prosesser meditasjonen setter i gang, og utformingen av et pedagogisk system for å undervise i metoden, er blitt inspirert av vestlig psykologi. Eksistensen av det ubevisste som et virksomt element i alle menneskers psykologi, hadde lenge vært sentral i meditasjonsforståelsen i Acem. I 1977-78 ledet Are Holen et seminar om psykoanalyse for mange av organisasjonens ledere. De deler av psykologien som har stimulert forståelsen av meditative prosesser i Acem, er særlig psykodynamiske teorier, som psykoanalyse, objektrelasjonsteori og selvpsykologi. Det er likevel i mindre grad selve teoriene som har vært viktige, enn den lyttende, åpne og aksepterende holdningen som den psykodynamiske tradisjon har til pasientene og den menneskelige psyke.
Acem-Nytt nr. 1, 1986, markerte Acems 20-årsjubileum. En artikkel i dette nummer bar tittelen "Meditasjonspsykologiens to kunnskapsområder". Den var skrevet av Are Holen og illustrerer det synet som var utviklet i Acem i årene forut, på hvordan ubevisste krefter influerer på meditasjonsutførelsen. Et utdrag er gjengitt i egen boks.
|
"... Nøkkel til det ubevisste Spørsmålet blir: Hvordan forandre noe i oss som vi ofte ikke vet om, ikke kan nå med vilje eller anstrengelse. Det følger av premissene at forsøk på bruk av vilje, konsentrasjon, selvdirigering ikke kan føre frem. Det dreier seg om å oppdage noe som er mer eller mindre ukjent for oss. Hvordan nærme seg en slik oppgave? Det er prinsipper for dette arbeidet vi får fra meditasjonspsykologien. Svaret ligger i å ta utgangspunkt i det minst viljestyrte i oss - sinnets spontanaktiviteter, strømmen av tanker, følelser og inntrykk. Ved å gi spontanaktivitetene de beste betingelser til selv å utfolde seg, må vi avstå fra dirigering, konsentrasjon og aktiv styring. Derfor er grunnholdningen i meditasjonsutførelsen LEDIGHET. …." Fra Acem-Nytt nr. 1, 1986 |
Fordypelse
Acem har i alle år oppfordret til å praktisere lange meditasjoner i perioder gjennom å arrangere årlige weekendretretter og retretter over en eller to uker. Fra og med 1995 har Acem arbeidet med å videreutvikle Acems meditasjonsmetode for spesielt lange meditasjoner. Det året ledet Are Holen et to ukers sommerkurs i Sverige, der utviklingen av den mer systematiske pedagogikken for fordypelseskurs startet. Flere fordypelseskurs har vært arrangert hvert år siden. De varer en, to eller tre uker. Det første treukers-kurset ble holdt i 2001.
På disse kursene arbeides det med en videregående utførelse av metoden. Den krever en grad av indre sensitivitet som bare er mulig å oppnå etter flere dager med mange timers meditasjon. Det er utviklet øvelser og et pedagogisk opplegg for videregående utførelse, som forutsetter en nyansert forståelse av sinnet i forhold til meditative prosesser. Siktemålet er å forsterke aktualisering av dypereliggende psykologiske temaer hos den enkelte, og gi mulighet for større grad av bearbeidelse.
I en artikkel i Acem-Nytt nr. 2, 2004, redegjør Are Holen for de ulike nivåer av langmeditasjon som det kan være klargjørende å skille mellom.
Første nivå er meditasjoner fra 1 til 2,5 timer, som ofte arrangeres som fellesmeditasjon, dvs. flere sitter og mediterer i samme rom. Resultatene er gjerne forsterket avspenning og bedre meditasjoner i hverdagen.
Andre nivå er langmeditasjoner på minst 3 timer. Slike kan praktiseres på miniretretter, helgekurs eller lengre retretter. "Ubesværet gjennomføring av langmeditasjon over 3 timer, er et av de beste tegn på at man mediterer teknisk riktig. I tillegg gir slike langmeditasjoner dyp avspenning, hjelper en til å bli kvitt stress, anspenthet og oppsamlet tretthet. Dypere personlighetsutvikling blir også stimulert." Det er ingen krav som stilles for å delta på langmeditasjoner på første og annet nivå, annet enn at man har lært Acem-meditasjon.
Tredje nivå er langmeditasjoner over 6 timer. Slike langmeditasjoner utføres bare på fordypelseskurs og praktiseres i enerom. "Aktualisering av dypere livsmateriale er vesentlig; man bringes inn i berikende og meningsfylte prosesser." For å delta på et slikt kurs skal man ha hatt til sammen minst 20 timer med langmeditasjoner av minst 3 timer.
Fjerde nivå er døgnmeditasjon, dvs langmeditasjon av minst 24 timers varighet. Man trenger tid for å bygge seg opp, så døgnmeditasjon praktiseres bare på kurs av minst tre ukers varighet. "Aktualisering av dypere personlig livsmateriale er langt kraftigere. En arbeider dessuten med grensene for opplevelse av tid og selv." For å delta på kurs med døgnmeditasjon skal man på forhånd ha hatt minst 300 timer i langmeditasjoner på seks timer eller mer.
"Langmeditasjoner gjør det enklere å forstå meditasjonsprosessene både i en selv og i andre, dessuten sider ved ens liv i nåtid og fortid med tilhørende krefter og motkrefter som spiller seg ut i utførelsen."
Langmeditasjoner etterfølges alltid av meditasjonsveiledning samme dag. På den måten kan man reflektere over egen utførelse og utnytte aktualiserte vekstpotensialer så langt som mulig. Acem har utviklet prosessveiledningsgrupper for at den mediterende skal kunne få best mulig tak i de indre impulser de lange meditasjonene bringer en i kontakt med.
Deltagere på fordypelseskurs er mediterende som er blitt spesielt interesserte i å fordype seg i meditative prosesser. Det er naturlig nok bare en mindre del i forhold til dem som lærer Acem-meditasjon.
Brukerpsykologi
Formålet med utviklingen av Acems meditasjonspsykologi har vært å hjelpe dem som lærer Acem-meditasjon, til å meditere bedre og få bedre utbytte. Teorien har hatt en pedagogisk funksjon. Slik Halvor Eifring redegjør for i neste artikkel, er meditasjonspsykologien derfor ideologisk og religiøst nøytral. Tydeligere forklaring og begrepsbruk om hva man erfarer, og hvordan man skal møte ulike indre situasjoner, gjør det lettere å finne ledighet i metodelydgjentagelsen. Større innsikt i sammenhengen mellom egen psykologi og måten å gjenta metodelyden på bidrar til det samme. Større forståelse av aktualiseringsprosessen kan gi den enkelte toleranse for å møte paradoksale virkninger og gjenvinne ledighet på et nytt nivå, i stedet for å tro at noe er galt.
Acem-meditasjon er gjennom meditasjonspsykologien blitt et mer potent instrument som metode for menneskelig vekst. Paradoksalt nok fører det også til at noen raskere slutter å meditere, fordi de tidligere kommer inn i aktualiseringsfaser som de ikke er forberedte på eller motiverte for. For dem som er interessert i reell menneskelig vekst, ikke bare på det innbilte planet eller som noe man bare drømmer eller prater om, representerer praktisering av Acem-meditasjon en mulighet det ikke er så lett å finne andre steder.
Utviklingen av Acems meditasjonspsykologi har foregått over mange år og i samarbeide med mange ledere i organisasjonen. Det har vært en kollektiv og organisasjonsforankret prosess, men i betydelig grad muliggjort gjennom Are Holens generøse bruk av innsikt og tid i arbeidet med fellesskapets manuskripter. Det har vært en lærerik prosess – ikke bare for dem som har nytt godt av Acems pedagogiske perspektiver, men også for de svært mange personer som har deltatt i de intense dialogene rundt skrivingen.
